tirsdag 29. oktober 2013

Å skryte av egne barn

Altså, jeg er jo alltid stolt av ungene mine. Alltid glad i dem.

Men noen ganger er man i situasjoner der man blir ekstra stolt. Man har lyst til å reise seg opp og brøle "HAN ER MIN SØNN!!". Eller jeg har lyst til å gråte. Av stolthet. Jeg har lyst til å spamme alt av sosiale medier med skryt og linker og fortellinger.

Men så holder jeg det inni meg. Smiler og ler litt småhysterisk inni meg, og prøver å klappe sånn vanlig. Men jeg er så vanvittig, utrolig stolt. Og sier det til ham, sånn når det bare er oss.

Jeg synes det kan bli litt vel mye når noen foreldre skal føyse opp barna sine så voldsomt. Vidunderbarn! Utrolige! Fantastiske! Og ikke minst verdens beste. Alle foreldre må få synes det om sine barn. Det er vel normalt. Og jeg tåler at andre skryter av sine barn, altså. Men å prakke på andre at akkurat DITT barn er verdens mest enestående og fantastiske barn, kan bli litt slitsomt. Særlig hvis du maser om det hele tida.

Det er mange bra barn. Ytterst få er verdens beste. Men de aller fleste har sine gode sider, sine talenter eller sin sjarm.

Jeg prøver å ikke skrike så høyt om hva jeg synes om mine barn. Jeg roser dem for det de er. Jeg roser dem direkte, her hjemme. Alle andre trenger ikke å ta del i den rosen. Noen ganger må jeg bare skryte litt. Litt sånn dempet. Legge ut en "tilfeldig" link på facebook, for eksempel.

Men noen ganger, sånn innimellom, har jeg lyst til å reise meg opp på en stol og si høyt så alle kan høre det: "Flate, han er god!"
Her spiller sønnen min (nei, det er ikke han godt voksne med grønn alpelue på gitar) sammen med Dana Fuchs. Som sikkert ingen har hørt om, men hun er flink - google og hør selv. Bildet tatt av Eystein Roll Aarseth.
 
Blir du irritert når andre skryter høyt av barna sine? Skryter du? Hva er akseptabel skryting?

10 kommentarer:

  1. Jeg blir ikke irritert av andres skryt - men eventuelt av ensidighet og selvopptatthet. Egentlig blir jeg mer irritert av at folk klager på ungene sine og det å ha unger.
    Jeg er forsiktig med å skryte til folk jeg ikke kjenner godt. Det er mange hensyn å ta da. Men det har skjedd at jeg har smilt til en ukjent sidemann og hvisket at hun som sang den soloen der hun er datteren min... Og til de kjente og kjære som kjenner ungene mine godt og er glade i dem så skryter jeg absolutt når det passer sånn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig med deg - mer irriterende med de som klager over at det er så utrolig mye styr og pes og slit med unger.

      Slett
  2. Det er veldig hyggelig at folk er stolte av sine barn, og jeg synes vi kan uttrykke det. Men det blir litt slitsomt hvis samtalen utvikler seg til en konkurranse om hvem som har det største vidunderbarnet. Og foreldre bør ikke holde foredrag om hvor fremmelig barnet deres er på områder som kan være såre for andre. Joda, det er greit å nevne at barnet deres leser bra, men hvis samtalepartneren har et barn med dysleksi, så går man over på et annet tema ganske fort. Men generelt: skryt gjerne av barna deres! Elin

    SvarSlett
    Svar
    1. At folk er stolte av barna sine, er hyggelig. Og helt naturlig. Jeg liker nok å skryte av barna mine, men ikke til alt og alle.

      Slett
  3. Takk, Pia' barn trenger ikke ubetinget ros, men ubetinget kjærlighet! Og denne kjærligheten er bygget på relasjoner som gir kjennskap til barna og deres egenskaper. Og skal tilbakemeldingene gis så skal de oppleves som riktige og konkrete, på godt og vondt. Jeg tror det er først da de virker. Og det er vel til den det gjelder rosen bør gis? sånn forøvrig så synes jeg man skal være glad for og stolt av barna sine, - og la barna få vite det gjennom ord og handling. Noen ganger så tror jeg at jeg er alt for jordnær.....selv om jeg selvfølgelig har verdens vakreste pode 😂

    SvarSlett
  4. Jeg "skryter" gjerne av egne barn, og har heller ingen problemer med å høre på andre som gjør det. Men det er faktisk enkelte jeg ikke sier noe til, fordi de ser visst på det som en konkurranse....det virker ikke som om de hører hva jeg sier, de er mer opptatt av å fortelle noe deres barn har gjort minst like bra. Og for all del, jeg hører gjerne på at de skryter av sine barn....men alt til sin tid.

    Og jeg kjenner veldig godt følelsen av å ha lyst til å brøle ut at DET DER ER MIN DATTER :-))

    SvarSlett
  5. Jeg skryter av mine. Men mest til dem, tror jeg. Jeg blogger ganske mye om dem, men det handler mest om å se dem. De aller fleste unger overgår oss voksne, for de har ikke filter, ikke fasade. God post.

    SvarSlett
  6. I går ble jeg sånn stolt helt ut i lilletåa, av at Mini klarte å sette ny pose i søppelbøtta helt selv. Lurte veldig på hvem jeg kunne fortelle det til, og konkludert heldigvis med: ingen! Hehe;) Men jo, jeg skryter vel, til kjente og kjære, til de som spør. Men, jeg er opptatt av å se person, hvem hun er, og å rose direkte. Konkret og riktig, som Petrus og Petrine sier.

    Litt sånn på siden, men vi er inne i et skikkelig 30-lags maraton dette året, og der blir det jo en del taler fra (stolte) foreldre. Og jeg har merket meg at de talene som kun handler om at Per først var best i fotball, så best på skolen og så best på jobb..blir så lite personlige. De talene som derimot tar for seg hele personen, er så mye mer ekte (og rørende!). Og en slik forelde har jeg lyst til å være, sånn i overført betydning;)

    SvarSlett
  7. Hei:) Her er vel alt med måte, meeennn man har all grunn til å være stolt av barne sine:)

    Ha en strålende kveld videre:)

    SvarSlett
  8. Uff ja jeg skryter, både av dem og til dem.. Men jeg pleier å pakke skrytet, akkurat passe ydmykt, inn i litt humor.. da velger jeg å tro at det blir mye mer smakfullt og likandes ;) For jeg tror jo oppriktig at jeg har to Mozart/Einstein/NelsonMandela avleggere.. ;P Men, jeg går jo selvfølgelig ikke rundt å forkynner det høyt til gud og hvermannsen.. De som gjør det, de er FORFERDELIG irriterende!! Jeg har noen sånn venner.. og de har jeg aldri tid til å ta en kaffe med lengre!

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails