søndag 17. august 2014

Mammaråd og foreldretips?

Når vi nå er inne på sånne mammaråd. Kan det bli litt for mye? Hvem skal man høre på? Og hva skal man tro på?

På sosiale medier får vi ustanselig eksempler på hvordan foreldrerollen kan utføres. Hvordan foreldrerollen bør utføres. Og hva vi absolutt ikke må gjøre. Utallige råd og velmenende tips tynger oss ned og kan få oss til å føle oss utilstrekkelige.

Jeg liker å lytte til kloke folk. Folk som veit hva de snakker om. Men når for eksempel en klok person sier at det er viktig med grenser og rutiner mens en annen klok person sier at man må være laidback og gi litt blaffen, blir man helt forvirra og skjønner ikke helt hva det rette egentlig er. Eller kanskje man skjønner at det ofte ikke bare er en ting som er det rette.

Når man har vært foreldre noen år, ser du at ting funker fint. Oppslag som "Slik får du barna dine til å elske erter!", "Slik får du barna dine til å legge seg klokka halv åtte!" og "Disse buksene bør barna ha på seg første skoledag!" er liksom ikke så viktige lenger. Du ser at mange råd som ramses opp er sunn fornuft. De lure og fine triksene som nevnes er noe du har under huden og gjør automatisk. 

Så leser du andre råd som er absolutt ikke relevante for deg. Ikke at det er dårlige råd, men de passer liksom ikke inn i din familie. Jeg leste nylig noen råd før skolestart. Der nikket jeg til det meste. Så kom rådet om å ha noen pizzasnurrer liggende i fryseren. Altså, ikke noe galt med pizzasnurrer. Og det er jo et godt råd, det der å ha pizzasnurrer liggende. Men jeg har aldri hatt noen pizzasnurrer liggende, hverken i fryseren eller andre steder, og det har gått helt fint. Dermed blir pizzasnurrerådet noe jeg kan gi blaffen i.

Ting som kan stresse meg, er formaninger som "Del for all del aldri så mye som et fotografi av barna dine - da er du og ikke minst BARNA dømt til evig pine!", "La for all del ikke barnehageungen din få sove sammen med foreldrene - da har du et helvete foran deg og den bortskjemte ungen kommer til å tyrannisere dere for evig og alltid!" eller "Styr for all del unna organiserte fritidsaktiviteter, hvis du da ikke vil ha utbrente og småstressa barn?"

Da tenker jeg at "Huff, gjør jeg noe gæærnt, nå da?"

Men det blir ofte med tanken. Alle sånne små stikk får meg jo til å tenke og reflektere over det jeg gjør. Har jeg ingen lei, vond magefølelse, tenker jeg at det er greit å gjøre som vi gjør.

Jeg har skjønt at som mamma blir man aldri blir bra nok. Det er alltid noe å sette fingeren på. Jeg har ikke sjans til å kunne oppfylle alle krav og forventninger som stilles til meg som mor. Men når du har en del foreldreerfaring, vet du at det er helt greit. Det er greit å ikke få til ting, det gjør ikke noe om du ikke er enig med alle andre og det spiller ingen rolle om du noen ganger sier nei.
Har du funnet fram matboksen til i morgen, da? Og har du navna den?
 
Blir du stressa av alle disse foreldrerådene? Tar du noe til deg? Hva slags råd er det som får deg til å nikke mildt? Hva får deg til å frese?

6 kommentarer:

  1. Jeg forholder meg egentlig til disse rådene på samme måte som jeg forholder meg til helsesøster: Inn det ene øret og ut det andre, også gjør jeg det på min måte etterpå. Jeg har to unger som er likt av andre unger og voksne, og de er enkle å ha med å gjøre. Da antar jeg at jeg gjør noe riktig. Og å lære av andres feil funker bare til en viss grad all den tid mine barn ikke er alle andre sine...

    SvarSlett
  2. Jeg har alltid ment man kommer langt med sunn fornuft.

    SvarSlett
  3. For å være helt ærlig så liker jeg å lese råd fra andre som har "vært der før" og "gjort det slik eller sånn"… Det er noe med å lytte til efarne fjellfolk, men det er jo klart at man må vurdere "fasiten" for den er jo ofte ulik fra person til person som ytrer seg :)

    SvarSlett
  4. Jeg blir mer og mer laidback for hvert barn. Og syns det er helt ok.

    SvarSlett
  5. De jeg hører på, er de som kjenner meg og ungen min, og far da, for å ta med hele familien. Jeg har opplevd folk som mener og snakker om hva jeg burde og ikke burde - de kjenner ikke meg og familien min, og vår situasjon. Dermed blir råd på klikk og klakk og hva det måtte være, enda fjernere for meg. Men - noe tar jeg til meg, man må ikke la seg bedøve av egen arroganse heller. Men jeg er nøye med hva jeg tar med. Oppskrift på sunne muffins er supert, sånne som er lov å gi barna sine. Festlige matpakker er helt fjernt, ungen vil ikke ha det, men er strålende fornøyd med en bit agurk og et egg, da er det fest.
    Når det gjelder oppdragelse, gjør jeg som det det passer meg og oss og forsøker å stenge alle andre ute.

    SvarSlett
  6. Jeg er kjempelaidback når det gjelder sånne råd. Orker liksom ikke å engasjere meg kjenner jeg. Barn er forskjellige og voksne er forskjellige og alle må finne sin greie tenker jeg. Men jeg må jo si jeg blir litt sliten av sånne superforeldre jeg, der alt er på stell til en hver tid. Må være grusomt slitsomt tenker jeg, skjønner liksom ikke hvordan de orker å bruke all sin tid på ordne og dille. Men for meg må de gjerne holde på. Jeg bruker min tid på det jeg som gjør meg glad jeg og det er å løpe, være sammen med venninnene mine og kline med mannen min på sofaen.

    Nå høres det jo ut som jeg ikke er sammen med ungene mine i det hele tatt. Jeg er det også altså, men jeg er nok litt ego.

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails