Jeg kan bli henført av hvit orden, ryddighet, nystrøkne klær og velgredde hoder. Vakre smil. Kos med noe rødt i glasset. Drømmeprinsen man alltid vandrer hånd i hånd med. Alle storbyferier med gode venner. Men tror dere virkelig at livet alltid er akkurat sånn? For alle?
Å fikse barn som er velgredde og smilende på bilder, er ganske enkelt å få til. Det er ikke det som bør være målestokk på hvor bra man har det. Heller ikke hvor vakker, fresh og fotogen du sjøl er. Det er ikke noe vanskelig å skrive at man har superkids, verdens beste kondis eller lavkarbocakepops til kvelds.
Bilde fra wordboner.
Det som mange definerer som det perfekte liv, er faktisk ikke det livet som tiltaler meg mest.
Jeg ville ikke ha bytta bort kreative Corcker med vesle, hvite Vetle. (Ikke noe galt med navnet, altså, men likte tungegymnastikken jeg fikk til der). Jeg hadde blitt stressa av å måtte vise fram en plettfri fasade til enhver tid. Vi måtte ha sperra ungene inne på hvert sitt sterile rom for å klare å ha det konstant ryddig. Og ved å sperre unger inne på sterile rom, oppnår du ikke å få sånne unger som jeg synes er ålreite.
Det er mye jeg skulle ønske jeg hadde, men man gjør noen valg, og da må man innfinne seg med det. Bygger man et stort, dyrt hus, blir det lite penger til overs når huslånet betales. Får man mange barn, blir det lite tid til egenpleie og alenetid. Sitter jeg ved dataen istedet for å brette klær, så hoper det seg opp på vaskerommet. For eksempel. Men så prøver jeg å fokusere på alt jeg faktisk har. Og det er mye bra. Ikke så mye at livet mitt er perfekt. Men det er bra.
Tror du alle andre lever et lykkeligere liv enn deg sjøl?
Hva er egentlig det perfekte liv?
Ha en ålreit kveld med eller uten perfeksjonisme!



.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)




.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)

.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)