Du vil sikkert prøve å tenke at "dette går nok bra" og "barnet må jo dukke opp igjen!". Så går tida, uker og måneder blir til år, og du har uendelig med tid til å pine deg selv med tanker. Hva skjer med barnet mitt akkurat nå? Lider hun? Er hun død? Hva har skjedd?
Er barnet ditt dødt, vil du bruke resten av livet på å sørge, mer eller mindre intenst. Forsvinner barnet ditt, vil du ikke få ro til å sørge før du vet hva som har skjedd med barnet. Det å aldri få vite, det å aldri få svar, må være forferdelig.
Bilde lånt fra Aftenposten.
(Og jeg mener ikke å være smakløs i en sånn situasjon, men jeg merker meg at jo lysere et barn er, desto større blir medieoppmerksomheten. Eller?)
.jpg)
Saker som gjelder barn er alltid grusomme. Jeg tenker enda med gru på hva Madeleine McCann (?) kanskje gikk gjennom - og ikke minst, hva hun potensielt fortsatt går gjennom. Eller kanskje er hun hos en rik familie som gir henne alt hun trenger? Tenk å leve et liv der man aldri får svar på slike spørsmål, når det gjelder sitt eget barn. Hjerteskjærende.
SvarSlettSer avisene skriver i dag at jenta i Hellas muligens hører til en biologisk mor som gav henne fra seg frivillig. Innerst inne kjenner jeg at jeg skulle ønske en desperat forelder et eller annet sted kunne gjenforenes med sitt savnede barn i stedet....
Og ja. Savnede hvite jenter får mer oppmerksomhet enn noen andre. Fenomenet har til og med et navn. Missing White Girl - syndrome...
Jeg tenker også ofte på Madeleine. Hadde det vært mitt barn som forsvant sånn, hadde jeg blitt gal av fortvilelse og vonde tanker.
SlettJeg kjenner at det gjør veldig vondt i mamma-hjertet når jeg leser om slike saker. Uansett om hun er gitt bort frivilling eller bortført, så er det grusomt for de som er involvert. Jeg håper at de løser saken slik at den lille jenta også kan få de svarene som hun fortjener!
SvarSlettJa, sier bare ja.
SvarSlett