mandag 30. april 2012

Tør du å gripe inn? Om barn og dårlig oppførsel

Hvis du ser et barn oppføre seg dårlig, tør du da å si fra?

Okei, det er kanskje litt vagt å skrive "oppføre seg dårlig".  For uttrykket dårlig oppførsel kan diskuteres. Men når et barn oppfører seg sånn at det ødelegger for eller forstyrrer andre, må man kunne snakke til barnet.

Jeg ser noen ganger at foreldre ikke en gang tør å ta fatt i sitt eget barn. Det kan være en skoleavslutning der en villbasse løper rundt og herjer på scenen. Det kan være på en fotballtrening der en begynner å dytte.

Vi må tørre å gå bort til våre egne barn, ta det i armen og si "Nå må du slappe av litt!". Og hvis det ikke hjelper, må du faktisk ta med deg barnet ditt bort fra situasjonen. Det er ditt barn. Ditt ansvar. Lar du barnet holde på med herjinga si, lærer du barnet ditt at sånn oppførsel er helt grei. Dessuten lærer man de andre barna at det er okei å løpe rundt og brøle istedet for å sitte i ro og følge med.

Våger du å snakke til andres barn? Tenk deg en bursdag. Sønnen din går i første klasse. Og alle i klassen kommer hjem til dere for første gang. Selvfølgelig vil du at bursdagen skal være ålreit, og selvfølgelig vil du vise deg som en ålreit og hyggelig mamma eller pappa. Hvis en av bursdagsgjestene begynner å sprute rundt med brusen, krabbe rundt under bordet eller dytte borti sidemannen, hva gjør du da? Du må si fra! Du må gripe inn! Jeg mener ikke at du skal klikke helt og brøle og sverte og forbanne. Og heller ikke det motsatte  - ikke si med lys, mild og forståelsesfull røst "Huff, da, søler du litt brus, du da?" Nei, gå bort til barnet, legg en hånd rolig på skulderen og si tydelig "Sånn må du ikke gjøre når du er her i bursdag!". Og det hjelper ofte! Noen trenger flere beskjeder, noen trenger at du setter deg ved siden av ham. Men vi må ikke finne oss i alt mulig kun fordi vi er redde for ikke å være snille!

Du er ikke snill hvis du lar en seksåring få ødelegge bursdagsfeiringa for alle de andre. Du er ikke snill hvis du lar en få trekke med seg flere andre slik at det til slutt blir et salig kaos. Du er ikke slem hvis du snakker strengt til noen. Kanskje han du snakker til, trenger akkurat det for å få kommet inn på rett spor. Kanskje han har trodd at det er kult og morsomt å spraye rundt med ketchupflaska eller å vise rumpa. For han har gjort det før. Alle i klassen har ledd. Og ingen voksne har sagt at det ikke er greit å gjøre det. Du skal si fra, både for å roe ned han som er på vei til å ta av, og også for å sette en standard for de andre.

Begynn ihvertfall med å ta deg av ditt eget barn. Hvis du ikke griper inn og korrigerer oppførselen hans eller hennes når de går i første klasse, vil du slite når han går amok i sjuende.
Hvis dette barnet brøler og vil kaste en stokk på en bror, ber jeg ham å kutte ut.
Hvis dette barnet brøler og vil kaste en stokk på en stein, er det helt greit.

Tør du å gripe inn? Snakker du til andre barn hvis du ser at det trengs?

Ha en konsekvent dag med eller uten inngripen!

127 kommentarer:

  1. Jeg tør å gripe inn, og føler jeg er flink til å snakke til andre barn når det trengs. Er livredd for å bli sett på som den sure mamma'n, så jeg er kul når jeg er kul og streng når det trengs.
    Ække det best a?

    SvarSlett
    Svar
    1. Og det er utrolig irriterende når andre foreldre ikke griper inn, og det blir til at jeg må si ifra til barnet foran foreldrene. Det føles ikke noe kult, men det er så ofte at det er nødvendig!

      Slett
    2. Jeg er sikkert til tider den sure mammaen. Men så er jeg morsom også, noen ganger, Så da går det vel opp i opp..

      Slett
    3. William Holden1. mai 2012 kl. 09:36

      dersom foreldre selv ikke klarer å korrigere adferd som ikke er bra, bør andre gripe inn og korrigere barnet og kanskje foreldren. Om ikke vil adferden eskalere og man har et problem om noen år...
      Men pass på at man feier for egen dør først, så man ikke skaper problemer.
      Mange foreldre "ser ikke" sine egne barn - som igjen kan være problemet over :)

      Slett
    4. Enig med deg, William, at man må feie for egen dør først:) Og det var det jeg prøvde å få fram i dette innlegget - at vi må tørre å snakke til våre egne barn.

      Slett
  2. Veldig bra skrevet!! Jeg misliker sterkt de foreldrene som ikke griper inn når det trengs. Jeg er rask med å si fra når storebror trenger en pminning, og jeg er ikke redd for å si fra til andre barn. Å si fra foran den andres foreldre gjør jeg visst det er nødvendig.

    SvarSlett
  3. Jeg griper inn hvis det skjer her hjemme, men synes det er vanskeligere "ute blant folk". Der synes jeg alle får ta ansvar for egne barn. Vi har noen ganger hatt besøk som har oppført seg relativt ufyselig, jeg har da valgt å vinkle det dithen at jeg regner med at dette er ok hjemme hos dem, og at hvis vi besøker dem kan vi rape og fjerte ved bordet. Men hos oss er ikke det akseptert.
    DEt har hittil fungert hver eneste gang.

    SvarSlett
    Svar
    1. jeg har også hatt barn her som blir paffe når jeg sier at sånn oppfører vi oss ikke her hjemme hos oss. Men det funker, og de oppfører seg helt fint.

      Slett
    2. Disse barna responderer ofte positivt på overraskelsen i det at voksne tar kontroll og setter grenser. Stikkordet er faktisk overraskelse. Mange av disse barna er bråkete på en litt manipulerende måte og foreldrene hanskes ikke helt med dem. Barna savner egentlig at de voksne er smartere enn dem (derav overraskelsen) og kan sette klare rammer for dem. Det er fint om andre voksne tør å gjøre den jobben når disse barna er ute i sosiale sammenhenger. Vi må ikke være redd for å ta styringen.

      Slett
  4. Ja, jeg er nok den kjipe, strenge mora som griper inn. Lettere når man kjenner barna, og foreldrene også. Vanskeligere første bursdagsselskap i første klasse rett etter skolestart. Da var jeg nok mer nølende.

    Mitt eget barn sitter selvfølgelig helt nydelig og stille på en stol....alltid. Spesielt ved familiemiddagene så er armer og bein aldri andre steder der de skal være og grønnsakene og alt ellers på tallerkenen blir spist opp uten klaging og syting. Og hun rydder alltid opp etter seg, går til sengs straks hun får beskjed osv. Øh.

    SvarSlett
    Svar
    1. Mange foreldre kvier seg for å holde bursdagsselskap hjemme. Og det er vel fordi det lett kan bli kaos.

      Slett
  5. KLArt jeg griper inn, skulle da virkelig bare mangle!
    :-)

    SvarSlett
  6. Jeg er barn av 70-tallet - FØR fri barneoppdragelse. Jeg liker at hverken voksne eller barn er bajaser og sier fra. I hvert fall hjemme hos meg. Jeg har til og med fått kritikk fra andre småbarnsforeldre fordi jeg er så streng. Da hadde poden ryddet stuebordet der vi var på besøk, tok løpefart og skled på magen over det glatte fine bordet. I mitt stille sinn fikk han (han var 3 eller 4...?) kudos for kreativ utfoldelse. MEN han fikk ikke lov å gjøre det igjen og beskjed om at "en gang til og vi går" Selvsagt gjorde han det en gang til og vi gikk.
    Du får heller aldri se oss be ungen rose seg/skjerpe seg/kutte ut el. tjue ganger. Det er en beskjed, en klar melding før siste sjanse og da går vi. Har båret illskrikende og sparkende kid under armen mer enn en gang. (jeg kan berette det er langt fra Akvariet i Ålesund til parkeringsplassen og det regner alltid).

    Jeg korrigerer også andre unger. Hos oss får ingen lov å hoppe i sofaen, henge i gardinene eller kaste mat med sprettert. Det er svært effektivt å si blidt "mulig du får lov hjemme, men..." da pleier foreldrene å ta over, om de er det. Foreldre må også oppdras. Nemlig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Flott Siri !! jeg er og oppvokst på 60 70 tallet og trenger vel
      ikke si mere. Hos oss er det kun en advarsel og ungene vet det.
      Jeg har fått verdens beste unger takket være det.
      Om ikke ungene får oppleve at vi faktisk mener noe med advarslene
      så tror de at de kan gjøre som de vil.
      Synd at dagens foreldre ikke fatter det.

      Slett
  7. Interessant innlegg!
    Jeg griper inn hvis det passer seg, men jeg synes det er ubehagelig å gjøre det foran barnets foreldre hvis de selv ikke reagerer på noe.
    I går var vi med barna og lekte ved stranden på et stort vann i Oslomarka. Barna mine og jeg hadde en fin lek, med bygging av hus/båt med pinner. Dette tiltrakk seg etterhvert andre barn, for vi hadde det gøy. Problemet var bare at han første som kom bort bare kom for å ødelegge. Type; "knuser den hvis jeg står her?" Mora hans var også der, men stod bare og så på. Hadde det vært mitt barn som gjorde det ville jeg klart si fra at noe sånt ikke er ok. Han kunne gjerne fått vært med på leken hvis han hadde vært åpen for det, men det ble ganske dårlig stemning. Sønnen min begynte istedet å leke med noe annet, fordi han ikke ville konfrontere den litt større gutten. Jeg synes det var litt trist at et annet barns 'dårlige' oppførsel skulle ødelegge for vår lek.. (angrer på at jeg ikke sa i fra)

    Ps, det første gang jeg har lagt igjen kommentar her, men jeg er fast leser og liker ditt perspektiv på barn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er ubehagelig å snakke til andres barn hvis foreldrene er til stede, ja.
      Hyggelig at du la igjen en kommentar:)

      Slett
    2. Bare si hva du synest om det gutten sier eller gjør på en fin måte mens foreldre er til stede. F. eks. - det syntes jeg ikke
      var særlig fint gjort eller tenkt. Så får foreldre som hører på
      mene hva de vil så lenge du kan stå for uttalelsen.
      De fleste fatter at du har ett poeng og hvis ikke så er det jo mest synd på foreldrene.Jeg er ikke i det hele tatt redd for å
      si i fra om jeg er noe irritert over ett annet barn / ungdom som
      finner det bahagelig å ødelegge for oss andre.
      Har enda ikke hatt problemer med foreldre til den det gjelder.
      Mange foreldre sliter med å snakke til sitt eget barn og bli hørt,- men når vi andre snakker til barnet er det som regel
      lettere å få respekt og barnet slutter med sin noe merkelige oppførsel. Bare en tanke.

      Slett
    3. Vi må ikke glemme at denne gutten kanskje var dårlig til å kommunisere hva han vil, kanskje han ville være med på leken? Hva med å spørre han? Hvis han svarer ja, kan man jo forklare han om at det er bedre å spørre om akkurat det neste gang...alt må læres!

      Slett
  8. Eg var lærar i fire år, og lærte nok veldig mykje der om barn, og ikkje minst om korleis ein bør snakke til dei, eller eg velger å seie snakke med dei. Mine barn får høyre det dersom dei går bananas, noko dei heldigvis har slutta med etter kvart som dei har blitt større. Synes det er vanskelegare å ta meg av andre sine barn. Men viss eg har ansvaret for dei, som i eit bursdagsselskap, tar eg dei til side og forklarer korleis våre reglar er. Det er SÅ irriterande når foreldre ikkje ordnar opp med sine eigne barn. Viss mor eller far står på sidelinja til ei fotballtrening, føler eg ikkje for å seie noko. Då skal jo faktisk trenaren ta tak i det, eller mor/far. Sjølv om eg på dårlege dagar ser for meg at eg går inn på bana og RISTAR barnet, til han/ho ber om nåde...

    Finns vel tabelettar som kan roe meg, satser på det.

    E

    SvarSlett
    Svar
    1. Jepp, på treninger må man la treneren ha kommandoen.

      Slett
    2. skremmende å høre at du faktisk har vært lærer!!

      Slett
    3. Åh? vil forundre meg noe alvorlig om ikke det er mange lærere rundt i kongeriket som IKKE kunne tenkt seg å rista i en liten "kødd"

      Slett
    4. hehehehehe E sååå enig med Elin her! Prøve sjøl å være så pedagogosk som æ kan, men æ skal ærlig innrømme at tankan leve nu sitt eget liv. Ka man tenke og ka man gjør e to vidt forskjellige ting, og æ vil nu heller si at om du ALDRI tenke på å gjøre nå galt, så e æ rimelig redd DÆ!

      Slett
  9. Hurra for supert innlegg! :) Det er mange passive foreldre der ute, og denne misforståtte "snillheten" ødelegger enormt for deres egne barn og alle andre rundt. Jeg sier ihvertfall ifra! Ikke like morsomt hvis foreldrene står og hører på, men...

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er ikke morsomt alltid å gripe inn. Og man bør jo la foreldrene få sjans til å gripe inn selv. Men noen ganger må man si fra.

      Slett
  10. Jeg sier fra til barn jeg kjenner - også når foreldrene er der. Jeg vil heller være en ansvarlig voksen enn å være populær blant andre foreldre. Men jeg tør ikke si fra til ukjente barn, da passer jeg bare på å snakke skikkelig med mine egne unger etterpå om hva jeg mener ville vært bedre.

    Det plager meg når foreldre lar barna sine holde på den ene lekehesten i tyve minutter når det er kø av ventende barn som også ønsker en tur. Men jeg tør ikke si noe da, selv om jeg egentlig føler at jeg burde snakke til den aktuelle (uansvarlige, egoisme-framelskende curling-)foreldern.

    Jeg føler uansett at det viktigste er at mine barn vet hva jeg mener i en gitt situasjon, og at de selv kan komme til orde med sine tanker og følelser rundt det. Man lærer jo masse om rettferdighet i praksis av slike ubehagelige eksempler på adferd som går ut over andre.

    SvarSlett
  11. Veldig, veldig viktig dette. Jeg så en gang en gutt bokstavelig talt krype inn i luken på et venterom på sykehuset UTEN at mora sa et pip.
    Jeg er ikke redd for å si fra. Men jeg er lærer og har trening i det.
    Det verste er når du til og med må si fra til de voksne. Ved juleavslutninga på skolen i år måtte vi be foreldre slutte å snakke under underholdningen som ungene hadde. Har aldri opplevd makan! Ganske ofte føler jeg meg oppgitt i forhold til mangel på skikk og bruk blant voksne og barn. Vi jobber i sterk motstrøm.
    Ellen

    SvarSlett
  12. Må fortelle at en gang så var det en guttunge, litt eldre enn min som virkelig tok noen helt foirferdelige grep i forhold til andre. Jeg reagerte med en gang siden dette omfattet smerte og ubehag og min sønn. Så sa jeg til faren som satt og så på at "det der var vel litt drøyt av din sønn". "Ja", sa han. "Men jeg syntes du håndterte det så bra, så jeg trengte ikke så si noe".
    Og det oppsummerer vel egentlig oppdragelsen av denne ungen og etterfølgende søsken. Noe alle vi andre egentlig synes er ganske slitsomt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nettopp Siri.
      Fedre sitter ofte stille og ser på uten å gjøre noe.
      Så bare ta tak så skal du se at far ikke reagerer i det hele tatt.
      Hilsen en Far:-))

      Slett
  13. Veldig bra skrevet! Og dessverre er det alt for mange foreldre der ute som ikke tar tak i sånn oppførsel. Hos oss får alle tydelig beskjed om de gjør noe som ikke er akseptabelt, og jeg sier i fra til fremmede unger ute i andre settinger også, selv om jeg må si jeg kan synes det er ubehagelig når foreldrene er i nærheten. Det er spesielt mye likegyldighet der ute ang ting som kan bli ødelagt syns jeg. Det er feks tydeligvis helt greit å la ungene klatre i nettene på et håndballmål, selv om nettene da kan bli ødelagte, eller herje rundt med utstyr. Hvem betaler for skadene? Mulig jeg blir oppfattet som en som bryr meg formye, men det gir jeg blaffen i. Noen må sette noen grenser når foreldrene tydelig ikke klarer det selv.

    SvarSlett
  14. Enig! Jeg kan også være den strenge (ste)mammaen til tider, men mest fordi at jeg forventer ordentlig oppførsel (å si femten ganger at en ikke har lov å hoppe i sofaen er for mye, da får en ikke sitte i sofaen på det tidspunktet). Nå har jeg to stebarn som begge gikk i barnehage da jeg kom inn i deres liv, så det er helt naturlig at jeg er like mye til stede som pappaen.

    Eldstegutten (som nå går i 2. klasse) hadde med en kompis hjem til middag en dag. Etter middag stilte han seg opp ved kjøkkenbordet, og hadde en "rape-konsert". Jeg gav beskjed om at her i huset var det ikke lov å rape ved bordet, han sa det ikke var med vilje men det er forskjell på en liten uehldig og 10 på rappen ;). Der kom forskjellen på foreldre og det å gi beskjed til andres barn klart fram, for samboeren min syntes det var ubehagelig at jeg gav beskjed, "for det er noen andres barn". Vel, høflighet kan forventes i alles hus :).

    SvarSlett
  15. Jo, jeg sier fra.Bade til mitt eget barn og til andres. Na er mitt eget barn snart 16, sa mesteparten av jobben mht hvordan man skal oppfore seg mot andre er gjort :-) - heldigvis. Har alltid hatt litt den holdingen at "it takes a village to raise a child" sa jeg har vaert ok med at andre ogsa snakker til mitt barn!

    Godt innlegg Pia!

    SvarSlett
  16. Supert innlegg, Pia! Klem fra Anne

    SvarSlett
  17. Godt innlegg Pia!
    Dersom vi har besøk av små/store fantetroll så ber jeg de pent/ sier ifra at slik oppførsel ikke er akseptabelt i vårt hjem. Men det er desto vanskeligere dersom foreldrene til barnet er tilstede synes jeg. Jeg mener at foreldrene bør gripe inn selv. Så på det området må jeg ta og føle på situasjonen.
    Jeg er da også helt inneforstått med at andre snakker til mine barn dersom de skulle finne på sprell som ikke er helt passende.

    SvarSlett
  18. Kjempebra Pia!

    Den beste kommentaren i forbidelse med uønsket oppførsel var når eldstemann hadde en kamerat på besøk i 3-4 klasse. Kameraten bannet, og da kommer det fra eldstemann "Sånne ord bruker vi ikke her" :)

    SvarSlett
  19. Det er vel ingen overraskelse at jeg sier klart ifra. Fortsatt overrasket over hvor mye barnas foreldre klarer å overse noen ganger.

    SvarSlett
  20. Jeg har ingen problemer med å si ifra til andres barn når det er klare overtramp. det er litt vanskeligere f.eks når man har barnebursdag og en av de inviterte barna (som har far med seg) har vært meget, meget syk tidligere og vært langt under vektgrensene dermed blitt vant til å få maten stappet i seg mens han leker. Forståelig i hans situasjon, men ikke forenlig med mitt strikte tyranni.. Jeg har regelen at vi sitter ned når vi spiser. Før alle barna forlot bordet ble det kø med våtseviett- avtørking av hender og munner. Men denne gutten ville leke og spise pølse på en gang. Far gikk halvhjertet etter med pølsa. Vrien situasjon, jeg sa faktisk ingenting, men lot far ta ansvar for det hele. (Vel, kanskje jeg rakte ham en våtserviett i all stillhet...)

    SvarSlett
  21. Har ALLTID sagt fra til mine egne, og ofte sagt fra til andres. Har oppdaget at en del unger gjør ugagn for å få oppmerksomhet, da de sjelden får det ellers. Har opplevd at barn/ungdom jeg har sagt fra til på en ordentlig måte, smiler og hilser neste gang jeg treffer dem. Tror en del barn/unge ØNSKER at noen setter grenser :-)

    SvarSlett
  22. ..eller naturbarnet til naboen som løper inn og ut av huset vårt. Ut i strømpelesten og inn med støvler på. Av med støvlene har jeg klart å lære henne nå. Men på med dem når hun skal ut en runde er verre. Så sokkene er jo like sølete som støvlene.

    SvarSlett
  23. Enig Bjørg! Jeg mener helt klart at jeg merker at min sønn liker å vite hvor grensene går. En uke med besteforeldre og uklare grenser gjør ham til et lite beist. Tar tre dager å få ham på rett kjøl igjen.

    SvarSlett
  24. ..forøvrig samme besteforeldre som er så fornøyd med at han er såpass veloppdragen..

    SvarSlett
  25. Fantastisk bra skrevet! Jeg sier ifra! Jeg er ikke redd for å korrigere andres barn, om de er urettferdig eller ekle med andre. Om vi er her hjemme med besøk eller på leikeplassen, har alle lik rett til å ha en koselig/ gøy dag. Og dermed må alle være greie med hverandre og leike på like premisser. Og jeg liker ikke veldig godt de foreldrene som ikke sier ifra...

    SvarSlett
  26. Så bra at du setter fokus på dette! Dette har eg og samboeren min diskutert mangen gongar! Me er nemlig av dei som grip inn og seier i fra, og me blir stadig forskrekka over foreldre som tillater sine barn å dure på som de sjølv vil. Stakkars barn som vokser opp og trur og verden fungere på den måten. Dei vil få sannheten rett i fjeset ein vakker dag!

    Er forresten veldig spent på om noken som "ikkje seier i fra" i heile tatt kjem til å kommentere her...

    SvarSlett
  27. Det kan eg lova deg at eg gjer! Gir beskjed både til eigne og andre sine barn. I vårt hus er det våre regler som gjeld. ;) mammamy

    SvarSlett
  28. Flott innlegg!
    Jeg synes det er kjipt å snakke til andre barn, men det har jo skjedd at jeg har gjort det.
    Har to gutter, og han på tre må oppføre seg. Om han oppfører seg dårlig hjemme, bæres han ut i trappen i gangen og får beskjed om å sitte der til han har lyst til å oppføre seg ordentlig. Det fungerer kjempebra. Noen ganger får jeg nesten inntrykk av at han selv synes det er litt ok med time out også. Og jeg/vi prøver å ikke være sinte på han når vi bærer/leier han ut dit. Det skal jo ikke være en straff, mer en beskjed om at "når du oppfører deg sånn, kan du ikke være sammen med oss andre".
    Når vi er ute er det selvsagt litt vanskeligere, men om han feks blir et troll i butikken bare går vi ut og vekk. Synes egentlig at dette har fungert bra, og ser nå at han lager mindre og mindre tull.
    Han på ti måneder får foreløpig kun tilsnakk når han prøver å vri seg ut av hendene mine når jeg bytter bleie....
    Synes dette innlegget ditt var så bra at jeg nesten må dele det på face. Håper det er ok!

    SvarSlett
  29. Min venninne Solveig på 80 år har jobbet i barnehage hele livet. Vi hadde fantastiske formiddagsprater på en grønn benk på St.Hanshaugen. Hun sa noe som jeg aldri glemmer, og som jeg tenker på hver eneste dag- både som lærer, mamma, nabo og venn:
    -Anne Grete, husk to ting:
    1) Oppfør deg mot alle barn som om de var dine egne.
    2) Ikke si noe til barnet som du ikke kunne sagt med deres foreldre tilstede.

    Tjohei:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra! Det er 2 setninger vi alltid burde hatt med oss :)

      Forbruk et flott innlegg Pia, bra å sette fokus på! Og ja, jeg er av typen som sier ifra, jobber jo med barn, så jeg er vant til det fra før. Men, som en sa i en kommentar over her, det kan noen ganger være vanskelig å si ifra til barn man ikke kjenner. Men det pleier som regel å hjelpe med å spørre om de får lov til det samme hjemme ja :)

      Slett
    2. Det skulle stå forøvrig ikke forbruk....

      Slett
  30. Flott innlegg! Jeg jobber med spesialpedagogikk og dette temaet er jeg veldig opptatt av. Jeg griper inn! Du gjør ikke barnet en tjeneste ved å la være. Det handler rett og slett om at vi voksne må sette en standard for hva som er greit. Barn trenger å besitte sosial kompetanse for å bli empatiske mennesker som andre ønsker å omgås. Ingen liker hensynsløse bøller - uansett alder.

    SvarSlett
  31. Bra blogg, Pia!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!

    Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [@] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg

    SvarSlett
  32. oj her var det mange flinke foreldre. Har tydeligvis ikke møtt noen av dere jeg da .. :-)
    sier i fra til mine egne, men når foreldrene er tilstede gjør jeg ikke det.

    Men det hender jeg gjør ett poeng ut av det ved å si til mine at de ikke har lov til å gjøre det samme som det barnet da. Syns mange foreldre er slappe i oppdragelsen.

    SvarSlett
  33. Jepp,her gir vi beskjed. Både jeg og han jeg bor med.

    SvarSlett
  34. Hei. Et veldig bra innlegg! Mange foreldre er noen pingler og får ikke til å ta ansvar når barnet deres herjer rundt som tullebukker. De ler det bort, mens andre barn må ta støyten!Enkelte foreldre snakker babyspråk til de store barna sine, for at ungen ikke skal klikke når det blir avbrutt med det de holder på med! Barn trenger tilbakemeldinger på sin oppførsel, på godt og vondt!Gjør de gode ting som kommer andre til gode, skal de roses! Gjør de ting som er ubehagelige for andre, skal de strammes opp! Foreldre, ta ansvar!

    SvarSlett
  35. Jeg har sluttet å si fra.
    Både til mindre barn, store barn og voksne.
    Det var en del av yrket å oppdra to generasjoner, foreldre og barn.
    Nå får andre ta over.

    SvarSlett
  36. Jeg er jo så og si utdannet i å ta ansvar for barns oppførsel, og har ingen problemer med å si fra til unger. Voksne er jo en annen sak, så jeg synes det er greiest om foreldrene tar kontroll selv, om de er med. Selvsagt.

    Angående unger som har en atferd som forstyrrer/ødelegger for andre: Det er dårlig gjort mot disse barna å ikke stoppe dem. De klarer det ikke selv, men det vil ikke si det samme som at de ønsker å ha en slik rolle.

    SvarSlett
  37. Helt enig! Jeg sier i fra hvis barn blir forstyrrende f.eks når vi skal hente i barnehagen og de eldre barna sykler veldig fort og nært oss. På jobb har jeg også snakka til eldre barn som bruker vognene til å leke med, og de bruker butikken som en lekeplass (jobber på plantasjen). Man må tørre å si ifra!

    SvarSlett
  38. Jeg blei såååå innmari provosert, noen ganger så kan det faktisk være andre årsaker til at barn oppfører seg som pøbler,. Du skulle skamme deg . dette går bare ikke an. Det kan være medisinske årsaker til det nemlig. Jeg snakker nemlig av egen erfaring. Jeg orker ikke å forklare. Men dere burte skamme dere heile gjengen. ))

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er mange grunner til at barn oppfører seg som de gjør. Men mener du at man ikke skal gripe inn, uansett?

      Slett
    2. Regner med du sikter til ADHD og lignende årsaker/sykdommer?

      Da kan jeg fortelle deg at det går an å sette grenser for denne typen barn også! Er det noe ADHD-barn trenger så er det KLARE grenser og ORDENTLIGE beskjeder på hva man skal og ikke skal gjøre. Dette supplert med medisiner skal fikse biffen ganske så greit.
      Går ikke an å la dem ture frem akkurat som de vil bare fordi de er "syke" vet du.

      Slett
    3. Samme hvorfor. Hvis det ikke går an å si fra til apekatter som klatrer i butikkhyller eller denger småunger eller sparker etter dyr, så har vi gitt opp. Alle sammen. Jeg forutsetter at hvis et barn har en diagnose og oppfører seg som nevnt, må det barnet ha med en ansvarlig voksen som kan sette grenser. Hvis ikke kan ikke dette barnet slippes alene. Jeg vil aldri akseptere - langt mindre skamme meg over at jeg ikke aksepterer det - at mitt barn får gjennomgå fordi dette barnet ikke settes grenser for.
      Snaakker vi hopping i sofaen hjemme hos meg så vet jeg enten om det, eller det er en voksen der. Det er uansett ikke akseptert.
      Diagnose eller ei.

      Slett
    4. Helt enig med deg! Her var det kvalmende mange perfekte og bedrevitende mennesker!

      Slett
    5. Fra en som har diagnosen ADHD.. Jeg fikk KLARE grenser for hva jeg fikk lov til eller ikke. Gjort 0% skade. Er uhyre lykkelig for at jeg har hatt en så streng oppdragelse som jeg har hatt. Gav meg faktisk utrolig mye frihet da jeg ble eldre.

      Barn med autisme eller ADHD, ADD og så videre trenger MER enn NOEN andre klare tydelige sterke grenser. Da går det faktisk fint. Det er jo ikke snakk om at noen SLÅR barna. Man SNAKKER til de. Det tar da for svingende ingen barn skade av. Om noe så skjønner de at "Oi da.. Skulle visst ikke gjort det jeg gjorde nei" også gjør de det ikke igjen.
      Er ikke rocketscience det er snakk om, bare å si ifra at de ikke skal oppføre seg som hulemenn.
      Jeg jobber i en butikk hvor unger stadig kommer inn for å leke med datamaskinene ect, og ALLE respekterer at vi noen ganger sier at de må roe seg ned eller gå om de blir for opphisset. Aldri hatt problemer med de. Foreldrene på den andre siden.. De gjør ingenting om de er der, selv om kunder klager og er tydelig irriterte over oppførselen..

      Slett
    6. Må si det var mange perfekte foreldre her ja...men superflink til å dømme andre, det er de!

      Slett
  39. Bra innlegg og dessverre et veldig aktuelt tema. Som lærer ser jeg litt av hvert og er vant til å si ifra, men med varierende resultat. Som Barbarella var inne på er det nødvendig at alle viser det samme budskapet, men det skjer ikke alltid.

    Jeg tror at ulik praksis gjør vondt verre. Elevene viser dessuten ofte samme atferden som foreldrene, og det blir jo mest synlig når foreldrene er av den konfronterende sorten. Har opplevd foreldre og elever som gjør absolutt alt til en kamp. De er som regel av den typen som må true folk til samarbeid.

    I min erfaring kan både lærere og foreldre være fornøyd med resultatet i de aller fleste tillfellene, men jeg treffer på noen hvert år der jeg lurer på hvordan det kommer til å gå. Da snakker jeg om temmelig sterkt utviklet egosentrisitet og noen ganger direkte ansvarsløse holdninger. Tror det en del barn som har blitt sviktet. Selv mener jeg at foreldrene bør ha mer med oppdragelsen å gjøre enn skolen, men det er visst ikke alle som er enig.

    SvarSlett
  40. Ja, jeg griper inn. Når mine barn klikker i vinkel skulle det da bare mangle. Som Siri har også jeg tatt med meg skrikende barn og forlatt situasjonen. Truer man med sånt må man gjennomføre når barnet ikke hører etter. Men vanskelig er det, det er sikkert. Enda vanskeligere er det når andre barn må irettesettes. Men jeg har gjort det ved et par anledninger også, blant annet i bursdagsselskap hjemme hos oss.

    Ser noen nevner blant annet fotballtrening lenger opp her. Mannen min er trener på fotballaget til 9-åringen. Det kan være krevende nok. For ja, på laget er det særlig ett barn som skaper uro. Den dårlige oppførselen er ikke avhengig av om foreldrene er til stede eller ei. Nei, hun utagerer selv om mora står på sidelinja. Ødelegger for alle andre. Men sier mor fra? Nei. Når trenere irettesetter er mor mest bare lattermild. Og unnskylder oppførselen. Argh, sånt er utrolig provoserende! Nesten så det er fristende å forlange at foreldrene til barn som ødelegger en treningsøkt eller annen fritidsaktivitet skal være til stede. Det kan ikke være sånn at trener/leder skal bruke all som tid på ett barn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er en vanskelig balanse imellom det å irettesette ens eget barn på en ok måte og det å ydmyke barnet foran alle vennene. Kanskje du skal ta en prat med moren og finne en ok løsning for begge parter? Men uansett, vil du virkelig at moren skal drive og styre under treningen/kampen? Tror jeg ville foretrukket å være "sjefen" som trener.

      Hilsen mor til en autist som gruer seg litt til poden skal begynne med sport til høsten ...

      Slett
    2. Når det ender opp med at trener må bruke svært masse av sin tid på ett barn syns jeg det blir feil.

      Nei, mener ikke at mor skal drive og styre under trening. Men i en drikkepause for eksempel går det vel an at hun tar en prat med barnet sitt? Ikke ydmyke henne foran de andre. Men oppfordre til god oppførsel, i stedet for å le bort alt det dumme hennes eget barn gjør?

      Skjønner at dette er en vanskelig balansegang, særlig hvis det er snakk om barn med spesielle behov. Men et godt grunnlag legges med godt samarbeid med trener og klubb. Å overlate barnet helt og holdent til lagets ressurspersoner (trener, oppmenn) er kanskje ikke å anbefale, i alle fall ikke i starten.

      Lykke til når poden skal i ilden nå til høsten! :-)

      Slett
    3. Godt innlegg Pia! Reflektert og tankevekkende.

      Men jeg tar meg i å håpe at moren til "særlig dette ene fotballbarnet som skaper uro" ikke leser bloggen din. Både hun og foreldre fra de andre konkrete eksemplene/utleveringene, lagt ut av andre under fullt navn, vil jo lett kunne kjenne seg igjen.

      Slett
  41. Jeg snakket til en unge i helgen. Mitt barn som ikke er 2 enda ble fullstendig overkjørt av denne gutten som var minst 4 år. Moren var fullstendig fraværende og lot denne gutte løpe rundt å brøle. Greit nok. Vi flyttet oss. Men da gutte kom etter oss og oppførste seg bøllete ovenfor min datter som da allerede satt i en stor lekebil, sa jeg strengt at nå er det nok. Ikke høyt, men strengt. Sa videre at der var plass til både han og kompisen, men de fikk ikke skremme datteren min. Han ble stille. Ble ståeden noen minutter å bare stirre. Vet ikke hvorfor, men jeg gjorde akkurat det samme som han. Plutselig endret han seg totalt, smilte og snakket faktisk med en rolig stemme. Jeg svarte han vennlig tilbake. Men må innrømme at jeg dirret av sinne siden han var så"truende" ovenfor min datter som var så mye mindre enn han.

    Ja, barnet kan ha en annen årsak til at han er brykkjete, truende, ropende og ufin. Men i dette tilfellet vare det nok foreldrenes mangel på oppdragelse. Hadde det ikke gått an å si noe til barnet, ville jeg nok en gang tatt min datter bort fra dem og heller snakket til foreldrene. Men siden dette barnet faktisk ble hyggelig og rolig etter litt tilsnakk, så ble alt i orden igjen. I hvertfall med oss. Det neste barnet fikk gjennomgå på samme måten.

    Det er aldri barnets feil at det er som det er. En skal hverken brøle eller true andres barn på noe som helst måte. Heller ikke til barnets forelder i dets påhør. Går det ikke an å snakke rolig i slike tilfeller, GÅ! Både for det barnet du ikke kjenner og mest ditt eget. Det kan ligge så mye bak et barns oppførsel.
    L-H

    SvarSlett
  42. Tja så ufin og ufyselig oppførsel som barn noen ganger har så er det uansett ingenting mot hva et alkoholkonsumerende menneske kan få til av kvalm og vold og drap og voldtekt og generell motbydelig oppførsel.
    Hvordan kan vi forlange at barn skal oppføre seg noe annerledes enn det de ser hver helg av foreldrene og deres venner.

    SvarSlett
  43. Veldig bra skrevet Pia, om et høyst aktuellt tema !!!
    Flott at du setter fokus, og JA jeg er ei mamma som sier ifra både til egne og andres unger!!!

    Ønsker deg ei flott uke !!

    -maren-

    SvarSlett
  44. Husk på, dere som er voksne allt over min alder, dere har altids noen bak ryggen som er klart til å hoppe inn og hjelpe deg dere som prøver og roe ned situasjeonen! Blir litt feil av meg å gå inn og roe ned situasjonen for det kan hende det utvikler seg til bråk med en gang uten at jeg måtte ønske. Men hvis jeg er i nær heten og noen eldre blir mobbet eller køddet med da er jeg inne før en rekker å blunke! Dritsekker skal ikke styer dette landet, vi gode mennesker skal!

    Hysen

    SvarSlett
  45. Jeg kunne ikke vært mer enig Pia!!
    Fantastisk flott innlegg, og du formulerer deg som vanlig veldig bra!
    Jeg er jo lærer og vant til å 'oppdra' andres barn. Jeg har null problemer med å snakke til andre barn, og forventer at andre skal gjøre det til mine barn, om de ikke oppfører seg.
    Jeg er veldig snar i å ta tak i poden om han ikke oppfører seg, både hjemme og andre steder. Det værste jeg vet er foreldre som ikke tar tak i barna sine. Om de står der, og ikke snakker til sine egne barn, så tar jeg gjerne jobben. Noe jeg har gjort endel ganger!'

    Supert innlegg Pia, flott at du setter fokus på ting som dette!
    Moro at du ble valgt ut til å stå på VG netts sider da!:-)

    Klem fra størstepia

    SvarSlett
  46. Bra innlegg Pia

    Viktig at dette tema blir plukket opp!

    Dessverre så tror jeg lista er langt høyere for å ta andres barn i armen
    og si i fra at de skal oppføre seg om det skulle være nødvendig, enn å irettesette egne.
    http://www.vargas12.com/2011/01/barns-oppdragelse-og-andre-umulig-oppgave/
    Barn som ikke oppfører seg bør selvsagt bli snakket til på en skikkelig måte, da hjelper det nok med en gang. Virker ikke det må man ta i bruk sterkere lut.
    Vær oppmerksom på at mange barn og unge er veldig utspekulert, og kan få deg i trøbbel om du er for hardhendt.
    Vis respekt, lær egne barn å respektere andre, da får man veloppdragene fine ungdommer.

    Takk for meg!

    Vargas

    SvarSlett
  47. Jeg synes ofte det kan være vsnskelig å ta andres barn hvis jeg ikke kjenner de eller foreldre, men prøver nå å ta tak i mine egne ihvertfall :) Vi naboer har en gjensidig forståelse at vi snakker til de rundt her, og det er jo veldig greit! Klem fra Elin

    SvarSlett
  48. Jeg sier i fra! Både med egne og andres barn.
    Så lenge de er i mitt hus er det mine regler som gjelder. Er ikke det greit, får de ta seg en tur hjem ;)
    Man skal ikke finne seg i hva som helst fra de små søte ;)
    KLæm

    SvarSlett
  49. Jeg griper inn. Overfor egne og andres barn. Jeg er en ansvarlig voksen i møtet med alle barn og det er mitt ansvar å være voksen og gi tydelige signaler. Så jeg sier fra og spør og blander meg inn og plastrer og trøster og ordner og styrer. Det trengs.

    SvarSlett
  50. Seier frå til mine eigne, men er ikkje alltid eg orkar å ta dei store kampane om småting foran ei folkemengd, viss det er noko me kan snakka om heime og forklara betre. Sjølvsagt grip eg inn med ein gong i situasjonar der det går ut over andre. Om du skjønar.

    Opplevde nett ein eldre gut som tok ein leike frå sonen min på to (som byrja å grina), rett foran foreldra hans, utan at dei greip inn. Dei såg det, men smilte berre. Eg klarte ikkje å gripa inn der og då, men kjende det ulma inne i meg. Er blitt lettare å snakka andre sine ungar til rette etter at eg har jobba litt som lærar, men foran foreldra er det vanskeleg.

    SvarSlett
  51. Du ER en klok kvinne, det er opplest og vedtatt herfra i alle fall!
    Jeg sier fra. Jeg sier at det ikke er greit, og jeg har enda ikke opplevd et barn som ikke synes det er helt fint å få forklart reglene. Foreldrene derimot, de er ikke alltid like lydhøre og kan bli både snurte og fornærma.

    Dem om det.
    Jeg vil at barna deres skal vite forskjell på rett og galt for å lære seg til å bli fine mennesker.

    GOD kveld ønskes! :)

    SvarSlett
  52. Flott innlegg !! :)
    Viktig tema !

    Jeg griper inn, i alle fall i forhold til ungene.
    Selv med barnas foreldre tilstede,om jeg mener atferden er utover hva jeg kan forholde meg til.
    Jeg er voksen, og jeg mener at jeg må vise hva jeg tror på og hva jeg finner meg i.
    Det på en måte som er ok for barnet, de rundt og meg, og alikevel være tydelig.

    Måtte dra med meg tankene min inn i et innlegg i dag :) Så takk for tipset !

    Ha en fin , fin uke !

    SvarSlett
  53. Ja jeg tørr og gripe in når foreldrene er totalt passive,jeg personlig synes ikke synd på foreldrene,men ungen som slår seg totalt vrang.Det er foreldrenes soleklare ansvar og holde stret på ungen,sette klare grenser nok er nok,aldri la ungene tråkke over grensene som er blitt satt,på denne måten møter man respekt fra ungene også.Aldri vær dominerende eller autorativ,men gode samtaler og grensesetting er svaret med trygghet.

    SvarSlett
  54. Alle barn trenger grenser- om ikke foreldrene klarer sette dem gjør vi barna en tjeneste med å vise åssen normal oppførsel skal være.
    Ja jeg sier fra. Men synes det er ubehagelig om foreldrene er til stede.

    Og til dem som nevner ADHD som en unnskyldning for dårlig oppførsel- vel, det er en forklaring, ikke en unnskyldning. Ingen barn har rett til å oppføre seg dårlig pga av en diagnose. De trenger enda mer veiledning da. Til beste for dem!

    Det er min mening.

    SvarSlett
  55. Ja jeg griper inn. Synes det er ubehagelig om foreldrene er i nærheten, men jeg gjør det.
    Og til dem over som mener ADHD eller andre diagnoser er en unnskyldning for dårlig oppførsel, så er jeg helt uenig. Det er en forklaring, ikke en unnskyldning. De barna trenger enda mer klare grenser. Om ikke foreldrene tar tak gjør i disse barna en tjeneste for resten av livet med å vise dem hva som er normal oppførsel. Diagnose eller ei.

    Det er min mening. Flott innlegg Pia!

    SvarSlett
  56. Jeg hater barn og er ofte den som heller smekker til barnet enn å si ifra til det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du høres pedagogisk og smart ut med den kommentaren....NOT

      Slett
    2. Ingen liker folk som hater barn, SPESIELT LITE BARNA SELV!!
      Det er også veldig dårlig pedagogisk og moralsk å slå barn!

      Slett
  57. Nå kom jeg inn her via VG :) Jeg sier ifra, ihvertfall for det meste. Men det er ikke like lett om foreldrene er der også, da burde de ha vett på å reagere sjøl.

    SvarSlett
  58. På søndag ble jeg spytta på av ei lita søt ufordregelig unge på ca 4 år.
    Etter flere advarsler reiste jeg meg opp på flyet og gikk frem, lente meg over moren og sa "DET !! GJØR DU IKKE MED MEG!"...
    Foreldrene burde sett dette tidligere og etter en stund kom de å ba om unnskyldning, ungen altså.
    Da var det ok.
    Men, ikke vær redd for å si ifra !
    Det trengs!

    SvarSlett
  59. Jeg er oppvokst med en mamma som alltid har tatt litt ansvar for andre også.

    Hvis mitt barn men også andres barn ikke oppfører seg ok så kan jeg fint si ifra, det komme jo an på situasjonen og hvordan du sier det , som du sier Pia ikke noe vits i å brøle. Da jeg studerer førskole å er vant med å måtte snakke til andre også å ikke barn mitt eget, så er det kanskje lettere.

    SvarSlett
  60. Min jobb som mor er ikke å være kul, det er ikke å være snill.. jeg er ikke mine barns venn, jeg er deres mor. Min jobb er å gi dem nok vett til å en dag klare seg selv, vite forskjellen på rett og galt. Når mine barn ikke oppfører seg (noe om ikke er ofte) enten det er i en butikk eller på en skoleavslutning er jeg ikke redd for å si i fra. Men helt siden din var små har jeg vert konsekvent, jeg får ofte høre du er for streng! Men jeg får og høre for noen snille barn du har. Om noen ikke oppfører seg er jeg ikke redd for å si i fra. Om noen blir sure av den grunn, tenker jeg det er fordi de ikke tør si i fra selv. Som når en gutt løp som en gal rundt i butikken men en liten handlevogn og holdt på å kjøre ned mine barn da sa jeg: Har ikke mammaen din lært deg å gå inne?

    Barn trenger klare grenser, grenser som er de samme unasett om Mor og Far er slitne, grenser som er solide. Det gir tygge barn, glade barn. Barn som kjenner gresene og har lært hvor de er tester dem ikke.

    Så ja jeg er en streng mamma, men jeg har 2 glade barn, som er trygge på seg selv, som leker og smiler. Som godtar når jeg sier ikke noe tv nå, lek på rommet med lego. Som spør om de kan få noe på butikken men som gotar et nei. Og som har lært at brus og goteri er nei ting (borsett fra på lørdager) men frukt er ja ting. :)

    -Missy-

    SvarSlett
  61. Jeg er også av den strenge, dog kjærlige mammatypen. Og sette grenser er faktisk også en måte å vise kjærlighet på. Det er nok en del nabogutter som synes jeg er vel streng, men de kommer alltid tilbake å spiser mine hjemmelagde vafler, boller eller leker boksen går med meg, ber meg knyte vannballonger osv. Jeg er av den oppfatning at man må ta ting med roten. Det hjelper ikke å nøste opp i ting når det har fått eskalere til uante høyder, blitt til ekstrem maktkamp mellom voksen og barn. Og som, kan hende, vil kreve profesjonell hjelp, eller utmattede foreldre. Det er vi voksne som bestemmer leggetider, når lekser skal gjøres, hvilken mat som er mest næringsrik etc. Barn vokser også på at vi lærer dem betydningen av respekt, ansvar og omsorg. Og det starter med at vi går frem som et godt eksempel. Det er ikke lett å være foreldre i dag. Vi har ofte dårlig tid, er slitne og må sette grenser for helt andre ting enn generasjoner før oss (hvor lenge skal barna få spille på PC, få mobil etc). Utrolig kjedelig å være den "dumme" mammaen og pappaen som lar barna få mobil sist i klassen. Men, vi må ikke gi opp, og ende med barn som bestemmer dagsorden. Dette med curling foreldre og den fella er jo et tankekors. Jeg er absolutt for at barn skal få medbestemmelse og dermed ansvar, som f.eks ved å la dem bestemme hva vi skal gjøre i helgene, ferier, hvilke akltiviteter de vil delta på, hva vi skal leke etc. Men, jeg mener at en familie skal ha balanse, og at alle medlemmene i familien er like viktige.

    Fra en mamma som har et nært og godt forhold til sine barn, og deres venner ;)

    SvarSlett
  62. Artig å se hvor mange som velger å være anonyme.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er den enkleste og raskeste måten å svare på.

      Mvh
      Remi Leonhardsen

      Slett
  63. Etter å ha lest dette skulle man nesten tro at ALLE tok ansvar og sa fra...

    Her er det nok mye selvskryt, men debatten og bevisstgjøringen som skjer her er veldig viktig. Bra!

    SvarSlett
  64. Hei Pia. Jeg håper og tror at de aller fleste tar dette ansvaret. Det vil alltid finnes en og annen som er konfliktsky og ikke tør å ta tyren ved hornene.

    Når det gjelder barnebursdag, så løste jeg det egentlig veldig greit da gutta mine var små. Jeg sa ifra da de kom hvordan ting skulle foregå. At jeg så for meg at vi skulle ha det kjempehyggelig og at dårlig oppførsel ikke ville bli akseptert. Når de fikk vite det med en gang, så oppførte de seg veldig bra! De visste hva de hadde å forholde seg til med en gang og behøvde ikke korrektur for dårlig oppførsel. Og var det noen som gjorde noe de helst ikke skulle, så holdt det at jeg så på de og minnet dem pent på hva jeg hadde sagt da de kom, da ga de seg med en gang. Har egentlig bare hyggelige minner angående bursdager for barna mine :)

    Til anonym som sier det blir mye selvskryt: Det er ikke min mening å skryte, men hensikten er å fortelle hvordan jeg løste problemet og forhåpentligvis gi noen tips om hvordan håndtere saker og ting ;)

    Hilsen Trude Nordlie

    SvarSlett
  65. Jeg har ikke barn selv så ingen av disse problemstillingene er aktuelle for meg. Jeg har derimot jobbet som vekter på kjøpesenter og har gått ut av tellingen over hvor mange ganger jeg har måttet be foreldre roe ned barna sine.

    Dette blogginnlegget minner meg om en hendelse en kollega av meg hadde på jobben.
    Det var to damer med tre unger hvor barna løp rundt og skreik, slo i ting og var helt rabiate, og ingen av foreldrene reagerte. De bare så på at barna oppførte seg som apekatter. Kollegaen min ba de roe ned barna sine, men fikk til svar "jeg tror på fri oppdragelse". En mann hadde stoppet opp og overhørt samtalen mens han drakk på en brus i et pappbeger. Han helte brusen over hun damen som svarte som at det var det mest naturlige i verden, sa "jeg hadde fri oppdragelse" og gikk videre.

    Det er viktig at foreldre sier i fra til barna sine når nok er nok. Spesielt når oppførselen går ut over de rundt, som eneste voksene på stedet i feks en barnebursdag gjelder det samme synes jeg. Det er derimot mye vanskeligere å skulle si ifra når barna er med sine egene foreldre og ingen sier ifra.

    SvarSlett
  66. Et flott innlegg dette, og vil gjerne kommentere fra en annen kant. Jeg vokste nemlig opp i en "alternativ" familie uten trygge rammer. Jeg er veldig takknemlig ovenfor mine venners foreldre som viste meg hvordan man skulle oppføre seg. De var ikke strenge eller sure mot meg, men ved å la meg ta del i deres familieliv, spise middag osv, lærte jeg hva som var vanlig oppførsel. De trengte ikke å si ifra direkte til meg, men ved at de sa ifra til vennene mine, og ved å observere, plukket jeg dette opp fort. Ofte vet man ikke hvordan barna har det bak lukkede dører i eget hjem, og ting er ikke alltid svart/hvitt. Personlig føler jeg at klare rammer for hva som er riktig og galt skaper trygghet, og barn vet jo ikke hva som er korrekt før noen forteller/viser dem det.

    SvarSlett
  67. Jeg hørte en gang en historie angående barn som utagerer. En mor var i butikken med sin ca 8 år gamle sønn, gutten bråkte og i køen foran kassa skjøv han gjentatte ganger handlevogna rett i ryggen på mannen foran i køen. Til slutt sprakk det for stakkaren som snur seg og i et bestemt men høflig tonelag spør moren om hun ikke kan få guttungen til å oppføre seg som folk. Svaret er at nei, han får en fri oppdragelse og må få utfolde seg som han selv vil. Da er det at en annen herremann lenger bak i køen kaldt og rolig griper en literskartong med melk, går bort til moren og guttungen og åpner kartongen før han like rolig heller den kalde melka nedover ryggen på ungen som øyeblikkelig hyler! Mannen ser høflig på moren og sier så; Ja jeg fikk også fri oppdragelse!
    Mange barn oppfører seg ufyselig ganske enkelt fordi de ikke får noen grenser å forholde seg til, og det gjør dem usikre og utrygge. Å oppdra barn er på mange måter som å oppdra en hund, klare grenser og regler og masse kjærlighet gir trygghet og ro.

    SvarSlett
  68. Veldig bra at du tar opp dette! Jeg føler dagens barn blir mer og mer vanskelige å kontrollere, rett og slett fordi barn idag har mye mer frihet, og mye mer "innputt" fra andre plasser, enn da jeg selv vokste opp. Jeg er ikke mamma pr dags dato, men jeg vet hva jeg syns er akseptabel oppførsel og ikke, og kommer til å tørre å si ifra hvis mitt barn oppfører seg upassende. Jeg har vært dj på barneselskaper, hvor barna har vært helt i taket, uten at noen har snakket til de, og når jeg har tøyd meg lenge nok, har jeg flere ganger sagt : Skal jeg ta med meg musikken og dra hjem? Da skjønner de fleste alvoret, og oppfører seg etter det .. Kanskje litt rart eksempel, men et jeg har vært borti flere ganger. Jeg sier de ikke får klatre på høytalerne flere ganger, og til slutt truer jeg med å gå, om de ikke oppfører seg :-P Rett og slett!

    Jeg syns kommentaren til anonym over meg, om fri oppdragelse var veldig morsom, for barn TRENGER grenser, konsekvenser, ros og omsorg. Har selv hund, og selv om han var liten og søt, og vi ville ha han i sofaen, lot vi være. Han skulle bli stor, han skulle vite hvor grenser gikk, han skulle vite han var nederst, og det gjør han den dag i dag. En skikkelig veloppdragen hund om jeg må få sagt det selv! :-)

    SvarSlett
  69. Har overhode ingen problemer med å irettesette hverken mine egne eller andres barn. Har nok fått en del sure blikk fra foreldre opp i gjennom, men det gir jeg egentlig blanke f... i. For klarer de ikke å gjøre folk av ungene sine selv, ja da fortjener faktisk ungene deres at andre gjør et forsøk!

    SvarSlett
  70. Når barn demonstrerer oppførsel mot meg som får meg til og tenke: Hva om de oppfører seg slik mot andre barn, da korrigerer jeg så og si konsekvent. Det skjer egentlig bekymringsverdig ofte....

    SvarSlett
  71. Jeg opplever at barn er frekke i kjeften og gjerne truer fremmede folk for å bare se på dem. Dette er snakk om barn fra 10-16 år.

    Personlig føler jeg dette er et problem. For de skal alltid spille tøff og hard blant folk, men med en gang en av foreldrene kommer er de englebarn. Så da kan man eller ikke si ifra at de gjør noe galt, for foreldrene vil nekte for det for å beskytte dem.

    Kjenner mange selv som aldri burde ha rett til å ha barn. Ikke fordi dem er voldelige mot dem, eller ber dem gjøre ulovlige ting. Men rett og slett fordi dem lar barna gjøre hva dem vil uten at de bryr seg.


    Jeg sier ikke at ALLE barn er drittuger. Jeg føler bare noen foreldre bør ta seg selv i nakken for så å gjøre det samme med deres egne barn. Gi dem kjeft (eller gjør det klart for dem) visst de gjør noe galt, men ros dem godt visst de gjør noe rett.

    SvarSlett
  72. Syns at de voksne som griper inn skal gjøre det på en god, hyggelig, skikkelig, imøtekommende, men likevel bestemt måte. Har vert ut for situasjoner der foreldre har vert ekle mot barn som har blitt beskyldet av barnet til den voksne som griper inn der, det var mange urett ferdigheter. Men jeg må si meg enig i at mange av barna som vokser opp nå fortiden er frekke og respektløse, dette gjelder selfølgelig ikke alle.
    Dette er min mening, da. :)

    SvarSlett
  73. Veldig bra innlegg og disksjonstema.
    Nå er ikke jeg en mor, men jeg husker for en del år siden, så gikk jeg på vei hjem fra barneskolen og så at det var noen gutter i min lillesøsters klasse som slo henne med en pinne. Da ble jeg fly forbannet for å si det sånn. Ikke det at jeg gikk amok på dem, men gikk bort dit dem og kjeftet en del. Selv om jeg var bare to år eldre enn dem. Lillesøsteren min turte ikke å si ifra til foreldrene våres, for hun var redd at de skulle plage henne igjen etterpå, så sa ifra for henne. Guttene fikk husarrest og de plaget henne ikke mer etterpå. Husk uansett hva slags situasjon du er i, så ifra! Det lønner seg ikke å belønne dårlig oppførsel med å ikke gjøre det fornuftige! God blogg! :)

    SvarSlett
  74. Hmmm, etter å ha lest meg ned gjennom lista her, er det én ting som slår meg: Svært mange her mener vi bør si fra til barnet mens foreldre hører på, for foreldre trenger også å høre det. Men hvorfor ikke si direkte fra til foreldrene istedet for å prøve å nå dem gjennom barna? Jo det er nok fordi det er lettere å snakke til dem som er mindre tross alt. Foreldre kan svare igjen de, ergo gjør det vanskeligere/mer ubehagelig å si fra.

    Vi går løs på barna istedet for å velge dem på egen størrelse. Jeg utfordrer alle dere her som er så flinke til å si fra til barna, til heller å si fra til foreldrene. Slike erfaringer vil jeg mye heller ha listet opp.

    Ja, jeg vet at barn kan ha diagnoser som gjør dem mer utagerende. Ja jeg vet at noen foreldre nesten er redd sine egne barn, at det er barnet som er sjefen i hjemmet. Jeg vet det er mange argumenter for å IKKE snakke direkte til foreldre, men når alt kommer til alt er det i bunn og grunn feigingen i oss som gjør at vi viker unna det ubehagelige. Vi velger nemlig minste motstands vei.

    Så la endringen starte med oss selv. Våg å konfrontere foreldre, selv om det blir påstand mot påstand. Men du har turt å si fra, og du har vist at du har turt det. Kall det gjerne et gyllent øyeblikk. Det er nemlig slik misforståelser kan bli oppklart, fortvilelser og bekymringer kan bli luftet, og vi kan ende opp med å bli et hjelpende medmenneske. Alle trenger å bli sett, og her mener jeg ikke bare barn, men absolutt alle, også foreldre til barn som ikke "oppfører seg".

    Mest sannsynlig vil du også ende opp med noen mentale blåveiser, for heller ikke jeg mener det nødvendigvis burde være en menneskerett å få barn. Utfordringene er der, men tørr å ta fatt i dem. Slik vil du vokse og slik vil "snille" og "umulige" barn erfare at voksne tar fatt i det virkelige problemet, og "problemforeldre" få øynene opp for at såkalt "fri barneoppdragelse" i virkeligheten er "fraskrivelse av oppdragelse", som andre voksne reagerer negativt på.

    Lykke til:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det fungerer ikke!
      Har forsøkt det ved flere anledninger. Foreldre går rett i forsvar.
      Ender fort med at de mener at det er du som bør be om unnskyldning.

      Slett
  75. Tilkall Supernanny! She fix you children in no time.

    SvarSlett
  76. Hvis man har et barn som er et barn som oppfører seg dårlig som du sier, så merkes det i barnehagen og ikke i 1. klasse på skolen... og da vil eventuelt barnet bli henvist til andre faginstanser, f.eks PPT.
    Så innen barnet har begynt på skolen så har det allerede fått hjelp... uansett, man må alltid ta tak i det før skolen! for det kan være forsent allerede i 1. klasse...


    Førskolelærer.

    SvarSlett
  77. Spennede tema dette. Jeg har ingen barn selv, men er generelt glad i barn. Og jeg sliter litt med dette å å si ifra til andres barn, også foreldrene(går greit med ungdommer). Kjenner jeg foreldrene og barnet(ne) syns jeg det går greit, men ellers unngår jeg det til jeg omtrent sprekker. Og da er jeg stort sett så sint at det blir helt feil måte å si ting på.
    Jeg har jobbet i en cafè på ett kjøpesenter i 4 år, og der er det alltid mange barn. Som oftest oppfører de seg, men innimellom hender det at vi har noen som er så høylytte, bråkete og ikke minst grinete, at det plager andre gjester så fælt at de dessverre går fra maten og alt. Husker spesielt ett tilfelle der det var ett barn på rundt 3-4 som hadde fått en hund til å dytte forran seg med bjelle. Den ungen gikk med den rundt omkring i cafèen i nesten to timer før de gikk, og foreldrene sa aldri noe. Jeg som sto ett stykke unna bak kassa fikk den bjella på nervene, så kan ikke forestille meg hvordan det var for de andre som satt ute. Men alikevell tørr jeg faktisk ikke si ifra, av frykt for hvordan foreldrene vil reagere. Ett annet tema er gråtende og hylende barn.. Senest på fredag var det en dame som kom med tre barn. Minste på kanskje 2. Denne yngste gråt konstant i over en time før hun tok med seg barna og gikk. Men det som overrasket meg her, var at moren aldri gjorde noe for å kanskje få barnet til å slutte å hyle. Ikke tok hun han opp fra vognen eller noen ting. Hun bare tittet bort på han også fortsatte hun samtalen med sine eldre barn.. En ting jeg har bestemt meg for er når jeg ser sånne foreldre, så vet jeg at en sånn forelder skal ikke jeg bli. Og mine barn kommer aldri til å oppføre seg sånn. (ikke missforstå dette med gråtingen, da jeg skjønner at man ikke kan kontrollere til enhver tid når barnet skal gråte, men jeg ville da hvertfall prøvd å gjøre noe med det ute i offentligheten med tanke på at det satt rundt 40 andre rundt.. Gjelder også i flere anledinger dette med hyling og foreldre som ikke gjør noe.)

    Mvh frustrert Ida

    SvarSlett
  78. Synes det er et flott innlegg og mange fine kommentarer. Jeg klarer ikke å la være å si i fra, men hvis foreldrene er til stede avventer jeg situasjonen litt. Jeg ser først etter om kanskje situasjonen opphører av seg selv, at oppførselen var en liten glipp. Og jeg vil gjerne gi foreldrene en mulighet til å si i fra selv. Er jeg alene med barna for eksempel i mine barns bursdag eller de har blitt med oss på tur/ferie, da er det jeg som er nærmeste omsorgsperson og voksen og da snakker jeg med barna med en gang. Barna takler også dette helt fint synes jeg. De kommer tilbake til oss gang på gang og de er trygge på hva som er lov og ikke hos oss. Jeg har et søskenbarn, som i dag er rundt de 40. Da han var liten var han en ufordragelig guttunge. Det går nesten ikke ann å beskrive hvordan han var for dere hadde nok ikke trodd det! Men min mor tok etter han flere ganger. Da han var rundt 30 var vi i et selskap. Han kom da bort til min mor og sa; Takk tante for at du tok etter meg når jeg var guttunge! Sier litt det om hva unger også setter pris på.

    SvarSlett
  79. Jeg er, i følge sønnen, strengere enn en rektor, så jeg sier nok i fra til andre barn også... Særlig hjemme hos meg. Det er ikke lov å hoppe i min sofa, selv om de får lov hjemme får de ikke lov hos meg. For eksempel...

    SvarSlett
  80. I bygda jeg bor er det 5-6 stk,12-14 år gamle jenter som virkelig tror de eier hele gata, spydige og frekke. Jeg kjørte forbi med bilen å jaggu flekka ikke to av de finger til meg . jeg er selv pappa til en på 1 år og en 11 åring. BRÅSTOPPA bilen .. rygga og gav jentene en passe overhaling så leppa dirra å gråten satt løst. En time etterpå ringer faren til jenta meg å lurer på hva jeg drev med. Jeg fortalte pent at siden ikke de klarer å oppdra barna sine så kunne jeg godt gjøre det . jeg forklarte situasjonen og hvordan jentene oppfører seg . Sa til han at neste gang så disiplinerer jeg de ved å gi dem god gammeldags ris på baken foran alle i bygda .Og det beste av alt var at faren forstod meg godt. han visste ikke selv hvordan de oppførte seg . Barn kan være virkelig slemme. Derfor prøver jeg å lære egne barn at man skal være god og snill, det gir flest venner. Men går noen over streken og ikke stopper når du ber de om det så kan man ta igjen . Det er helt klart. Vær ikke redd for å si ifra å være en god forelder. !

    SvarSlett
  81. Mange foreldre sier i fra til andres barn fordi de er vare på hva som kan gå utover deres egne, og forstår så mye bedre sine egne 'englebarns' oppførsel - og er mindre opptatt av hva som kan gå utover andres barn igjen. Jeg synes Solveig på 80 med sine to regler er en veldig klok dame.

    SvarSlett
  82. Ifølge denne tråden har de fleste foreldre funnet ut hva som fungerer. Så bra! Selv er jeg den minst perfekte mammaen i verden. Det betyr ikke at jeg ikke sier fra til barna mine når jeg ser at de gjør noe galt. Jeg sier fra til andres barn også. Men det skjer glipper. Ting skjer bak min rygg. Så det kan hende at mitt barn har gjort noe jeg burde sagt fra om. for ikke lenge siden fikk jeg meg en tankevekker. Jeg sa fra til læreren om en gal ting mitt barn og medelever hadde gjort på skolen, som mitt barn fortalte meg om. Historien var ukjent for skolen. Tilbakemeldingen i etterkant var at mitt barn var alene om ugjerningen. Sukk. Tror ikke jeg har gjort meg særlig populær blant de andre foreldrene. Men barnet mitt er klar på at han ikke var alene om det gale som ble gjort. Jeg har grunner til å tro på barnets versjon. Hvis det er sånn at mitt barn skal få all pepperen for noe flere var med på, kommer jeg til å tenke meg grundig om før jeg går videre med en sånn historie neste gang. Lærdommen av dette er at mange foreldre lukker øynene for at deres barn kan finne på å gjøre noe galt. (Det er antakelig ikke dem som har kommentert på denne tråden)

    SvarSlett
  83. hjelpe meg, her var det mange "ukoselige" foreldre, ble kvalm...jeg hadde en streng oppvekst med klare og tydelige regler. I voksen alder har jeg fått diagnosen ADHD, noe som var relativt ukjent når jeg vokste opp. For meg var det veldig vanskelig å slappe av og sitte stille. Jeg utagerte på forskjellige måter.

    Jeg husker også veldig godt de foreldrene som ikke likte meg og kjeftet på meg - jeg ble like lei meg hver gang. De negative tilbakemeldingene var så sårende, spesielt fra foreldre til andre barn. Jeg var "snakkisen" blant de voksne og jenta som aldri klarte å oppføre seg. Den fysiske kroppen og hodet mitt spilte ikke på lag med den jeg ønsket å være. Jeg ble mer og mer innesluttet, selv om jeg hadde mange venner. Jeg VISSTE jo at jeg med min aggresjon og sterke konkurranseinnstinkt var et problem for andre.

    Nei, det er ingen unnskyldning å ha en diagnose, mine foreldre lærte meg raskt at jeg ikke kunne plage andre. Noen barn/ungdommer trenger å få høre det, samt at de tåler det.

    Derimot "lærte" andre foreldre meg med sine stygge ørneblikk at jeg var et problem, som måtte taes SKIKKELIG. Foreldre hvisket og tisket, det var ikke til å ta feil av. Ikke ETT forbaska godt ord når jeg faktisk oppførte meg bra (noe jeg stort sett gjorde). Så til dere foreldre som sier ifra...håper dere vet at et barn kan bli veldig redd om dere irettesetter de for kraftig, dere vil mest sannsynlig oppfattes som et FREMMED menneske, som ikke nødvendigvis sier ifra fordi dere vil barnets beste (selv om dere føler det slik selv).

    Jeg har selv jobbet i barnehage, samt med ungdommer. Er veldig enig med en som nevnte noe her over; snakk med barn som om de var dine egne, samt ikke si eller gjør noe du ikke ville ha gjort foran foreldrene.

    Det hendte seg at jeg måtte komme med en irettesettelse til barna i barnehagen foran foreldrene, men så visste også foreldrene at barna likte meg og jeg likte de. Det samme gjaldt ungdommene jeg jobbet med. Jeg er en person med stor naturlig autoritet, så jeg vet at jeg ikke kan si ifra for "hardt". I tillegg er det så viktig at barn/ungdommer skjønner at jeg sier ifra fordi jeg vil de vel.

    Det virker som om noen foreldre her er nærmest stolte over å være den "slemme og strenge". Alt er ikke ALLTID så svart-hvitt som dere beskriver det. Ikke ALLE har godt av å bli irettesatt på en så streng måte som dere gir eksempler på. Alt med måte. Man må være en god menneskekjenner for å håndtere folk, ikke minst barn. Det finnes ikke kun EN riktig måte å gjøre dette på.

    I tillegg har jeg lagt merke til så alt for ofte at voksne som sier ifra til andre barn enn sine egne er langt strengere enn det de selv er klar over. Noen barn både tåler det og trenger det, til andre gjør man vondt verre. "ikke hopp i sofaen, sitt pent, spis opp grønnsakene, bla bla blaaah"...la barna være ute hvis de har så mye ekstra energi da (det funket veldig bra for meg).

    Det gikk heldigvis bra for meg, ikke pga andre foreldre som ga meg dårlig selvtillit selvsagt, men på tross av...tar min andre mastergrad nå (jus denne gangen)....

    --jente, som vokste opp på gård --

    SvarSlett
  84. bambi 73- HELT ENIG :) !!!

    SvarSlett
  85. Hei!

    En liten historie:
    Jeg har tvillinger på 5 år. De er aktive og energiske gutter som liker å utforske ting og ikke minst grenser. En gang stakk de fra oss (mor og far) da vi handlet i butikken. Vi satte fra oss varene og gikk for å lete etter dem. Tilslutt fant vi dem i rulletrappen. For dem var det skikkelig gøy, men vi vet alle at det kunne ha gått ille. Min forundring var stor da en ung dame på et par og tjue år kom bort til meg (fedre teller ikke i denne sammenhengen) og sa til meg at dette kunne gått skikkelig ille og at jeg burde ha bedre "kontroll" på ungene mine. Hvis situasjonen var så farlig synes jeg den unge damen burde ha grepet inn selv. Det ville ha gjort et mye større inntrykk på mine gutter enn når mamma og pappa, igjen, forteller dem at de må holde seg i nærheten når vi er i butikken eller "bla, bla, bla, bla bla" som det blir i deres ører.

    Det er OK om andre voksne bryr seg på en positiv måte. Mine barn er ingen gullunger og trenger irettesettelser også fra andre enn foreldrene sine.

    Og med aktive barn som jeg har (en jente i tillegg til guttene) så ser jeg også at jeg kanskje legger vekt på andre ting ved oppdragelse enn foreldre med roligere barn gjør. For meg er det en pine med disse "oppdragne barna" som ikke har meninger, ikke spiser opp maten sin (eller er veldig kresne), som ikke kan gå på do selv når de er godt over 3 år og som på alle mulige måter er uselvstendige, som bare ser på meg med et tomt blikk...... Energi og driv kommer du ialle fall noe sted med.

    SvarSlett
  86. Samfunnet er i endring.. Foreldre til småunger er ofte tiltaksløse i dag synes jeg. Ungene blir gjerne som de voksne lar dem bli. Når de blir tenåringer blir det verre å begynne med oppdragelse.. Så moralen er jo å starte når de er små. Ja, jeg sier ifra uanset om det er små unger eller tenåringer.Til voksne også hvis det er på sin plass. Responsen er ofte upåklagelig, spesielt fra tenåringer som tydeligvis ikke er vant til å bli snakket til. Neida, jeg er ingen kjerring som bryr seg til stadighet, det må være en god grunn før jeg gjør det - og jeg blir som regel møtt med vennlighet likevel. Unger og tenåringer forstår når det er på sin plass å slutte med tull - men noen ganger er det så himla vanskelig å sette egne grenser :-)

    SvarSlett
  87. Veldig bra skrevet. lettlest og lettforståelig. :) Æ har tre små sjøl, i alderen 11 te 1 år, og d kan te tider bli kaotiske tilstander her, såpass at æ tenke Afghanistan må være paradis på jord! Mine barn e ikkje perfekt, d skal æ innrømme. (sjøl om d jaggu ikkje e langt unna) ;)
    Men æ sei ifra! Om dem gjør nå galt, får dem klar beskjed om at d e ikkje akseptabelt, og fortsette d, så fjernes han/ho fra situasjonen, sjøl om d vil si at vi må dra hjem. D e en konsekvens som blir brukt av og tell. Og æ sei ifra te de ongan som ikkje e mine også. Om ingen andre gjør d, (spesielt foreldre) så sei æ gjerne fra te foreldran først at de må snakke te sine små håpefulle. Og funke ikkje d, så snakke æ! Æ syns d e trasi når ei heil gruppe onga skal "lide" fordi èn skal få herje vilt og uhemma.

    SvarSlett
  88. Hadde det nå bare vært unger og barn som oppfører seg vemmelige i det offentlige rom, neida.. , det er voksne menn også.. De oppfører seg som om de er hjernedøde og ønsker å vise verden at de er underdanige oss andre.
    Tørr vi å si ifra til dem??? , der de går å spytter klyser på gatene..
    Eller de horebukkene som skriver hatfulle og nedsettende meldinger til fremmede kvinner på nett. Hva er det disse mannlige luddrene prøver å fortelle oss????
    Prøver de å overbevise oss eller seg selv om at de er de STOOORE TAPERNE som de gir seg ut for å være!

    SvarSlett
    Svar
    1. .. og hva med mennesker som skjuler seg under internettets anonymitet for å generalisere og spre eder, galle og stigma for enhver pris?

      Slett
  89. Veldig kloke ord. Barn som ikke opplever grenser, vil heller ikke respektere grenser som voksen. Det er vel nok av statistikker og avisoverskrifter som belyser dette temaet.

    SvarSlett
  90. Veldig bra! Veldig veeeldig bra! Deler denne på fb-profilen min, det er nok folk jeg kjenner som kunne hatt godt av å lese dette...

    Kathrine

    SvarSlett
  91. Alt med måte. Jeg tolerer at foreldre har andre grenser enn meg, så lenge det ikke går ut over andre. Men når ungene på lekeplassen prøver å sperre noen ute uten veldig god grunn sier jeg ifra om at sånn skal det ikke være. Men om noen synes det er greit at barnet snurrer rundt stanga på t-banen fra byen til Vestli mens jeg forlanger at mine barn sitter pent så er ikke det noe jeg går i frø for.

    SvarSlett
  92. Så mange tøffe foreldre det er her som sier fra til egne og andres barn. Godt er det! Lære å ta hensyn til andre rundt seg er veldig viktig!

    Jeg er yngst i min familie, lite barnevant og har aldri syntes det er lett å snakke med/til barn. Og grensesetting overfor andre er vanskelig, være hyggelig er lett. Sier med andre ord aldri fra. Hadde en ruset ung dame nesten liggende inne i barnevognen da datteren min var to uker gammel fordi hun syntes babyen var så søt og jeg ikke ville være slem/avvisende og si ifra at det var det hyggelig at du synes, men vennligst ikke ta på henne. Hvordan sier man ifra?

    Mitt eget barn sørger jeg for at vet hva som er greit og ikke greit. Jeg ser imidlertid at min lille, reserverte nå 2 år gamle datter veldig lett blir dominert/herset med av andre barn, slik at jeg skjønner jeg må øve meg på å si ifra/stå opp for hennes "rettigheter". Synes det er vanskelig å vurdere når barna selv burde si ifra (intern selvjustis) og når de vokse må tre til (særlig når barna er ca like gamle/store). Barna bør vel utvikle en viss robusthet også? Synes også det er vanskelig å vurdere hvilke voksne som bør si ifra. Ved feks henting i barnehagen, om jeg skal "forsvare" datteren min overfor andres barn som dytter/sniker eller lignende, når mer nøytralt og profesjonelt barnehagepersonal som kjenner barna og "reglene" bedre er tilstede? Vil jo ikke at datteren min skal føle jeg svikter henne, men vil heller ikke gå utover min rolle. Samme når andres forelde er tilstede. (Litt/veldig på siden, men har med det å si ifra/kommunisere med andre barn: Datteren min er veldig fysisk søt, men sjenert og mistrives når eldre barn i barnehagen er veldig nærgående og vil klemme/holde/snakke helt oppi ansiktet hennes, noe de ofte vil. De forsøker jo bare være snille, men bør jeg si ifra at hun ikke liker det/de må gi henne mere rom? Og skjønner 4-5åringer det?)

    Jeg håper at jeg ettersom datteren min blir større og jeg lærer flere barn å kjenne også blir flinkere/tøffere til å snakke med andres barn sånn generelt, både grensesetting og hyggelig prat. Jeg forsøker å overhøre voksne i barnehagen og hvordan de sier ifra, så forhåpentligvis jeg lærer å si ifra på en ok måte og. Så lærer datteren min forhåpentligvis også å kunne si ifra selv (og føler seg trygg på at jeg forsvarer henne om hun trenger det).

    Det er jo også en treningssak?!? I vår første barnehage, var det mange søte, men nyutdannede/uerfarne ansatte. De irettesatte aldri den ene utagerende og fysisk store to år gamle jenta som hver dag jeg leverte var i situasjoner der hun dyttet hardt og slo andre mindre barn som knapt kunne gå, dro dem etter håret osv (de bare fjernet henne fra situasjonen, men sa aldri at det ikke var lov/snilt). I ny barnehage med erfarne ansatte er det mye strengere med hva som "tilsnakkes" og når det gripes inn. Tror barna i barnehage nummer to både er "snillere" med hverandre fordi de blir fortalt hva som ikke er snilt og også tryggere fordi de vet at de voksne passer på alle.

    mvh Karin

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails