Tvungen påskeidyll!

I påska var det liksom ingen som la ut oppdateringer på facebook som "Koser oss med dataspilling i den mørke kjelleren!" eller "Vi eter fortsatt, både lammelår og Freias fylte påskeegg!". Nei, folk var enten på et eller annet herlig påskefjell der sola aldri gikk ned, de koste seg glugg i hjel med brettspill inne på ei trivelig hytte, eller så var de faenimeg i New York.

Etter å ha blitt mer og mer nedtrykt av alle glansbildestatusene, bestemte jeg oss. Vi måtte til fjells! Om vi ville eller ei. Jeg var oppe grytidlig med en alltid morgenfrisk treåring, og satte i gang med matpakkesmøring. Vi hadde bare gammelt brød, men en del ketchup, oregano og ost døyvet sikkert den verste muggsmaken. Så vekket vi guttene som ble overlykkelige over å stå opp tidlig på en fridag. Og de ble enda mere lykkelige da de innså at nå fikk de en dag helt fri fra skjermer og spilling.

Etter å ha pakket ut i bilen et par timer, kom vi oss av gårde. Gutta krangla om egentlig alt i baksetet, og vi prøvde å spille høy musikk for å overdøve det meste. Vi stoppet på en søndagsåpen butikk for å kjøpe spylervæske og påskemarsipan, mannen kom ut med en pose med mandelstang og monolitt og absolutt ikke noe påskemarsipan, og da klarte jeg ikke lenger å tviholde på det gode humøret. Så da krangla vi like så godt hele gjengen videre opp mot høyfjellet.

Vi kom fram, været var strålende, alle glemte å krangle, det kom et smil og et hyggelig ord både fra den ene og andre kanten og vi føyk innover.
(Okei, jeg føyk vel ikke. Jeg er elendig på ski. Men jeg gikk selv uten hjelpemidler)
(Altså, jeg hadde jo ski og staver, da. Men det klassifiseres vel mer som nødvendig utstyr, ikke som hjelpemidler?)

Vi hadde utstyr til alle, selv om det verken var særlig fancy ei heller matchende. Og treåringen ble smurt med solkrem, som nok både var for gammel og sikkert inneholdt hormonforstyrrende og kreftfremkallende stoffer. Men solkrem er solkrem.

Jeg ble veldig overrasket over å se at jeg hadde sønner som kunne skøyte sånn proft på ski, og jeg ble ganske overrasket over at jeg faktisk tok meg i å tenke at det var pent der oppe på fjellet. Etter ca åtte hundre meter fant vi oss en fin rasteplass, rigget oss til med sitteunderlag og bål og matpakker, og alt var bare bra. Jeg var på nippet til å skrive på facebook at vi koste oss glugg i hjel på det herlige påskefjellet, men jeg hadde ikke dekning på mobilen.

Noen tanker jeg gjorde meg da jeg lå lettere henslengt med en pepsimaxboks i den ene hånda og litt påskegul cheese doodles i den andre: 

1. Ungene krangler faktisk mye mindre når vi er utpå og gjør noe sammen.
2. Det høres sikkert ikke ut som noe godt foreldretips, men å la ungene få utfolde seg med kniv, øks og fyrstikker er alltid en innertier.
3. Flate, så pent det er i Norge når sola skinner.

Hadde du en idyllisk påske?

Ha en minnerik kveld med eller uten bilder!