Happy family.

Da jeg og gutta var i Hellas, frydet jeg meg da jeg så søsken som sloss i strandkanten. Jeg la blant annet merke til en gutt som kløyp søstera si, og så sparket hun etter ham. Da følte jeg meg litt sånn oppesen, for mine gutter drev tross alt bare med litt drittslenging ute på dypet.

En dag var vi uheldige med strandplasseringa. Vi hadde rigget oss til på hver vår solseng. Jeg med grønn sunblock på leppene, og gutta med hver sin dykkermaske. Så kom de. Den perfekte familien. Elegant mor, stilig far og to vakre barn. Med duse sommerklær, matchende håndklær og en velutstyrt strandbag.

De måtte jeg jo bare følge med på.

Først kastet de ball til hverandre, hele familien, ute i Det joniske hav. Lenge. Og lykkelig. Så svømte mor mot land, og jeg tenkte at nå skal hun sikkert ligge og sole seg litt. Men nei, da, hun hentet dykkermaske til seg og dattera, og de svømte utover. Mens far og sønn tok et slag strandtennis. Så kom mora og dattera tilbake, og da begynte mor å spille kort med sønnen! Mens faren fortsatte å spille strandtennis med dattera! Og korta føyk ikke en gang bortover, de bare lå der og stokken var sikkert full av ess og konger og sånn, og alle i familien smilte og lo og var kjærlige mot hverandre hele tida. Så kom han unge grekeren som serverte ved solsengene. Han ble først vifta bort med et bryskt "no!" hos meg, og gikk han videre til den flotte familien og de begynte å snakke sånn oppriktig med ham og alle lo sånn ekte og vennlig. Skulle ikke forundre meg om de tilbød å sponse utdanninga hans.

Jeg lå som en svett marsipangris et par senger bortenfor, med mine grønne lepper og solbrente knær, leste smusslitteratur mens jeg kastet en snorkel etter et par gutter som gikk bananas i vannkanten. (Mine gutter, altså - jeg går ikke til angrep på fremmede)

Det er forskjell på folk.

Den lykkelige familien var også på denne restauranten, og jeg så at de tok bilder. De fikk sikkert ikke med høyspentledningen.

Legger du merke til dem som virker som så mye mer vellykka enn deg sjøl?