tirsdag 24. september 2013

Svekkelse

Jeg merker at jeg begynner å surre med navna til mine egne barn. Sånn som mormora mi gjorde. Hun ramset opp alle tenkelige familienavn helt til hun endelig landet på det korrekte navnet.

Nå har jeg begynt. Andre navn har jeg stålkontroll på. Men mine egne barn...
"Du kan gå dit sammen med Brage!" sier jeg bestemt til tiåringen og hører at det blir feil.
"Eh, mamma, JEG er jo Brage..." sier tiåringen.
"Er det så nøye? " tenker jeg. Men det bekymrer meg. Jeg hører at jeg sier feil. Men jeg klarer ikke å unngå det. Koblinga mellom det jeg tenker og det jeg sier begynner å svekkes.

Så har du mannen min med sin periodevise demens. Jeg skjønner ikke åssen en ellers oppegående mann klarer å bli så blanko som han noen ganger blir. Ikke aner han når det er foreldremøter, ikke har han fått med seg at det er fotballkamp, og mobilen hans er borte. Nok en gang. Og jeg finner tannkrem i kjøleskapet.

Ser fram mot en herlig alderdom sammen.
Dette var den beste illustrasjonen jeg fant innen emnet "senilitet". Vurderte et uheldig bilde av mannen min. Eller et bilde av bestemora mi. Men det ville vel vært ufint.
Senilkort fra kristenhendo

Begynner du å dra på åra?

12 kommentarer:

  1. Haha!
    Velkommen etter.
    Slik gjorde mora mi. Slik gjer eg, både med mine barn, men også tidvis med små og store på jobb. Det vert heldigvis motatt med latter :)

    SvarSlett
  2. Jeg kan fiiint rote litt med navn, blande navnene på søsken/tantebarn hvis jeg har vært med ett av de jeg sjelden ser..
    Men jeg er ekstremt arvelig belastet; mamma blandet(r) over en lav sko og kalte oss alt annet enn ens eget navn..(har 6 døtre+2sønner) Toppa seg når ho etter at en av oss ikke kom inn til kveldsmat fordi ho ikke hadde ropt på en av oss. Neste kveld lød det: "Birgit, Jon, Rut, Filip, Maria, Rebecca eller ka du nu hete, kveldsmat!!!! Æ hete Anna, men gikk under "kadunuhete" blant søsknene gaaaanske lenge.. ;p

    SvarSlett
  3. Jeg blander også. Men jeg holder orden på kjønn. Altså jeg blander navnene på mine to sønner, og min egen lillebror og sånn. Men jeg holder orden på navnet på min eneste datter. Så kjønn trumfer tydeligvis seniliteten enn så lenge.

    SvarSlett
  4. Huff, ja. Vi kaller den nye katta ved den forrige kattas navn. Spiller ingen rolle egentlig for hun hører uansett ikke på oss, he he.

    SvarSlett
  5. Å kjære, dette har jeg holdt på med lenge. Jeg kan si sånne ting som: Ved bordet sitter vi alle pent og stille, med rumpa på asjetten. Eller: Du trenger ikke dusje så nøye nå, du kan gjøre det i dyreparken (og med dyreparken mente jeg i dette tilfellet svømmehallen)

    Til stor forlystelse for ungene, hver gang mamma sier noe veldig festlig!

    SvarSlett
  6. Haha, det er ikke lenge siden mannen sa "nå begynner jeg å få litt dårlig samvittighet for at jeg ble sint når mamma blandet navnene våre" (de er fire brødre). Vi har begynt å blande vi også. Tre var det magiske tallet som vippet oss, gitt.

    SvarSlett
  7. Hehehe. Faren min blandet sammen min sønn og hunden, og i yngre dager - alle fem ungene, gutter og jenter i skjønn forening. Så dette er sikkert heelt normalt :)

    SvarSlett
  8. Enig med tidligere kommentatorer. Helt normalt, du er i rute :-)

    SvarSlett
  9. Å, er dette et tegn på at man blir gammel?? Er ikke dette.. normalt?! Hjelp. Da har jeg begynt å bli gammel for lenge siden og jeg er jo ikke så veldig gammel! Mulig fire unger gjør noe med psyken da, hehe... for det går i alle navn i tur og orden, og jeg kan også seriøst se på eldstegutten og si at "Nå får du pakke sammen sekken Lars!" hvorpå han ser dumt og irritert tilbake: "jeg heter ikke Lars, jeg heter Leander!". Jada så sånn går nu dagan.

    SvarSlett
  10. Å blande navn er et velkjent fenomen i vår familie. Tror ikke det handler om senilitet:)

    http://www.nrk.no/trondelag/derfor-forveksler-vi-barnas-navn-1.8087503

    SvarSlett
  11. Ja, jeg begynner visst å dra på åra innser jeg :P

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails