søndag 30. oktober 2016

Oktobers høydepunkt!

Om man vil det eller ei, Halloween har kommet for å bli. Akkurat som vaffeldagen og sosiale medier og bananfluer.

Jeg har aldri vært noen stor Halloween-fan, og sitter ikke og skjærer ut det ene gresskaret etter det andre. Og jeg håper virkelig ikke noen av mine medmennesker gjør det heller. Vi har virkelig mye annet å bruke tida på.

Noen av ungene påstår hardnakket at Halloween er en høytid på linje med jul og påske. Jeg mener de bommer grovt. Men det synes de jo at jeg alltid gjør.
 

Samtidig ser jeg at julebukk og kassettspillere og Carola er på vei ut. Halloween fenger kidsa. Og vi voksne oppnår vel intet vel surmuling eller boikott.

Så her er vi klare til Halloween. Ikke sånn huset-fullt-av-gresskar-klare. Mer sånn laidback-klare. Godter er kjøpt inn, outfits er utprøvd, oransje dør har vi jo fra før, og ho minste gleder seg veldig.

lørdag 29. oktober 2016

Spre glede!

På tide å spre litt glede! Til en av dere, i det minste.

Det er ikke alltid så lett å gi komplimenter. Og det er enda verre å ta i mot en kompliment. Synes jeg. Det er så lett å bare føyse det unna og si "lissom!" og "særlig!" og "kutt ut!".

Men det kan jo tenkes at folk gir deg komplimenter fordi de faktisk mener det. Da bør man suge det til seg. Sier noen til deg at du er god som gull, så er du kanskje akkurat det.

Jeg oppdaga Happylets, som blant annet selger kule armbånd. Med komplimenter. Og det synes jeg var en lur idè og ikke minst et flott gavetips.

Nå kommer vi til gledesspredninga. I samarbeid med Happylets får jeg gi bort et armbånd til en av dere! Gå inn i nettbutikken Happylets, velg ut din favoritt, og legg igjen en kommentar enten her eller på bloggens facebookside. Og vips, er det kanskje du som kan gå rundt med et godord rundt armen. Eller du har en super gave å gi til noen du er glad i.

Jeg trekker en vinner 1.november.

mandag 24. oktober 2016

Kjøkkentrøbbel

Det ble for mye for mannen. Han klikka. Han klarte ikke mer. Den siste uka har han stått på kjøkkenet og slått rundt seg med et kjøkkenhåndkle. Og han har laget feller. Med eddik og gjær og gud veit hva. Bananfluenes invasjon på kjøkkenet har virkelig fått det til å tilte for ham, men jeg opplever en glød og et engasjement i mannen som jeg sjelden har sett.

Fellene hans funker faktisk, og han har fått tatt rotta på rimelig mange av de små røverne.

Og flere skal ende sitt liv, det er mannen fast bestemt på. Jeg, som ikke akkurat kalles tålmodighetens kvinne, håper de snart har vandra heden, alle som en. Jeg makter ikke alle de fellene som står på kjøkkenbenken.
Dette kunne fint ha vært en innbydende kaffelatte-etellerannet, med melkeskum og kaneldryss og gud veit hva. Men ikke la deg lure! Dette er en stinkende bananfluefelle. Med gjær. Og sukker. Og et lett dryss av fluer.

søndag 23. oktober 2016

Outfit-dilemmas.

OMG!

Nå begynner det å nærme seg! Min debut som foredragsholder. Jeg trenger ikke å reklamere for det foredraget, for det er visst fulltegnet og nå er det ingen vei tilbake. Jeg orker ikke å tenke på at det er under to uker til jeg står og skal underholde en diger gjeng med oppegående folk.

Jeg driver og mekker en ganske så snasen presentasjon. Og så har jeg laget en Bønna-kahoot som jeg sjøl synes er ganske så artig. Men jeg mangler en god del for å kunne kalle det et fullverdig foredrag. Jeg skal fylle to timer. Og det bør jo være noe bra. Jeg kan ikke stå der og danse river dance, lissom, i halvannen time. Pytt pytt. Jeg jobber best under press, og jeg får sikkert sykt mange gode ideer når det nærmer seg.

Mens jeg venter på at de perfekte foredragsideer skal ramle rett inn i hodet mitt, har jeg begynt å gruble på dette med outfit. Hva i huleste har man på seg? Jeg elsker kjoler og sikler over den ene etter den andre.
Har rappa bilder fra KoKo, Fashion in the Forest og Våppi.

Eller skal man ha noe mer nøytralt? Svart lissom? Det kan jeg faktisk gå i. Svart bukse og svart topp. Hvit bluse og svart blazer og sånn businesswoman-skjørt nekter jeg å gå i, da stiller jeg heller i batman-drakt. Må man ha negler? Sminke? ARGH! Så mange tanker, så liten peiling.

Jeg kler meg i sekk. Og smører meg inn med aske. Livet leker. Over og ut.

torsdag 20. oktober 2016

Skuffet etter første møte med ungdomsskolen

Hei Kristian!

Jeg må si vi sitter igjen med en stor skuffelse etter vårt første møte med ungdomsskolen. På foreldremøtet føler jeg at jeg rett og slett ble nedstemt da jeg tok ordet og la fram mine ideer til russebusskasse. Dere lærere gjorde heller ikke noe for å støtte meg. Og hvorfor ble det ikke avsatt nok tid til å informere om Bønna? De foreldrene med det barnet med Downs ble veldig prioritert, synes jeg. Er det ikke en likhet for loven? Her burde dere virkelig gå i dere selv og tenke litt på hva slags signaler dere sender oss som foreldre.

Bønna har også kommet hjem med sin første karakter, en ener. Nå er jo Bønna en ener i det meste, men jeg har forstått det slik at 1 på ungdomsskolen faktisk betyr Lite Godt? Dette kan da ikke stemme? Jeg så jo på Bønnas test at han ikke hadde skrevet stort, men dere forventer da ikke store greiene på den aller første testen? Hva hvis Bønna ikke forsto spørsmålene? Hvordan var blodsukkeret hans? Og inneklimaet? Var klasserommet dekket av pollen? Hadde noen av elevene i klassen enten gluten eller hasselnøtter i sekkene sine? Du vet vel at det kan være mange viktige faktorer som gjør at en elev ikke får vist sitt potensiale. Jeg krever at Bønna får ta testen på nytt, i trygge og sterile omgivelser.

Vi beklager at Bønna har kommet en del for sent disse ukene, men han er tenåring, vet du, og vil heller sitte oppe i nattens mulm og mørke og kose seg med et nettspill i steden for å legge seg. Jeg regner med du har forståelse for dette, det heter vel ikke ungdomsskole uten grunn;) Jeg vet at det er flere skoler og arbeidsplasser som opererer med fleksitid, kunne det ha vært noe for dere? Å ha kjernetid mellom 12 og 13, for eksempel?

Angående forslag fra Bønnas fransklærer om å bytte fra fransk til engelsk fordypning: Her kan du bare gi beskjed om at det ikke er aktuelt. Bønna vil trenge fransk før videre studier, og Bønnas onkel har en penthouse-leilighet i Lyon, så da sier det seg vel selv at det ikke er engelsk han bør fordypes i. Hvis en fransklærer har så lite kompetanse i fransk at hun ikke en gang klarer å lære bort språket, undrer jeg meg veldig over hva en slik lærer gjør i norsk skole i dag.

Mvh Pia

P.S: Bønnas tannemalje har begynt å forvitre, og jeg mistenker at jusen i skolekantina kan være synderen. Kunne verneombud på skolen tatt saken videre?

søndag 16. oktober 2016

Netflix and chill. Med mor

Jeg og et par sønner var aleine hjemme en lørdagskveld, og jeg skulle prøve meg på kvalitetstid.

"Hei, gutter, blir dere med på litt Netflix and chill, eller?" ropte jeg.
"Æsj, mamma, du vet hva Netflix og chill betyr?!" ropte en tilbake.

Oh yes, jeg veit det. Men jeg tenkte faktisk at vi kunne se på en eller annen serie på Netflix. Og så kunne vi chille. Da synes jeg Netflix og chill var innafor.

"Kom igjen a! Jeg har kjøpt brus og chips og greier!"
"Kutt ut mamma! Du er ikke morsom!"
"Jeg mener ikke å være morsom! Kan dere ikke bli med a?"
"Mamma! Du vet hva det betyr!!"
"Ja, men jeg tenker sånn seriøst at vi skal se på Netflix! Og så kan vi chille sammen!"
"Mamma! Gi deg!"
"Ja, men herregud! Jeg prøver bare at vi skal ha det koselig sammen! Det er jo bare oss tre i huset, vi kan vel gjøre noe sammen?"
"MAMMA! Du er ekkel! Gi deg!"

"Ok. Da får jeg ta Netflix og chill helt aleine."

"MAMMA!!! ÆSJ!!"

Kvinne, som chiller og ser på Netflix. Aleine.

søndag 9. oktober 2016

Møte med kjendiser!

Vi har vært noen dager i London. Jeg har ikke nok erfaring til å skrive det ultimate "Til London med barn!"- innlegget. Men jeg kan tipse om to ting: Dra på en eller annen musical. Det er en opplevelse. Og så kan du dra på Primark for å shoppe. Det ligger to av dem i Oxford Street, en i hver ende.

Madame Tussauds er en turistattraksjon mange akker seg over og sier man like så godt kan styre unna. Men våre kids synes det var morsomt der. Vi foreldre ble veldig imponerte over poseringa vi plutselig ble vitner til. Der var lissom noe med voksfigurenes posering som trigget våre barns poseringslyst.

Særlig sjuåringen poserte ved hver eneste figur. Det vil si rimelig mange poseringer.

"Ta et bilde av meg og denne bestefaren!"



Det var ikke så mange voksfigurer som sjuåringen gjenkjente. Men det spilte ingen rolle. Det var like stas å posere med en sikkert kjent indisk skuespiller som det var å slenge seg på Spidermans rygg.


I sportsavdelingen så jeg en kjent portugisisk fotballspiller som jeg visste at sjuåringen hadde sett mange ganger. "Der er jo Cristiano Ronaldo!" sa jeg i ekstase. "Han kan du jo ta bilde sammen med!" 
"Jaaa!" ropte sjuåringen like ekstatisk og satte seg sammen med Pelé.


 Gutta var ivrige selfie-tagere, eller de tok kjærlige bilder med både den ene og den andre.



 Slike innlegg kan vel bare avsluttes med "Og alle var enige om at de hadde hatt en fin dag".

tirsdag 4. oktober 2016

Listelykke!

For ca et år siden la medblogger Gunn Beate Reiton Rulnes meg til i en Facebook-gruppe som het Listelykke. De folka som var med der, skreiv om lister og rydding og system og orden. Jeg trur til og med at noen av dem dreiv med fargelegging.  Dem om det, tenkte jeg, og fortsatte med å skrible på mine gule lapper eller i familiekalenderen. Men etter hvert som de delte den ene snasne lista etter den andre, klarte jeg ikke å unngå å bli fascinert. Du verden så mange forskjellige lister man faktisk kan lage! Det innbyr jo til litt mer orden når listene ser ordentlige ut. Mine skriblerier i familiekalenderen vår klarer jeg ikke å tyde selv en gang.
 
Og de listelykkefolka har jo helt rett i at det gir ro i sjela når du klarer å få rydda skrivebordet. Eller gangen. Eller alle de klærne som ligger slengt inne på badet.
 
Så, plutselig, en vakker dag, var Listelykke blitt ei bok! To faktisk, for å være mer presis. Jeg ga meg ende over! Kan man utgi bøker om lister, lissom?
Jeg fikk tilsendt bøkene fra Cappelen og tenkte at her fikk jeg stoff til å harselere med. Særlig når jeg ser ordet Mindfulness, føler jeg en sterk trang til å rope KOKO! Men den blå boka inneholdt jo noen ganske så gode tanker og råd. Inspirasjon, vil jeg faktisk også si. Så den beholder jeg. Den gule notatboka, derimot, er jo så delikat og flott inni at jeg ikke tør å besudle sidene med min håndskrift. Så den kan en av dere få.
 
Legg igjen en kommentar her eller inne på Pias verdens facebookside. Så skal det nok bli ordning og reda hjemme hos deg i løpet av høsten!

Hæppy høst!

mandag 3. oktober 2016

Jenteleker?

"Har dere bare jenteleker her, eller?" sa et par friske gutter som var med sjuåringen hjem. Jeg dro fram de lekene som tilfeldigvis lå framme, og sa at jo, da, vi har jo masse jenteleker, men jeg håpet det var greit at de kunne leke med jentelekene, selv om de var gutter. Vi viste boksehanskene og vampyrkappa, sjørøverhatten og bamseparykken, som er det hotteste hos vår sjuåring nå. Hun er ei jente, og det er hennes leker. Så da blir det vel jenteleker. Mens vi satte i gang med jentelekene, fortalte jeg gutta at hos oss kalte vi det bare leker. At gutter også kunne leke med boksehanskene og vampyrkappa og sjørøverhatten. Selv om det var jenteleker. Og jeg trur ikke de gutta hang helt med. Var det egentlig jenteleker, eller var det gutteleker, eller var det faktisk bare leker?

Deler dere inn i jenteleker og gutteleker?

Og dette var ikke meningen å fremstille oss som så fryktelig politisk korrekte, her flommer det over av Anna og Elsa og rosa vesker og glitrende slør. Og ikke minst sånne kosedyr med store øyne fra Ty. Men vi har samtidig Ninjago-lego og supermann-kapper og helikoptere. Massevis av leker som barn liker. For de er først om fremst det? Barn? Som har masse til felles, men som også er veldig ulike. Alle som en.

søndag 2. oktober 2016

Konfirmantfoto. Og konfirmantmorfoto.

Det var dette med å roe ned eksponering av ungene, da. Men jeg viste stolt fram konfirmasjonsbilder av eldstemann for to år siden, og jeg kan ikke være noe verre (eller bedre?) nå.

Da femtenåringen skulle konfirmeres i mai, hadde vi tenkt til å kutte ut proff fotograf. Vi tar da så fine bilder sjøl. Men etter konfirmasjonen så jeg at Ann Sissel Holthe lokket med en hvitveisskog og jeg er jo veldig lett å påvirke, så vips hadde jeg bestilt fotografering.

Bildene ble flotte og jeg viser dem stolt fram. Jeg er jo egentlig imot å bare vise fram fine bilder for å få responsen "Gud, så vakker!" eller "Helskjønn!" For det fineste med ungene mine er ikke det man ser på bilder. Bare for å ha det sagt.
Men han er nå så flott. Og jeg er så stolt av ham. Og her holdt jeg nesten på å putte inn et hjerte.
Jeg veit at Ann Sissel er flink med kameraet. Og hun ble sikkert IKKE forbausa da konfirmantmora plutselig skiftet til kjole og høye hæler og ba tynt (eller krevde høyt) å bli fotografert. Sånn innimellom lissom. Jeg har ikke lange negler, og jeg er dårlig med make-up-legging og det meste innen beauty egentlig. Men jeg synes bildet ble fint.

Alle bilder: Ann Sissel Holthe, fatmonkey.no



lørdag 1. oktober 2016

De små tingene

Noe som er enkelt å støtte, er årets Hegeprosjekt. For fjerde året på rad har Hege laget et flott bilde som selges kun nå i oktober. Pengene går til Kreftforeningen. Og noe mer er det vel ikke å si? Alt dette om kreft veit dere vel fra før, og bildet er jo flott, så her er det bare å klikke seg inn og handle.
 To fluer i en smekk, sånt liker vi. Støtt en god sak OG få et flott bilde.

Ha en herlig lørdag. Rett og slett.
Related Posts with Thumbnails