Mine hverdager

Jeg tenkte at det ville vært sykt interessant for dere å få et innblikk i en snasen og singel kvinnes hverdagsliv.

Jeg står opp i femtiden, mediterer, smører meg inn med olivenolje og kamilleekstrakt, og så er det noen kilometer på tredemølla mens jeg hører på podcasts om mindfullness og miljøvern. 

Så baker jeg scones og vannbakkels, moser noen plommer, og filer neglene. 

Barna vekkes, frokost inntas, vi setter oss i hestesko og synger sammen, og så vandrer de alle glade og lette på skuleveg. Du vet, sånn et steg hit og et steg dit.

Jeg jogger ned på jobb, og utfører arbeidet på min vanlige, lystige måte. Så jogger jeg hjem, slenger en nøttestek i ovnen, og gyver løs på lett husarbeid, som boning av gulv og vask av gardiner. Kanskje jeg rekker en runde med kantklipperen også.

Jeg tar imot barna med åpne armer, og de forteller meg gladelig alle detaljer fra skoledagen. Latteren sitter løst, og det er tydelig at de setter stor pris på meg. Vi koser oss med middag, tente kandelabre og dype samtaler.

Ettermiddagstimene går med til yoga, retrosøm og kurs i livsmestring. 

Så løper jeg en times tid med et par traktordekk rundt halsen, før jeg kommer hjem og lager min egen kefir. Kropp og ansikt smøres inn med hårfjerningsmiddel og selvbruningskrem, og så stuper jeg til sengs.

Og sånn går nu dagan.

(Og til dere som tror på alt dette, kan jeg opplyse om at det vel ikke er en eneste detalj her som er sann. Bortsett fra det med kantklipperen. Og at jeg stuper til sengs.)

Endelig helg!

Jeg var så godt i gang, og så ble det stille.

Det var ikke noe annet som skjedde enn hverdagen. For den kommer BÆNG! In your face! og det er bare å henge med på jobb og klesvask og bursdagsinvitasjoner og fotballtreninger og middagsinnkjøp. Mailer som kommer og busser som går. Avtaler som glipper og penger du aldri får. (Fritt etter Di Derre, det siste her;)

Når man føler at man har tusen ting på tapetet, sier det seg sjøl at man ikke rekker over alt. Og da må noe vike. Jeg synes jeg har blitt flinkere akkurat på det området - å la oppgaver ligge, å ta noen snarveier, å akseptere at jeg ikke får med meg absolutt alt.

Jeg setter faktisk pris på de hektiske og heseblesende hverdagene. Men jeg trenger virkelig de rolige og planløse helgene.

Så er det dette med å skrive uten å være så privat, men jeg kan vel få si at livet er bra og at alt det der om at «ting ordner seg!» som folk sier som trøst, faktisk er helt sant.

Ha en strålende helg!

Manglende respons?

Takk for de rosende kommentarene etter forrige innlegg. Det var jo noe sånt jeg var ute etter. Jeg ER faktisk veldig stolt av den turen. A small step for sikkert mange av dere. A giant leap for meg, som vi sier.

Det gjør liksom noe med hodet og humøret ditt når du fikser noe som er litt slitsomt, noe som du ikke har prøvd før, og noe du ikke hadde trodd du skulle greie. Og så klarer du det helt fint.

Fordi jeg var så vanvittig stolt, sendte jeg jo noen skrytebilder til mine nærmeste. Responsen ble vel som forventa fra noen av dem. Men greit. Sånn er det å ha tenåringssønner. De strør vel ikke om seg med komplimenter, det skal de ha. Men jeg er nå glad i dem.

Skjermdump fra chat med en sønn.

Villmarkskvinnen!

I sommer sendte jeg en snap av at jeg var på telttur. Og fikk svar fra noen venninner om at «Den så vi ikke komme!» Nei, den så heller ikke jeg komme. Til mitt forsvar var det snakk om kun EI natt i telt, jeg var godt mentalt forberedt, jeg hadde med meg boller, cola zero og et eksklusivt liggeunderlag. Så det gikk helt fint.

Grunnen til teltinga var at jeg skulle opp på Kjeragbolten. Jeg har i hele mitt voksne liv drømt om å komme meg opp på et sånt sted der man kan ta de nydeligste bilder. Og nå var tida inne. Neste år blir jeg femti, lissom. Da er det vel over og ut. Så Kjeragbolten måtte bestiges nå.

Greit. Telt for å være i nærheten av der stien til Kjeragbolten starta.  Vi satt opp teltet, vi sov litt (sykt mange hypre sauer med bjeller i området. Veldig irriterende!), vi våkna, vi begynte å gå oppover den bratte stien mot Kjeragbolten.

Sykt stolt kvinne!

Det var veldig bratt. Jeg pusta sånn astmaaktig med svært åpen munn. Turkameraten min, en meget sprek mann som jeg kanskje bør introdusere her en eller annen gang, gikk med lette skritt foran meg. Han pusta sikkert normalt gjennom nesa. Han smilte og hadde the time of his life, mens jeg holdt på å kollapse. Bak oss gikk et ungt, tysk par. Jeg tenkte at jeg bare fikk resignere, og stoppet opp for å slippe dem forbi meg.  Da fikk jeg en åpenbaring. Det unge, tyske paret pusta også tungt! De hadde også åpne munner! De var slitne! Dermed gikk jeg på. Og etter et par timer var vi ved den berømmelige bolten, og da gikk jeg brått fra den dypeste utmattelse til en sånn mer gira gledesrus.

Jeg hoppet lett og elegant ut på bolten, fikk tatt de mest vidunderlige bildene et menneske kan tenke seg, og så var det å komme seg nedover igjen.

Og alle var enige om at det hadde vært en bra tur.

Har du vært oppi der?

Siste krav til ungdomsskolen

Til lærerne på ungdomsstrinnet!

Jeg vet at Bønna er ferdig med 10. klasse, men siden videregående ikke har startet ennå, er vel Bønna strengt tatt deres ansvar fortsatt. Grunnen til at jeg skriver, er at vi ønsker at klassebildet for 10.klasse skal tas på nytt. Bønna kom meget uheldig ut på bildet, han har ikke det strålende, åpne blikket vi er vant til å se ham med. Dessuten kan man få inntrykk av at han viser fingeren. Vi hadde ikke blitt informert om skolefotograferingen på forhånd, og vi hadde dermed ikke rukket å handle inn et nytt outfit til ham. Før fotografering synes vi også han burde fått tid til å renske hud og bryn i en salong. Klarer dere ikke å få samlet inn resten av klassen på kort varsel, får dere fotografere Bønna og få ham inn på bildet på en eller annen måte. Vi ønsker ham sentralt i bildet. Dere har vel en del planleggingsdager foran dere, og så enormt mye tid kan dere vel ikke bruke på å låse opp klasseromsdøra, finne fram kritt og bøker? Jeg tror at hvis dere setter alle lærerne i sving, vil dere klare å skape en stilfull ramme rundt fotograferingen.

Vi ser nå at Bønna ikke har høyt nok snitt til å komme inn på den linja han vil på videregående. Det hadde vært fint om dere oppjusterte Bønnas karakterer slik at dere ikke legger framtida hans i grus. Evt kan dere be videregående justere ned snittet.

Jeg må også få si at jeg er meget skuffet over den manglende oppfølgingen Bønna fikk på ungdomstrinnet. Hver gang jeg påpekte åpenlyse problemer som gjorde skolehverdagen vanskelig for Bønna, ble vi som foreldre kalt inn til diverse møter og samtaler. Det var da ikke VI som hadde problemer?! Det var sønnen vår! På DERES skole! Jeg synes det er uhørt at dere forventer at foreldre skal bruke dyrebar tid på ting som kun angår skolehverdagen.  Når vi da ikke stilte på disse møtene, valgte dere å sette ned vår sønns karakterer og dermed har dere indirekte knust hans drømmer om å bli eiendomsmegler i Monte Carlo.

At jeg bestilte en flott treetasjes sjokoladekake med ganasche til 10.klasses avslutning, og sponset festen med heliumsballonger i gull og krom, ble rett og slett oversett. «De som legger inn en ekstra innsats nå i 10., blir som regel belønnet!» mener jeg at en av lærerne uttalte. Vel, det viste seg kun å være ord. Ikke har jeg mottatt noe takkekort fra rektor, og ikke ble Bønna belønnet med bedre karakterer.

Jeg må si jeg er glad for at Bønna straks er ute av grunnskolens grusomme grep, en skole som kun har hatt et mål for øye, nemlig å forpeste vår hverdag. Gi ham nå den verdige fotograferingen han fortjener, slik at han i det minste får ett positivt minne fra ungdomsskolen. (Kjenner jeg dere rett, vil dere nok sette dere på bakbeina, nok en gang...)


Mvh Pia

P.S: Om få år, når dere lærere er på desperat jakt etter en luksuriøs villa i Monaco med infinity pool og privat strand, er det kanskje Bønna dere vil møte på. Og han gir dere neppe noe avslag på prisen, og da kan dere angre på hvordan dere har behandlet ham i alle disse årene.

Nye gleder

Jo da, noe nytt har da skjedd på hjemmefronten.
Noe nytt har kommet inn i livet mitt.
Noe som gjør hverdagen enklere og bedre.
Jeg snakker om en lang, slank....

kantklipper. Jeg må være såpass ærlig og si at jeg har lånt den. Den ække min, lissom. Men jeg later som om den er min.

Med kantklipperen får jeg noen økter der jeg får røska og rensa litt opp. Jeg er så stolt når jeg står der ute med det flotte redskapet i hendene, sveipende over skvallerkål, kløver og kveke. Jeg håper at naboene legger merke til meg i løpet av de to-tre minuttene jeg holder på, at de skal tenke at «Der har vi dama si som står på og virkelig tar vare på eiendommen sin!»

Så veldig fint blir det vel ikke utafor hos meg. Jeg havner nok fortsatt på jumboplassering i sameiets vakreste-hage-kåring. Men det ække SÅ ille, synes jeg. Jeg skiller meg ikke enormt ut lenger. Nå har jeg et mer sånn vanlig, rufsete inngangsparti med en litt rufsete, semi-nyklippa plen. (Eller plen og plen...det er nå noe grønt og så trur jeg det er mye sand? Eller er det grus? Må sjekke neste gang jeg er utpå med klipperen.)

Åssen går det med deg og hagen? Strålende?

Vil du ha en personlig almanakk?

Dette begynner å bli en tradisjon,. At jeg, i samarbeid med Personligalmanakk.com, gir bort en personlig almanakk. Eller rettere sagt et gavekort på 350 kroner som du kan bruke når du designer din egen almanakk.

Her har jeg laget en nydelig collage med min veggkalender. Og den viser da fire greier som jeg synes er bra med kalenderen:

1. At du kan velge mellom ulike design sånn at du kan lage en innbydende forside. Du kan selvfølgelig bruke egne bilder også.

2. At kalenderen har flere kolonner - da har jeg en kolonne, og ungene har sine. Da kan jeg notere bursdager og treninger og møter og jeg føler at jeg får en bedre kontroll og oversikt over hverdagen.

3. Jeg la inn ei liste for flere år siden over bursdager til familie og venner. Hver gang jeg bestiller meg ny kalender, klikker jeg på at jeg vil ha med den lista. Og vips får jeg en oppdatert oversikt over når de nærmeste fyller år.

4. Jeg som elsker quotes fikk muligheten til å få nye quotes hver eneste uke i kalenderen min! Love it! Hater du quotes, kan du putte inn fargelegging eller ukas middager eller handleliste eller noe annet. (Ukens Boost har de visst kalt de quotesa)

Men altså, stikk inn til personlig almanakk og sjekk. Det er morsomt å få være designer, og ikke minst å få sin egen kalender i postkassa. Link til personlig almanakk finner du ved å trykke her.

Du får kommentere et eller annet sted (her eller på bloggens facebookside eller på instagram), så trekker jeg en heldig vinner på søndag.

Lykke til!

Oralsextrøbbel

Jeg skriver en del meldinger. Da bruker jeg ord. Så liker jeg å avslutte med en eller annen emoji. Jeg tar ikke av med emojibruken. Men slenger nå gjerne på et smilefjes, et kyss eller et hjerte. Eller den her 😜. En som blunker jovialt mens tunga henger lett ut. For meg har denne vært en sånn ironisk «lissom»-emoji. Altså sånn «Gleder meg sjukt til mandagen! Lissom😜!»

Men nå leste jeg i en artikkel fra Plusstid at den emojien der faktisk kan bety oralsex. Og det setter jo mine meldinger i et helt nytt lys. Og jeg beklager mye av det jeg har sendt. Det har faktisk ikke vært noe usømmelig i mine tanker.

Her er noen av meldingene jeg har sendt til mine nærmeste i det siste. Og jeg ser nå at dette kan oppfattes veldig, veldig feil.

Her burde jeg ha brukt anførselstegn. «Husarbeid». Ja ja, sikkert noen som kaller samkvem for husarbeid.

Herregud, dette er jo grusomt! Her insinuerer jeg faktisk at jeg har fått store gnagsår rundt munnen på grunn av ..., ja, du veit...😜

Planleggingsdager! Yuhuu! Da blir det oralsex, lissom!

Nei, dette ble kleint. Jeg har mye å lære på emojifronten, skjønner jeg.
Jeg trøster meg med at de som har mottatt disse meldingene, neppe har hatt særlig skitne tanker.
Men nå er dere opplyst. Kanskje du også egentlig har vært veldig uheldig med meldingene dine, sånn ubevisst?

Ha en strålende dag, med eller uten 😜!

Hvorfor så stille?

Altså, hva skjer a, Pia? Hvorfor skriver du ikke? Har modellkarrieren tatt av? Har du gått på en smell? Har du giftet deg med en tjue år yngre tyrker og fått en attpåklatt ved navn Jens-Mohammed? Har du amputert samtlige fingre etter en frostskade fordi du satt fast hendene i fryseren på desperat jakt etter båtis?

Nei! Ikke noe av det der stemmer! Jeg har det bare bra. Og jeg har til tider lyst til å skrive. Jeg liker jo å skrive. Men veit ikke om blogg lissom er greia mi. Føler meg ikke helt hjemme i en sånn gjeng av influencere, kan du sei.

Men la oss kalle det ei nettside, da. Da går det vel an å skrive litt? Sånn uten at man utbroderer alt, uten at man vrenger sjel og hode, uten at man utleverer sine nærmeste.

Jeg skal skrive litt, jeg.

Påskeiver!

Hva skulle til for å få meg skrivelysten igjen? Og hva skulle jeg skrive om? Ble det noe Bønna-oppspinn, noen visdomsord eller noe heftig sladder fra privaten?

Oh no. 

Det som fikk det til å krible i fingrene, ble påsken. Eller rettere sagt sånne konkurranser på Instagram. 

Jeg har blitt hekta. Jeg tægger, liker og legger igjen påskekyllingemojis, smilefjes og noen ganger slår jeg til med en appelsin. 

Først var jeg selektiv, brukte huet, og skreiv en jovial God påske til et eller annet bilde av et påskeegg som skulle gis bort i nærmiljøet. Tægga kanskje søstra mi og skreiv at jeg ønsket at akkurat hun skulle vinne den fine påskelysestaken fra hennes favorittbutikk.

Men så balla det på seg. Og nå har det gått helt over styr. Frisørprodukter som må hentes hos en frisør i Kragerø? Jadda, tenker jeg, no problem! Gavekort fra Nardo kjøpesenter? Oh yes, baby! tenker jeg og googler Nardo. Okei, litt langt unna, men gavekort er gavekort! Naprapattime i Oslo, kunne jeg tenke meg det? Seff! Aner knapt hva en naprapat er, men jeg kommenterer og liker med stor lyst. 

Lipscrubs, perlespenner og harmonisk te? Bring it on! Jeg liker bilder fra kjøpesentere i Flekkefjord, Hammerfest og Steinkjer. Jeg later som jeg er interessert i bilpleie, eiendomsmegling og laser, bare fordi jeg øyner sjansen til å vinne ei lue eller en sixpack med Kvikk lunsj. 

Når jeg tar meg i å ivrig skrive hvor lyst jeg har til å vinne billetter til filmen Hellboy, skjønner jeg at jeg må roe meg. Nå har jeg gått for langt.

Men jeg har vært raus med likesa. Det skal jeg ha.

Trafikktrøbbel

Til skolens ledelse.

Er det mulig?!

Nok en gang sender skolen ut hårreisende klagemeldinger. Nå henger dere ut en guttegjeng som i følge dere legger seg ned i veibanen og spiller bevisstløse, og at dette da skal skape farlige situasjoner i trafikken.

Jeg må spørre dere: Hvordan kan dere vite at guttene spiller bevisstløse? Hva hvis det er noen av deres elever som faktisk har besvimt i veibanen? Trenger ikke disse elevene hjelp, istedet for å bli hengt ut på denne måten? Trenger de ikke en mild hånd, en kopp varm kakao og litt lett massasje for å komme seg til hektene igjen? Neida, her er det kun krasse meldinger å få! Hvor blir det av folks evne til å se det positive og å vise raushet, spør nå jeg!

Noen ganger får Bønna faktisk akutt utmattelsessyndrom, og må dermed legge seg ned. Nei, han SPILLER ikke bevisstløs, han ER faktisk sliten og må legge seg umiddelbart ned. Mener dere at den stakkars gutten skal slepe seg oppover brøytekantene og legge seg ned der? Skal han slenge seg ned i ei grøft? Nei, nettopp! Det sier seg vel selv at han må legge seg i veibanen! Vi føler det særs krenkende at vår sønn blir mistrodd på denne måten! 

Vil skolen unngå farlige trafikksituasjoner, må vel skolen ta grep? Vi har i alle år kjempet for gratis skoleskyss. (Vi ønsker egen drosje, ikke en full maxitaxi, eller, gud forby, buss!) Men har skolen kommet oss i møte her? Nei! Vi har brukt utallige timer av vår egen arbeidstid for å hente og bringe Bønna. Når han nå en sjelden gang blir tvunget til å gå selv, fordi vi foreldre er indisponible grunnet venneturer i europeiske storbyer, ser vi at farer fort kan oppstå. Bønna blir sliten og segner om i veien. Hva med å sende ut noen fra lærerpersonellet til å stå trafikkvakt? Da kan de stoppe bilene når guttene ligger i veibanen, og vips unngår dere trafikkfaren.

Dere lærere har vel i gjennomsnitt fire-fem arbeidstimer om dagen, så å utstyre noen lærere med refleksvest og et lite stoppskilt og sende dem ut i trafikken en time eller to, burde være en smal sak.

I samme melding skriver dere også at disse elevene later som de trekker tau over veibanen. I forrige uke var det skrutrekkere dere klaget på, nå er det tau. Da jeg gikk på skolen, ble vi faktisk oppfordret til å ha med tau på skolen for å aktivisere oss i friminuttene, men nå er altså dette også galt. Snakk om å lage drama av bagateller! Jeg ser meg nødt til å be om en oversikt over hva man egentlig får lov til å ta med på skolen, alt blir visst galt i disse tider.

Mvh Pia

P.S: Bønna sa at kontaktlærer tok ham ut av undervisningen for en samtale. Dette opplever vi som meget stigmatiserende, og krever å bli varslet neste gang noe slik planlegges. 

Bønna, strøm og snitt

Til lærerne på ungdomstrinnet.

I dag kom Bønna hjem og fortalte en rystende historie. Han hadde smuglet inn en skrutrekker i klasserommet, og i friminuttet stakk han skrutrekkeren inn i stikkontakten, og dermed fikk han støt. Og jeg må bare spørre: Hva tenker dere med og på, dere som jobber på ungdomsskolen? Hvorfor lar dere en uskyldig elev bli utsatt for fare på denne måten? Er dere klar over hvor farlig det egentlig er å bli gjennomrislet av strøm når man er i puberteten?  Jeg tror vi alle skal være glade for at det faktisk gikk så bra som det gikk, og at Bønna fortsatt er blant oss. Neste gang er det ikke sikkert det vil gå like bra, og jeg krever at dere ser på rutinene ved bruk av skrutrekkere i skoletiden.

Meldingen som tikket inn her i ettermiddag om punktering av flere bildekk på lærerparkeringa, synes jeg også var direkte ufin. Dere visste at Bønna hadde med skrutrekker på skolen, og dere insinuerer at hærverket har blitt utført med et skrutrekkerlignende verktøy. Prøver dere virkelig å legge skylden på en stakkars gutt som bare minutter før nesten ble sprøstekt av å få en enorm mengde volt gjennom kroppen? Jeg kjenner mitt eget barn, og vet at han aldri ville ha brukt skrutrekkeren til noe så dumt som å ødelegge bildekk. Det er vel rimelig mange elever som vandrer rundt med både kniver og knuste flasker på skolen? Har dere tenkt på at det kan være en bitter lærervikar som kan stå bak ugjerningene? En sliten kunst og håndverkslærer med sløv saks og tapetkniv kan også gjøre mye skade. Rett søkelyset mot andre, ikke mot min uskyldige sønn som har gjennomgått så mye.

Jeg krever også at dere ser på de latterlige varslene vi stadig får om nedsatt karakter i orden og oppførsel. Bønna er snill som et lam, og dessuten meget konfliktsky, og skulle han havne i trøbbel, er det kun fordi han ønsker være en god venn.  Hvis de andre i klassen ber ham om å knuse ei rute eller tenne på en skog, er det vanskelig for Bønna å si nei. En viss raushet bør dere vel ha, dere som jobber med ungdom. Å knuse en ipad ved å kaste den hardt inn i veggen, å true med skoleskyting eller mobbe klassens tjukkas er faktisk sånn som gutter i den alderen gjør en gang i blant, og dere trenger virkelig ikke å ta sånn på vei!

Mvh Pia

P.S: Kunne dere tatt en ny gjennomgang av Bønnas karakterer og justere dem opp? Målet hans er et snitt på 5, og det er vel strengt tatt skolens ansvar å løfte ham opp dit.

Toleranseruss?

Til lærerne på 10.trinn.

Dere har vel fortsatt ferie noen uker til, men vi er godt i gang med å planlegge Bønnas siste år på grunnskolen. Når sant skal sies, fant vi først ut i forrige måned at Bønna faktisk har et år igjen. Jeg gikk ut fra at man var ferdig etter 9.klasse, slik det var for meg. Så her har skolen forbedringspotensiale. God informasjon er viktig! Det er ikke alle som er såpass ressurssterke som oss, vi fant ut av dette selv. Men dere vil nok oppleve at en del elever møter direkte opp på gymnaset nå i neste uke. 

Nuvel. Jeg skriver ikke dette i bitterhet, jeg skriver i glede. For nå går det opp for meg så mye spennende som ligger for Bønnas føtter! Vi har lenge tenkt på Bønnas russetid, men nå er det endelig på tide å sette i gang på alvor! Vi har i løpet av sommerferien prøvd å få kontakt med de foreldrene vi kunne tenke oss å samarbeide med ang russebuss, men vi har fått liten respons, og ønsker at skolen tar denne ballen videre. Kunne dere sette opp en liste med potensielle kandidater? Vi ser etter det vanlige, de populære elevene der foreldre er rause med merkeklær, spillkonsoller og annet, samtidig som vi vil fylle opp med noen av de upopulære slik at vi vet at finansiering og annet ikke blir noe problem. Kan dere også få tak i noen sånne kakebokser og doruller som vi kan selge? Vi ønsker jo at Bønna skal lære om økonomi oppi dette eventyret.

Bønna forteller at dere straks skal på en såkalt toleransereise. Er reisemålet allerede bestemt? Jeg vil gjerne foreslå en uke til Ibiza eller Kos, som en slags første russetur. Det blir jo absolutt en toleransereise, siden alle på trinnet får være med. Det vil føles trygt og godt for oss foreldre at lærere er med på denne russedebuten. Elevene vil få tid sammen til å finne ut av hvem som bør ha hvilke roller på russebussen, hvem som bør holde seg til vanlig, liten russebil og hvem som faktisk bør bli gåruss. Jeg legger infoen ut på trinnets facebookside, og skriver at dette er bestemt i samråd med skolen. Regner med dere setter pris på et såpass bra initiativ. Vi har fått nok av hint om at vi har vært for passive i alle foregående skoleår, så nå håper jeg dere bli fornøyde.

Mvh Pia

Dølt

Dere som har fulgt bloggen ei stund, har vel fått med dere min svakhet for sånne posters eller prints. Eller bilder, heter det vel på norsk.

Nu vel, en stor favoritt er Dølt Interiør.  Der finner du humoristiske bilder, dype bilder og rørende bilder.

Jeg skal ikke si annet en at jeg får gi bort et bilde til en av dere! Gå inn til Dølt Interiør, finn din favoritt, og fortell meg hvilket bilde du gjerne vil ha hvis du blir trukket ut som den heldige vinneren!

Til mine lesere

Dere er bra folk.

Jeg har alltid vært, og er nok fortsatt, småflau over denne bloggen. Kaller jeg det ei nettside, er det litt mindre flaut.

Jeg veit ikke helt hvorfor jeg er flau, fordi jeg føler at jeg alltid har fulgt magefølelsen med skrivinga mi. Samtidig veit vi vel alle hvorfor man føler seg flau. Blogging, lissom? En blogger? Det er jo pinlig.

Men så ser jeg på dere lesere. Dere er bra folk. Dere er oppegående, reflekterte, rause, kloke, morsomme. Og da blir jeg ikke fullt så flau over denne bloggen.

«Eh, lissom at du aner hvem som er leserne dine!» Eh, vel, lissom så aner jeg litt. Jeg ser hvem som trykker liker på facebook, jeg ser hvem som kommenterer, hva som kommenteres, hva som deles. Jeg føler det er ekte. Ikke tilgjort. Ikke sånn «Tnåå, verdens skjønneste DU, du har verdens nydeligste negler og dermed er du også en sykt god mor. P.S: Kan du skrive litt om hvordan du kommer deg ut av sengen og hvilket skonummer du bruker? » (Dette var da ingen reell kommentar. Det var bare et slags eksempel fra meg).

Noen av dere har jeg fått god kontakt med. Noen av dere støtter meg, roser meg, trøster meg, backer meg. Dere er bra folk!

Fra Lilac Butterfly Studio

Så er det sikkert noen som kun leser litt sånn snokete i smug, kanskje litt for å himle med øynene og tenke «Herregud, for et patetisk og oppmerksomhetssykt menneske!». Men dere er tause. Dere sprer ikke noe vrøvl og dere driver ikke med netthets. Ikke som jeg har fått med meg, i hvert fall.

Jeg får med meg de bra folka. Og derfor er jeg bittelitt stolt av denne bloggen. På grunn av dere.

Litt av grunnen til dette tårevåte innlegget kom av kommentarene i en sånn giveaway. Og det er egentlig litt rart, for der kom det ingen rørende kommentarer. Bare helt vanlige «Ja takk!». Men jeg ser navna, og det er navn jeg har sett så mange ganger før. Det er Hilder og Lener og Heger og Anner, som da har lagt igjen utallige kommentarer i årenes løp, og jeg ser dere og jeg veit at dere er der. Og jeg skulle så gjerne gitt noe til dere alle. Men jeg gir dere et takk.

Vil du ha en Personlig almanakk?

#annonse

Et av sommerens høydepunkter, kommer akkurat nå:

Jeg gir bort en personlig almanakk til en av dere! Hæ?! Får det blitt bedre, spør nå jeg.

Du skjønner greia, du kan gå inn på Personlig almanakk og designe din helt unike almanakk.

For meg holder det helt fint med de standardvalgene inne på siden, sånn at du velger forsidebilde, farger på sidene. fører inn bursdager, velger en snasen farge på strikken, osv. Sjekker du #personligalmanakk og #pasquad18 på instagram, ser du folk som designer de lekreste almanakker, og kanskje kan du stjele noen ideer?

Uansett, hvis du vil vinne et gavekort sånn at du kan lage din helt egen personlig almanakk, legger du bare igjen en kommentar her. Eller på bloggens facebookside.
Og jeg trekker en vinner om et par dager.

Escape room

Jeg har vært en tur i Kroatia, og hva var da mer naturlig enn å besøke et Escape room?
Broren min snakka varmt om sånne rom, der du da blir sperra inne i et rom og må løse diverse koder og oppgaver for å komme deg ut. Gutta mine tente umiddelbart, jeg måtte jo late som om jeg tente umiddelbart, og så dro vi. Siden jeg ikke skjønte noen ting av det broren min forklarte, trøsta jeg meg med at jeg sikkert kom til å skjønne noe når jeg kom inn i det rommet.

Det skjedde ikke. Jeg skjønte ingenting.

«Der er det periodiske systemet! og «Trekk fra fødselsdatoen til Da Vinci!» og «Legg sammen de talla under lyset på kartet!» ropte broren min, ungdommene var helt med, og jeg tenkte på om jeg kunne gå ned i solfaktor.

Jeg la merke til masse klær som hang på veggen. «Kanskje vi skal kle oss ut!!» skrek jeg ut med dobbelt så stor innlevelse som de andre når de ropte om de hersens kodene. Og broren min, den omtenksomme, empatiske fyren, som egentlig burde sagt «Eh, vi har rimelig mange koder å knekke, og du vil vi skal bruke tid på å kle oss ut?», sa faktisk «Eh, ja, det kan vi jo gjøre!»

Han visste nok at det var helt meningsløst, men for meg var det lissom en mulighet til å skinne. Kanskje når vi fikk på oss de klærne, så ville rommet bli flombelyst og en rekke koder ville åpenbare seg? Kanskje skuffene ville sprette opp hvis jeg tok en hatt på hodet? Kanskje vi ville høre en dyp, behagelig stemme si over høyttaleranlegget: «Dere har heldigvis med dere en vis kvinne som akkurat nå har løst et avansert oppdrag og satt ny rekord! Hun vil bli belønnet med fotmassasje ved utgangen.»

Men ingenting skjedde, de andre fortsatte med å løse den ene koden etter den andre, og jeg tusla rundt i mitt kostyme. Tok litt på vegger og stirra på en skuff. Prøvde å late som om jeg var en del av gjengen. Plutselig kom vi inn i et nytt rom, de andre fortsatte med kodeløsinga si, så fant de en hellig gral som vi måtte løpe ut med, og vips var opplevelsen over.

Ja ja, da har jeg fått blitt med på det også. Kan skryte av det etter ferien. Har vært i escape room, lissom. Og du?

Norway cup-bekymringer

Hva tenker du på? spør en av mine beste venner, nemlig facebook. Jo da, kan jeg svare, jeg tenker på Norway cup. Og hvilket helvete det er for en mor å sette seg inn i ulike baner og oppsett og kampsteder og tider. Og så må jeg huske på å sende med plaster. Drikkeflaske. Solkrem? Og alt sånn overnattingsgreier, men det får de ta ansvar for sjøl.
Jeg anser meg som rimelig oppegående, men sånne oppsett er faktisk ikke så lett å finne ut av. (Argh! Plutselig slår det meg, som en vedkubbe i magen: kanskje jeg ikke er rimelig oppegående? Herregud! Nå har jeg fått nok en ting å bekymre meg for. )

Livet ass.

Må også finne et passende outfit, tror jeg går for dette. Men jeg skjønner ikke helt det med den flaska. Pink, lissom? Er jeg fargeblind, eller er det en slags kode jeg ikke fatter? Eller er det rett og slett det jeg kunne fastslå for ca 1 minutt siden? #ikkedenskarpesteiskuffen.

I tillegg til dette oufittet, tar jeg også med meg en fotball som jeg skal kalle Wilson. I stedet for en liten fotballaktig hund, lissom.

Bilde lånt fra washingtonapparel.us

Skal du på Norway cup? Ses vi på bane 2LA9? 8 VA11? Eller kanskje rett og slett på 21EK7?
Koder ass.

Dritt, drugs og diare. En studenttilværelse?

Nå skjer det som skulle skje:  eldstemann blir student og skal flytte på hybel.
Han fikk raskt svar og tilbud om studenthybel, og det aner meg at når noe går så lettvint, kan det være grunner til det.

Vi googler stedet han skal flytte til, og vi får følgende samtale.
Som da er mellom ung sønn som finner info på nettet, og erfaren mor som prøver å være positiv.

«Det står at det ligger midt i dritten!»  - Det betyr at det ligger midt i smørøyet, da er det kjempesentralt! 
«Diare i heisen...» - Herregud, du trenger da ikke å ta heisen!
« En del narkodealere..» - Det takler du fint! Bare unngå å handle, så går det helt fint. 
«Veggdyr..Hva er det? Og kakkerlakker?» - Dyr er bra! Da blir du ikke så ensom.
«Mye bråk fra legevakta..» - Ja men, det er jo bra med legevakt rett ved, da!
«Mamma, det har vært knivstikking og drap der!» - Herregud, sånt er det da over alt!
«Brannalarmen går ofte..det er mye bråk fra gatene...dealere banker på døra om natta...» - Du sover jo ganske tungt?
«Oppkast i inngangen..» - Da tar du bare et langt steg og kommer deg over.

Jeg tror dette kommer til å gå helt fint, sjøl om jeg litt tenker at det nok ville vært annerledes med en trygg studenthybel i Sogndal eller Ørsta. Men pytt sann, de både dreper og driter der også.

Men seriøst, jeg er ikke nervøs, og det er ikke han heller. Jeg vet at jeg sender en forstandig, trygg fyr fra meg. Dessuten, skal du lære noe om verden, må du ut i den.

Farvel. Fra dølt interiør

Supersingelsommer!

Åssen er egentlig sommeren for en middelaldrende singel kvinne?
Oh, baby! Her skal du høre!
Jeg har fulle dager, rett og slett, med masse meningsfulle aktiviteter.

Jeg baker bagels og sylter bær hver morgen, mens jeg ler og slenger hodet kokett bakover og tar massevis av selfies.

Jeg løper mil etter mil oppover bratte bakker, gjerne med sånne traktordekk i tau bak meg. Det synes jeg bare er stas!

Hjemme springer jeg lett og ledig med nypedikyrte føtter over den velstelte, frodiggrønne plenen min. «Der har vi nabolagets pryd!» tenker nok naboene, både om meg og plenen. Jeg luker, planter stauder og ruller meg rundt i krydderhagen.

Morsrollen har jeg aldri taklet bedre. Tenåringsguttene tar seg mer enn gjerne en pause fra Fortnite mens de roper «Mor! Du flotte kvinne! Takk for alt du gjør for oss! Vi unner deg alt godt!» og så rydder de kjapt ut av oppvaskmaskinen og plukker opp håndklær fra badegulvet.

Og beilerne? De står i kø! Frode fra Fredrikstad, Morten fra Måløy, Hassan fra Homs, ja, det er bare å velge og vrake! Det plinges i sjekkeapper, blomsterhavet utenfor inngangsdøra blir større og større, og kjærlighetserklæringer renner inn. Her snakker vi sjekking og hooking på høyt nivå!

Om kvelden står jeg foran speilet og beundrer meg selv, tar bilder av thigh gap og byste, og deler på snap og insta.

Nei da. Ikke helt sannheten, det der. Men jeg har fått manikyr av et par åtteåringer, jeg har vaska klær,  og det er fotball-VM.  Og det er sommer og sol og fri. Det er slettes ikke verst.

Ha en strålende dag, med eller uten negler!