mandag 16. juni 2014

Små barn, store barn. Og tid.

Det er fint at ungene begynner å bli store. Men vi mister dem mer og mer for hver dag som går. Derfor er det skjønt å ha et barnehagebarn. Som elsker deg, forguder deg, roser deg og vil være sammen med deg.

Jeg tenker tilbake på den tida jeg hadde tre barnehagebarn og ikke helt skjønte at den foreldredyrkelsen ikke ville vare evig.  Prøvde jeg å få dem til å være mest mulig selvstendige? Var jeg lei? Da vi bare hadde dem, ble man jo til tider lei. Det var et pes. Jeg ville være litt i fred. Orka ikke det intense maset hele tida.

Nå er de store. Det skjedde før de magiske atten, som er det tallet jeg har forholdt meg til. De er barna dine fram til de blir myndige, ikke sant? Så viser det seg at de klarer seg sjøl, vil være i fred, har sine venner. Lenge før de fyller atten. Du er ikke så interessant lenger. Du er faktisk en stor pain-in-the-ass til tider. Du maser og gnåler og klager. Det er flaut hvis du vinker for voldsomt når du passerer dem sammen med kompiser. Du kan til nød vise deg på sidelinja når de spiller fotball, men hold for guds skyld kjeft. Hvorfor ble det sånn? Og når skjedde det?

Jeg er så veldig glad i barna mine.

Jeg er så glad i hun lille, som strør om seg med komplimenter og som ikke vil sove alene om natta. Hun vil klare selv, og jeg er tålmodig og lar henne holde på. Hun skifter klær, klipper papir, fyller stuegulvet med kjøkkenredskaper, bygger hytte med samtlige puter og tepper. Det er helt greit. Jeg blir ikke lei. Hun blir snart stor, og da forsvinner komplimentene og samsovinga. Den intense nærheten. Rotet kommer vel ikke til å forsvinne helt, men det blir adskillig bedre på den fronten også.

Jeg er så glad i de store. Jeg kan fortsatt snike til meg en klem, jeg kan klappe dem og stryke dem på armen. Noen ganger åpner de seg og lar meg få høre om episoder fra skolehverdagen, om jenter og om tanker. Mens andre ganger er de tause, og enser ikke mora der de er på vei ut for å treffe venner. Jeg ser hvordan guttene er og hvordan de blir. Det viser seg nå. Personlighetene. Typene. Og det er så bra, det jeg ser. Jeg er så innmari stolt. Så fornøyd. De klarer seg.
En fireåring elsker at mamma og pappa er med og heier, hopper og danser når hun løper. En tenåring vil helst at vi holder oss unna.

Det er så mye vi skulle ha gjort sammen. Plutselig oppdager jeg at de vokser fra Legoland. Hunderfossen kom vi oss aldri til. Eldstemann har blitt femten. Nummer to er tenåring, han og. Om ikke mange år bestemmer de alt sjøl. De legger egne planer, og gjør akkurat som de vil.

Det er sant, det som alle de mer erfarne sa. Tida med små barn går så fort. Jeg skjønner det nå. Men man klarer ikke å skjønne det når man er midt i det. Det er ikke så lett å nyte når man er sliten og trøtt og lei. Man vil at tida skal gå, at de skal bli store og ikke være så veldig avhengige av oss foreldre. Plutselig befinner du deg der med de store, selvstendige barna og tenker at "oj, det gikk jo egentlig veldig fort?"

Et par tiår er et hav av tid. Samtidig som det kan være et blaff.

18 kommentarer:

  1. Jeg vet..... hadde barn hjemme fra 1972 til 2012. Plutselig var minstemann ute av huset også - men heldigvis får jeg være både mormor og farmor :) Nyt barneåra - de går fort!

    SvarSlett
  2. Mi datter er akkurat like gammel nå som jeg var når jeg blei gravid med henne... hvor årene har blitt av aner jeg ikke. Men nå som jeg ikke må sjefe over henne lenger å hun bor alene så har vi blitt gode venninner å det er så fint :-)

    SvarSlett
  3. Ja, det er et blaff. Det er så jeg ikke orker å tenke på det. Og jeg også tviholder i ham som er minst og jeg fortsatt kan løfte på!

    SvarSlett
  4. Ja, akkurat slik er det... eller var det. Plutseleg er dei store og sjølvstendige og mamma og pappa er ikkje dei viktigaste lenger... Men så går det endå nokre år til, så er plutseleg foreldra dei kloke som dei kan spørre om råd. No har eg to som synst foreldra er litt teite, og to som takkar for god oppdragelse og som gjerne rådfører seg med oss før dei tek sine beslutningar.

    SvarSlett
  5. Ååå Pia! Nå får du meg til å gråte! Det er så sant, og det er jo helt likt her hjemme hos oss. Gode tenåringer, og den gode atpåklatten som alle elsker og ikke vil at skal bli stor. Fantastisk å ha den kontrasten i heimen! Klem fra Kari

    SvarSlett
  6. Ååh - nå ble jeg skikkelig rørt jeg Pia.. :)
    Mine er bare 2,4,6 og 8 - men jeg har allerede begynt å se "hvor det bærer". Heldigvis vil de alle fortsatt kose og de kan alle finne på å komme inn i senga vår om natta (ja jeg innrømmer at det ikke alltid er tipptopp stemning med 4-5-6 stk i en dobbeltseng klokka tre om natta, ha ha, men likevel…sukk) - og jeg er fortsatt den beste de vet å være sammen med. Men det er dager der man nesten ikke rekker å se skolebarna - de har jo så mye de skulle ha gjort og mange de skulle ha lekt med (takk og pris) - og jeg kjenner at jeg har begynt å grue meg litt til de blir fire tenåringer og over alle hauger…
    Dette var en fin påminnelse <3

    SvarSlett
  7. Så sant! Kjenner meg godt igjen med vår ene, som er ti. Men heldigvis er det fortsatt stunder hvor hånda hennes finner min og hun synes det er kult at mamma er med og hopper tau. Er veldig klar over at den tida er på hell, med full fart. Snart er jeg bare teit antagelig.

    SvarSlett
  8. Dette kjenner jeg meg veldig igjen i!! Bortsett fra at det er svææææært sjelden at jeg får kost noe på mine store... ;o)

    SvarSlett
  9. Ååååh, nå fikk jeg en klump i magen. Det er så sant, takk for at du minner meg på det! Jeg er nok midt oppi den mest intense fasen med to toåringer og en treåring, og skulle gjerne rømt langt unna både dem og all masingen rett som det er. Prøver å huske akkurat det med å slappe av litt, nyte tiden og innse at det ikke varer evig... verken det slitsomme eller alt det fantastisk fine!

    SvarSlett
  10. Ååååååå...♥♥♥♥

    SvarSlett
  11. Fantastisk innlegg, som alltid, Pia! Du får det virkelig sagt. Blir helt rørt og full av følelser her jeg sitter. Har det sånn intenst med tre små barn nå. Noen ganger blir jeg sliten. Og det er jo ikke så rart. Men har store tantebarn, og har sett hvor fort det har gått for dem å bli store! Så jeg prøver å nyte. Hver dag. Det er deilig at noen trenger meg akkurat nå! Plutselig en gang er akkurat det borte. Klem fra fru Uteng!

    SvarSlett
  12. Ååååh for et fint innlegg! Jeg har fortsatt småunger, men eldstemann har blitt så stor etter at hun begynte på skolen! Jeg ser henne knapt, er jo bare venniner som er tingen for henne. Snart 5 åringen er også mest opptatt av naboungene om ettermiddagene og helgen. Kun 2 åringen ser på meg med forelskede øyne, kjører bil oppå meg i sofaen og sier " vi bestevenner".

    SvarSlett
  13. Jeg er så uendelig takknemlig tusen ganger og mer for at jeg midt oppi dette kaoset vårt med tre, snart fire tette søsken, klarer å nyyyyte og kose meg og være glad for det jeg har ♡ Mange som møter oss sier gjerne "ÅJ! Jaja, men så blir dere jo også fort ferdig med baby- og småbarnstida" og jeg har tenkt at da er det sikkert bra, det, men jeg har en alt for selvstendig storebror på fire som allerede begynner å vise tegn til å glippe fra meg... TAKK for at du delte denne fine teksten. De fine tankene dine..

    SvarSlett
  14. Så fint innlegg, Pia. Tårene triller her jeg sitter. Årene går så fort, og jeg vil gjerne sette på bremsene bittelitt… Klem :)

    SvarSlett
  15. I dag hadde jeg inspeksjon fra morran av, og da er jeg i skolegården før skolen begynner. Vi har noen store slengdisser i skolegården, og jeg sto der og så på alle ungene som kosa seg der. Måtte sende en sms til litjtupp på snart 17, og spørre om hun huska hvor artig hun syns disse slengdissene var - hun kom sent hjem fra skolen, og de slengte seg så de hadde vannblemmer i hendene. Må innrømme at jeg hadde et sentimentalt øyeblikk i morrest, og savna da jentene mine var små.... <3

    SvarSlett
  16. Vi var nettopp på ferie vi, ja det så du jo.. Og etter å ha passet på 24/7, at ingen unger skulle forvinne bort fra oss igjen- i to hele uker.. var jeg så sykt sliten. Jeg har klagt og bært meg over hvor slitsomt det er å feriere med to små.. Til nå. Huttemegtu, tanken på at tiden skal gå fort, og at de faktisk ikke vil bli med oss på ferie igjen...... Så jeg får bare se til å holde kjeft!

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails