torsdag 18. april 2013

Barn. Og medisinering

Mitt forrige innlegg om Bønna var, i tillegg til å være ironisk, også spekket med litt sår sannhet. Ikke fra eget liv, men fra episoder man har lest og hørt om. Det skremmer meg dette med medisinbruk og barn. I en del tilfeller er det diagnoser som faktisk krever medisinering for at barnet skal få en bedre hverdag. Det er greit. Men det jeg reagerer på, er når små barn får medisiner for å sovne. Og jeg tenker "Hva forventer folk egentlig?"

Folk som blir foreldre for første gang - hva vet de? De vet antageligvis at barnet ikke kan gå som vi voksne, ei heller snakke som vi gjør. De vet at babyen ikke kan spise som en voksen, og heller ikke gå på do. Hvorfor tror de at babyer skal fikse dette med soving? Legge seg i åttetida, og sove godt, stille og lenge? Ja, da, jeg vet at noen babyer gjør dette allerede fra de er født. Men så er det ganske mange som ikke gjør det! Fordi de er små! De er babyer!

Jeg hørte en dag noen som sa "Barnet mitt sov ikke hele natta før han nærmet seg året!" Eh, javel, tenkte jeg da. Barna mine var langt mer enn et år før de sov noe som kunne kalles ei hel natt.

Jeg veit at det er slitsomt å ikke få nok søvn. Å bli vekket gang på gang. Jeg holdt på å klikke da jeg ble mor for første gang. Vi la ham og la ham, fulgte råd og regler for "hvordan få baby til å sovne i egen seng". Men det funka dårlig. Etter hvert har vi gjort det som har vært mindre trøttsomt for oss, og bedre for barnet. Jeg har lagt meg med babyen, ammet, og hatt babyen inntil meg hele natta. Nå har vi en treåring som stort sett sover med oss om natta. Men hun sover. Og de tre eldste sover på egne rom, i egne senger, helt etter boka.
Bilde fra Eszter Schall
 
"Når mamma har det bra, har barnet det også bra!" sier mange. Jo da, det stemmer vel det. Til en viss grad. Jeg ville hatt det supert som nybakt mor, jeg, hvis jeg kunne sitte i fred, lese ei bok og drikke masse Pepsi Max. Men jeg er ikke så sikker på at babyen min ville hatt det så supert. Livet endrer seg når man blir foreldre, både på godt og vondt. Noe må vi tåle. Hvis man klarer å se at det meste er i faser, at ting er som det er, og at ting vil gå seg til, så vil mye være lettere å takle. Noe må man bare finne seg i. Er du så "uheldig" at du har et barn som ikke finner seg i å bli lagt i ei seng, men vil bysses, trilles eller bæres, ja, så er det kanskje det som må til. For ei stund. I hvert fall før man drar fram medikamenter.

Å medisinere barn for at de skal takle en lang flytur er enda verre. Du skjønner at en toåring ikke setter seg ned og slapper av med ei god bok ti timer i strekk, ei heller vil hun kose seg i timevis med å løse kryssord, kun avbrutt av tre toalettbesøk og et par benstrekk i midtgangen. Du må være forberedt på at en lang reise vil kreve en del av deg som forelder. Blir du stressa bare ved tanken på turen, bør du kanskje revurdere reiseplanene dine? Eller?

Hva tenker du om dette med barn og medisinering?

Ha en rolig kveld med eller uten paracet!

27 kommentarer:

  1. Kunne ikke vært mer enig. Selv har jeg to barn, og ingen av dem har vært spesielt glade i å legge seg, og den yngste sov ikke i egen seng før han omtrent var kjønnsmoden...og det er ikke tull. Han våknet hver natt av mareritt og kom løpende inn til meg. Og det var aldri snakk om å bruke medisiner for å få han til å sove for at jeg skulle få min søvn. Når så det er sagt, så er jeg for medisinering der det er nødvendig, som f.eks ved diagnosen ADHD/ADD, der det viser seg at medisinene har god effekt :)

    SvarSlett
  2. Enig! Og så tenker jeg at disse foreldrene må få medisinene fra et sted, og at det er noen leger som bør ta et oppgjør med sin praksis.
    Elin.

    SvarSlett
  3. Jeg er så enig at jeg egentlig ikke har noe å tilføye. Bortsett fra at jeg virkelig lurer på hvordan noen får sovemedisn de kan gi avkommet? ikke fordi jeg vil ha altså, men hvordan kan man klare å sitte hos en lege og be om dette?

    Og siden jeg vet, annenhåndserfaring vel å merke, hva en halv voksendose av sovemedisin gjør med en velvoksen katt så tenker jeg at folk er vel ikke så naive at de bedriver egenmedisinering på barna sine?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg ba aldri om sovemedisin til min nr 2, det var legens forslag. Og det var vallergan som nevnt under her. Jeg har noen teorier nå om grunnen til at hun snudde døgnet fullstendig - ikke for at hun sov stort på dagen heller. Det ble ikke gitt for at vi skulle få sove, men at hun skulle få en bedre døgnrytme. Nr 1 var vel nesten 8 før han sov hele natta gjennom i egen seng.

      Men nå er jeg helt klar for nye våkenetter med den første barnebarnet.

      Slett
  4. Jeg tenker at sovemedisin til unger skal begrunnes meget godt. Det holder ikke at foreldrene er slitne, for sånn er det å være foreldre til små. Foreldre som etterspør sovemedisin burde heller søke hjelp for å takle søvnmangelen og få hjelp til et mer realistisk bilde av hva det vil si å være foreldre. Jeg tror dette henger sammen med at vi er vant med å ha kontroll over alt og vant med et liv som kan planlegges. Dette settes på prøve å man får barn. For mange er det vanskelig i seg selv.

    Jeg ser noen gode grunner til å medisinere unger, men som sagt mener jeg terskelen bør være skyhøy.

    SvarSlett
  5. Ofte er det vallergan som blir gitt til barn, en allergimedisin som de blir trøtte av. Og av egen erfaring: når barnet ikke sover mer enn 30 min i strekk, verken natt eller dag, så er det godt for både liten og stor når søvnmønsteret blir noe mer regulert! Men det tok mange måneder før vi fikk det, bl a noen netter på sykehuset hvor de konstaterte at vi ikke overdrev..

    SvarSlett
  6. Jeg er oppdratt til en respekt for medisiner og liker ikke tanken på at noen av barna her i huset skal få kroppen full av kjemiske stoffer så fremt det ikke er for å bekjempe en sykdom. Så her er det liten bruk av stoffer som er sterkere enn saltvannsoppløsning. Heri huset er vi derfor i perioder i trøste og bære virksomhet til alle døgnets tider, men det er oftest knyttet til sykdom.

    SvarSlett
  7. Her i huset bruker vi minst mulig medisiner og andre ting om det ikke er absolutt nødvendig. Men eldstemann i huset har en kraftig grad av adhd. Ble utredet over 4 år for å få fastsatt en diagnose. Han er avhengig av å bruke medisiner for å få en best mulig skolehverdag, men ulempen med det er at han derfor sover utrolig lite om natta. Han kunne ligge våken til klokka tolv på natta og holde broren våken så han ikke fikk sove og våkne igjen klokka halv fem på morgenen, noe som gjorde at han var trøtt og irritabel og ikke klarte å konsentrere seg om noe som helst. Derfor foreslo legen å prøve Melatonin over en liten periode først for å se om det kunne hjelpe på søvnen. Vi var skeptiske, men undesøkte det nøye og fant ut ut det var verdt et forsøk. Nå sover han fint gjennom hele natten og våkner uthvilt om morgenen og gjør det mye bedre på skolen. Så for hans del har det vært bra, men det betyr ikke at jeg anbefaler det til andre som har unger som kan være vanskelige å legge innimellom. Og jeg ville heller aldri ha brukt sovemedisin eller beroligende eller sånne ting bare for å få en rolig flytur eller noe sånt. Da må man enten bare tåle litt bråk og tull eller la være å fly.

    SvarSlett
  8. ER så enig. Glad du skriver dette. Jeg skjønner heller ikke at folk tror at det skal være "foreldrefri" om natta (men jeg tør ikke alltid skrive sånt rett ut...). At de tror at dette er noe de kan forvente. At ingen skal sutre, drømme, tisse i senga, være sulten og tørst, hoppe i senga rundt midnatt, skrike av dumme drømmer, våkne og tro at det er morgen, be om sjokoladekake klokka fire eller synge Grevling i taket klokka halv tre.
    Glad du skriver dette. Som sagt.

    SvarSlett
  9. Du aner ikke hvor lykkelig du gjør med med dette innlegget! Har et vidunder på straks 3 år som har ekstremt stort mindretall av hele netter. Skjer det er vi i lykkerus. Jeg legger meg også sammen med henne bare for å få sove når hun våkner nattestid!Jeg er så trett at jeg noen ganger føler meg som en zombie,og dermed klarer jeg ikke å komme meg tilbake til min egen seng. Men noen medisinering for å få henne til å sove kommer ikke på tale før hun viser tegn på at hun ikke har det bra med en slik dårlig søvnrytme. Hun har ikke noen tegn på at noe er galt ellers, hun trenger bare ikke søvn i den grad "glansbildebarna" gjør og har aldri gjort det helt fra byrjan av. Det drømmes, vokses og gjenoppleves fra dagen gjennom nettene.
    Lillis

    SvarSlett
  10. Hehe må le litt av det pepsimax i stolen eksempelet, hihi, for hvem kunne ikke tenkt seg det liksom? Ja ikke den trøtte babyen da.

    Nei her har jeg ammet, humpet, rugget, danset, tatt knebøy, ja gudene vet hva for å få de små til å sovne. Sove en hel natt igjennom har ingen her gjort før de nærmet seg halvannet-to år.

    SvarSlett
  11. Kjempeflott skrevet, Pia! Dette (og det å gi barn alle mulige slags diagnoser) er noe som opptar meg veldig. Jeg har jobbet noen år som sykepleier, og har dessverre sett at det ikke er så uvanlig å gi barn medisiner for alt mulig. I USA behandler de barn helt ned i spedbarnsalder for psykiske lidelser som angst, depresjon, psykose osv, og da gjerne med sterke medisiner. I Norge har det også blitt mer og mer vanlig å gi antidepressiva til små barn. Hårreisende! Heldigvis er det mennesker som deg som sier høyt at dette ikke er greit!

    SvarSlett
  12. Her gis Paracet ved høy feber (over 39,5), og hvis han har langvarige og/eller gjentskende smerter ifm sykdom. Helsesøster har dessuten bedt oss om å ha lav terskel for Paracet etter vaksinasjon. Men å gi ham sovemedisiner? No way! Det skal imidlertid innrømmes at jeg forleden natt, da han holdt det gående til langt over fire, hadde mest lyst til å slå ham i hodet med noe hardt så han sovnet, men man biter jo likevel tennene sammen, og bysser og laller og synger og trøster med rolig stemme og så godt man kan. Det er sånn det er å være forelder. Å dope ungene for at man selv skal ha det behagelig? Da bør man kanskje gå litt i seg selv (hvis man evner det). Jeg kan imidlertid forstå at det finnes omstendigheter som gjør medisinering nødvendig, men det er jo noe helt annet.

    SvarSlett
  13. Det er nok ikke så enkelt å få Vallergan til barnet sitt som det høres ut her.
    Jeg har aldri gitt barna sovemedisiner, for jeg har ikke hatt behov for det. Den ene ble nattammet nesten to år, den andre ble bysset og sovner hos oss, den tredje har jammen sovet.
    Men jeg kan faktisk forstå at andre mennesker som lever andre liv med andre problemer og har andre barn enn mine kan ha behov for en slik type hjelp i en periode.

    SvarSlett
  14. Synes ikke man skal dømme noen før man vet hovedgrunnen til hvorfor vedkommende får medisin. Førstemann til oss fikk sovemedisin to ganger i døgnet.
    De andre har selvfølgelig aldri fått, men for førstemann var det aldri noe diskusjon.
    Man får vel heller ikke sovemedisin for å sløve ned barnet på flytur eller om de ikke sover natten rundt?
    Det skal vel noe til for at man får det tenker jeg? Og at det alltid er en god grunn, og en nødvendighet, om man får det.
    Mine to jenter har aldri sovet noe særlig på natten. Min snart fireåring sover fortsatt ikke rundt, og det går i grunn helt fint.
    Synes man må se an situasjonen, hvert barn er unikt og noen trenger faktisk medisiner. Basta.

    SvarSlett
  15. Skjønner hvor ufattelig heldig jeg/vi har vært med ungene våre når jeg leser kommentarene her... De var sånn som de heller sjeldne, våknet ikke for nattmåltid etter noen uker og sov hele natta (7-8 timer) fra 3 måneders alder. Sovedukker, ble de kalt. Lang lur midt på dagen OG hele natta. "Du vet ikke hva det er å ha spedbarn, du" sa en venninne som syntes babyene skjemte bort foreldrene sine. ;)

    SvarSlett
  16. FInt innlegg. Veldig enig med deg, medisiner som det har ingenting i en liten kropp å gjøre. Ikke andre medisiner heller forsåvidt, så sant det ikke handler om sykdom der man virkelig trenger det. Parachet burde man også holde seg unna så godt man kan - det hjelper jo ikke på sykdom man bare kjenner seg mer frisk - og det er vel ikke alltid bra det heller. Man burde ikke dra på jobb med parachet om man ikke orker det, er man syk må man holde sengen.

    SvarSlett
  17. Veldig bra og viktig innlegg. Jeg har aldri hørt om folk som medisinerer ungene sine på den måten du nevner og synes det er vanskelig å tro at noen faktisk gjør det. Det er i så fall ille.
    Det kan virke som at mange foreldre ikke vil gå glipp av noe selv om de får barn. De skal leve livene sine akkurat som før. Jeg har vært på en del festivaler de siste åra, både innenlands og utenlands. Og det kryr av små unger der. Er de heldige, har de hørselsvern. Jeg synes så synd på de ungene, ofte ser de forferdelig sliten ut. Hva har unger å gjøre på festivaler som kun er tenkt for voksne?
    Ellen

    SvarSlett
  18. Interessant innlegg. Håper ikke dette er en reell problemstilling for mange leger... Som foreldre har vi alle våre metoder, og vi må velge det som føles riktig. Men er det noe vi trolig alle har felles så er det at det tar tid å få barn til å sove godt, sitte i ro over lengre tid, holde oppmerksomheten festet på en aktivitet osv. Jeg er ikke lege og skal ikke uttale meg om hvor grensen går får når det er riktig å medisinere. Men terskelen er sannsynligvis (forhåpentligvis!) høyere enn "sover ikke hele natten" og "kan ikke sitte stille på en flytur":)

    SvarSlett
  19. Jeg synes faktisk du uttaler deg ganske skråsikkert her. Jeg har 3 barn som ikke har sovet, og det er ikke snakk om å sove sammen i foreldresengen, men langvarige skrikeperioder på 2-3 timer 5 av 7 netter i uken. Nå har ikke jeg fått sovemedisin til mine unger, men jeg skal love deg at det var like før..

    Fint at dere klarte å finne en annen løsning på deres problem, men jeg vil ikke si at de som må ty til medisinering for å få orden på søvnen er mindre gode foreldre. For det er det du antyder her. Jeg tror derimot at alle som bruker sovemedisiner på unger har gjort ALT de kan for å få orden på problemet før sovemedisin blir HELT SISTE UTVEI.


    SvarSlett
  20. så enig!
    Det er litt av en overgang å få barn, masse en er uforberedt på, som blant annet mangelen på søvn. Gutten min sov nesten ikke det første halve året, eller det var i alle fall slik det føltes ut som. På dagtid sov han små dypp om gangen og om kvelden var han i seng når jeg la meg elleve og våknet vanligvis i to-tre tida og skrek i flere timer. Jeg holdt på å klikke, husker jeg. Og jeg må innrømme at jeg var nær på å ta imot allergimedisin for å få ham til å sove mer. Heldigvis prøvde jeg alternativ medisin først. Fotsoneterapi hjalp. Det var magen han hadde problemer med. Like etterpå fant vi ut at han ikke tålte melka han fikk. Jeg ammet ham ikke pga medisiner jeg må gå på for revmatismen. Da vi byttet morsmelkerstatning ble han en helt ny gutt. Jeg får helt vondt av meg når jeg tenker på hvor vondt han må ha hatt det, mens jeg da, så utslitt som jeg var, egentlig tenkte veldig mye på meg selv... Men slik blir en kanskje med stor søvnmangel?

    Veldig kjekt å hilse på deg Pia. Kvelden gikk så fort, og det var så mange å hilse på, skulle gjerne ha snakket mer med deg. Neste gang:)

    Ønsker deg en fin kveld
    klem Tonje

    SvarSlett
  21. Vi traff en ung allmennlege med barn på samme alder som våre i syden et år. Han gav barna sine bilsyketabletter på nattflyvningen hjem for at de skulle sove. Han så ikke forskjell på biltur og flytur når det gjaldt å gi tabletter. Men våre sover stort sett over alt men for de med barn som ikke sover er det greit at det finnes hjelpemiddel. Synes jeg da :)))

    SvarSlett
  22. Dette er jo et eldgammelt innlegg (i internettverden), men jeg velger å kommentere, for jeg kom over det da jeg søkte på Vallergan og barn. Jeg har fått Vallergan til min sønn på 13 mnd i dag. Han har aldri sovet natten igjennom, og jeg begynner å bli veldig sliten. Jeg har ei jente på 9 år fra før, som sov natta gjennom fra hun var 6 uker, så dette har vært et sjokk for kroppen. Jeg har også sagt "aldri i verden om jeg skal gi ungen min sovemedisin". Jeg har vært beinhard på at det finnes andre metoder, og at det aldri må gjøres. Men nå er jeg sykmeldt, for det er ikke bare at han våkner, han er våken - og SKRIKER - høyt. Jeg har vært hos kiropraktor, han konstaterte perfekt unge (det visste jeg vel), vi har vært hos fotsoneterapeut, homeopat, vi har forsøkt skrikekurer (da gikk vi fra at han våkna 8 ganger hver natt, men sovna igjen etter 5 minutter, til at han våkner en gang hver natt og skriker i 4 timer, jeg lengter tilbake :( ) Nå har vi altså fått Vallergan, og jeg er så usikker på om han skal få. Jeg ønsker så inderlig at han skal få sove, og jeg skal få sove, og pappan og storesøster.. Det er utrolig slitsomt. og ja, det er slitsomt å være småbarnsforeldre, men man har et liv ved siden av å være babymamma og - jeg har en jobb jeg skal fungere i, jeg skal være mamma til en jente på ni år med de utfordringer det fører med seg - og jeg skal være kone og kjæreste til mannen min. Jeg sov ikke under svangerskapet, pga smerter, og det nærmer seg nå 2 år siden jeg har sovet noe særlig mer enn 3 timer i strekk. Vi har ikke besteforeldre eller annen slekt som kan ta over, vennene våre har små barn de og ... så i natt får minsten Vallergan

    SvarSlett
    Svar
    1. Heisan! Jeg ønsker aldri å gi noen dårlig samvittighet på grunn av det jeg skriver (selv om jeg vel gjør det noen ganger - gir folk dårlig samvittighet...?) Jeg har hatt barn som ikke sov natta gjennom før de var nærmere to år, så jeg føler med deg! Lykke til - håper Vallerganen kan hjelpe så dere kommer inn i en bedre sirkel! Unner deg/dere netter med søvn:)

      Slett
  23. Dette er et sånt innlegg som skjærer i mammahjertet mitt. Ikke fordi jeg gir barnet mitt medisiner for å sove uten at det er en nødvendighet, men fordi jeg føler veldig på at jeg MÅ medisinere barnet mitt


    Jeg føler på alle medisiner jeg må gi barnet mitt. selvom de er livsviktige for han. Han får medisiner mot epilepsi og tilogmed disse får jeg dårlig samvittighet av å gi, skulle jo helst ønske han slapp

    Barnet mitt har aldri sovet hele natta og det har vært helt greit. Vi har taklet lange kvelder, skriking hver time, tidlige morgener osv. Helt til barnet begynte med selvskading...

    Det tok 4 timer hver kveld før pjokken sovna og fordi han ikke klarte å falle til ro så tok han likeså godt og brukte hodet sitt som hammer mot vegg og sprinkler. Etterhvert gikk det over til at han i sinne heiv seg rundt i senga, det begynte å bli farlig for han.
    Når vi gikk inn til han for å roe han ned ble han ennå mer oppspilt og desto lenger vi var tilstede på rommet, desto verre ble det.

    For litt over 6mnd siden måtte vi kaste inn håndkle og be legen om hjelp. Hjelpen kom i form av melatonin, noe som han får en veeeldig liten dose av. Det høres ut som jeg forsvarer meg selv, og kanskje jeg gjør det, men det er fordi jeg føler jeg må det.
    Melatonin er forresten ikke en medisin som "doper ned" barnet, det er naturlig hormon som vi alle har i kroppen, noen har bare ikke nok av det. Det gjør heller ikke så han sover hele natta, det er for innsovning

    Jeg ville aldri brukt noe sånt som en løsning hvis ikke det var helt nødvendig. sønnen min har diagnosen autisme også som helt klart har en finger med i spillet i forhold til våre utfordringer.

    Ellers må jeg bare si at du har en flott blogg og du tar opp mange viktige temaer :) TOMMELOPP :)

    SvarSlett
  24. Selvfølgelig skal man ikke medisinere ungene til å sove natta gjennom før de er året.. MEN, du har lite nyanser i det du skriver, og det er helt tydelig at du selv ikke har opplevd et barn med virkelige søvnproblemer. JA, barn våkner om natta, og JA det er helt normalt. Men barn som våkner hver halvtime hver natt i ti måneder, og du i tillegg har en aktiv treåring midt i trassalderen som krever sitt. DET skal ikke du komme og fortelle meg at du har opplevd, for da hadde du som meg garantert vurdert medisin! Når du hver dag våkner og bryter ut i gråt fordi du nok en gang våkner mer sliten enn du var da du la deg, når du gruer deg hver kveld til å legge deg fordi du vet at du ikke kommer til å få sove. Da vurderer du det faktisk, og da tenker du ikke lenger så svarthvitt på det som du gjør i dag.. Jeg har selv sagt det samme som deg da jeg hadde en baby som våknet "normalt mye" om natta. Han sov heller ikke natta gjennom før han var over året, men han våknet 15 ganger ila en natt heller. Faktisk så kan det gå så langt at man MÅ medisinere ungene fordi foreldrene er utslitte.. Heller en liten dose medisin og litt søvn enn ei mor som gråter av alt og som ikke har energi til noen ting.. Og bare for å ha det sagt, så var det ikke en depresjon... Etter de få nettene med "bare" 5-6 oppvåkninger var humøret og livsgnisten tilbake. Så vær forsiktig før du dømmer noen, for det er tydelig at du ikke har vært i en ekstremsituasjon. Min gutt fikk aldri noen diagnose, og han fikk aldri medisin, men min lege foreslo det pga min egen helse og pga de helsemessige skadene det kan gjøre på et barn å sove så dårlig. Vi takket nei og ønsket å prøve litt til.. Men vi vurderte det, og vi kunne tatt det valget.. Og de som ser negativt på det, kan jeg med sikkerhet si at aldri har opplevd så ekstrem søvnmangel som vi har opplevd. Ingen ØNSKER å medisinere barnet sitt. Men noen ganger må man.

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails