onsdag 2. mai 2012

Pøbelunger?

Plutselig var jeg der. 
Skvist mellom en deilig dessert og noen lyserosa makroner.
"Sett på plass pøbelunger!" ble VGs vinkling. Og det er et emne som engasjerer. Jeg håper de fleste fikk med seg at det først og fremst er ens egne barn som må settes på plass, hvis det skulle være behov for det. Men også barn man for eksempel har på besøk hjemme hos seg. "Du skal behandle alle barn som om de var dine egne", var det en som kommenterte så fint.  

Man må passe seg for å være besserwisser og blande seg inn i andres barneoppdragelse. Man bør feie for egen dør først. I de fleste konflikter er vi foreldre veldig partiske, og det er lett å legge skylda på alle andre. Vi har også gått i den fella. Barnet ditt kommer hjem og forteller om noe skikkelig urettferdig som har skjedd. Vi tenker "Hva!?! Har barnet vårt blitt behandlet på den måten!?!" . Men tar du deg tid til å sette deg inn i saken, oppdager du at alt har mer enn en side. Kanskje viser det seg at ditt eget barn også har hatt en finger med i spillet.

Dette ble det andre, litt strenge, oppdragerinnlegget på kort tid. Dette er et stort og viktig emne, og jeg er glad for at mitt forrige innlegg engasjerte. Og så håper jeg at dere husker på at vi foreldre ikke bør la en slik "fy- fy og pekefinger"-foreldrerolle få dominere:)

Synes du foreldrerollen til tider er vanskelig?

Ha en grei kveld med eller uten pekefinger!

8 kommentarer:

  1. Til tider? Syns den er vanskelig rett som det er jeg. :-) Flott du kom i vg da. :-)

    SvarSlett
  2. Bra jobba! Var nedover kommentarfeltet, og ser at der er nokon som er bekymra for meg... Det kjennes bra ;) Eg forstår at enkelte ikkje tek ironiske innspel, så eg skal skjerpe meg og bli sakleg. (dårleg magefølelse ang. utvikling på det området?) Godt du engasjerer Pia! (sjølv om du burde havne mellom andre ting enn dessertar og makronar!)

    e

    SvarSlett
    Svar
    1. Ha ha, det kommer alltid en del usaklige, anonyme kommentarer på sånne innlegg. Men alt i alt var det mange bra kommentarer, synes jeg:)

      Slett
  3. LIKER innlegget! Jeg har jo enda ingen barn å oppdra, men ser mange unger som absolutt kunne hatt godt av en litt annerledes oppdragelse. Samtidig er det lett å bli sett på som "sur, gammel tante" hvis man forsøker å si ifra om andres manglende oppdragelse når man ikke har barn selv. Jeg kom akkurat hjem fra en uke på Kypros, hvor en prototyp av en pøbelunge regjerte hele bassengområdet - og med to ekstremt dullete foreldre.... Det må vel være lov å si ifra når ungen kaster ball på andre som ligger og soler seg, eller tisser overalt?!? Jeg noterer meg bak øret hvordan jeg ikke skal bli som forelder - så får vi se hvordan DET går ;.) Kanskje jeg blir eier av deeen verste ungen!

    SvarSlett
  4. Las samtlege kommentarar før eg kommenterte sjølv, og det er sjeldan eg gidd;) Men det er eit tema som mange nok kjenner seg att i... Og du hadde fine tankar rundt det!

    Såg veldig kjekt ut på bloggtreffet, har vore rundtom og kikka no! Blir nok fleire som tør neste gong! For det blir vel ein neste gong? ;)

    SvarSlett
  5. Tabloid.
    En historie har flere historier, det tenker jeg bevisst på når vår åtteåring forteller om "urettferdige" hendelser i skolegården. Jenter på den alderen er drevne konfliktmakere.

    SvarSlett
  6. Barneoppdragelse er utruleg vanskeleg, ein vitenskap i seg sjølv. Eg er mest opptatt av at ungane ikkje skal lide, ha det vanskelig og ikkje få hjelp. Eg ønsker meg foreldremøter med felles verdiskapning på skulen, fleire lærarar og ei ny barnevernlov som vernar borna og ikkje foreldrene (er sosionom og litt for engasjert når eg først sett igang...)

    SvarSlett
  7. Jeg synes i grunn det er ganske greit å være forelder. Men å være steforelder, det setter en på noen prøver. Det kunne jeg skrevet en bok om.
    Ellen :)

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails