tirsdag 16. april 2013

Foreldrelivets nedturer. Og oppturer.

Dama bak bloggen Casa Kaos fikk pepper fordi hun skrev at hun hater å leke med barna. Nå viste jo innlegget at hun ikke hatet barnelek. Det var visse typer barnelek hun ikke kunne utstå. Men sånt er ikke bra å si. Eller skrive. Skriver du derimot "Jeg eeeelsker å kooozemoze med mine hææærlige og vidunderlige små gullebasser! 24/7! " så er det supert. Selv om jeg tviler sterkt på sannhetsgehalten akkurat i sånne tilfeller.

Og ærlig talt, er det så mange av dere som elsker å perle? Som digger å bygge store tårn i Duplo? Som kaster seg over Briotogbanen med liv og lyst? Eller som simpelthen ikke kan vente med å komme seg inn døra etter jobb for så å rive fram puslespillet med Kaptein Sabeltann-motiv?

At man skal være interessert i det barnet gjør, og at man kan leke med barnet sitt, er greit. Men du trenger ikke å leke med barnet ditt konstant. Er det noe du synes er pyton sjøl, er det som regel greit å stå over. Jeg liker ikke å tegne. Jeg finner gjerne fram tegnesaker til treåringen min. Og jeg klarer å tegne en slags katt hvis hun spør meg om det. Men ellers sitter hun og tegner sjøl. Plastilina er heller ikke min greie. Jeg er flink til å kaste plastilina i søpla. Jeg er heller dårlig og ytterst uinteressert når det kommer til plastilinaforming.

Dyrememory er heller ikke det jeg synes er mest stas...
 
Jeg digger ungene mine. Ja, jeg går lett og gladelig så langt at jeg sier at jeg elsker dem. Jeg setter pris på å være sammen med dem. Jeg har lest, jeg har lekt monster og jeg har dratt akebrett. Det er spennende å følge dem fra å være små bylter til å bli store slamper. Vi har det kult sammen. Vi har det morsomt. Men ikke hvert jæskla sekund. Vi lever ikke i en lykkelig mor/barn-symbiose der vi aldri får nok av hverandre. Jeg er til tider lei. Ikke av å være mamma. Ikke av livet. Bare...generelt...lei? Lei av for eksempel masing, krangling og rot. Det gjør meg ikke til noen dårlig mor. Og jeg føler meg ikke som noen dårlig mor. Ungene mine vet godt at jeg er glad i dem. Jeg sier det, jeg viser det og jeg mener det. Da tåler de innimellom at jeg er lei.

De fleste foreldre jeg vet om, er sånne vanlige foreldre. Sånne vanlige, gode foreldre. De har sine styrker og sine svakheter. Akkurat som meg.

Vet du hva dine sterke og svake sider er? Tenker du noen ganger på om du er en god nok forelder? Hvorfor?

Ha en god kveld med eller uten lek!

34 kommentarer:

  1. Ja. Sånn tenker jeg også. God eller mindre god forelder kan umulig handle om å bygge lego - det er det jo ungene som skal gjøre!! Jeg tenker etterhvert ganske mye sånn at å ha unger er her i mitt liv en veldig vanlig sak. Ikke en spesiell prestasjon eller en spesiell begivenhet. Det er en helt integrert del av livet mitt. Og et vanlig liv går opp og ned og jeg er ikke flink eller fokusert på å være "flink" hele tida i mitt vanlige liv. Heldigvis. Jeg kan jo ikke gå rundt og være "flink" hele tida. (Men jeg vil heller ikke gå rundt og klage og irritere meg over at unger er unger og at det er grus i gangen og fjernstyrte biler i badekaret og søskenkrangling ganske ofte...)
    Men jeg prøver å være et skikkelig og ansvarlig menneske og ta det ansvaret jeg synes det er å være voksen med barn. Det betyr ikke spesielt mye legobygging, men mye mer masing om ullsokker og tannpuss og mattelekser - og mye liv og røre og moro og kos og fantastiske samtaler. Og vi hører sammen. Det er viktigst.

    SvarSlett
  2. Å - men jeg vil gjerne føye til - siden jeg skrev det jeg skrev - at jeg også blir ganske lei (også av den grusen og den kranglinga). Noen ganger. Av noe. Sånn er det vel her i verden.

    SvarSlett
  3. "En slags katt" åh Pia you just made my day!
    Du sier så mye bra her og jeg er så enig. Jeg liker og elsker også mine barn, men det betyr vel for søren ikke at jeg må elske å leke med Hello Kitty-figurer? Ellers takk du!

    Jeg syns det er opplagt at man ikke er så interessert i alt det en treåring er hypp på å leke. Likevel spiller jeg av og til memory med dem selv om jeg syns det er kjedelig. Bare fordi jeg syns litt synd i dem som har en så kjedelig mamma. Akkurat som når man hører på bestevdenninnen plapre i timesvis om den nye kjæresten. Det er ikke så himla gøy, men man gjør det fordi man er glad i dem.

    Men ber de meg om en ekstra runde spilling takker jeg nei og foreslår heller en brytekamp:P

    SvarSlett
    Svar
    1. Ha ha, likte sammenligninga med å høre på bestevenninna snakke om noe kjedelig. Ja, noen ting gjør vi jo fordi vi er glad i dem. Man får fake litt entusiasme...

      Slett
  4. Jeg liker å være med barna mine, men jeg liker ikke å gjøre alt det de vil - hele tiden. Jeg er glad i å bygge Lego, men mindre begeistret for å leke med Lego (mamma du er tyven, så er jeg politi - og da må du gjemme deg bak den bilen og legge diamantene under senga og klatre opp der, osv...)
    Men jeg kan ikke være til full disposisjon hele tiden. Jeg er tilstede, gjør mine ting (klesvask.... o.l), samtidig som de gjør sine ting.
    Jeg tror det er bra at barna ser at det er mye som må gjøres for å holde huset sånn nogen lunde i orden. Klærne blir ikke rene uten at noen putter dem i vaskemaskinen, henger opp, legger sammen og putter i skapet. Jeg tror ikke jeg er en mindre god mor, fordi jeg ikke leker på deres premisser HELE tiden.

    SvarSlett
  5. Når ble det en plikt for foreldre å leke med unger - og hvem var det som bestemte det? Jeg vokste opp på sekstitallet. Den gangen lekte ikke foreldre med unger, annet enn sånn rent unntaksvis, og da var det gjerne pappa som stod for det. Vi led ingen nød av den grunn, vi hadde da andre unger å leke med? Sånn i det daglige. I ferietider hadde vi rebusløp, skirenn, monopol og diverse leker som hele familien deltok i - men det var jo noe av det som gjorde jule- og påskeferier til noe helt spesielt, og moro for alle. Mine egne barn har vokst opp med langt mindre generøse foreldrepermisjoner enn i dag, og er nok også blitt lekt med sånn rent unntaksvis, stakkars. Vi hadde annet å gjøre - i likhet med mine foreldre og alle generasjoner tidligere. Men det er da blitt folk av dem også.

    SvarSlett
  6. jeg var sånn kjempekjempekjempeglad i å leke, og det varte godt forbi den alderen de fleste slutter med det. da jeg fikk unge begynte jeg egentlig å glede meg til å bygge duplo, tegne og leke med plastelina. samtidig så holder jo ikke oppmerksomheten min sånn som den gjorde før, så jeg starter gjerne med henne og så tar hun leken videre helt selv. dessuten er hun TO, og det er lite struktur i det.. gleder meg til hun er litt eldre og vi kan leke med sånn mummihus og sylvanian families og sånt smådill. uansett funker det til nå. men når jeg er på jobb/i praksis i barnehage.. da later jeg som jeg eeeelsker å leke, men det legger jeg en innsats i som kommer av at det er arbeidet mitt. jeg har lest så mange bøker om lekens egenverdi og at man skal ha respekt for leken og bare får lov å delta i den når man åpner seg for den helt og blablablabla at det må jeg nesten (pluss at jeg vil det, for jeg respekterer jo faktisk leken og jeg er ivrig etter å lære bort ting på en lystig og morsom måte). mammarollen er litt annerledes.. uff, det høres ikke helt bra ut men man bør heller være ærlig enn å rose livet opp i skyene.. de sier jo at pedagogene er de som er mest upedagogisk med egne unger..

    SvarSlett
  7. Rollelek. Rollelek er dreeepen rett og slett. Jeg føler meg som det falskeste av det falske og tenker at NÅ, nå gjennomskuer ungen meg. Så jeg styrer heller unna. Og er mer en sånn som leser/synger/herjer i sofaen.

    SvarSlett
  8. Puh. Heldigvis er vi alle forskjellige. Jeg liker også ungene mine. Jeg liker ikke å leke noe særlig av det de leker, men de liker å gjøre det jeg gjør, så blir jo det en lek det og, iblant. Middag kan vi lage mens vi er kokker på østlandsk. Klær kan brettes mens vi er onde nordlendinger (joda...). Samtaler er flotte, og leggetiden kan godt vare leeeenge, og veldig kort. Vi hører sammen. På godt og vondt. Regner med de får minner fra begge deler.
    I dette vellykede bloggeruniverset er jeg temmelig mislykka. Håper ungene mine rustes til livet likevel!!!! Og ja. Jeg spiller spill med ungene mine. For å vinne.... Jepp.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ha ha, sånn å være onde nordlendinger er vi/jeg også! Ikke akkurat ond nordlending, da, men mer sånn Kasper eller Jesper. Eller monster. Da kan jeg få gjort to ting på en gang. Skrelle poteter mens jeg er monster.

      Slett
  9. Jeg leker veldig lite med ungene. Har erkjent fra tidlig moderskap at jeg ikke er en sånn lekemamma, rett og slett. Jeg er veldig god på å aktivisere, men så har jeg også vært heldig (?) å få unger som klarer og aktivisere seg selv... muligens er dette og et resultat av min manglende iver i å leke... Anyway. Jeg synes spill er morsomt, og tegning er jo greit. Og litt sang.
    Har prøvd å inkludere ungene på kjøkkenet i matlaging og baking, men der flopper jeg også. Jeg vil helst ha ting unnagjort og så blir jeg mer effektiv enn pedagogisk, for å si det sånn.
    Jeg tenker som så at ungene er gode på å leke og det kan de få lov til å gjøre "i fred" sammen med andre unger. Og så er jeg der mer i bakgrunn og pusler på med mitt. Funker for oss :)

    SvarSlett
  10. Jeg tror unger har godt av å lære seg å leke selv jeg, å ikke bli underholdt hele tiden. Så å leke masse med barna trenger man ikke!

    Jeg liker å tegne, fargelegge og lese bøker så det gjør jeg en del med dem. Kan også gjerne sette dem igang med dukke eller lego lek, bygge et legohus eller hjelpe til å innrede barbie huset foreksempel.

    Å spille brettspill med ungene syns jeg er kjedelig og å gi fart på dissen er jo heller ikke så givende akkuratt, hehe.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tegne og fargelegge liker jeg ikke. Men har heldigvis en mann som er flink der. Lesing liker jeg!

      Slett
  11. Rollelek må være det værste ja, enig med mammamarie der! Det leker jeg aldri.

    SvarSlett
  12. Jah, nok en gang kan jeg vel bare tilføye AMEN på innlegget! :)

    SvarSlett
  13. Jeg er en dårlig lekemamma altså, men jeg gjør det innimellom likevel. Men jeg er god på mange andre mammating, så alt i alt er jeg nok mer enn bra nok! hehe...

    SvarSlett
  14. Jeg leker ikke med barnet mitt. Han leker hele dagen sammen med barn som liker å leke. Blir bare teit om jeg skal leke med han når jeg ikke har glede av det. Godt å høre at jeg ikke er alene om det. Han leker fint alene og vil helst ikke at jeg følger med når han leker med figurene sine. Jeg liker best å kose og snakke om det som opptar han og meg. Vi har fordelt oppgaver, jeg og pappaen. Han er aktiv med han; lærer han å svømme, gå på ski, sykle osv. ,mens jeg er den trygge han får trøst, kos og svar på spørsmål hos.

    SvarSlett
    Svar
    1. Sånn sett er jeg også heldig med mannen min - han tar seg av de punktene der jeg ikke akkurat er noen ener...

      Slett
  15. Jeg leker med barnet mitt, litt hver dag!
    Vi er gode på å "leke historier" på vei til og fra barnehagen. Vi leker at vi er noen andre enn vi er og lager historier rundt det.Og forsetter gjerne på hisorien i mange dager.

    Men mest av alt, så ønsker han bare litt hjelp til å finne ting han trenger i leken eller en som hører på planene hans. Han er nemlig god til å leke, og gjør det hele tiden, nesten...helst sammen barn i nabolaget. Jeg kan gladelig bli med på å tegne, male og forme men å spille spill som tar lenger tid enn den forsvunnende diamant er jeg skikkelig dårlig på. Kjedelig!

    SvarSlett
  16. Hei, Pia.
    Takk for at du delte innlegget mitt :)
    Nei, det er ikke alt som er like gøy å gjøre sammen med barna. Men at jeg skulle få så mye pes for å si det, hadde jeg faktisk ikke trodd.
    Og så er det litt morsomt at de fleste kritikerne er menn som reagerer på at jeg ikke liker å bygge Lego!
    Hva med baking da? Hvorfor er det ingen som reagerer på at jeg ikke liker å bake med barna?
    Vel, vi kan i hvert fall konkludere med at norske menn har trykket legoklossene til sitt bryst. Og stakkar den som snakker stygt om de små, fargerike byggeklossene. Skulle nesten tro det var Grandiosaen jeg hadde angrepet, jo!

    SvarSlett
  17. Jeg leste artikkelen om dette på klikk i dag selv, og tenkte faktisk på å skrive et lignende innlegg som deg. Veldig enig, ja!!
    Jeg er nok den av oss som elsker å ta med barna ut på svømming, aking og lignende. Mens pappaen i huset gjerne leker med de en times tid hver ettermiddag, og synes at det er hyggelig. Da har de mye rollelek hvor de gjerne har med f.eks. verktøy eller lekemat.
    Ellers leker de mye alene, mens vi later som vi er interessert hver gang de kommer og viser frem et nytt tårn de har bygget eller en "fin" tegning de har tegnet. De har da godt av å leke litt selv også, har de ikke!!?

    SvarSlett
  18. Jeg elsker alle fire, men rollelek og lego, nei takk. Det må de ordne selv. Jeg er god på å lese bøker, jeg lar de få være kreative på symaskinen osv. men da er det jo styrt av meg ;)

    SvarSlett
  19. Godt innlegg! Jeg vokste opp med en mor som aldri lekte noe som helst med meg. Det syntes jeg var litt dumt, så da jeg fikk barn selv ville jeg være flinkere til det. Jeg leker med barna, men ble fort klart over at jeg jo synes det til tider er drepen kjedelig :) :)

    SvarSlett
  20. Hei - fint innlegg! Jeg leker ikke så mye med barna lenger, de er snart 8 og 11, men vi har begynt å spille masse kort sammen! Gris er en slager, og moro for alle!
    Da de var så lekte jeg ikke så mye med de heller, satte de i gang en liten stund, og så fikk de leke selv eller med hverandre. Tror de har godt av å finne på leker selv, bruke fantasien, det er for mye tv... I går hadde vi forresten tv og spill-fri dag - så deilig og stille i heimen :) Da inviterte vi onkel og kusine på vafler og kortspill, veldig koselig for alle, selv om konkurranseinstinktet kommer frem hos de voksne..

    Lego har vi ikke i hus...

    hilsen Hilde

    SvarSlett
  21. Jeg forstår ikke, med min beste velvilje, hvorfor dama har fått pepper? Hva er det hun har sagt som ingen andre foreldre tenker? Det må jo være noen som ikke har lest hele innlegget... Jeg er glad i leke med veslekæll, men det er langt fra alt som er like gøy, og i hvertfall ikke i en evighet ad gangen. Jeg syns at lego og Kaptein Sabeltann er topp, for det elsket jeg selv i min egen barndom, og det er gøy å være litt barn igjen. Så er det igjen andre ting som ikke er så gøy. Jeg vil tro det handler litt om den enkeltes forelders (tidligere) interesser også? Uansett, hvorfor skal vi nå leke med barna våre 24/7? Skal de ikke bli selvstendige vesener i stand til å sysselsette seg selv også, da?
    Min styrke som forelder... Jeg er ganske laidback, og ikke redd for at barnet mitt skal få en støyt. Han er en tøff kar, og tåler mer enn vi tenker. Jeg har ikke tro på å være hysterisk. Svakhet... Hvor skal man begynne? Nå sitter poden på fanget og ser på barne-TV mens jeg trøkker på mobilen. Do I need tobsay more? Hehe ;-)
    Jeg bekymrer meg ikke så veldig for ikke å være en god forelder, men jeg bekymrer meg for ikke å være en tilstedeværende forelder. Det er nemlig ikke så lett bestandig i en hverdag som den vi har her i Bustehjemmet. Og det er veldig lett å fokusere på den tiden man ikke har, fremfor den man faktisk har.
    Takk for et fint innlegg og gode spørsmål til ettertanke.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ha ha, svakheter er vi flinke til å finne...Jeg har også ofte mobilen i hånda mens vesla sitter og ser på barne-tv..

      Slett
  22. Lek? Jeg har måttet tvinge meg selv til å gjøre andre ting enn bare leke (og holde på med) med barna, når de er hjemme, og våkne - både fordi jeg ikke får tid til alt etter de er i seng, men også fordi jeg tror de har godt av å se at jeg gjør andre ting. Jeg skal jo være et forbilde i forhold til hvordan det er å være voksen også.

    Senest i går skjedde dette:
    Poden ble hentet tidlig og ville male en stein.
    Etter en dusj, og å delta i å rydde og støvsuge kjøkkenet, fikk poden male steinen sin, pluss tre bilder. Så måtte poden rydde, fordi jeg trengte bordet til å lage middag, og poden fikk leke seg selv.

    Dette er jeg stolt av for to grunner:
    1) Hun fikk lov til å male (hun elsker kunsten, jeg hater sølet). Hun vet hvorfor jeg ikke liker det, og hun vet at grunnen til at hun får lov - en gang i jubelåret - er fordi hun liker det så godt. (Jeg vil ikke være rollemodell som martyrmamma, konstant lidende for barnas skyld. Hun kan jo bli mor en gang selv også.)
    2) Hun fikk se at praktiske gjøremål ble gjort unna først, og måtte ta over etterpå, samtidig som hun fikk meg med på noe hun liker godt. Hun sa at hun visste at hun dusjet (så æ ikke ska klø) og ryddet (så de bli plass te malinga) og hun var sulten nok da maten kom på bordet til å vite at disse tingene også burde skje.

    SvarSlett
  23. Du får virkelig sagt det. Er utrolig enig. Du har jo ikke lyst til å leke hele tiden. Hvor gøy er det å lage sand eller snøkaker i det uendelige, men ja, man gjør det jo.

    Jeg tenker ofte på on det man holder på med er bra nok. Jeg føler av og til at jeg er lei som du sier, men det må også være greit. Det er ikke pur lykke hele tiden.

    SvarSlett
  24. Du får sagt det som vanlig:-) jeg har fire barn,men har ikke vært noen "lekemamma". For meg føles det ikke naturlig å leke me dukker,rollelek osv. Men jeg kommer gjerne med forslag og tilrettelegger for dem.Jeg tenker at det viktigste er at vi som foreldre er tilstede for barna våre. En mamma og pappa som er der for omsorg, veilednig.Er interessert i hva de gjør og hva de har opplevd i løpet av dagen. Istedenfor lek tar jeg dem heller med meg på huslige gjøremål som de kan klare og føler de mestrer. D gir mange gang rom for fine stunder. Synes leken til barna blir mye mer naturlig mellom barn/barn enn barn/voksen. Dessuten mener jeg barn har godt av å måtte bruke sin egen fantasi og kreativitet i lek. Ikke få alt tilrettlagt og bli underholdt hele tiden.

    Hilsen Trude:-)

    SvarSlett
  25. Jeg liker å bygge lego. Altså når det er snakk om en helt ny legopakke med alle de rette klossene på plass. Og å lese. Ellers synes jeg det er veldig greit at ungene leker med hverandre og ikke med meg.
    Ellen :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Lego synes jeg er kjedelig. Men der har gutta vært såpass ivrige sjøl at de egentlig ikke har mast på oss. Nå er faktisk legoperioden nesten over her i huset...

      Slett
  26. Helt enig!!! You made my day. :)

    SvarSlett
  27. Er enig i hvert et ord du sier! Og jeg skjønner meg heller ikke på all kritikken. At en forelder ikke synes det er særlig gøy å leke med barna, betyr jo ikke at vedkommende ikke liker å være sammen med barna sine. Leken er viktig for barn. Den har en stor egenverdi, og man skal ha respekt for den. Men det er mange måter å være sammen på for barn og foreldre.

    Jeg synes heller ikke det er voldsomt gøy å leke (selv om jeg er pedagog...). Jeg leker litt likevel, siden ungene vil det, men det fyller ikke dagene våre i stor grad. Hadde ungene mine hatt behov for å få hjelp til å opparbeide seg bedre lekekompetanse, hadde jeg gjort en større innsats. Men de klarer seg godt selv på det punktet.
    Men jeg liker å være SAMMEN MED ungene mine, og jeg tenker det er det viktigste. At barna får tid og oppmerksomhet. At man har hyggelige stunder/opplevelser sammen. Enten det er å lage middag sammen, dra på tur, lese, hagearbeid, formingsoppgaver, se en film sammen, sitte i sofa og prate, hva som helst egentlig. Ulike voksne, ulike barn - man må finne noe som fungerer for ens egen familie.
    8-åringen min storkoser seg når bare vi to kan ha jentekveld sammen - at vi sammen blir enige om en film, popper popcorn og sitter sammen og ser på filmen - og da uten at mor sitter med mobilen foran seg ;) Da er det bare oss to i verden :)

    SvarSlett
  28. Jeg liker veldig godt å bygge tårn/slott/borger/byggverk av de fine treklossene våre, og kan gjerne drive litt med det når unga har lagt seg også.. (nørd!) ..bare sånn for meditasjonens skyld, liksom!
    Og så liker jeg å bygge togbane, og å leike i søla, og å pusle puslespill. Jeg liker ikke rollespill, så det gjør jeg ikke, men elsker å høre på rollespillet. Der kommer det mye moro fram! (feks ved middagsbordet, Ronja leiker at ketchupflaska og gaffelen er gift og at skjea hadde drukna i smøret og at det skulle være begravelse, osv osv)
    Jeg liker å tegne, og å lese (hvis de hører etter).
    Men - selvom jeg liker å gjøre disse tingene, betyr ikke det at jeg gjøre det hele tida, eller at jeg føler jeg må. Det er det jo jeg som bestemmer, akkurat som de kan bestemme om de vil leike eller ei. Noen ganger ja, noen ganger nei. Men viktigst av alt, de skal leike sjøl og være selvstendige.
    Og så er de med på det de vil av mitt arbeid (baking, vasking, hagen, gårdsarbeid, klesvask, etc), og det er alltid kos.
    Takk for godt innlegg!
    *maria

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails