Nå er hun her!

Så har hun kommet, vår vakre, flotte katt.

Hun har vært med mammaen sin i tolv uker, hun er trygg og sosial, sunn og kvikk,  og vi har falt pladask.

Jeg har jo bare blitt mer og mer soft med årene, og synes at det var fryktelig brutalt å rive dette stakkars pikebarnet fra sin mors labber. Skille henne fra sine viltre søsken. Jeg så for meg gråt og tenners gnissel, skepsis og sorg. Men hun kom. Og det har gått helt fint.

Elleveåringen mener at katten synes det er skjønt å slippe unna de bråkete brødrene sine. At hun nå har et perfekt liv. Hun kan leke når hun vil, slappe av når hun vil, spise når hun vil. Og så slipper hun både skolen og å rydde ut av oppvaskmaskinen.

Hun tåler toåringen, hun liker meg og et par av gutta, og hun har blitt veldig venn med mannen. Men det er en i huset hun elsker. Og følelsene er gjensidige.

Søt, ikke sant? 

Ha en kjærlig kveld med eller uten katt!