mandag 12. desember 2016

Et ødelagt liv? Og bokstaven D

"Mamma, du ødelegger faktisk livet mitt!" brøler sjuåringen.
Du vet, hun som har vært yndig og enkel fram til hun ble skolebarn. Grunnen til at jeg ødelegger livet hennes, er at hun HATER bokstaven d. D går greit. Men det er den lille der. d.

Jeg skjønner at den kan være kinkig. Og jeg skjønner at man kan bli deppa fordi man ikke får ting helt til. Men å ta av til de grader er litt vanskelig å skjønne.

Etter å ha fått smelt med dører, ropt og grått, roer d-problematikken seg, hun setter seg innbitt og rolig ned og retter på noen d-er i boka. Sånn, ferdig med det. Og vi vil nok oppleve flere hindre på vår vei.

Fra vireta
 
Er du også en ond forelder som noen ganger ødelegger livet til ungene dine?


9 kommentarer:

  1. Aldri fått den, etter snart ti år som mor. Jeg hadde faktisk aldri funnet meg i å få en sånn kommentar fra noen, ikke barna mine heller (med mindre det ble sagt med et smil) Selv om jeg skjønner at det "bare er noe de sier" og at det ikke er noe å ta på vei for, ville jeg reagert veldig sterkt på det. Jeg er kanskje nærtagen, eller naiv, og har for unge barn til å uttale meg - men "du ødelegger livet mitt", "jeg hater deg" og tilsvarende sorterer for meg under ting man ganske enkelt ikke sier til andre mennesker. Dette hørtes jo særdeles "setter meg på min høye hest ut", haha - det er ikke ment sånn! :) Og jeg er uenig med barna mine om ting og tang jeg også, så hva de TENKER om mora si av og til, er jo noe annet! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Alle familier har nok sin sjargong. Denne språkbruken er ikke noe dagligdags, og jeg ville heller ikke funnet meg i ""Jeg hater deg!".

      Slett
    2. Ja, det mener jeg også, at familier er ulike. Ingen av oss er spesielt, eh, dramatisk anlagt, eller jo, jeg - men jeg tar det ikke ut i språket. Jeg dyrker det teatralske, og kan strekke meg til et hånlig snøft, haha!
      Jeg husker for øvrig en gang da jeg var barn, 12 år tipper jeg. Moren til en ny venninne hang ut av kjøkkenvinduet og ropte etter datteren sin - "JEG ER GLAD I DEG!!!" Og hun ropte det samme tilbake. Jeg var dypt rystet. I min familie er det overhodet ikke vanlig med slike følelsesutgytelser, og i særdeleshet ikke i offentligheten! Jeg spurte om de sa "sånt" hver dag, og jada, det gjorde de, mange ganger daglig. Jeg kan fortsatt huske hvor sjokkert jeg var, og hvor teit jeg syns det var. Jeg har aldri hørt mine foreldre si noe slikt til oss, eller noen andre, men jeg har aldri tvilt på deres kjærlighet likevel.
      Jeg har ikke videreført dette til barna våre, jeg sier at jeg er glad i dem hele tiden, og de sier det tilbake. Poenget er at så lenge det ligger trygghet i bånn, er det rom for å uttrykke seg, innenfor de rammene som er etablert i familien :)

      Slett
    3. Det er nok derfor du reagerer så sterkt, at du ikke vokste opp med at dere viste "følelser". Jeg ville ikke tatt så mye på vei om en av mine hadde sagt det samme som Pia sin. Det kan bli sagt mye i fortvilelse, og ofte bør vi ikke lage noe stort nummer ut av det.
      I dag er ungene heldigvis mer fri til å komme med utbrudd, enten det er positivt eller negativt (men jeg mener ikke at vi skal si at det er greit at de brøler stygge ting), og det kan være et tegn på trygghet. Jeg har hørt om unger som ALDRI torde å si noe negativt til foreldrene sine, men som utagerte på flere måter i voksen alder.

      Slett
    4. Bjørg; det kan sikkert stemme, har aldri tenkt på det sånn :) Håper det ikke høres ut som jeg hadde en grusom og kald oppvekst, for det hadde jeg ikke, tvert i mot, vi har alle svært godt forhold til hverandre! :D Også er vi veldig like alle sammen, så det er ikke naturlig for oss å være utagerende verken på den ene eller andre måten. :)

      Slett
  2. Her jaller det stadig i veggene fordi lekser er så kjedelig, og det er UMULIG å skrive de bokstavene. Mammaen er mega dum som ikke skjønner at dette er vanskelig.

    Jeg har fått hater deg og jeg vil flytte slengt etter meg. Ja, vel svarer jeg og går ut av rommet. Så tar det kanskje 2-3 minutter før de kommer ut og er helt oppløst i tårer og er lei seg for at de brukte de ordene. Også snakker vi om at det gjøre vondt når man snakker sånn til andre.

    (Det er tungtveiende grunder til at jeg ikke tar mer på vei når de slenger slikt min vei).

    SvarSlett
  3. Liten d hilsen en dyslektiker. Jeg var håpløs i går når jeg ikke ville skrive under på lest bok i helgen som det bare var lest to sider av. Jeg er nok håpløs for jeg kan svare at ting er vanskelig men da må man bare jobbe mye mer enn alle andre. Har alltid brukt masse tid på lekser. Men er i dag førskolelærer og var en av de beste i min klasse på høgskolen. Henriette :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Liten d er vanskelig skulle det stå :)

      Slett
  4. Jeg har fått høre noen ganger at jeg er verdens dummeste mamma og at jeg ikke skjønner noe og alt det der ja - har ikke tatt meg nær av det en eneste gang. Har bare svart at:"Men så synd det er på deg da som har så dum mamma" og da ble den lille rampen kjempesur for det var jo ikke det svaret hun var ute etter. :o) Nå er de store tenåringer begge to og vi sier omtrent daglig at vi er glade i hverandre og de er verdens kjekkeste og greieste ungdommer som tør å vise følelser. :o)

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails