mandag 29. mai 2017

Sårt skilsmisseinnlegg, del 2.

OMG!
Jeg frykter jeg gikk rett i bloggfella, med hjerter og klemz og "takk til fineste du!". Men vet du hva? Det føltes helt rett! Jeg ble oppriktig rørt og glad og trøsta av alle fine kommentarer! Og jeg har veldig godt av å lære meg å ta i mot gode greier, ikke bare flåse og fnyse alt unna.

Så i stedet for å komme med et vannmeloninnlegg jeg snart har skrevet ferdig, fortsetter jeg med enda et innlegg i den samme, såre skilsmissestien. Eller, det vil si, jeg skal ikke utbrodere og klage og tigge om oppmerksomhet eller sympati. Så vi gir oss straks. Men måtte bare få si at det var oppriktig godt for meg å legge ut gårsdagens innlegg. Og det er usigelig godt å vite at mange bra folk har gått den veien jeg er inne på nå, og at de sier at det går bra.

Jeg har det ok, og jeg skylder ungene å være sterk og morsom. Det er sånn jeg vil være. Og det er sånn jeg er. Samtidig som jeg innser at jeg også er den sårbare og triste Pia-versjonen. Den versjonen trenger ikke å komme fram i hytt og pine. Men jeg aksepterer at den er der, den har alltid vært der, og den kommer til å fortsette å være der.

Jeg regner med at jeg straks går over i den mer fjasete bloggstilen. Det er nå det jeg trives mest med.

En siste ting i dette hjerteskjærende blogginnlegget, som viste seg å ikke bli så hjerteskjærende som jeg hadde frykta, er at jeg takker for at jeg har humor. Å spøke om ting funker faktisk bedre enn å kaste seg utfor en foss uten tønne. (Ikke at jeg har prøvd det fosseopplegget. Og ikke har jeg tenkt til å prøve det heller.)

Som vår gode gamle Billy Ocean kanskje ville ha sagt det: "When the going gets tough, the humor get going!" (Og ikke prøv deg med at du aldri har hørt om Billy Ocean! Apropos det, i dag nevnte jeg OJ Simpson i klasserommet, jeg trodde jeg skulle komme med et sykt bra eksempel om et eller annet, og la ut om OJ. Ingen hadde hørt om OJ! Seriøst INGEN! Hvor er verden på vei, spør nå jeg...)

Ha en nydelig kveld, med eller uten ektefelle!

søndag 28. mai 2017

Det å skilles

Jeg tenkte jeg skulle skrive et litt sånn artig og kult innlegg om det å skilles. Men det er ikke mye hverken artig eller kult når det kommer til skilling og sånn. Skilsmisse er faktisk ganske kjipt. Og når man ikke har så lyst til å utbrodere alt om livets tristere sider, så holder man tyst da, og står på der man kan.

Jeg husker før, da ungene var yngre, så kunne jeg slå meg litt sånn hovmodig på brystet da jeg så andre gikk fra hverandre, og jeg kunne tenke "Ja, ja, dem om det! Vi skjønner at ekteskapet har sine nedturer, og vi velger å stå sammen og kjempe, i stedet for å gi opp så lett! Tenk på de stakkars ungene!" Nå eter jeg de orda i meg. Når du klarer å fortsatt holde sammen til tross for nedturer, ja, da har dere fortsatt et ålreit forhold og en felles vilje om å fortsette. Hva når dere ikke lenger har det?

Noe jeg i hvert fall har skjønt, er at å skille seg ikke er for pingler. Har du en åpenlys grunn, som at du er gift med en drittsekk, så er det kanskje enklere. Men når du er gift med en ålreit mann, så er det jaggu ikke lett. Her er det intet drama, ingen heftig krangling. Det er mer...ingenting?

Sjøl føler jeg sorg og skyldfølelse. Ikke fordi jeg og mannen ikke lenger er et ektepar. Men på grunn av ungene. Det å bli mamma ble det aller største i livet mitt. Og jeg har i hele morslivet mitt gjort mitt beste for at ungene skal ha det bra. Det er ikke alltid at mitt beste har blitt så innmari bra. Men sånn alt i alt er jeg fornøyd med åssen jeg har takla mammarollen. Og så veit du at du skal sette deg ned for å fortelle ungene at "Mamma og pappa skal skilles". Gjerne etterfulgt med en liten, kvikk "Hey! Det betyr at vi må selge huset og flytte også!" Skjønner? Ikke artig. Ikke kult. Og jeg har så lyst til å hoppe noen måneder fram i tid og bare se at alt går bra og at alle har det bra og at tinga løste seg. Men enn så lenge må man bare stå i det.
Bilde lånt fra etsy.
 
Når jeg leser sånne skilsmisse-overskrifter har jeg slutta å tenke "What?! Skal de skilles? Så fælt!" Nå tenker jeg mer "Flott for dere! Stå på! Kumbaya! " (Kanskje ikke kumbaya, da, det passa ikke helt inn) Folk har sine grunner til å ta avgjørelser, og andre har ikke innsyn eller oversikt over alle grunner. Og sånn er det.

Nå gjelder det å tenke positivt, ikke sant?
Related Posts with Thumbnails