fredag 8. februar 2013

Trøblete amming

Noe som opptar og engasjerer nybakte mødre, er dette med amming.
For veldig mange er det strevsomt. Vanskelig. Mye verre enn man hadde trodd. Jeg syntes også at det var vanskelig. Men jeg var innstilt på å amme. For meg var ikke noe annet alternativ. Jeg SKULLE amme. For det hadde jeg lest og lært at var det beste for barnet. Og jeg amma. Og opplevde noen vonde, uvirkelige uker (eller var det måneder?). Men ting gikk seg til, og de som har lest bloggen min ei stund vet at jeg har amma mye. Og lenge.

Selv om jeg vet at det er så mye mer enn pupping som er viktig for babyer, så har jeg troa på forskning og undersøkelser. At amming er bra, er vanskelig å bestride.  Og jeg har alltid hatt troa på Gro Nylander. Den milde dama som mange ser på som selveste politimesteren i ammepolitiet. Som noen mener driver ammepropaganda. Jeg tror de som skriver om ammingens fordeler, gjør dette for å gi nybakte foreldre opplysning og informasjon. Men nettopp fordi amming kan være så forbaska slitsomt, kjører kanskje noen ammeeksperter litt hardt ut sånn for å få deg til å prøve litt til. Før du gir opp.

Hvorfor mislykkes mange med amming? Hvorfor er det vanskelig? Mye av det har kanskje med forventninger å gjøre. De aller fleste gravide har selve FØDSELEN som målet der framme - det er den man gruer seg til. Kommer man seg helskinna gjennom den, er det liksom bare nytelse igjen. Babykos og lykke. Så viser det seg at fødselen bare var oppstarten på en tøff periode.

Mange av oss føder, og så blir vi overlatt til oss sjøl. Eller vi har en medhjelper, da. Kjæresten vår. Og ikke for å si noe stygt om våre menn, men er det noe de har lite peil på, så er det vel amming. Og babystell. Vi blir på sykehuset en natt eller to, så skal vi ta på oss de vanlige klærne våre, freshe oss opp, og reise hjem. Fortsette livet som før. Selv om livet så absolutt ikke er som før. Når skal jeg få dusje? Gå på do? Spise?
 
Og så skal vi amme. Noe som gjør vondt. Babyen skriker. Du er trøtt. Du vil skrike. Du kommer deg endelig gjennom et puppemåltid. Og da tror du at du får en liten pause, men der er det på`n igjen. Og sånn går nu dagan.

Når man ikke orker mer, når man ikke har kontroll, når man har vondt, er sliten og trøtt, så er det naturlig at man tyr til hjelp. Og siden man ikke er på sykehuset omringet av erfarne jordmødre og barnepleiere, eller siden man ikke ligger hjemme i senga og ammer i ro og fred mens andre fikser hus og babystell og matlaging - vel, så kutter man kanskje ut amminga.

Hva tror du er grunnen til at mange gir opp amming?

Ha en rolig dag med eller uten bryst!
Les også denne artikkelen i Aftenposten.

28 kommentarer:

  1. Jaah! Bra innlegg. Når anledningen byr seg, og det fell naturleg, så passar eg alltid på å oppfordra nye (unge) mødre om å bli på barselavdelinga så lenge dei får bli der. Har nemleg sett ein trend på at mange VIL heim, fort..
    Då snakkar eg i store bokstavar om all den gode ammehjelpa eg fekk, og trengde. Og heim reiste eg ikkje før sånn cirka fem på tolv...
    For meg er det viktig å visa at alle kan trenga hjelp i starten, sjøl om ein til og med "kan" dette i teorien. ;)

    SvarSlett
  2. Forresten, den der nypesafta må ha gjort susen! ;) Traff ein gong ei dame med ein baby på under 1 veke. Ho lurte på om h*n kunne få eple.... Jadda.

    SvarSlett
  3. Eg ammmar,og amminge gjekk sånn heilt greit frå begynnelsen. Men eg trur barselavdelingane har ein jobb å gjera med å legga til rette for fred og ro. Eg var egentlig innerst inne ikkje klar for å reisa heim, men reiste heim ein dag før eg måtte fordi det var så stressande på barsel. Fleirmannsrom, masse besøkande i gangane, jormødre som var kjempegreie, men egentlig ikkje hadde tid. Sjølv om vi lev i verdas beste land for mødre og har det heilt fantastisk i forhold til fødekvinner i mange andre land tykkjer eg at sjølve barselomsorgen har eit klart forbetringspotensiale. Vi skal vera takknemlige for at vi har det så bra her, men dersom blant anna amming skal vera eit viktig mål bør også forholda leggast betre til rette for det.

    SvarSlett
  4. Jeg vet ikke helt hvorfor mange gir opp, men jeg vet hvorfor jeg NESTEN gav opp og det var det iherdige maset på sykehuset og holdningen der til at alt annet omtrent var likegodt med å legge babyen ut på trappa i en kurv..
    vi hadde en litt tøff fødsel og stort blodtap hos meg, noe som igjen førte til at jeg produserte lite de første dagene. Første natta sov ungen, andre natta var hun skrubbsulten. Hun lå på puppene i tolv timer. Selvfølgelig endte det med såre pupper og mer blod...
    Jeg spurte, faktisk tror jeg også jeg gråt når jeg spurte om hun kunne få en flaske fra dem slik at jeg kunne få hvile noen timer.. Men NEI! barnet skal ammes og det er helt vanlig at unger spiser 24 ganger i løpet av døgnet var svaret jeg fikk!
    Når jeg kom hjem, med 8 i blodprosent, blødende brystvorter og energi under gulvet bestemte jeg og Henning oss for at vi kjøpte erstatning, pumpet litt og gav puppene ro i en hel uke faktisk. Så fikk hun gradvis mere pupp etterhvert. Det var en fantastisk helsesøster som kom hjem til oss og ikke viste frem en eneste pekefinger, men gav gode råd om tilheling av såre brystvorter og støttet oss i det vi selv ville. På tremåneders dagen fullammet vi for første gang og fortsatte med det til hun begynte med grøt 6 mnd gammel. Jeg garanterer at et eller to døgn til på sykehuset ville gjort at amming var et helt avsluttet kapittel.

    Så det er viktig med oppbaking, støtte og råd om amming, og jeg støtter at man ikke skal gi opp selv om det er trøblete og pushes litt, men å kategorisk få høre at det er pupp, pupp, pupp og bare pupp som kan gjøres, det kan faktisk gjøre prosessen enda værre..

    SvarSlett
    Svar
    1. har hatt lignende erfaring, ingenting fungerte på sykehuset (var der ei uke pga komplikasjoner). Gutten gikk ned en halv kg pga at jeg ikke hadde melk. Etter to uker på erstatning hadde jeg kommet såpass til hektene, at det faktisk kom melk, og da gikk det faktisk helt greitt :-) Men maset og ALLE DE ULIKE RÅDENE på sykehuset, fikk meg nesten til å gi opp......

      Slett
  5. Veldig bra innlegg! Jeg beundrer virkelig Gro Nylander for at hun tross alt kjeft og hetsing, fortsetter å formidle budskapet sitt. Og det er nok det som skal til for å få til fortsatt mye amming. Noen må fortsette å si at det er viktig, selv om det er vanskelig. Samtidig sier hun at barselsomsorgen er for dårlig. Hun mener virkelig ikke at vi skal være supermammaer som reiser hjem og fikser alt. Hun vet at amming er hardt arbeid, at barselskvinner trenger ro og hvile og det får man ikke automatisk nå.

    SvarSlett
  6. Jeg tror grunnene til at man gir opp kan være at man ikke er forberedt, som du sier og blir tatt på senga mtp hvor utrolig stress det kan være å amme -pluss det å ikke få nok/riktig type støtte i starten kan være katastrofalt. FOR mye press kan ødelegge også.
    Selv slet jeg noe forferdelig i starten med min første, men jeg hadde et godt støtteapparat rundt meg og kom meg igjennom både brystbetennelse osv. Men så når hun ble 6-7 mnd og vi møtte på problemer igjen, hadde jeg ikke nok hjelp rundt meg, og følte meg ikke rustet til å kejmpe videre. Jeg visste at det ville gå på helsa løs da, bokstavelig talt, så jeg pumpet meg i 4-5uker til før det ble slutt, uheldigvis :(
    Gikk heldigvis hundretusen ganger bedre med nr 2, selv om de første ukene alltid er slitsomme!

    SvarSlett
  7. Blir litt provosert av folk som blir så sinte når noen snakker så fint om amming. Som om vi prøver å gi dem dårlig samvittighet liksom. Ja, ammingen var vanskelig i starten, men til slutt gikk det seg til og nå går det som smurt, nesten to år etter. Det støtteapparatet vi har i norge kan kanskje virke litt påtrengende og overdrevet, men det er fordi at man nesten må være litt sånn, for det er så enkelt å gi opp. Og om man ikke vil amme, eller ikke synes det er verdt det så får man bare ta det valge og heller drite i alle ammedamene og deres meninger. Jeg er iallefall glad for at sykehus og barneleger i norge er såpass flinke med dette, for ellers hadde vi vært som i USA.. og der er ikke ting akkurat optimale. Hurra for puppen!

    SvarSlett
  8. Jeg har tre barn. Med de to første gikk ammingen veldig bra, ammet til de var 1,5 år. Med nr tre gikk det fint de første mnd, men da hun var 5/6 mnd ville hun ikke mer. Hun kuttet først ut den ene puppen, etter en mnd kuttet hun ut den andre. Og jeg prøvde virkelig å få henne til å fortsette. Synes det er upraktisk, og kjempe trist - for det er jo så koselig å amme. Har prøvd alt, men nå er hun 10 mnd, og vil bare ha flaske - desverre.

    SvarSlett
  9. Jeg føler meg uglesett og ha gjort det hele tiden fordi jeg fullammet gutten min til han var 8-9 måneder, fordi han ikke var sugeforvirret og fikk pumpemelk og min melk var som fløte. Han var tykk og god. Uglesett, sier du? Ja, for gud forby man skal fortelle solskinnshistorier om amming. Da kan vi risikere å såre de som ikke fikk det til - eller får det til. Og joda, jeg har også hatt såre pupper og til og med en tann som gangde seg ned i etter tremåneder. Jeg har smurt og brukt skjold og til og med ringt Ammehjelpen. Så ja, fikk til. Uproblematisk? Not.

    Så hvorfor gir noen seg? Vel, jeg har venninner som omtalte permisjonsåret som sitt. Jeg gjorde aldri det. Permisjonen er ikke for min selvrealisering, men for barnet mitt. (ja, litt innhenting etter fødsel og nytt familiemedlem, så klart)
    Hvis man i "sitt" friår, møter på kjipe hindringer, kan det bli lett å rydde hindringen av veien.
    Det er også klart at ammeomsorg på barsel i dag ikke er der den burde være. Vi har heller ikke mødre og koner rundt oss i barsel som i tidligere tider. Kompetanseoverføring snakker man så mye om i næringslivet og på enhver arbeidsplass - det burde gjelde familielivet også.

    SvarSlett
  10. Etter fire heftige brystbetennelser med feber over 40 grader, etterfulgt av fire ulike antibiotikakurer kombinert med baby som hadde kraftig kolikk så måtte jeg trekke inn årene. Jeg var veldig lei meg, for jeg var veldig innstilt på å amme. Det er de verste ukene av mitt liv. (I tillegg hadde min far dødd av kreft noen dager før fødselen.) Det enorme maset som vi opplevde på sykehuset om hvordan man skulle og ikke skulle amme samt sykepleiere som holdt tilbake informasjon om alternativer "til vår beste", hjalp heller ikke.... Jeg har veldig sterke meninger om temaet selv om jeg har roet meg de siste årene :) :)

    SvarSlett
    Svar
    1. ...mente "verste månedene", for det var så lenge jeg holdt på...

      Slett
  11. Jeg tror som du sier at mange gir opp fordi de rett og slett er dårlig forberedt. Samfunnet vårt er heller ikke naturlig strukturert for god amming i begynnelsen. Ideelt sett burde man ha observert amming hos nær familie og omgangskrets på en åpen og naturlig måte, og dermed ha fått med seg at det kan oppstå vanskeligheter, og at det er utrolig viktig å ta det med ro og la kroppen gjøre sitt -ikke forvente at man også skal ha ryddig hus og et sosialt liv samtidig i begynnelsen. Det samme nettverket ville være kyndig og støttende i barselperioden -bring tilbake barselgrøten!

    Majoriteten av de jeg kjenner som har hatt størst problemer er de som har vært mest stressa -da mener jeg som personer generelt, noe som selvsagt gjerne topper seg ved store livsendringer som det å få en baby jo er. Det eneste jeg har funnet som påvirker melkeproduksjon er stress og slitenhet.

    Jeg har også hatt det "lett" med ammingen og ammer ennå etter nesten to år. Det vil si at brystvortene mine aldri har falt av, men jeg har pirket i dem med nåler for å få åpnet stengte melkekanaler og hatt min andel brystbetennelser. Jeg har vært "bundet til babyen" og "aldri hatt ektesengen i fred" (som folk sier som om det er noe galt ved det). Jeg kunne knapt sitte de første seks ukene etter fødselen og kjørte på med multiple antibiotikakurer. Men ammingen har alltid vært mer avslapping og kos enn omvendt.

    Føler også på noe av det Siri sier, folk synes jeg er uspiselig når jeg innrømmer at jeg fremdeles ammer og nei, det er ikke noe stress. Jeg dømmer ingen som har valgt å ikke amme, med unntak av folk som velger å ikke gjøre det fordi "pupper er for sex" og "det er ikke naturlig". Seriously.. Skyt meg gjerne, men jeg synes de argumentene er litt triste.

    SvarSlett
  12. Her har ammingen gått veldig bra. Glupske unger gjorde det hele lettere.
    Kunne kanskje ha fått mer opplysning om amme/sugeteknikk med førstemann, minnes vagt at jeg var temmelig sår den første tiden. Med de to siste har jeg vært obsobs på sugeteknikk og sluppet unna styret med lufttørking og brystvortesalve med lanolin og gudenevetwhatnot.

    SvarSlett
  13. Sikkert veldig mange forskjellige grunner. Noen gode og noen dårlige. Jeg amma alle mine fire og sånn i ettertid husker jeg bare kosen :D
    Nå er det litt vemodig at jeg aldri skal amme igjen. En av kompisene til Eimund har blitt storebror og den lille babyjenta var på besøk i barnehagen i går. I bilen hjem fra barnehagen fortalte Eimund at han gleder seg til å bli storebror. Måtte skuffe ham der, gitt. Her blir det ikke mer babyer eller amming. Men minnene er gode.
    Her er de to minste i seng. De store er ute i den store verden. Det er mannen også. Og jeg har stua helt for meg selv + en pose med julemarsipan. Utrolig deilig.
    God helg!
    Ellen :)

    SvarSlett
  14. Vi må jo tørre å fortelle de gode ammehistoriene også. Og at også de gode historien inneholder masse innsats og arbeid og tårer og tid. Jeg tror jo også at noen gir opp fordi de ikke forestiller seg hvor krevende det er døgnet rundt å ha en baby. Og dette kan en jo knytte til den evige søvndebatten også, denne ideen om at babyer skal la en være i fred halve døgnet og ikke ha noen behov.. En må jo regne med at det skal ta litt tid og krefter å ha et nyfødt barn.
    Jeg gråt og sleit med amminga med storebror og følte meg rådvill - og nesten alene (vi var jo to foreldre, da). Men holdt ut og ammet til han var 14 mnd. Da var vesla to måneder på vei - og jeg måtte gi meg. Men alle tre ble ammet til 14-16 måneder. Med nummer tre gikk alt greit. Men alt har tatt tid. Det må det jo...
    Jeg heier også på Gro Nylander og utholdenheten hennes.

    SvarSlett
  15. Jeg tenker at de som gir opp har prøvd alt de kan over en periode, men folk er forskjellige, og har ulike behov og ønsker.

    Selv får jeg ikke nok av babyen når jeg har en, og jeg har fullammet alle tre i seks mnd og ammet videre i to og et halvt år på hver. Ammer fremdeles min siste nå, og det blir sikkert litt rart å slutte, for amming og svangerskap har gått i ett sammenhengende i 8,5 år nå. Men det blir greit også. Å få tilbake kroppen, som de sier... ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Forresten - hadde det ikke vært for Gro Nylander, hadde jeg nok ikke fått til ammingen på førstemann. Vi hadde veldig store problemer, virkelig!! Og mamma og svigermor fikk ikke til ammingen noe særlig, så jeg kunne fort ha tenkt at det ikke kom til å gå, da vi støtte på problemer.

      Slett
  16. Et moment i amme-historien er jo at våre mødre i liten grad ammet pga mantraene om å ikke skjemme bort barna, amme hver 4. time osv. Dermed har vi ikke våre mødre å støtte oss til når det røyner på. Min mor hjalp oss masse da jeg var syk med brystbennelse da eldstemann var 1 uke. Men hun kunne ikke hjelpe meg med amming, og mente det mest fornuftige ville være at jeg ga opp ammingen. Det var jo logisk at jeg ikke kom til å få det til når ikke hun fikk et til. Heldigvis var jeg sta og etter det har jeg ammet i over 4 år til sammen.
    Hvis mine barn får barn, håper jeg inderlig jeg har mulighet til å ta meg fri å være barselskone et par uker. Det er jo det man trenger, en erfaren mamma som vet at det meste er normalt, at det er hardt arbeid å være nybakt mor og som selv har kjent på kroppen hva nybakte mødre trenger. Selv i verdens rikeste land kan man ikke forvente at en helsesøster flytter inn den første uka. Kanskje neste kampsak må være bestemor-permisjon?

    SvarSlett
  17. For å være helt ærlig så tror jeg du har veldig rett i at mange ikke har tenkt over den store oppgaven/jobben som amming er!! Hadde ikke jeg vært krystallklar på at jeg SKULLE amme, så hadde det ALDRI gått med eldstejenta… Vi hadde mildt sagt en litt heftig start,men jeg var STA og det "redda" meg..
    Desverre tror jeg det er mange(som kanskje ikke vet bedre) gir opp alt for raskt, tror ikke det er mange som bare kan knipse med fingrene og så får de det til ;))

    Heldigvis har jeg erfart hvor bra amminga er for den lille så det er ikke tvil i min sjel om at lillegull i magen også skal ammes . . .

    Ha ei flott helg !!!
    -Maren-

    SvarSlett
  18. Jeg har alltid beundret Gro Nylander.

    Cecilie

    SvarSlett
  19. Vet du hva- kjempe bra innlegg. Har fulgt bloggen din lenge, og vet du ammet snuppa lenge også. Selv ammet jeg snupp til hun var nærmere 8 måneder. Da valgte hun selv at nok er nok, og var ikke intr mer.. Men hvorfor så mange gir opp må jo komme av dårlig info ang amming,og dårlig tro på seg selv. Det forventes lissom at vi nybakte foreldre skal vite åssen vi skal få barnet til å suge på denna puppen... Selv slet jeg ikke så mye lenger enn ett par dager med smerter i 2 sprengte meloner. Men det tror jeg kom av at jeg rett og slett var så STA at jeg skulle klare det- no matter what!! Det var LITE hjelp å få av pleierne og jordmødrene på barsel. " bare legg henne inntil, så går det av seg selv" PØH- vet du hva jeg fant ut var trikset? Jentungen hadde ett ganske stort "sugebehov" som hun ene DYKTIGE jordmoren sa- at når hun fikk tilbud om pupp så var hun for urolig. Så trikset ble smokk. Hun fikk smokk innimellom, og jammen meg så gikk ikke ammingen av seg selv etter det.. Mange, vel de fleste, er i mot smokk på sykehuset- men det hjalp meg. Jeg tror ikke nybakte foreldre stoler nok på seg selv lenger, pga alt viss vås man får høre- DERFOR tror jeg mange gir opp og tyr til flaske og MME...
    Puuh- det ble en laaang kommentar :)
    Ha en strålende dag :)

    SvarSlett
  20. Jeg har tenkt og fundert på dette med amming mange gang,og alt styret som har vært og er rundt det.Synes det er et så ømtålig tema,at jeg velger som regel å ikke si noe i diskusjoner rundt temaet.

    Selv har jeg 4 barn,og har ammet i tilsammen 8,5 år! Det har absolutt ikke vært uten kamp. Utallige brystbetennelser,såre bryst,vanskelig å produsere nok melk,barn som ikke ville ha,lite søvn pga amming,utidige kommentarer fra mennesker som syntes jeg ammet for lenge osv,osv.

    Det har til tider vært ekstremt slitsomt,men også veldig,veldig fint. For meg var det aldri et alternativ med flaske så lenge jeg hadde muligheten til å gi mine barn brystmelk.Etter å ha lest Gro Nylander`s bøker var jeg overbevist.Vi ønsker jo å følge andre kostholdsråd for hva som er best for våre barn (og oss selv),hvorfor skulle vi ikke da følge rådet om amming når vi vet det er det beste våre barn kan få?

    Javisst er det et fantastisk underverk som skjer den dagen man blir foreldre,men å bli mamma og pappa er hardt arbeid fra dag en.Her synes jeg informasjonen til vordende foreldre bør bli mye bedre.
    Kanskje må vi faktisk gi avkall på en god del av våre egne behov for en stund,fordi et nytt lite menneske trenger vår oppmerksomhet 100%.
    Det er slitsomt å få på plass nye rutiner med et nytt lite menneske,gjerne overlatt til seg selv etter en eller to dager på barsel.

    Jeg har respekt for at det finnes noen som ikke kan eller klarer det. Når det er sagt,har jeg vært svært oppgitt over innstillingen mange har til amming.Godt hjulpet av velmenende mødre/svigermødre og bestemødre som mener amming ikke er så viktig.

    Derfor trenger vi fortsatt mennesker som Gro Nylander for å spre viktig ammeinformasjon.
    Også bedre barselomsorg,med forståelsesfulle mennesker som er der for å hjelpe dem som trenger det.
    Jeg har aldri følt at det har vært et ammepress,men tatt det som viktig informasjon om hva som var best for mine små.

    Hilsen Trude:-)


    SvarSlett
  21. Jeg vet ikke hvorfor folk slutter og fullammet nesten til snuppa var seks måneder (og hadde jo selvfølgelig dårlig samvittighet for de siste stakkars ukene da hun fikk litt tilskudd av grønnsaker)! Det er fint at man blir pushet litt, meeeen jeg skal være ærlig: jeg er en av de som har sittet med vonde pupper og forbannet Gro Nylander! Ikke fordi hun synes amming er bra, men fordi hun påstår at amming er flott, at amming ikke gjør vondt og at ammingen kommer helt naturlig! Den gjør da virkelig ikke det for de fleste jeg har hørt om iallfall. Og når man sitter der med en nyfødt klump og føler seg totalt mislykket da hjelper det ikke at både Gro Nylander, barsel og helsestasjonen presser på med at dette er så fint og flott og helt naturlig. Noen ganger hadde det vært fint om noen sa: amming gjør j**** vondt, men så får man det som regel til til slutt dersom man bare holder ut de første grusomme ukene!

    Amming er jo supert og når vi først fikk det til så gikk det jo som en lek (og det er både koselig og mye lettere enn alt flaskestyret). Men det har kanskje gått litt langt når man føler seg som moren fra helvete når man i desperasjon stapper inn en smokk "alt for tidlig" bare for å kunne få hvilt i en liten stund, når man pumper og pumper og pumper fordi ungen skal ha melk på skje og ikke på flaske før amminga sitter og ungen er nærmere et år eller når man ønsker både mann og barn et visst sted fordi man tror at puppene kommer til å dette av og at brystvortene kommer til å være den vondeste kroppsdelen man har iallfall til man runder femti!

    Og så er jeg enig, jeg og flere jeg kjenner har snakket om at det hadde vært en drøm om noen på barsel hadde hatt tid til å sette seg ned og bare prate med en og en nybakt mamma en stund. Jeg hadde flere som var inne og kunne bekrefte at frøkna hadde det typiske hamburgergapet på brystvorta, hun spiste og koste seg og la på seg nesten før hun var ute, men det hjelper jo fryktelig lite når hun hadde en bitteliten munn som knapt nok gapte før hun skulle ha mat!

    Langt innlegg, men jeg tenker at en del kanskje slutter fordi dette fremstilles så veldig fint og flott og naturlig og så oppleves det ikke som det for veldig, veldig mange og da hjelper det ikke at Gro og kompani kommer drassende med mer propaganda om hvor flott det er dette som oppleves som helt egne, private helvetes uker hvor noe av det mest private vi vanligvis har plutselig er blitt mtstasjon og allemannseie!

    SvarSlett
  22. Jeg må bare komme med et livreddende tips i den første amme-tiden: bröstvårtsskydd fra Promix (www.promix.se)! Min jordmor anbefalte meg å bruke disse før jeg fikk nr 2, da jeg slet veldig mye med ammingen i starten med nr 1. Nå fikk jeg ikke fatt i disse før jeg allerede hadde ammet noen uker med nr 2, og hadde dermed (igjen) fått sår på brystvortene. MEN, da jeg fikk disse, ordnet det seg veldig kjapt! Helt vanvittig deilig å finne et produkt som faktisk kunne hjelpe så kjapt! Det hele bunner i at brystvortene får luft hele tiden, og får stå "i fred" inni amme-bh'en uten å bli skvist på noen som helst måte. Jeg brukte de en stund (kanskje rundt en måned) til brystvortene hadde herdet seg, etter det trengte jeg de ikke lenger og kunne gå over til vanlige ammeinnlegg.

    Jeg håper inderlig at helsepersonell begynner å anbefale disse i mye større grad til gravide og nybakte mødre, jeg vil påstå at det nesten er et must, siden jeg har inntrykk av at veldig mange sliter med såre brystvorter den første tiden... (på kvinneklinikken i Bergen selger de disse på ammepoliklinikken nå, vet ikke hvor lenge de har gjort det, men det er hvertfall et GLIMRENDE produkt)

    SvarSlett
  23. Jeg har litt blandede følelser når det kommer til amming. Med første gikk ammingen veldig greit. Fullammet til rundt 6 mnd og ammet til over året. Men når nr 2 kommer så er hun ikke intressert i pupp nesten i det hele tatt. Jeg forsøker og forsøker. Vekker henne flere ganger om natten og forsøker det jeg kan i noen mnd. Til slutt sier heldigvis helsesøster at nok er nok. Vekten hennes har gått så mye ned og jeg er så gåen at hun synes jeg skal gå rett å kjøpe mme. Jeg stod i butikken og gråt og følte et veldig nederlag. Jeg hadde jo tenkt å fullamme i lang tid. Jeg ga henne pupp før flaske til hun var rundt 9 mnd, men da var det helt slutt. Amme henne ute måtte jeg slutte med tidlig da hun bare begynte å gråte og kaste seg bakover. Ikke akkurat festlig.

    Noen prøver kanskje ikke lenge nok, men jeg tror de fleste er enig om at amming er sunt også er det ulike årsaker til at ikke alle får ammet. Men realistiske opplevelser er viktig for barseltiden er ikke bare glorifisering selvom den er koselig.

    SvarSlett
  24. Pupp er best, ingen protest!
    Som voksen mamma fikk jeg uendelig mange historier om vanskelig amming, brystbetennelser, gode råd osv osv... Da førstemann kom tenkte jeg at får jeg til og amme er det fint, hvis ikke ja ja. Vel ammingen gikk av seg selv, og da jeg dro fra sykehuset etter fire dager var jeg litt bekymret. Jeg hadde jo IKKE fått denne brystbetennelsen ennå. Fortalte det til jordmor som lo godt og kunne fortelle at det var nok ikke alle som fikk det. Og da skjønte jeg det, for de som forteller er de som har trøbbel, de andre har jo ikke noe å fortelle.
    Nå driver jeg amming med nummer to,og alt går like fint. Fortsatt ikke en eneste brystbetennelse i sikte. Men jeg passer på å ikke fortelle det til for mange...

    SvarSlett
  25. Jeg er så utrolig glad for at jeg leste Nylanders "Mamma for første gang" før jeg fikk førstemann. Det hun skriver om at man skal dra hjem til sengen sin og bli der med babyen de første par ukene etter fødsel brant seg inn hos meg, og jeg var bittetlitt forberedt på unntakstilstanden som barseltiden er. Helt forberedt var jeg langt ifra.

    Jeg synes det er helt hårreisende at personell på barsel, litteratur, ammehjelpen etc fortsetter å male på mantraet "amming skal ikke gjøre vondt". Nei, amming skal ikke gjøre vondt i måndedsvis - da er det noe galt. Men det er klart at når man plutselig lar noen ligge å suge på brystvortene sine i timesvis hvert døgn, uansett hvor korrekt sugetak man måtte ha, da blir det vondt! Akkurat som det gjør vondt i fingertuppene i starten når man spiller gitar. Man må herdes! Hvorfor står det ikke i bøkene man får på barsel og hvorfor sier ikke de som jobber der: "Det er helt vanlig at det gjør vondt i noen uker, men så blir det gradvis bedre" Det er jo det som er sannheten! Kanskje færre hadde gitt opp etter kort tid om de hadde fått den beskjeden...

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails