mandag 21. august 2017

#ondmor

Ungene mine har det med å overdrive, synes jeg. Smøre litt tjukt på, lissom. (Og hvor har de det fra??)

Nuvel, et av høydepunktene i sommer var at vi var et sted der vi skulle ta en heis. Nei, ikke sånn latmannstur en etasje opp, det var mange etasjer! Jeg er en utålmodig sjel, og vel inne i heisen, trykker jeg på den knappen sånn at dørene skal gå sammen. Jeg gidder ikke å vente de fem ekstra sekundene på at dørene skal lukkes av seg selv. Uheldigvis var det en person som slang seg litt sånn inn i siste sekund, og ble nesten klemt i døra. Det beklager jeg. Personen var dessuten kortvokst. Det hadde ikke noe med saken å gjøre. Men gutta mine har fått det til at jeg nå HATER kortvokste, og at jeg med VILJE prøvde å mose en kortvokst person i heisdøra. De har en OND mor som får mord i blikket når hun får kortvokste i sitt synsfelt, og hun gjør alt hun kan for å lemleste.

Dette er en grov overdrivelse, og jeg håper at de av dere som får høre den hjerteskjærende historien om at jeg kastet meg over dørknappen og prøvde bevisst å skade den kortvokste, skjønner at dette er usant. Jeg ønsker også at hashtags som #midgetkiller fjernes. Jeg synes dette er krenkende, for flere parter. 

Takk. 

søndag 13. august 2017

Her snakker vi fruktfat!

I vår var jeg i en konfirmasjon vestpå. Og blant alle herligheter på kakebordet, falt jeg pladask for en vannmelon. En finurlig utskåret vannmelon. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så betatt av en vannmelon. Ikke er det min yndlingsfrukt, ei heller er jeg interessert i fruktdekor.


Men den vannmelonen var så flott og snasen og helt uforglemmelig. Jeg drømmer fortsatt om den. Må stadig sjekke vannmelonbildene og mimre.
Bare sjekk! Jeg begynner nesten å grine bare av synet! Jeg hadde lyst til å røske til meg vannmelonen og stikke av. Men måtte nøye meg med en håndfull druer.

Derfor må jeg skryte av ei dame som ifølge søstra mi er norgesmester i fruktutskjæring. Nå vet jeg ikke om fruktutskjæring er en stor gren, sånn nasjonalt, eller om det er mest i Haugalandstraktene dette foregår. Men sjekk Galaged på facebook og få vann både i munn og øyne over synet av de vannmelonene. (Jeg er seriøs nå, altså, det er vannmeloner jeg snakker om, jeg prøver ikke å narre dere inn på en eller annen småfrekk facebookside)

Mvh Pia, vannmelonbetatt

lørdag 12. august 2017

På vann og brød

Jeg har flytta inn i noe jeg er veldig fornøyd med. Men det er selvfølgelig adskillig mindre enn der jeg har bodd før.

Attenåringen synes at hans nye rom er som ei lita fengselscelle, sånn interiørmessig sett. Og jeg kan jo forstå hva han mener. Det var lissom ei seng, et skap, et vindu og noen sterile vegger. Ikke plass til stol, pult eller kommode. Men, som dere alle vet, så lærer nød en naken kvinne å spinne. Ikke var det plass til en hyggelig TV-krok med fargerike puter på rommet hans. Og som dere vet, er jeg litt interiørretardert. Jeg fikk heller spinne videre på celle-temaet.  
Som en hyggelig innflytningsgest, satte jeg fram litt tørt brød og vann. Tror faktisk han satte pris på den elegante fengsels-touchen. Jeg fikk faktisk lyst til å sette gitter foran vinduet også. Og installere et lite overvåkingskamera.

Edit: Nå har han faktisk klart å få det riktig så hjemmekoselig, helt uten en mors innspill. Alt han eier ligger nå slengt rundt på gulvet, og han kan vasse seg fram til senga. Hva skal man med klesskap når man har noen kvadratmeter med gulv, spør nå jeg



fredag 11. august 2017

Nu jäklar, nu kör vi!

Du har alltid minst to valg. Enten kan du bare gi opp. Eller så kan du stå på og gå videre. Det er ikke alltid i livet at man ser det siste valget der så tydelig,

Denne sommeren har vel ikke akkurat vært av det lystigste slaget. Hodet mitt, som egentlig alltid er fullt av en eller annen tanke, var i starten av sommeren fullt av tanker som «OMG! Jeg er skilt! Nå blir jeg ensom resten av livet! Hvem vil ha en rar, middelaldrende kvinne som hater small talk og ikke akkurat har en sprudlende latter?» Akkurat de tankene der var jo veldig selvsentrerte. Så har jeg hatt vondere tanker som «OMG! Jeg river opp livet til fire helt uskyldige og velfungerende barn!» De tankene vil jeg vel ha for evig, det er vel forbannelsen man bare må bære med seg når man velger å skille seg. Jeg trøster meg med at A) Skilsmissen har gått ryddig og greit for seg B) Ungene virker fortsatt fine og velfungerende og ikke helt sånn opprevne C)  Jeg har ikke skilt meg fra ungene, og ungene har fortsatt begge foreldre.

Her en kveld fikk jeg en veldig  «Nu jäklar, nu kör vi»-følelse. Nå har det vært nok tristhet for en stund. Livet går videre. Greit at mye er kjipt, men det hjelper meg ikke å bare fokusere på all elendighet, skam og skyld. Det er faktisk mye som er bra også. Jeg fikk plutselig veldig lyst til å skrive. Men jeg veit ikke om jeg bør skrive? Blogging er fortsatt like kleint som alltid, ikke sant?
Og hva skal jeg skrive om? Flytting, hus og interiør? Matpakker og bokbind? Livet med tre tenåringer? Det problematiske med å ha en åtteåring som har låta "Fy faen" som sin absolutte favoritt?  Tannemalje? TV-høsten? Pelsstell? (Både på katt og folk, egentlig). Skjønnhet, gardiner og hagestell? Thigh gap og nails? Havnesjefens tragiske endelikt?
Akk. Så mange tanker, så få svar.

Ha en flott fredag, med eller uten pågangsmot!
Related Posts with Thumbnails