tirsdag 18. november 2014

Tenåringer i huset?

Med tenåringsbarn befinner du deg plutselig i et skeivt forhold der du har alt å miste. Du gir og gir. Du kjører, du handler, du vasker klær og du rydder. Du tilbyr deg å kjøpe nye sko, du minner dem på avtaler og du kommer med ros og komplimenter.

(Dette med at jeg kommer med ros og komplimenter er i følge meg selv. Spør du de største gutta mine, er jeg mest masete, slitsom, plagsom, negativ og misfornøyd.)

Selv om du føler du yter mye, får du ytterst lite tilbake.

Det er kanskje det som er noe av det vanskeligste med å ha store barn.

Når du har små barn, venner du deg lett til fraser som "Du er helt nydelig!", "Du er min beste venn!" og "Mamma, du er som en rose! Med deg vil jeg gjerne kose!". Og du innbiller deg naivt at sånn kommer forholdet barn-forelder til å forbli. (Eller husker du kanskje hvordan du selv var som tenåring?...)

Jeg smiler litt inni meg når jeg ser foreldre med små barn stønne over hvor irriterte og lei de blir av disse små. Greit at førskolebarn har sine luner og nykker, men de er jo skjønne! Kosete! Hør på alt det søte de lirer av seg! Se på alt det fine de gjør! De gir deg en stein eller en klussetegning når du henter i barnehagen, og du tenker "Herregud, for noe træl!" og kaster det med en gang ungen ikke ser. Men barnet ditt gir deg steinen fordi hun ønsker å gi deg noe. Og det hun har akkurat der og da, er en liten stein. Hadde hun hatt en diamant, ville hun ha gitt den til deg. Mamma. Eller pappa. De viktigste i hele verden. Nå mener jeg ikke at man skal juble og ta til tårene for hver lille kongle eller pinne barnet ditt donerer deg. Men en gang i mellom er det kanskje fint å sette seg ned og fortelle barnet at du setter stor pris på de små gavene du får. At du blir glad fordi hun velger å gi de små dingsene til deg. Gir du førskolebarnet ditt en oppriktig takk, vil du se at hun blir stolt og glad.

Før du vet ordet av det, har du barn som stønner irritert når du vekker dem om morran, ungdom som himler med øynene når du prøver å spørre om skolehverdagen og tenåringer som freser "Slapp av litt, a!" mens de vrir seg bort fra et forsøk på klemming.

Tenåringer kan være vrange. Oppfører jeg meg like vrangt, blir alt bare verre. Jeg må bite i meg irritasjon, og jeg må prøve å overse det som ikke er så ille. Trår jeg feil en gang, får jeg høre det lenge. Kommenterer jeg at kanskje ungdomsskoleguttene burde lese litt før prøver, blir det til at jeg ALLTID er misfornøyd, at jeg klager på ALLE karakterer og at jeg ikke synes NOE de gjør er bra.

Skulle jeg bli sint en gang og frese over at det ser bomba ut nede i gangen og ber en av gutta om å rydde, er det sykt urettferdig at jeg BARE blir sint på ham, og ALDRI på broren.

Hadde en venn eller en kjæreste behandlet meg som tenåringene til tider behandler oss foreldre, hadde forholdet vært over for lengst.

Men det rare er at jeg vil gjøre alt for gutta mine. Jeg digger dem, liker dem og elsker dem. Uansett hvor lite jeg til tider får tilbake. Og de gangene jeg får noe tilbake, som for eksempel en betroelse, et takk eller et ekte smil, smelter jeg og tenker at jeg er kjempeheldig som har dem.

12 kommentarer:

  1. Naaawwww, dette var et veldig fint innlegg Pia. Og det fikk meg til å tenke over at neste gang Isa har med en, eller sju tegninger hjem fra SFO så skal jeg VIRKELIG si ordentlig takk.....

    SvarSlett
  2. Kjenner meg SÅ igjen! Hils

    SvarSlett
  3. Etterhvert blir det flotte voksne av de litt sure tenåringene. Det oppveier alle krangler og våkenetter.

    SvarSlett
  4. Fantastisk skrevet, Pia! Rørende. Klem fra ei som er på full fart inn i samme fasen selv, snart...

    SvarSlett
  5. Haha, kjente meg igjen i de tankene som kommer når mellomste kommer med steiner og pinner til meg i barnehagen, ja! Må si at jeg gruer meg litt til den ungdomstiden..

    SvarSlett
  6. Tida går fort! Plutselig er de store! Plustelig får man ikke klem, eller en kvist som egentilg er ett magisk sverd. Jeg blir ikke vekket av noen som vil stå opp på svarte natte, jeg blir vekt av sms med sprørsmål om henting(det er omtrent på samme tidspunkt…) Jeg vil ikke tilbake , emn jeg får lyst å stoppe tiden av og til!

    SvarSlett
  7. Åååå...jeg visste vel det var en helt rimelig og svært normaliserende grunn til at jeg i sene nattetimer begynte å forske på dette lyseblå mammahekspulveret som skal sørge for å holde dem små, 4evva!! For jeg er verdens vakreste mamma nå..og det er fint! :)

    SvarSlett
  8. Du har så rett! Så heldig jeg er som lever midt oppi det nå med mine to små troll på 3 og 5. Takk for at du minnet meg på det! Etter tre dager hjemme med omgangssyke var det nemlig plutselig litt glemt...

    SvarSlett
  9. Fint! Jeg var en slik skikkelig umulig sur og kranglete tenåring mot mammaen min.. Ikke mot skolen, ikke mot andre, bare mamma�� Først da jeg ble mamma selv, skjønte jeg hvor utrolig tålmodig hun hadde vært. Så det har blitt mange "unnskyld" i voksen alder.

    SvarSlett
  10. ,,,du fikk meg plutselig til å føle, at jeg ikke er helt alene....
    Fine tenåringer, er jaggu meg en prøvelse!

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails