søndag 12. januar 2014

Skadelig foreldreblogging?

Å blogge om egne barn er skadelig. Eller kan være skadelig. Og jeg skal ikke prøve å bestride det.
Jeg har tidligere skrevet mine tanker om nettvett, og gidder ikke å gjøre det nok en gang. Jeg så at Superpapsen hadde noen gode retningslinjer når det gjelder foreldreblogging. (Nå er jo Superpapsen en mann, og pappablogging er på langt nær så skadelig som mammablogging. Men jeg synes at punktene hans kunne gjelde for mødre også.)

Jeg er ingen bloggekspert. Men jeg kan love dere at jeg stadig tenker på hva jeg skriver og hvordan jeg skriver.

Jeg er for så vidt enig i psykolog Mørch som går ut og advarer mot såkalt mammablogging. Og jeg er glad for at han nevner at barnet må få være aktivt med i å avgjøre hva som blir formidlet fra eget liv.

Jeg tenkte jeg skulle føye til et par punkter som bygger på mine egne erfaringer som blogger og mor til etter hvert ganske så store barn.

1) Det er ikke sikkert at det er mengden eksponering av egne barn som avgjør om de blir mobba eller ikke. Hvordan DU oppfører deg på nett kan være like så avgjørende. Hvis mora oppfører seg som en tosk på nett, hjelper det lite at hun ikke har vist et eneste barnefjes, nevnt et eneste barnenavn eller skrevet et eneste blogginnlegg om barnet sitt.

Jeg ser at når det noen ganger skrives om barns integritet og nettvett, kan det komme formuleringer som: "Tenk deg at ungdommen din sitter på nettet. Blar seg tilbake, oppdager gamle bilder. Hva?! Det er jo MEG! Meg som baby! Åjåjåj, så flau jeg blir! ...og der! Et bilde der jeg søler med grøten! ÅJÅJÅJ, så krenkende! Og der?! Et bilde der jeg geiper!!....Mor! Hvordan kunne du!?!"  Jeg ser liksom ikke at det ville blitt et så stort sjokk, jeg? Jeg innbiller meg at mine unger ville ha taklet slike overraskelser. Man bør jo unngå nakenbilder eller beskrivelser som "Her ser du ut som en syk liten satan! LOL!" eller "Nå har han akkurat betrodd meg at han er forelska i Jasmin. Tnååå, så søtt! Og han blir jo sååå sur når jeg erter ham for det!"

For meg og mine unger, har jeg heller prøvd å styre unna følgende scenarioer: "Tenk deg at ungdommen din sitter på nettet. Blar seg tilbake, oppdager gamle bilder. Hva?! Det er jo muttern! Dritings! ...og der! Et bilde der muttern kliner med...HÆ? Seriøst? Æsj!....Åj, her har muttern lagt ut et bilde av seg sjøl, kun timer etter fødsel, med g-streng og duckface....æsj, så mye fælt folk skriver om henne!...Mor! Hvorfor gjorde du dette?! "

2) Det kan hende barnet ditt synes helt andre ting er flaut enn det du tror er flaut. Vi har hatt episoder her hjemme hvor ungene har sagt "Dette MÅ du blogge om, mamma!" mens jeg har tenkt at "Eh...nei, tror ikke det!". Visse episoder egner seg ikke i offentligheten. Uansett hvor kult ungene synes det er. Og så har jeg opplevd det motsatte: Det har skjedd ting på hjemmebane som jeg opplever som noe søtt, uskyldig og veldig morsomt. Episoder som leserne stort sett ville humra over. Men når jeg spør ungene om jeg kan få ta bilde og/eller skrive om det, har noen av dem sagt nei. Det skal jeg respektere. Og jeg er glad for at jeg spurte på forhånd. Ellers ville det lett ha havna i bloggen min.

Vi ser det i blogger, på Facebook eller Instagram. Noen legger ut masse om barna sine, mens noen ikke nevner dem. Jeg synes det meste av det jeg ser er greit. Alle familier har sine egne grenser om hva som føles ålreit for dem.

En sjelden gang har jeg kommet over noe på nett som har fått meg til å sperre øynene opp og tenke "Er det mulig?!?" For noen virker grenseløse. Men så tenker jeg at "For denne familien er nok ikke blogginga det største problemet..."

Tenker du mye over hva du legger ut om ungene dine på sosiale medier? Reagerer du på hva andre legger ut?

19 kommentarer:

  1. Helt enig i dine tilleggsråd.
    Jeg har omtrent sluttet å blogge om mine store gutter. De ga ganske tidlig uttrykk for at de ikke ville bli tatt bilder av eller skrives om, og det er helt greit. Jeg kan innimellom få litt kvaler over hva jeg har lagt ut om meg selv eller minstemann. Men jeg tror vel ikke egentlig jeg har gått over streken,,, Det er kanskje vanskelig å vurdere nå, men jeg klarer ikke se for meg at bildene jeg har lagt ut skal bli noe problem. Ei heller beskrivelsene eller episodene av han som baby eller liten. Er jeg naiv?
    Jeg har vært ganske åpen om at jeg selv har vært syk de siste årene (er frisk nå). Det kan jeg noen ganger kjenne litt på. Samtidig hadde jeg så enorm stor hjelp av å lese om andre som var åpne om da de møtte veggen da jeg selv var syk, og jeg har fått så gode tilbakemeldinger fra folk på mine innlegg, at jeg har valgt å la det være med det. Men jeg er sannelig ikke helt sikker på hva som er lurest...

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg innbiller meg at er man rimelig oppegående, klarer man å skrive slik det sømmer seg for seg og sin familie. Jeg reagerer ikke noe negativt på det du eller andre medbloggere skriver. (De jeg har reagert på, er et par "Unge Mødre"-bloggere som jeg har kommet innom. De skriver...eh..litt annerledes...)

      Slett
    2. Det tror jeg og. Kanskje er det også sånn at vi om 10-15 år frem i tid ler av hvor nervøse og bekymrede vi var angående eksponering av oss selv og barna i 2014? At det å være "offentlig" blir mer naturlig og vanlig etterhvert?

      Slett
    3. Jeg trur jo det er sånn...dette er jo noe nytt og dermed automatisk "farlig" og "skremmende". Sånn som nettbank var for noen år siden. Eller mail.

      Slett
  2. Jeg synes det blir feil å spørre ungene i mange tilfeller.Hvordan kan en fireåring vite om det er greit for seg som fjortenåring at visse ting blir lagt ut? Jeg synes små unger skal få lov til å slippe å ta stilling til slike ting - som en hovedregel. Men: Jeg ser at folk har forskjellige grenser og er utstyrt med forskjellig sårbarhet. For noen er det supert med en slik eksponering, men for andre er det verdens undergang.

    Jeg tror det er en helt grei retningslinje å ikke legge ut noe når en er veldig emosjonell, å ikke legge ut noe når en er rusa, å ikke legge ut noe som setter andre i et dårlig lys.

    Utover dette tror jeg vi må finne ut hvor vår grense går. Jeg har lest mye over mange år og sånt blir man bevisst av. Jeg har likevel ingen garanti for at det bare er bra. Jeg har liten oversikt over fremtiden. Må bare stole på at vurderinger som er gjort er bra nok.

    Enig med deg i at ensidig fokus på ungene blir litt skjevt. Det er oss foreldre som skjemmer ut ungene ved å skjemm ut oss selv, er det ikke sånn da?

    SvarSlett
    Svar
    1. Når jeg skriver at jeg spør ungene, så er det om de synes det virker greit her og nå - ingen av oss kan vite hva vi synes ti år fram i tid.
      Godt tips det der om å ikke skrive når man er i affekt, er rusa o.l. Veldig lurt å la "betente" emner få hvile ei natt eller to...

      Slett
    2. ja, og så kan man gjerne skrive, men vente en stund med å publisere det.

      Slett
    3. Jepp, sånn gjør jeg det. Har noen innlegg liggende som jeg synes var SÅ bra da jeg satt og skrev dem. Men så ble de liksom liggende - var ikke så aktuelle allikevel...

      Slett
    4. Jeg ser selvsagt at det er en forskjell på blogg og andre mer private samtaler, men man deler jo både bilder og episoder hvor barna er med med andre uansett. Hvis man er generelt fornuftig og varsom, gjelder ikke omtrent de samme reglene i blogg som ellers da - at man tenker seg om og legger vekt på å fremstille barna (og andre medmennesker) på en god måte? Vet ikke fornuftige mennesker som regel hvor grensene går?

      Slett
  3. Helt enig med deg, Pia!
    Alle må få ha sin egen grense for hva som er greit og ikke greit, og det trenger absolutt ikke være bildene av barna man legger ut som er flaut - men de av seg selv...
    Tror ikke mine barn hadde satt pris på å funnet bilder av meg på nett, bilder som absolutt ikke var ment for dem - og enda verre, at noen av kompisene finner de bildene!
    Ønsker deg en fortsatt fin søndagskveld :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Sånn er det i hvert fall her - bilder av seg sjøl synes de er helt greit, og grimaser er helt fint. Men jeg må passe meg litt... Ikke så mye i bloggen egentlig, men sånn IRL. Ungdom kan fort synes at foreldre er teite...

      Slett
  4. Jeg tenker på dette, ofte, og har et ambivalent forhold til det jeg holder på med. Når jeg leser slike advarsler som den du viser til over får jeg lettere vondt i magen. Men jeg forsøker å være bevisst, forsøker å tenke framover, og ikke minst gi omverden et inntrykk av ei dame som forhåpentligvis ikke er ei mamma å skamme seg over senere. Guttene mine er enda små, men jeg merker at nesten-fireåringen føles stadig vanskeligere å blogge om. Selv om også hans verden kanskje er den som er mest spennende for meg, og som dermed inspirerer til mest refleksjon. Jeg skulle ønske flere blogget om sine mellomstore barn. Jeg savner det i bloggverden. Men jeg skjønner at det er en vanskelig affære. Og jeg er helt enig med deg når jeg kommer over saker i sosiale media som i mine øyne klar går over noens grenser. Og ja, da tenker også jeg at "de har sannsynligvis mer å stri med enn bare det blogginnlegget".. Godt skrevet, som vanlig!

    SvarSlett
    Svar
    1. Å oppføre seg som en idiot er sjelden lurt...Ikke på nettet, ei heller ellers i livet. Det idiotiske vi legger ut på nett, blir jo dessuten værende og kan trykkes opp i ansiktet vårt etter mange år. Som jeg skriver, så er jeg ingen ekspert, jeg legger jo selv ut både bilder og info om barna mine. Men jeg tror ikke du har noen grunn til å ha noen vond følelse.

      Slett
  5. Flott innlegg, Pia. Veldig enig med deg!
    Jeg ser heldigvis sjeldent at folk legger ut for mye om barna sine på nettet.

    Det jeg har tenkt litt på, er at noe mødre (for det er de som jeg har sett gjøre det) først og fremst på FB, men også i bloggverden, i stor grad ser ut til å leve gjennom barna sine.

    I stedet for å poste ting som har med eget liv og egne tanker om ting og tang, så er det bare statusoppdateringer av barnas liv og prestasjoner. Jeg er ikke helt "der" :)

    SvarSlett
  6. Nå har ikke jeg blogg, men jeg tenker mye på det når det kommer til facebook foreksempel. Jeg er bare 22 år, og de fleste på min alder fester jo fortsatt mye, og jeg ser mange av venninnene mine som er mødre legger ut bilder av seg selv sørpefulle eller der de kliner med venninnene sine. Jeg gjør ingen av delene, men om jeg gjorde det hadde jeg nok vært veldig påpasselig med at slikt ikke skulle komme på facebook. Tror ikke det hjelper at man lar vær å legge ut bilde av barna sine visst man legger ut slike bilder av seg selv. Jeg er ganske sikker på at gutten min hadde syns det var mye flauere å se slike bilder av mamma, enn å se et par uskyldige bilder av seg selv.

    Jeg legger ut bilde av han, men prøver å beherske meg selv, han er jo så fin på alle ;) Men jeg legger ut et bilde i ny og ne, og sletter ofte de som har ligget ute en stund. Da har jeg en tålig grei kontroll på det, selvom jeg vet at "når det på nettet, er det der for alltid". ;)

    SvarSlett
  7. Så deilig å lese noe fornuftig om emnet:) Enig med deg! ( Som vil si at jeg også er fornuftig, hihi:))

    SvarSlett
  8. En god vinkling på et tema som synes å aldri bli oppbrukt. Skulle jeg blottet meg selv på alle tenkelige områder, hadde jeg trolig blitt sperra inna på psykiatrisk for livstid, så det er best og holde seg i skinnet ;-) Spøk til side; vi - eller hvertfall jeg, som bruker sosiale medier - har tatt et veldig bevisst valg i forhold til hva som er greit og ikke når det kommer til eksponering av Busteliten. Han har passert to år, og enda har vi ikke publisert et eneste bilde som viser ansiktet hans eller som gjør at man kan gjenkjenne ham. Jeg har opplevd at mennesker jeg ikke kjenner selv engang har lagt ut bilder av ham, og de har fått klar beskjed om å fjerne dem asap. Sånt gjør meg forbanna! Vet at bestefaren og ei tante har lagt ut et par uskyldige bilder, og der har jeg ikke tatt kampen, men det er i allefall mennesker vi kjenner. Ellers hadde jeg nok heller aldri delt såpass fra hverdagslivet her hjemme heller, om ikke hele familien hadde vært under pseudonym. Jeg håper og tror at det er vanskelig å finne ut hvem vi er, kun via bloggen. Det betyr ikke at jeg ikke tenker på hva jeg skriver, og jeg er temmelig restrektiv selv om det finnes enkelte innlegg som er unntak.
    Det er viktig at den enkelte finner ut hva som passer for seg og sine, men generelt syns jeg nok at mange er litt for utleverende i sosiale medier. Greit nok, men ikke utlever de som ikke vil bare fordi du selv syns det er greit. (Også har man selvsagt de som tror at slike som meg, som er relativt restrektiv, går til personlig angrep på dem når jeg forklarer hvorfor jeg holder tilbake, hehe).

    SvarSlett
  9. Jeg er litt ambivalent til dette temaet selv, og har jevnlig noen runder med meg selv om det er riktig å blogge om familieliv og barn. Men jeg har funnet en linje jeg er komfortabel med både når det gjelder bilder og tekst, og jeg prøver å ikke pushe grensene. Jeg er av dem som aldri har vært komfortabel med facebook (kom meg dit først i sommer) og legger knapt ut noe. Det føles på en måte tryggere med en blogg der teksten er hovedpoenget og bildene brukes mer som "pynt". Jeg prøver å bruke litt sånn halvanonyme bilder for det meste, selv om jeg ikke er konsekvent. Og jeg kan tenke meg at dilemmaet blir større etter hvert som ungene vokser. Skjønner godt at du tar med dine tenåringer på "råd" :-)

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails