søndag 23. februar 2014

Hva er verst? Våkne babyer eller sovende tenåringer?

Da jeg for eksempel hadde barn som sto opp i femtida hver morgen eller hadde barn som skulle ha pupp ca hver time, var jeg rimelig sliten. Eller trøtt. Og den varte en stund, den trøtthetsperioden. En god del år. Det var ikke bare amming et par måneder. Det ble år. Og det ble mange tidlige morgener. Det var heftig.

Jeg husker noen med eldre barn liksom skulle trøste meg med utsagn som "Bare vent til ungene blir større! Da er du fortvila fordi du ikke får dem opp om morran! Da kommer du til å lengte tilbake til småbarnsperioden!" Og jeg kvalte en gjesp og tenkte "Eh?? Javel?"  Uansett hvor strevsomt det måtte bli å få dratt noen tenåringsslamper opp av senga, så kunne det vel aldri sammenlignes med å gå rundt og være konstant trøtt? Aldri få sove ei hel natt sammenhengende?

Nå har årene gått. Jeg har ikke huset fullt av tenåringsslamper. Men jeg har et par av dem. De sover hele natta, og de må som regel vekkes. Opptil flere ganger. Men gjett hva? JEG HADDE RETT!! Å få en tenåring ut av senga kan overhodet IKKE sammenlignes med å måtte stå opp hver jæskla dag på et tidspunkt som de aller fleste definerer som natt. At jeg flere ganger må si "Nå må du stå opp!" er faktisk ikke så slitsomt som å sovne dautrøtt, og deretter bli vekket av hosting eller krav om pupp eller vann eller et eller annet annet. Du må opp, like dautrøtt, fikse, styre, ordne. Sånn går nu natta, og vips, når du higer etter å legge deg, da måtte du plutselig stå opp, ja! Og så var det frokost og bleieskift og teletubbier på tv og søskenkrangling og pupping og ny akutt sult og en som ville ut og en som ville inn og man hadde aldri noen mulighet til å legge seg litt nedpå.

Det kan godt tenkes at gutta mine vil bli verre å få opp etter hvert. Men ærlig talt! Ikke akkurat noen big deal.
Jeg måtte langt tilbake i arkivet for å finne bilde av et sovende barn. Nå tror jeg at barnet på bildet kun later som han sover. Men greit nok.
 
Skrevet i dyp medfølelse til dere som har flere, våkne, aktive barn. Men jeg lover at det blir bra om noen år.

12 kommentarer:

  1. Takk, nå ble jeg glad. Er ofte oppe i otta og da ikke nødvendigvis med en hel natts søvn bak meg. Rettelse - aldri med en hel natts søvn bak meg. Jeg trøster meg med at det er mørkt hos alle naboene, de har barn i skolealderen, så jeg håper at en dag, en dag skal jeg også vekke et barn...

    SvarSlett
    Svar
    1. En dag skjer det! Lykke til!

      Slett
  2. Jeg vet at jeg kuttet ut jobb som innebar våkenettr fordi jeg ble folkevond, - så jeg takker alt det er mulig å takke fordi jeg har et barn som sover hele natten, og som har gjort det siden han var tolv uker...( Ja, han fikk mat sånn rundt sent midnatt og sov til ca klokken seks)
    Jeg stemmer for at det er mer slitsomt uten søvn...

    SvarSlett
  3. Nei, hvis en nå først skal rangere (som jeg ikke liker) - så er trøtte store unger MYE enklere enn å aldri få sove sjøl. Så der trenger ikke småbarnsforeldre bekymre seg.
    Men det er en del andre ting som tipper andre veien. At ungene har problemer "ute i verden, der de er "alene"" - som jeg ikke kan løse med å bære og trøste dem, er faktisk verre enn å gå der noen timer natt etter natt og bære og trøste.
    Men at de sover om morran - det er bare en GAVE, virkelig, etter alle de åra da vi krysset fingrene for å få sove til kl seks, kanskje...

    SvarSlett
    Svar
    1. He he, det var bare emnet "søvn" jeg vil rangere.

      Slett
  4. Ja, det blir bedre etter hvert, men når du endelig er kommet dit hvor de sover hele natten og langt utover morgenen så glemmer du noe av det som var slitsomt og så starter du jammen på nytt. Jeg husker første gangen jeg ble vekket av barnehyl på nytt, etter tolv-tretten år i fred og ro, "å nei, dette hadde jeg glemt, hva er det jeg har gjort" var min første tanke. Nå er jeg veldig glad for at jeg hadde glemt den tanken, og nå erfarer jeg på nytt. Nå er det mer kombinasjonen å hente store, snart voksne barn natterstid, for deretter å opp tidlig til de minste jeg sliter med. Blir ikke mange timer imellom der heller. Samtidig har jeg nesten lyst på en til...så såå slitsomt er det vel heller ikke..hehe
    Jeg klarer å tenke at jeg er heldig som får lov til å være med både store og små, at det er liv og røre rundt meg og at jeg får se både soloppgang og solnedgang noen år til fremover.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ha ha, jeg tenkte også "Hva har vi gjort!" da vi fikk nummer fire. For man glemmer fort. Nå synes jeg både fødsler og småbarnstid er topp;)

      Slett
  5. Ahhhhh, som jeg gleder meg!!!!! Takk for info'n!!!!!!

    SvarSlett
  6. Helt, totalt enig med deg, Pia :-) Det ER mye bedre å mase noen ganger for å få opp en trøtt tenåring enn alt nattestyret når de er små :-P

    SvarSlett
  7. Ble først litt nervøs da jeg begynte å lese, så ble jeg veldig glad. Måtte de barna bli store fort! Og takk for oppmuntrende ord :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er veldig mye som er bedre og finere med å ha små barn versus store, altså...Nå som jeg har ganske store gutter, er det en del ting jeg savner. Men akkurat det med soving er noe som er mye enklere etter hvert som de blir større!

      Slett
  8. Takk! Jeg klamrer meg til håpet.. ;) Men nå er det heldivis ikke fullt så ofte 2-åringen våkner kl 5 og roper "Mamma, ferdig sove nå!" Heldigvis.

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails