I disse tider driver horder av tenåringsmødre med syke sysler som å spraylakkere fotballer, gullforgylle barnesko, og ikke minst sanke drivved og kongler. Og så snakker de mye om det.
"Er du i rute til konfirmasjonen, eller?" Jeg som tross alt har vært gjennom dette før, er jo verdensmester, trekker kjekt på skuldrene og svarer
"Ja, da, dette går så bra, så!" Men sannheten er jo at jeg ikke har peiling. Jeg husker litt, sånn som at vi hadde på oss bunader og vi spiste med bestikk og at vi hadde servietter. Men det hjelper meg fint lite nå.
Jeg googla konfirmasjon og dumpa inn på denne bloggen, som jeg synes var riktig så inspirerende og artig. Det gikk noen minutter før jeg skjønte at det var min egen blogg. Og jeg så at det var på tide å skrive litt.
Mannen er veldig lite opptatt av konfirmasjonsforberedelser. Han tror, stakkars, at det er nok å bære bord og hente ei kake. Jeg lar ham leve i den troen. Det bitre er jo at man sikkert kunne latt en mann ha ansvaret for alt OG DET HADDE BLITT EN KONFIRMASJONSFEIRING! Uten trivialiteter som bordkort, fargetema eller flotte kaker, selvfølgelig. Jeg er faktisk litt i tvil om hva slags mat som hadde stått på menyen også. Men jeg tror faktisk at det hadde blitt en helt grei feiring. Men vil jeg la ham få ta styringa? Nei. Ønsker han å ta styringa? Det kan jeg neppe tenke meg. Hva med selveste konfirmanten, da, har ikke han noen innspill? Vel, spør en fyr på 15 om hvordan han vil pynte konfirmasjonsbordet, og jeg kan nesten love deg at du vil få et svar som ikke er til særlig mye hjelp. Ikke at han er vrang. Det er mer det motsatte. Han synes alt blir bra. Uansett hva jeg foreslår.
Andre mødre er veldig opptatte av konfirmasjoner. Og veldig mange har veldig mye på stell. Jeg ble spurt om hvilket tema og hva slags farger vi hadde bestemt oss for, og jeg la ut i min beste sarkastiske stil om fotballtema og kvister, ispedd bronse, lyseblått, turkis og et snev av gull. Den milde mora så på meg, og sa, uten det minste snev av sarkasme "
Det er akkurat sånn vi skal pynte også, bortsett fra at vi ikke bruker turkis!" Og jeg bare
"Eh, så flott!" og klasket meg imaginært i skallen og lovte meg selv å slutte med å hetse bordpynting.
Bordpynting er jo ikke min sterkeste side. Fargevalg liker jeg. Men så er det å finne passende farger, da. Lyseblått er uaktuelt, dere kjenner jo meg. Eller det gjør dere kanskje ikke. Sart lyseblått og meg funker ikke. Femtenåringen er heller ikke så sart eller lyseblå. Vi må ha mer farger.
Nå i helga hadde jeg en gledens stund. Jeg sikter ikke til hverken samkvem, alenetid eller barn som ryddet ut av oppvaskmaskinen uoppfordret. Nei, gleden besto i at jeg fant servietter! Som blir midt i blinken på den store dagen. Så nå føler jeg at jeg virkelig er i gang! Problemet blir å finne noe annet som kan matche de hersens serviettene. Etter å ha tråla storsenteret, fant jeg kun en ting som hadde samme farge som serviettene. En microfiberklut. Selv om jeg gjerne går for det litt mer utradisjonelle, klarer jeg ikke å se sjarmen med å pynte med en skarve microfiberklut. Eller ti, for den saks skyld. Det er liksom ikke noe høytid over en microfiberklut. Hadde jeg hatt en sånn artig og kreativ interiør- og konfirmasjonsblogg, kunne jeg sikkert ha gjort noe flott som å stifte den kluten rundt en fotball. Eller brette den sånn origamiaktig så den blir prikklik en sommerfugl. Eller klippe den opp i små firkanter og lage en flott konfirmasjonscollage. Men hvorfor i all verden vil et menneske med vettet i behold gjøre noe slikt?
Nei, ut med klut. Inn med et eller annet annet.