søndag 24. april 2016

Løpeglede! Eller galskap?

Det kryr av dem på sosiale medier. "Hææærlig med en frisk løpetur nå! Hjertehjertehjerte!" eller "Ny pers! Brukte kun fjorten minutter på Molde rundt!". Og folk går bananas og kommenterer "Du er bare SYYYKT flink, altså, søteste du!" og "WOW! Spreka! Glad i deg!" og jeg får lyst til å klubbe noen i hodet med en kraftig kloss.

Jeg er jo innerst inne litt misunnelig. Tenk å få lyst til å løpe! Tenk å finne glede i å pese seg gjennom kilometer etter kilometer! Tenk at noen orker å løpe i flere timer og deretter antageligvis bake et speltbrød eller male porselen! Jeg fatter det ikke.

Jeg har prøvd å tilkalle en slik lyst, men den er godt gjemt. Og det er så mange hindre i veien. Jeg må ha riktig outfit, jeg må klare å laste ned Spotify på mobilen og jeg må få lånt meg øretelefoner.

Men så, en dag: Alt klaffet. Jeg hadde outfit. Jeg hadde spilleliste klar. Og jeg kjente higet etter å løpe. Og jeg bare GO GO GO! Og jeg gikk, og jeg løp (i hvert fall noen skritt) og jeg pustet og jeg peste og jeg hørte på musikk og jeg begynte å sjangle og jeg fikk hold. Da hadde jeg lyst til å snu. Men jeg hadde faktisk ikke kommet lenger enn til starten av turløypa. Jeg sto stille i ti minutter for å hente meg inn igjen, jeg klarte å puste normalt, og så sjanglet jeg videre. Helt opp til en topp! Var jeg stolt? Jada! Var jeg sliten? Jada! Var det en nydelig opplevelse? Neida! Men jeg hadde nå vært i aktivitet.
Da jeg kom dit løypa starta, var jeg allerede utmatta.

Ned fra toppen gikk det ikke så verst. Jeg hadde hele løypa for meg sjøl, og kunne stønne så mye jeg orket. Helt til en kvinne prikket meg på skuldra og lurte på om det gikk bra med meg. Jeg rev av meg øretelefonene og tenkte hvor i helvete kom hun fra, men så så jeg at hun hadde sånn ekte løpeoutfit og skjønte at hun sikkert var sånn gal som løp av glede og da sa jeg bare "Ja da, jeg bare gikk og nynnet litt til musikken" og hun bare "Eh, ok" og så løp hun videre. Syke, syke kvinne, tenkte jeg, og så skrudde jeg opp lyden på musikken og hoppet lett og glad på skolevei. Eller jeg gikk sånn sjanglende nedover en sti, da. Men det høres lissom så koselig ut med den skoleveien.

Og du? Tar deg ofte en maraton etter arbeidstid lissom? Fryder deg gjennom en time i hardt tempo på mølla? Svømmer gjennom fossefall mens du deretter parterer en hel hval?

Ja ja. Det er godt vi er forskjellige.

6 kommentarer:

  1. Jeg har mange ganger tenkt at jeg kan starte med et kvarter - sånn i frisk gange for å bedre kondisjonen og redusere vekten. Men dagene mine er så fylt med artigere og hyggeligere ting, så jeg kommer ikke i gang.

    SvarSlett
  2. Haha. Jeg har øvd og øvd og øvd - og jeg har blitt en sånn syk kvinne. Skulle egentlig ønske det var yoga jeg hadde blitt sykt hekta på. For det trenger jeg mye mer enn løping. Akkurat nå sitter jeg feks her med ødelagt akilles. Voksne damer (som meg selv) burde ikke løpe....vi burde strekke, tøye, styrke kroppen skånsomt.... JADA. Men løping er jo gøy. Yoga er så kjedelig! Nå har jeg nettopp meldt meg på maraton (halv, da) i Nord-Korea neste april. Du må innrømme at akkurat det høres skikkelig kult og spennende ut?! (Og please ikke be meg ta med suvenir fra hotellet, ok)

    SvarSlett
  3. Så hyggelig at du er tilbake igjen!
    Jeg har begynt å jogge sammen med eldstemann, ennå er det akk så tungt, men det føles bra, lell!

    SvarSlett
  4. altså, jeg er hun som alltid ble valgt sist på kanonballaget i gymtimen, fikk 2 i gym på gymnaset, og brukte joggegymtimene til en avslappende spasertur med venninner. Jeg hater gym og gymlærere mer enn noe, og satt min ære i å aldri bevege meg en millimeter. Bortsett fra å gå. Jeg gikk tur gjennom tredveårene, helt til jeg kom til et punkt der formen var blitt såpass at beina ikke klarte å gå fort nok. Så da løp jeg et par hundre meter. Jeg var 38 pår, og hadde ikke løpt på 20 år.Men det var jo interessant at beina kunne bære meg, og at jeg ikke falt død om. Så jeg prøvde en gang til, og begynte med et systematisk,men nokså lite ambisiøst løp 100 m - gå 100 m-program. Nå har det gått noen år, og jeg er fortsatt overvektig, og det går så sent som sirup, og jeg har ikke spesielt fancy joggeklær, men jeg kan løpe en mil,og jeg kan faktisk gjøre det med glede.Helt sant. Og hadde du sagt det til meg for noen år siden, hadde jeg ledd rått, for folk som jogger, det er de ANDRE de!

    SvarSlett
  5. Ingenting er som en god treningsøkt iført kun klær som flexer i alle tenkelige retninger! Kun deg og din nye pulsklokke til 6000,- mot naturen!

    http://vidunderpappa.no/en-toppidrettutovers-betroelser/

    SvarSlett
  6. Det er bedre med rask gange. Da slipper du ødelagte knær i alderdommen! :D Og så har du bedre tid til å se deg om i naturen mens du går, og kan nyyyyte det også! Vinn-vinn! :D Lykke til :)

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails