søndag 16. juni 2013

Forskjeller. Og forbruk

Alle ser da riktig så glade ut på bildene dine fra India, Pia? De lider vel ingen nød?
Nå gikk ikke jeg rundt og knipsa det verste jeg så. Den lille jenta som satt aleine og kasta opp ved en mur, den lille babyen med diare nedover beina og den drita fulle bestefaren som sjangla rundt barnebarna sine var ikke det jeg ville ta bilder av.
 
Ja, barna vi møtte var veldig glade. Det å få besøk er stas, det å få oppmerksomhet er stas og det at noen hører på deg er stas. Jeg prøvde så godt jeg kunne å lytte, tulle, tøyse.
 
Dattera mi blir sur hvis hun ikke får ipaden raskt nok, og hun kan bli krakilsk hvis vi setter på Tom og Jerry i stedet for Mr. Bean. Eller vice versa.
 
Ungene vi møtte ble henrykte over å se både andre barn og seg selv på en liten mobilskjerm.
 

Jeg har tenkt mye på det etter at jeg kom hjem fra India. Så mye våre barn får. Ganske mange barn i Norge får litt for mye. Nå tenker jeg ikke på tid og omsorg og sånn, men mer på ting. Og ganske mange foreldre i Norge mener og tror det bør være sånn. Vi skal utstyre barna våre med dyre sykler, nye mobiltelefoner, haugevis av leker og dingser.

Hvorfor gjør vi det? Fordi barna trenger det? Fordi vi vil gi dem det? Eller fordi "alle andre" får?

11 kommentarer:

  1. Veldig gode poeng du kommer med, og jeg kjenner jeg blir helt dårlig når seksåringen klager og blir sint fordi vi ikke kan kjøpe nytt spill på iPaden, eller når de ikke fatter og begriper hvorfor det ikke bare er å kjøpe nytt om noe blir ødelagt. De aller fleste norske barn er i overkant bortskjemte, og det er jo vi som skaper disse forbruksmonstrene.

    For min del er det mye den "alle andre har". Min jente henger ikke helt med sosialt, og da ønsker jeg ikke å skape enda større forskjeller ved å nekte henne det "alle andre har"... Men det burde ikke være sånn.

    Jeg er "bare" 28 år, men likevel føler jeg meg urgammel når ungene ser dumt på meg om jeg foreslår at de kan jo faktisk leke med det de FINNER ute, de trenger ikke uteleker..!

    Sukk. Jeg prøver å snu trenden, men foreløpig er idéen om det kun i hodet mitt, for jeg aner nemlig ikke hvordan jeg skal få det til. Ungene er rett og slett utakknemlige, og jeg liker det dårlig.

    SvarSlett
  2. Veldig viktig refleksjon.
    Jeg mener vi gjør barna våre en bjørnetjeneste med å gi og gi og gi, for å kreve veldig lite tilbake. Derfor må våre barn spare til egen pc, playstation etc, de får ikke egen mobil før en viss alder. Jeg ser jo at gutten vår på 12 er den eneste i vennegjengen uten egen pc. Det lever jeg godt med. Det viktigste er at de får kjærlighet og omsorg, for dernest at de blir stilt krav til.

    SvarSlett
  3. Viktig innlegg! Eg er heilt med på tankegongen din!! Kunne godt tenkt meg å vere den som braut opp, og turte å droppa tv og ipad og sånt i heimen. Men ein er nok redd for at borna vil detta utanfor. Og me blir "sløva" av at alle andre har. Så då skal det vel vera slik då? Takk for at du minnar oss på at det faktisk ikkje er alle andre som har. At ganske mange ikkje har dei basale tinga ein gong. Og veldig artige bilder forresten :)

    SvarSlett
  4. Et flott innlegg! Jeg ser at mine egne barn (som "alle andre") også har for masse greier. Og det rareste er at jeg på sett og vis har forsøkt å unngå kjøpehysteriet... Men vi får masse til jul og bursdag, vi er heldige og har arvet masse og jeg er også glad i å gi barna mine ting de ønsker seg. Det jeg IKKE er glad i, er mentaliteten om at brn skal ha "det de andre har", men jeg kjenner av og til den tanken kommer i meg også.. "oj, sånn sykkel var tøff, sånn hadde silje likt.." Det er jaggu ikke lett...

    SvarSlett
  5. Dette har jeg tenkt mye på opp gjennom oppveksten til 18-åringen min. Vanskelig sak, synes jeg - man ønsker å unngå å la dem føle seg utenfor fordi "alle andre" har, men samtidig lære dem at man ikke kan få alt man har lyst på. Jeg var enslig mor, og vil ikke si jeg hadde dårlig råd (vel, jeg tror mange ville sett på min økonomi som "dårlig råd" fordi jeg ikke hadde flusst med penger, men jeg hadde mer enn nok til å bo, spise og leve greit...) men jeg hadde ikke penger nok til f.eks. å kjøpe alt mulig sportsutstyr. Samtidig så jeg jo at andre som hadde alt dette sportsutstyret lot det ofte bare ligge og slenge rundt omkring...
    Jeg prøvde å snakke med noen andre foreldre om dette, og se om jeg kunne få med meg flere på å bremse opp litt. Oftest fikk jeg høre at joda, de var så enig så enig, men "sukk, samfunnet er nå en gang blitt sånn...". Men er det ikke vi som skaper samfunnet da, tenker jeg - eller er samfunnet et monster som lever sitt eget liv.....?

    SvarSlett
  6. Dette tenker jeg mye på. Vi lever i et hjørne av verden der vi ofte ikke har økonomiske grunner til å si at "det skal vi ikke kjøpe". Tidligere var det "enklere" - en hadde rett og slett ikke råd. Men selv om vi har råd, så må vi kunne tenke og prioritere og også lære ungene våre at vi ikke trenger alt som finnes.
    Men det er en utfordring - balansegangen i forhold til hva "alle andre har". Som med mye annet så er det viktig å begynne med de voksne. At vi bevisstgjør oss selv på hvordan vi vil leve.

    SvarSlett
  7. Faren min fortalte meg at da han var liten var det en i klassen hans som hadde "alt" og han var den rare. Alle de andre arvet klær og hadde aldri penger. Nå er det motsatt! Jeg tror det er vi voksne som lager behovene om ting til barna, vesla mi leker mer med ting i hjemmet enn sine egne leker. Har ikke kjøpt mye til henne selv, men allikevel har hun alt for mye. Stor familie og besteforeldre med god råd! Jeg fikk vondt i magen av å lese det du ikke tok bilda av, men blir glad av å se de smilende barna. Jeg tror på å ha en dialog med barna om at vi ikke kan kjøpe alt. Har en sønn på 11 og det blir en del diskusjoner, men tror han forstår det vesenligste

    SvarSlett
  8. Jeg tenker ofte det samme. På den ene siden vil jeg ikke barna mine skal være de som ikke får det samme som de andre, men samtidig ikke de som får alt de peker på...Vi har for eksempel ikke gitt etter for presset om mobiltelefon enda, for de trenger den strengt talt ikke. Selv kjenner jeg det som en stor lettelse når jeg kvitter meg med noe. For mange ting gjør at fokuset i hverdagen sløves fra det som er viktig i livet..

    SvarSlett
  9. Pia, jeg elsker deg! Du sier ting så befriende rett ut, og det liker jeg. Selvom jeg møter meg selv i døra! Kanskje nettopp derfor :)

    SvarSlett
  10. Viktig, men vanskelig spørsmål. Syns det er vanskelig å finne den rette balansegangen for å unngå å gi for mye, men samtidig unngå å gi så lite at de faller utenfor.

    SvarSlett
  11. Tror det er viktig å holde dialogen i gang mellom foreldre og mellom foreldre og barn om dette. Verdier og sosial samvittighet er viktige ting som barn nok kan forstå etter hvert. Ligger mange aspekter i dette temaet, som tilhørighet i sosial klasse, bygd/by, øst,- og vestkant, gradene av å være modige og selvstendige både som foreldre og barn. Ulike grupperinger kan være toneangivende for kjøpepress eller ikke. Tror at om foreldre er veldig antikommersielle, og vil at barna skal framstå som det også, så må de vite om barna deres kan "tåle" dette. Viktig med kjennskap til barnas plass på den sosiale rangstigen og selvfølelesen deres i forhold til jevnaldrende om man skal gå litt på tvers. Styrken til både foreldregenerasjonen og barna når det gjelder å sette på bremsene kan være veldig ulik selv om nok mange innerst inne har "politisk korrekt" syn på overdrevent forbruk.

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails