søndag 28. mai 2017

Det å skilles

Jeg tenkte jeg skulle skrive et litt sånn artig og kult innlegg om det å skilles. Men det er ikke mye hverken artig eller kult når det kommer til skilling og sånn. Skilsmisse er faktisk ganske kjipt. Og når man ikke har så lyst til å utbrodere alt om livets tristere sider, så holder man tyst da, og står på der man kan.

Jeg husker før, da ungene var yngre, så kunne jeg slå meg litt sånn hovmodig på brystet da jeg så andre gikk fra hverandre, og jeg kunne tenke "Ja, ja, dem om det! Vi skjønner at ekteskapet har sine nedturer, og vi velger å stå sammen og kjempe, i stedet for å gi opp så lett! Tenk på de stakkars ungene!" Nå eter jeg de orda i meg. Når du klarer å fortsatt holde sammen til tross for nedturer, ja, da har dere fortsatt et ålreit forhold og en felles vilje om å fortsette. Hva når dere ikke lenger har det?

Noe jeg i hvert fall har skjønt, er at å skille seg ikke er for pingler. Har du en åpenlys grunn, som at du er gift med en drittsekk, så er det kanskje enklere. Men når du er gift med en ålreit mann, så er det jaggu ikke lett. Her er det intet drama, ingen heftig krangling. Det er mer...ingenting?

Sjøl føler jeg sorg og skyldfølelse. Ikke fordi jeg og mannen ikke lenger er et ektepar. Men på grunn av ungene. Det å bli mamma ble det aller største i livet mitt. Og jeg har i hele morslivet mitt gjort mitt beste for at ungene skal ha det bra. Det er ikke alltid at mitt beste har blitt så innmari bra. Men sånn alt i alt er jeg fornøyd med åssen jeg har takla mammarollen. Og så veit du at du skal sette deg ned for å fortelle ungene at "Mamma og pappa skal skilles". Gjerne etterfulgt med en liten, kvikk "Hey! Det betyr at vi må selge huset og flytte også!" Skjønner? Ikke artig. Ikke kult. Og jeg har så lyst til å hoppe noen måneder fram i tid og bare se at alt går bra og at alle har det bra og at tinga løste seg. Men enn så lenge må man bare stå i det.
Bilde lånt fra etsy.
 
Når jeg leser sånne skilsmisse-overskrifter har jeg slutta å tenke "What?! Skal de skilles? Så fælt!" Nå tenker jeg mer "Flott for dere! Stå på! Kumbaya! " (Kanskje ikke kumbaya, da, det passa ikke helt inn) Folk har sine grunner til å ta avgjørelser, og andre har ikke innsyn eller oversikt over alle grunner. Og sånn er det.

Nå gjelder det å tenke positivt, ikke sant?

39 kommentarer:

  1. Svar
    1. Hmmm, for meg ser det ut som om jeg postet to spørsmålstegn nå... men det var et hjerte før det ble publisert! <3

      Slett
  2. Ja nå gjelder det å tenke positivt! Jeg heier på deg - og vet at denne avgjørelsen ikke har vært lett. Men om en stund vil dere se tilbake på det og vite at dette var riktig, og at ting blir bedre med tiden!
    <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Kine:)Får tro ting føles bedre om en stund.

      Slett
  3. Klem til deg! Dette er tøft. Jeg har fulgt deg lenge, og har vært gjennom min egen skilsmisse underveis i den tiden. Heldigvis blir alt bedre med tiden som går, og at ting går seg til er sikkert- som jeg har googlet hardt og lest som trøstende ord fra deg når det gjelder babytid og søvnhelvete nå med min siste. Ikke til sammenligning, men allikevel ;-) Marianne (Tuvauniverset den gang )

    SvarSlett
    Svar
    1. Ha ha, har jo erfart at andre ting går seg til, så jeg får tru at dette også går greiere etter hvert😉

      Slett
  4. Sender deg gode tanker! Tiden leger alle sår, er det noe som heter... i hvertfall blir det bedre <3

    SvarSlett
  5. Å jeg er så fantastisk enig!
    Det er ingenting flott ved å skilles.. det er trist, jævlig, sårt, skuffende, nederlag, skyldfølelse og alt det der...
    Det er en sorg og sorgen må få ta tid og plass! Men det er faktisk mulig å smile og le igjen, og det er mulig å "komme over det". Og livet kommer til å bli bra igjen!
    Men livet kommer alltid til å være annerledes enn det man hadde sett for seg.
    Keg skilte meg, som du vet, for 9 år siden. Fortsatt er det ting som er sårt å tenke på. Men det er jammen ting jeg er stolt av også!
    Jeg er stolt av å ha et godt forhold til pappa'n til ungene mine, jeg er stolt av å ha stått i det og skilte meg da det bare var "ingenting" i forholdet vårt lenger.
    Hva har jeg lært ungene mine? Jo at det er greit å ta hensyn til seg selv. Ungene skal vokse opp i et hjem med kjærlighet, ikke "ingenting". De skal vise kjærlighet til sine fremtidige partnere og jammen har jeg vist dem at "å holde ut" ikke er noe alternativ! Jeg blir rett og slett litt trist når jeg hører folk si "vi har holdt ut med hverandre i XX år" HOLDT UT??? Livet og samlivet skal være mer enn å holde ut...
    Men akkurat nå skal du holde ut og la sorgen ta sin tid og stå opp for kjærligheten til barna dine!
    Livet blir bra igjen <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for gode ord, Therese❤

      Slett
  6. Sender mange gode tanker. Utrolig nok går livet videre, og plutselig står andre muligheter vid åpne. Lykke til på veien som kan føles kronglete akkurat nå, men som jeg håper blir bedre etter hvert <3

    SvarSlett
  7. Heia deg og dere! Dere klarer å løse dette til det beste for dere selv og ungene, det er jeg sikker på! Det tar bare litt tid....Klem fra ei med erfaring.... Lykke til ♥

    SvarSlett
  8. Dette går bra. Jeg lover <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, det er godt å høre😘

      Slett
  9. <3 livet skjer, og jeg heier på dere <3

    SvarSlett
  10. <3 livet skjer, og jeg heier på dere <3

    SvarSlett
  11. Klem - rett og slett - en bamseklem! Det går bra - du lander !

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Jeg skal lande ja💪

      Slett
  12. Varm klem! En æra er forbi, og en ny begynner. Det blir bedre!

    SvarSlett
  13. Tankene om at samlivsbrudd bare skjer alle andre er vi mange som har måttet spise og svelge. "de kjemper for lite!" tenkte jeg når andre gikk fra hverandre. Men hva gjør man når den ene parten ikke orker å kjempe. Eller når man føler at det ikke er noe igjen å kjempe for?
    En ting er sikkert, man må gå gjennom et smalivsbrudd etter mange år og med barn involvert for å ha noen som helst peilig på hvor tøft det faktisk er. Det er et helt liv som blir revet opp, kastet rundt, og så skal stables opp på nytt. Det er vondt. Det tar tid. Men når bitene begynner å komme på plass igjen så blir livet bedre og bedre for hver dag som går. Og så lenge man klarer å holde fokus på å være venner for barna oppi alt, da er mye gjort. Det må svelges noen kamlere, men det er det verdt.

    Stor klem fra en som 2 år etter begynner å få det veldig bra med mitt nye liv!

    SvarSlett
    Svar
    1. Fint å høre om andres erfaringer. Vi foreldre ønsker kun det beste for hverandre og ikke minst ungene.

      Slett
  14. Så flott at du klarer å skrive om dette! Og som de andre over her skriver - det vil bli bra, om ei stund! <3

    SvarSlett
  15. Veit ikkje kva eg skal skrive egentlig, men sender ein virtuell klem!

    SvarSlett
    Svar
    1. Trenger ikke å skrive noe. Virtuell klem tilbake❤

      Slett
  16. Stor klem, Pia. Det er ikke lett, men man kjenner best selv hva man trenger. Håper at det skal gå bra med dere i den nye tilstanden.

    SvarSlett
  17. Gode tanker sendes din vei! Det som kanskje er mest positivt med å skilles når det er "...ingenting" som du skriver er at da går som regel samarbeidet etterpå lettere. (Når det ikke blir komplisert av masse uløste følelser!) Det opplever i alle fall jeg, som også er en såkalt "moderne familie". Masse lykke til, og jeg lover deg at det blir lettere etter hvert. Som alle såre ting... <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fine ord, det er en trøst når folk skriver at ting blir lettere😘

      Slett
  18. Jeg kommer aldri til å juble når jeg får høre at noen skal skilles, til det synes jeg det er for trist. Men det er ingen tvil om at det mange ganger er det eneste riktige å gjøre og det ser ut til at de fleste kommer greit ut av det til slutt! Så jeg får bare si at jeg ønsker det beste for dere alle framover!

    SvarSlett
  19. Fader. Klem til deg fra en som er i samme båt, og kjente seg igjen i innlegget ditt. Takk!

    SvarSlett
  20. Jeg lever også i et ekteskap som ikke er noenting lengre. Det er vel et vennskap igjen, men det er vel mest et arbeidsfellesskap for å få familien og hverdagen til å gå rundt. Men jeg klarer ikke annet enn å bli værende. Tanken på å si fra meg halvparten av alle hverdagene, skoleferiene, lørdagsmorgener skravlende under dyna - jeg tror det savnet hadde gjort meg mer ulykkelig enn jeg er i dag, jeg kjenner angsten som en klo i brystet bare jeg tenker på det.

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails