Parfymefri hverdag? Test deg selv!

//Sponset innlegg. Det betyr ikke at jeg får noen penger. Men jeg får noen produkter fra Neutral. Og som firebarnsmor så trenger jeg vaskemidler. Så jeg tar i mot//

"Ja, ja, ho skriver vel ikke mange innlegga før ho kommer med et eller annet sånt sponsa innlegg, vil jeg tru!" tenkte nok en eller annen litt bitter bloggleser.

Du har så rett, du bitre kvinne! Her kommer det! Et rett og slett nydelig innlegg som skal handle om...hold deg fast...TADAA! Vaskemidler! Så du trenger ikke å bli oppgitt, for dette er ingen pushing av hair extensions eller høyhæla pumps, og dette innlegget inneholder ingen skjulte budskap eller manipulerte løgner.

Over til saken: Norges astma- og allergiforbund og Neutral setter fokus på all den skjulte parfymen vi utsetter oss selv for i hverdagen. Går du inn på parfymefrihverdag.no, kan du ta en snasen liten test hvis du vil, for å sjekke ut hvor mye parfyme du egentlig bruker i det daglige.

"Daaa!" roper mann, 48. "Jeg bruker ikke parfyme!" Nei vel? Parfyme skjuler seg i såpe og oppvaskmidler og deodoranter også. Blant annet. Så stikk inn og ta den testen, du. I stedet for å ta de vanlige "Hvilke av regnbuens farger er du og dine venner?" , "Hvem er din åndsfrende blant vennene dine?" eller "Hva er din mentale alder?".

Og du, hvis du tar testen, hvor mange prosent fikk du?

Skrap. Og møkkaland?

Mens jeg sto ute og skrapet bilruta en morgen seint i april, jeg gjentar, seint i april! snart mai! snart sommer! så for tankene mine til hvor grusomt vi har det her i landet. Her står jeg altså opp, gjør meg klar til å dra på jobb, på en dag som så absolutt burde være snøfri, og så blir jeg stående i mange minutter for å skrape bilen!

Jeg kjente på følelser som hat, aggresjon og sterk avsky. Dritt-Norge! hadde jeg lyst til å rope ut. Møkkaland! Men så begynte jeg å tenke på han derre Trump og sånne flyktninger som flyter i land og jordskjelv og bombinger, og da fant jeg ut at jeg kanskje kunne holde kjeft.

Men forvent ikke at jeg roper hurra hvis det snør på 17.mai.

Ha en gledens dag med eller uten frost!

Rar rytme. Og takk

Noen ganger prøver vi jo å følge opp ungene med lekser. I hvert fall hun som går i første.

"Det står på ukeplanen at du skal øve på å lese leseleksa med rytme!" sier far, og demonstrerer med høy og tydelig røst.

"Å, ja, du mener med sånn sur og rar stemme?" repliserer seksåringen.

Jepp. Dere veit. Fra unger og fulle folk.

Ha en rytmisk kveld, med eller uten stemme!

Og så må jeg få takke for gledelig respons på mitt lille come-back. At folk uoppfordra liker og deler innlegg tar jeg som en stor kompliment. Så takk. Hadde jeg hatt en såkalt rosablogg, hadde jeg også fulgt opp med "Jeg er så glad i dere!", "Dere betyr så mye for meg, kjære lesere!" eller "Vil dere at jeg skal dele en oppskrift på hjemmelaget musli?". Men et sted får grensa gå.

Løpeglede! Eller galskap?

Det kryr av dem på sosiale medier. "Hææærlig med en frisk løpetur nå! Hjertehjertehjerte!" eller "Ny pers! Brukte kun fjorten minutter på Molde rundt!". Og folk går bananas og kommenterer "Du er bare SYYYKT flink, altså, søteste du!" og "WOW! Spreka! Glad i deg!" og jeg får lyst til å klubbe noen i hodet med en kraftig kloss.

Jeg er jo innerst inne litt misunnelig. Tenk å få lyst til å løpe! Tenk å finne glede i å pese seg gjennom kilometer etter kilometer! Tenk at noen orker å løpe i flere timer og deretter antageligvis bake et speltbrød eller male porselen! Jeg fatter det ikke.

Jeg har prøvd å tilkalle en slik lyst, men den er godt gjemt. Og det er så mange hindre i veien. Jeg må ha riktig outfit, jeg må klare å laste ned Spotify på mobilen og jeg må få lånt meg øretelefoner.

Men så, en dag: Alt klaffet. Jeg hadde outfit. Jeg hadde spilleliste klar. Og jeg kjente higet etter å løpe. Og jeg bare GO GO GO! Og jeg gikk, og jeg løp (i hvert fall noen skritt) og jeg pustet og jeg peste og jeg hørte på musikk og jeg begynte å sjangle og jeg fikk hold. Da hadde jeg lyst til å snu. Men jeg hadde faktisk ikke kommet lenger enn til starten av turløypa. Jeg sto stille i ti minutter for å hente meg inn igjen, jeg klarte å puste normalt, og så sjanglet jeg videre. Helt opp til en topp! Var jeg stolt? Jada! Var jeg sliten? Jada! Var det en nydelig opplevelse? Neida! Men jeg hadde nå vært i aktivitet.

Da jeg kom dit løypa starta, var jeg allerede utmatta.

Ned fra toppen gikk det ikke så verst. Jeg hadde hele løypa for meg sjøl, og kunne stønne så mye jeg orket. Helt til en kvinne prikket meg på skuldra og lurte på om det gikk bra med meg. Jeg rev av meg øretelefonene og tenkte hvor i helvete kom hun fra, men så så jeg at hun hadde sånn ekte løpeoutfit og skjønte at hun sikkert var sånn gal som løp av glede og da sa jeg bare "Ja da, jeg bare gikk og nynnet litt til musikken" og hun bare "Eh, ok" og så løp hun videre. Syke, syke kvinne, tenkte jeg, og så skrudde jeg opp lyden på musikken og hoppet lett og glad på skolevei. Eller jeg gikk sånn sjanglende nedover en sti, da. Men det høres lissom så koselig ut med den skoleveien.

Og du? Tar deg ofte en maraton etter arbeidstid lissom? Fryder deg gjennom en time i hardt tempo på mølla? Svømmer gjennom fossefall mens du deretter parterer en hel hval?

Ja ja. Det er godt vi er forskjellige.

Konfirmasjonsforberedelser. Og microfiber

I disse tider driver horder av tenåringsmødre med syke sysler som å spraylakkere fotballer, gullforgylle barnesko, og ikke minst sanke drivved og kongler. Og så snakker de mye om det. "Er du i rute til konfirmasjonen, eller?" Jeg som tross alt har vært gjennom dette før, er jo verdensmester, trekker kjekt på skuldrene og svarer "Ja, da, dette går så bra, så!" Men sannheten er jo at jeg ikke har peiling. Jeg husker litt, sånn som at vi hadde på oss bunader og vi spiste med bestikk og at vi hadde servietter. Men det hjelper meg fint lite nå.

Jeg googla konfirmasjon og dumpa inn på denne bloggen, som jeg synes var riktig så inspirerende og artig. Det gikk noen minutter før jeg skjønte at det var min egen blogg. Og jeg så at det var på tide å skrive litt.

Mannen er veldig lite opptatt av konfirmasjonsforberedelser. Han tror, stakkars, at det er nok å bære bord og hente ei kake. Jeg lar ham leve i den troen. Det bitre er jo at man sikkert kunne latt en mann ha ansvaret for alt OG DET HADDE BLITT EN KONFIRMASJONSFEIRING! Uten trivialiteter som bordkort, fargetema eller flotte kaker, selvfølgelig. Jeg er faktisk litt i tvil om hva slags mat som hadde stått på menyen også. Men jeg tror faktisk at det hadde blitt en helt grei feiring. Men vil jeg la ham få ta styringa? Nei. Ønsker han å ta styringa? Det kan jeg neppe tenke meg. Hva med selveste konfirmanten, da, har ikke han noen innspill? Vel, spør en fyr på 15 om hvordan han vil pynte konfirmasjonsbordet, og jeg kan nesten love deg at du vil få et svar som ikke er til særlig mye hjelp. Ikke at han er vrang. Det er mer det motsatte. Han synes alt blir bra. Uansett hva jeg foreslår.

Andre mødre er veldig opptatte av konfirmasjoner. Og veldig mange har veldig mye på stell. Jeg ble spurt om hvilket tema og hva slags farger vi hadde bestemt oss for, og jeg la ut i min beste sarkastiske stil om fotballtema og kvister, ispedd bronse, lyseblått, turkis og et snev av gull. Den milde mora så på meg, og sa, uten det minste snev av sarkasme "Det er akkurat sånn vi skal pynte også, bortsett fra at vi ikke bruker turkis!" Og jeg bare "Eh, så flott!" og klasket meg imaginært i skallen og lovte meg selv å slutte med å hetse bordpynting.

Bordpynting er jo ikke min sterkeste side. Fargevalg liker jeg. Men så er det å finne passende farger, da. Lyseblått er uaktuelt, dere kjenner jo meg. Eller det gjør dere kanskje ikke. Sart lyseblått og meg funker ikke. Femtenåringen er heller ikke så sart eller lyseblå. Vi må ha mer farger.

Nå i helga hadde jeg en gledens stund. Jeg sikter ikke til hverken samkvem, alenetid eller barn som ryddet ut av oppvaskmaskinen uoppfordret. Nei, gleden besto i at jeg fant servietter! Som blir midt i blinken på den store dagen. Så nå føler jeg at jeg virkelig er i gang! Problemet blir å finne noe annet som kan matche de hersens serviettene. Etter å ha tråla storsenteret, fant jeg kun en ting som hadde samme farge som serviettene. En microfiberklut. Selv om jeg gjerne går for det litt mer utradisjonelle, klarer jeg ikke å se sjarmen med å pynte med en skarve microfiberklut. Eller ti, for den saks skyld. Det er liksom ikke noe høytid over en microfiberklut. Hadde jeg hatt en sånn artig og kreativ interiør- og konfirmasjonsblogg, kunne jeg sikkert ha gjort noe flott som å stifte den kluten rundt en fotball. Eller brette den sånn origamiaktig så den blir prikklik en sommerfugl. Eller klippe den opp i små firkanter og lage en flott konfirmasjonscollage. Men hvorfor i all verden vil et menneske med vettet i behold gjøre noe slikt?

Nei, ut med klut. Inn med et eller annet annet.