onsdag 8. oktober 2014

Ønskebarn

Flere enn meg som har grini seg gjennom programmet "Ønskebarn"?

En ting er de søte, rørende overtagelsene av små barn, der det er gledestårer hos de nybakte foreldrene og lett forundring hos de små barna.

Men når du ser en treåring ganske rått og brutalt få en ny forelder, blir det nesten for mye for meg. Altså, jeg mener ikke at adopsjon av større barn er rått og brutalt. Det skjer jo på en god og gjennomtenkt måte. Men akkurat det første møtet må jo være tøft. Det å plutselig bli kasta fra en kultur til en annen, uten å være forberedt eller å skjønne hva som egentlig skjer, er jo brutalt.

Jeg tenker på mine egne barn som tre-fireåringer. Vet hvor knyttet barn i den alderen er til rutiner, til det vante.

Tenk å plutselig bli overlevert til en som ser annerledes ut, som lukter uvant, som snakker merkelig. Alt er forskjellig fra det du er vant til! Og det verste er at dere ikke har noe felles språk. De nye foreldrene kan ikke forklare deg hva som skjer, de kan ikke trøste deg med ord, og de kan ikke forstå det du hikster fram. Selv om du ikke hadde noen mamma eller pappa der du bodde, så hadde du noen voksne du hadde knytta seg til.

Men så går det jo bra. De nye foreldra dine er rare, men du skjønner etter hvert at de vil deg vel. De er rolige, de snakker med en trygg stemme, de klemmer deg og de gjør alt de kan for at du skal ha det godt.

Tida går, og en dag er alt det som var før, bare et fjernt minne. Eller det er helt borte. Du er hjemme der du hører til.
Jeg er nesten redd for å legge ut bilder av andre mødre/barn. Men bildet ligger på TVNorges nettsider, og jeg håper det er greit at jeg låner det. Denne flotte mora med de to skjønne og kule ungene har vært en sann fryd å følge på onsdagskveldene. Sorry at jeg bruker så store ord, helt sånn uten ønske om å være ironisk. Men når jeg først blir rørt, trår jeg til med klisjeer.

Det står respekt av de folka som adopterer større barn, eller barn med spesielle behov.

Har du erfaring med adopsjon?

10 kommentarer:

  1. Jeg har grått og snufsa meg gjennom denne serien. Alle minnene om da vi selv fikk vårt kinesiske troll har velta fram. Hun er nå 11 og vi har sittet sammen og sett og jeg tror det har vært lærerikt for henne. All ære til de menneskene som stilte opp i denne serien og slapp oss andre så tett innpå noe som er veldig privat, en situasjon hvor du er sårbar og det er kort mellom glede, frustrasjon og sorg.

    Scenen i kveld med jenta på tre år var spesielt krevende. Jeg fikk så vondt av mora og syntes hun takla det så bra. Hun beholdt roen.

    Jeg husker min egen fortvilelse over å ikke kunne trøste et engstelig barn. Det var jo jeg og mannen min som påførte henne denne engstelsen. Det er noe av det tøffeste vi har opplevd. Men så snudde det. Vi fikk et smil, en berøring. Vi ble tryggere og tryggere på hverandre. Og nå føler vi at vi er de heldigste foreldrene i hele verden og det kunne ikke vært annerledes.

    SvarSlett
  2. I am really thankful to the holder of this web page who has shared this enormous article at here.


    Here is my web-site: blackline elite

    SvarSlett
  3. Så enig med deg Pia; må være tøft for de små. Synes denne mammaen var så fin og rolig - og så godt å se dem le og kose seg senere.

    SvarSlett
  4. Jeg har ikke orket å se noen av programmene. Det blir for sårt.

    SvarSlett
  5. Vi hadde det på i går for første gang og vi sa begge "åj, det er jo Sjefen vår" og "åj, det er jo Bajasen vår"...jeg skjønner så godt hva du mener..

    SvarSlett
  6. Jeg synes det er synd at prosessen tar så lang tid både for foreldrene, men mest for barnet - etter at barnet er tildelt. Det måtte vært mye bedre for begge parter å overta et spedbarn eller i hvert fall så liten som mulig.
    Likevel var det imponerende hvor fort den lilla jenta du skriver om slo seg til ro.

    Sånne program skulle vært uten reklamepauser.

    SvarSlett
  7. Er så enig, har fulgt med på programmet selv men i går ble det litt mye for meg å se den redde, fortvilte 3 åringen som plutselig skulle rives løs fra alt det kjente. Jeg har en 3 åring selv, og kan ikke forestille meg hvor traumatisk det ville vært for henne. Godt å se at det gikk bra til slutt, og jeg er helt sikker på hun får det kjempefint, men akkurat overtakelsen var ikke noe særlig hyggelig å se på. Syns de hadde klippet programmet på en bra måte, der de ikke viste så mye fra selve overtakelsen. Jeg har ikke noe erfaring med adopsjon, utover at noen i nær familie har adoptert, men da var barnet mye mindre.

    SvarSlett
  8. Jeg har grått meg gjennom denne serien ja. Det var veldig sterkt å se overtakelsen i går. Jeg må også si jeg er imponert over hvor rolig mor forholdt seg, for det stormet sikkert på innsiden. Hun har sagt så mange fine og reflekterte ting ila serien og jeg er sikker på at jenta får en fabelaktig mor!
    Synes også det var sterkt å se på Trude og Victor som stopper prosessen. Det må ha vært helt forferdelig og samtidig som de måtte være nådeløst ærlige med seg selv.

    Det var kjekt å se alle barna på slutten, kort oppsummert glade og trygge barn sammen med glade og lykkelige foreldre. En herlig serie som jeg gjerne skulle sett mer av.

    SvarSlett
  9. <3 Tusen takk til alle som har stilt opp - mye snørr og tårer - men det har vært mimring tilbake til egen hentereise og den første tiden <3

    SvarSlett
  10. Utrolig flott og sterk serie. Er selv adoptert ( for 43 år siden) og selv om det aldri har vært noe hysj hysj om dette i min oppvekst så har denne serien virkelig fått meg til å dvele mye ved hvordan det var for mine adoptivforeldre den gangen. Min adoptivmor og jeg har snakket mye om dette etter programmet startet! Skulle ønske adopsjonprosessen var mindre langvarig slik at muligens flere barn hadde fått nye hjem!
    Helene

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails