mandag 7. april 2014

Gå selv? Eller skysses?

Selv jeg kan få bittelitt vondt inni meg. Når vi forventer at en sønn skal gå selv til og fra fotballtrening. Som finner sted halvannen kilometer fra huset vårt. Noen ganger er det jo andre foreldre som forbarmer seg over ham og lar ham sitte på hjem etter trening.
Jeg synes noen ganger synd på en tiåring som trasker nedover til spilletime med instrumentet i en sekk på ryggen. Men vi voksne er på jobb. Vi får ikke kjørt.

Vi henter og bringer mye. Er det seint om kvelden, pøser regnet ned eller er det en kontrabass som skal av sted, så er vi ikke vrange. Ofte synes jeg det er ålreit med den kjøringa. Vi får tid til å snakke sammen. Plutselig slår en sønn til med en betroelse, en oppdatering eller noen viktige tanker. Dessuten er det nydelig å få kjøre hjemover, helt aleine i bilen med musikk på full styrke, etter at man har droppet av et barn.

Samtidig forventer vi veldig ofte at ungene våre kan gå.

Gutta våre går mye. Til skole, til fritidsaktiviteter og til bursdagsfeiringer. Noen ganger må de gå fordi vi ikke har anledning til å kjøre dem. Men ofte går de fordi jeg og mannen min tar det som en selvfølge. Noen av barna våre har fått kommentarer fra andre barn som "Synes du ikke det er urettferdig at du må gå?" Jeg aner ikke hva de svarte. Kanskje noen foreldre tenker at "Stakkars, foreldrene har sikkert ikke tid til å hente ham denne gangen".  Jo, da, vi har som regel tid. Men vi synes ungene kan gå! Det har de da bare godt av!

Nå har det normale blitt at unger skal kjøres. Ellers er det synd på dem, stakkars. Men er det virkelig det? Er det ille at en sjuendeklassing må gå halvannen kilometer for å komme seg på trening? De skal jo trene? Et kvarters gange før og etter hovedtreninga burde vel ikke skade? Er det fælt at en femtenåring går hjem etter en spilletime? Er det synd på en femteklassing som sykler til og fra et bursdagsselskap?

Det har endra seg veldig fra da jeg var barn. Da var det en selvfølge at vi gikk til og fra skolen. Vi gikk eller sykla til håndballtrening. Det var ikke snakk om å bli kjørt eller henta hvis vi var hjemme hos en klassekompis. Ja, da, jeg vet at det er mer som har endra seg. Vi har trafikk og andre skumle saker. Men er det så mye skummelt der du bor?

Er det ille at barn må gå? Og hvem er det egentlig som synes det er så ille? Er det vi foreldre? Eller er det barna selv som krever å bli kjørt?

21 kommentarer:

  1. De går og sykler. Noen ganger følger vi eller henter, basert på alder, mørketid, sinnstemning (hos barnet) eller mengden av utystyr som skal med. Noen ting krever kjøring - pga avstand. Sender ikke avgårde på skitrening fem km unna alene - f.eks. Kunne tatt bussen dit - men vi kjører altså til akkurat det.
    Men først og fremst så er vi glade for at vi rett og slett bor slik at vi kan gå/sykle til nesten alt.

    SvarSlett
    Svar
    1. (altså når vi henter og følger så GÅR vi da også, altså. Så ingen skal misforstå her, det ville jo være ille. Ha en fin dag)

      Slett
  2. Jeg er tilhenger av at barna skal gå eller sykle mest mulig, men akkurat det glemte vi å tenke på da vi bosatte oss her vi gjør ;-) Altså, det blir en del kjøring ... Men heldigvis har vi også (en forblåst) sykkelvei, så i sommerhalvåret er yngstemann flink til å finne fram sykkelen når været er ok, også til/fra skolen i stedet for skolebuss!!!

    Vi bor litt midt i mellom ting som skjer, men i den ene retningen har vi forholdsvis hyppige (vi bor tross alt på bondelandet!) bussavganger, så jeg øver opp barna til å ta bussen når det passer. Jeg forteller dem at det er helt unødvendig at jeg kjører bak bussen! :-)

    SvarSlett
  3. HURRA!!!! Jeg digger deg for dette innlegget!!! Med smiletegn og hjerter og tomler opp og alt det der. Som den overøsende folkehelseentusiasten jeg er kommer det kanskje ikke som en overraskelse, men likevel. Hurra! Barn bør gå. Mye, mye mer enn de gjør nå. Hele nasjonen lider under for mye stillesitting, at dere ikke skysser dem til og fra og overalt er en helseinvestering, og desdutenviser forskning at bl.a læringsutbyttet er bedre om barn går til skolen. Pia in my heart, altså ;-)

    SvarSlett
  4. Jeg er helt enig i hva du sier og tenker. Virkeligheten derimot er ikke helt der. Jeg logger følging til og fra skolen fra oss som ca 2,5 kilometer. Kan ikke unger gå den strekningen, så må foreldre ut og trene med dem. Men min sønn har noe mikk med beina, og hater å gå, vil gjerne sykle istedenfor. Og det gjør vi.

    Men hos oss kommer også dette med følging inn i bildet. Trafikk er nå en ting, de andre skumle tingene (som ikke er vandrehistorier) er noe annet. Vi forsøker å organisere litt gåing til skolen, flere sammen etc, men det går på passing og følging, ikke om ungene er istand til å gå på sine friske bein. Noen i klassen får også sykle alene, mot rektors råd, og det skal også diskuteres.

    Men alt i alt, enig med deg -v i klarer dessverre ikke alltid å få det til.

    SvarSlett
    Svar
    1. Og det blir en stund til han må ta tubakofferten på bagga...

      Slett
    2. Som ER vandrehistorer, mener du vel?

      Slett
  5. Tenk så mye fint de får sett og tenkt:-) Flinke dere er som lar de gå!

    SvarSlett
  6. Jeg har veldig kvaler i forhold til dette med tanke på hvordan vi bor. Det er 3,7 km til barneskolen, og skoleveien er til dels dårlig (uten fortau) og går igjennom sentrum. Tenker vel nå at barna ikke kan gå i løpet av de første skoleårene sine ihvertfall. Men det irriterer meg veldig.. Idrettshallen ligger ved siden av skolen, så det blir noen år til de kan gå dit også.
    Da jeg var barn gikk vi alltid til skolen, men da lå skolen på denne siden av sentrum, og kun 2,4 km unna. Trening måtte vi alltid kjøres til, siden det var 6 km og dårlig vei.
    Skulle gjerne bodd et sted hvor barna kunne gått til alt!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Lengre distanser er jo kinking. Jeg skrev dette og tok utgangspunkt i vår hverdag - vi bor veldig nærme skolen, men også nær nok fotballbaner, kulturskole mm. Men veldig mange blir kjørt. Henta. Korte distanser.

      Slett
  7. Jeg er HELT for at unger skal gå. Skolen min var med på aktiv skolevei forrige uke, og det motiverer til å gå :-)) Vi bor heldigvis sånn at det har vært helt naturlig å gå til skolen. Vi drev samkjøring til dansinga i noen år, for det er på andre sida av byen MED bytte av buss. Men da tøttene ble gamle nok, tok de bussen alene :-)

    SvarSlett
  8. Her på bondelandet er det det litt andre avstander, og kjøring er et must. I hvert fall til han er gammel nok til å sykle alene. Heldigvis har vi gangfelt hist og her, for å sende barn alene langs e6 er liksom ikke noe alternativ :)

    SvarSlett
  9. Hei Pia!

    Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

    Hilsen Magne i VG

    SvarSlett
  10. Dette er egentlig veldig enkelt. I tettbebygde strøk kjører man ikke ungene til skolen, trening, eller venner med mindre det regner. Er reiselengden hver vei er lengre enn 2-2,5 km sender man ungene med buss, dersom det finnes, og det finnes gjerne i bynære strøk. Utenfor tettbebygde strøk og der det ikke finnes buss, kjører man dersom reiselengden hver vei er lengre enn 2-2,5 km.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ta bort det med regnet, så er jeg nogenlunde enig :)

      Slett
  11. Jeg prøver å være bevisst! Stort sett går eller sykler de til skole, og til fotball når det er på den nærmeste bana. Jo eldre de blir jo mer kommer de seg rundt på egen hånd, det er jeg glad for. Og så er vi noen djevler på samkjøring og fyller bilen til bortekamper, orkesterøvelser og andre aktiviteter der vi er flere foreldre som kan dele.

    SvarSlett
  12. Som ungdom selv er jeg faktisk glad mamma og pappa lærte meg at det å gå (selv om det regner) til og fra venner, skole og trening. Ikke av noen spesiell grunn men det var faktisk deilig og få de 15 min med frisk luft og bevegelse et par ganger daglig, og jeg setter mye mer pris på og bli hentet en mange andre som alltid blir det.

    SvarSlett
  13. Som barn bodde jeg ca 5km unna skolen og treningshallen, jeg syklet både morgen og kveld. Joda, jeg tok bussen og, men det var sjeldent mor og far måtte ut og hente meg. Vennene mine bodde opptil en mil unna, og jeg måtte komme meg frem og tilbake selv. Jeg elsket følelsen av vinden som slo i mot meg i nedoverbakkene og syntes faktisk ikke oppoverbakkene var så tunge på den tiden. Som jeg lengter tilbake til den tiden, får håpe jeg blir flinkere den dagen jeg selv får barn :)

    SvarSlett
  14. Supert innlegg!
    Jeg er veldig enig i at barna har godt av å gå. Vi er så heldige å bo kun fem minutters gange fra skolen og mine barn går fra skolen hver dag. Om morgenen følger jeg de når det passer seg sånn, (ellers så sitter de på med pappan kl. 07 om morran) men jeg synes det er skummelt. Skummelt fordi det er så mange som IKKE lar ungene sine gå til/fra skolen, så det er masse masse biler som kjører på en liten vei uten gangfelt i et boligfelt. Og de kjører fort. Foreldre er stresset og det kjøres mye raskere enn fartsgrensen (30kmt) Unger vimser rundt og har ikke den samme oppmerksomheten for situasjoner og ting som skjer rundt dem som oss voksne.

    SvarSlett
    Svar
    1. At så mange foreldre allerede er villige til å kjøre over barnas beste venner i kampen for å få dem nærmest døra til klasserommet er ikke et godt argument for å delta i kampen, heller tvert imot. For hver foreldre som delta i denne livsfarlige kampen øker både sansynligheten for at kampen ender med dødsfall og at flere vil delta i den. For hver foreldre som nekter å delta synker sansynlighetene.

      Slett

Related Posts with Thumbnails