Barn som forsvinner

Skulle man bli nødt til å sette to tragedier opp mot hverandre, må jeg faktisk si at det at et barn brått forsvinner må være verre enn om et barn brått dør. Du sitter igjen og aner ingenting. Hvor er barnet mitt? Hvem er sammen med barnet? Ikke minst, hvordan har barnet det?

Du vil sikkert prøve å tenke at "dette går nok bra" og "barnet må jo dukke opp igjen!". Så går tida, uker og måneder blir til år, og du har uendelig med tid til å pine deg selv med tanker. Hva skjer med barnet mitt akkurat nå? Lider hun? Er hun død? Hva har skjedd?

Er barnet ditt dødt, vil du bruke resten av livet på å sørge, mer eller mindre intenst. Forsvinner barnet ditt, vil du ikke få ro til å sørge før du vet hva som har skjedd med barnet. Det å aldri få vite, det å aldri få svar, må være forferdelig.

Bilde lånt fra Aftenposten.

 

I noen tilfeller dukker barnet opp igjen. I live. Det er noe fascinerende med sånne saker. Nå har det dukket opp et barn i Hellas som noen tror er bortført fra sine foreldre. Og jeg håper virkelig at denne saken får en riktig og lykkelig slutt.

(Og jeg mener ikke å være smakløs i en sånn situasjon, men jeg merker meg at jo lysere et barn er, desto større blir medieoppmerksomheten. Eller?)