onsdag 11. april 2012

BARN = LYKKE?

Da jeg for en stund tilbake leste Frøken Makeløs fine innlegg om Er barn å anbefale? , begynte jeg å drodle på et blogginnlegg. Som jeg nå endelig er ferdig med.

Før jeg fikk barn, tenkte jeg at jeg ville ha de vanlige to barna, fordi det var jo sånt man skulle få når man ble voksen. Jeg hadde ingen spesielle forventninger. Og så viste det seg at å få barn ble selve greia med livet. Ord som kjærlighet, redsel, frykt, glede, stolthet og styrke fikk nye betydninger. Jeg ble voksen. Følsom. Sentimental. Beskyttende. Utholdende.

Jeg kan begynne å grine når jeg ser en krusedull en av ungene mine har tegna, mens andre kruseduller interesserer meg lite. Dette med at man elsker ungene sine ufattelig høyt, er noe andre foreldre skjønner. Vi foreldre kan sammen nikke og forstå. Dere som ikke har barn, forstår det ikke.

Sånne tegninger skjønner andre mødre at jeg synes er flotte.
De som ikke har barn, tenker nok bare "Eh, javel?"

Selvfølgelig anbefaler jeg det å få barn. Jeg har til gode å høre noen si at de angrer på at de fikk barn.

man få barn for å få et godt liv? Det tror jeg ikke. Ønsker du deg ikke barn, er det absolutt ikke et must å få et. Nå som vi sitter her med fire barn, tenker jeg noen ganger på alt vi kunne ha gjort uten barn. Vi kunne vært friske og uthvilte. Vi kunne reist! Vi kunne hatt masse tid og overskudd til venner. Vi hadde brukt pengene på oss sjøl!  (Jeg vet at det kan oppleves provoserende for noen at man nevner det som ikke er så toppers med å ha barn. Og jeg må presisere at jeg er utrolig takknemlig over å ha fått mine fire barn. Jeg går ikke rundt i hverdagen og syter og klager over at det er så forferdelig slitsomt å være mamma. Jeg tenker aldri "Herregud, hvorfor skulle vi på død og liv få alle disse ungene!" Jeg elsker dem. Jeg vil ha dem. Jeg prøver bare å komme med noe som er positivt med et liv uten å få barn.)

At folk frivillig velger bort barn, synes jeg er helt greit. Da nyter du livet som det er. Og du har ingen sorg over barn som aldri kom eller barn du mistet. Kanskje vil du angre seinere i livet, men sånn er det nå. Folk angrer på så mye seinere i livet. "Hvorfor fikk jeg ikke tre barn i stedet for bare to?", "Hvorfor turde jeg ikke å søke på den jobben i Frankrike?" eller "Hvorfor klatret jeg ikke Kilimanjaro da jeg hadde sjansen?". Man må stole på at de avgjørelsene man tar der og da, er de riktige.

Men så har du ganske mange som ikke kan få barn. Der er det vanskelig å vite hva man skal si. For man har lyst til å trøste dem ved å fortelle om alt det slitsomme ved foreldrerollen, og at livet uten barn kan leves og nytes! Men det er jo lett for meg å si, som har det som ufrivillig barnløse kanskje ville gjort ganske mye for å få.

Til slutt nevner jeg de som faktisk har opplevd å få et barn. Så opplever de at barnet på en eller annen måte rives bort. Bare tanken på å miste et barn er så vond at den helst skyves vekk. For sammen med lykkefølelsen du faktisk får når du blir forelder, kommer også plutselig en frykt, stor eller liten, over at et eller annet utenkelig en gang skal hende med barna dine. Med deg - greit nok. Mannen - ille, men ok. Ungene. Aldri.

Er livet med barn det samme som et lykkelig liv?

Ha en takknemlig dag med eller uten lykke!

44 kommentarer:

  1. Jeg var ikke sikker på om jeg ville ha barn, men når det først ble sånn, så er det selvsagt det viktigste som har skjedd meg, og jeg debuterte som mor ved å bare være mor. Nå er jeg flink til å være meg også.

    Som mor i fjorten år kunne jeg aldri ha tenkt meg et liv uten barn, men hadde jeg ikke prøvd dette livet ut, så ville det sikkert vært greit uten også. I alle fall ville vi hatt bedre råd og mer tid..!

    SvarSlett
  2. Jeg tror en blir lykkelig med eller uten barn, så lenge det er en tar det valget som er riktig for seg:) jeg skulle aldri ha barn, men endte opp med mor til 3 og angre ikke et sekund;)

    SvarSlett
  3. Jeg ønsket meg barn, fordi jeg ønsket det. Ganske enkelt. Mannen min lot seg overtale etter langdryg beleiring. Vi har aldri angret, og jeg kan bare ikke forestille meg hvordan det ville ha vært uten, selv om vi selvfølgelig ville ha hatt et godt liv uten også. Bare annerledes. Nå er barna mine voksne, og et av min datters argumenter for det å få barn, er at det må være en stor glede å ha voksne barn. Det er faktisk et argument jeg ikke vet om jeg har hørt før. Og jeg synes det var rørende..

    SvarSlett
  4. Som jeg kommenterte hos frøken Makeløs tidligere. Man har faktisk gleden av å være foreldre også når barna blir voksne. Det er verdt mange våkenetter.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jepp, det vil jeg tro. Gleder meg over å se barna vokse opp, lurer på hvordan de blir som voksne...

      Slett
  5. Eg trur at ein kan vera lukkeleg både med og utan barn. Men ja, det å ha barn gir eit anna perspektiv/ei ekstra nerve/fleire bekymringar og maaaange gleder!! ;)

    SvarSlett
  6. Barna mine er absolutt lykke for meg!! Men enig med deg at det ikke trenger være det for alle. Jeg tror kanskje også at de som velger det bort nå, kanskje angrer seinere, men som du sier kan man jo angre på hva som helst! :)
    Ha en fortsatt lykkelig kveld.
    Jeg er lykkelig utslitt over en liten trass 2 åring som gjør alt annet enn å sove ikveld. :)
    klem June

    SvarSlett
  7. Jeg har aldri vært så ulykkelig eller lykkelig som etter jeg fikk barn. Jeg når de høyeste toppene av lykke, og kan sveve på en rosa sky. Men like fort graver jeg meg ned i kjelleren og er bunnløs fortvilet, redd og trist.
    Nå har jeg jo mistet et barn, og det er det verste jeg har opplevd. Men jeg ville aldri vært foruten han heller. Jeg vil heller ha opplevd det verste, enn å aldri ha hatt han i mitt liv.
    Jeg tror ikke jeg hadde vært mer lykkelig om jeg ikke hadde fått barn nei.
    For meg handler det ikke så mye om lykke, men mest om kjærlighet. Om jeg føler at livet er helt apeshit, så har jeg uansett like mye kjærlighet til barna mine.
    Men jeg er lykkeligere med barn, de beriker livet mitt og det elsker jeg.
    Aldri vært så glad og redd som etter jeg fikk barn.
    Har myyye på hjertet om dette temaet, men tror jeg skal spare deg for verdens lengste kommentar..

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, du har opplevd det verste - og det beste:)

      Slett
  8. Spørsmålet er faktisk helt umulig å svare på. Jeg veit ikke hvordan jeg ville hatt det uten barn. Men vil jo selvfølgelig ikke være uten de 3 jeg har fått + en mormorunge ♥
    Det å få barn er et valg de fleste kan ta. Det verste jeg hører er folk som kritiserer de som velger å ikke få barn. Eller som lurer på hvorfor den og den ikke får barn.... Det er jo ingen andre enn de det gjelder som vet svaret, og ingen har noe med det.

    SvarSlett
  9. Jeg er jo i den tredje kategorien. Den ufrivillige barnløse.
    Det er også en bunnløs sorg, for man mister på en måte det barnet man alltid har ønsket og sett for seg. Man mister drømmen og man blir hele tiden påminnet om alt man går glipp av når venner og bekjente blir gravide og får sine egne barn.

    Likevel venter vi jo. På et annet lite hjerte som skal bli vårt.
    Og imens vi venter, er jeg flink til å være takknemlig for alle sene morgninger, alle late dager, alle sene kvelder, alle bekymringene jeg fortsatt ikke har. Selv om jeg gjerne skulle vært dette foruten = )

    Det er viktig å ta vare på det som er bra i livet!
    ♥ (jada, et hjerte, Pia. Værsågod! ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. ♥ tilbake:)
      Nettopp av hensyn til ufrivillig barnløse vil man verken øse ut om hvor veldig lykkelig man er med barn. Samtidig som man ikke vil klage over slit, mas og kav.
      Håper virkelig dere en gang vil få et barn i livet deres, på en eller annen måte:)

      Slett
  10. Jeg tror ikke man må ha barn for å bli lykkelig, men den ubetingede kjærligheten jeg føler for barna mine, og som jeg får igjen av de, ville jeg aldri vært foruten! For meg er det det som er meningen med livet, med alt det fører med seg av slitsomme netter og tre-års trass. Det gir så mye å få lov til å være en del av et menneskes liv på den måten man er med sine barn, og jeg tror ikke det er noen annen relasjon som kan erstatte den fullt ut. Det innebærer selvfølgelig også at man er livredd for å miste dem (jeg har ikke sett skrekkfilm siden jeg fikk barn ;)) Og det blir også en naturlig del av livet.

    SvarSlett
  11. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, Pia. Jeg/vi ønsket oss barn - og fikk barn raskt etter at vi fikk hverandre. Og det kom tre i en fart. Og livet og lykken og alt ble annerledes. (Ogjada, jeg er fortsatt meg selv, men altså Livet ble annerledes). Jeg husker jeg tenkte da vi skulle reise hjem fra sykehuset med førstemann, tre-firedager gammel - at det livet jeg hadde hatt med ham bare de få dagene var verdt alt. Alt! Og det ante jeg jo ikke på forhånd. Og nå er han ti og et halvt og storebror til to til - og armene og fanget og dagene og nettene er fulle. Og dette er mitt liv, med barn. Jeg har fått mye mer enn jeg ante før jeg fikk barn selv. Da tenkte jeg på barn som noe man liksom har (eller ikke har). Jeg skjønte ikke alt det med at barn selv ER. Og så er vi mange og så lever vi sammen og påvirker hverandre. Og jeg har et uendelig ansvar - for alltid. Det gjør meg sårbar, og virkelig og svak og sterk og lykkelig...

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, noen ganger blir man skremt over det ansvaret man faktisk har.

      Slett
  12. Jeg var ufrivillig barnløs lenge før jeg plutselig ble gravid, og for meg er det å ha fått jenta mi det beste jeg noen gang har gjort. Jeg har vært uthvilt, hatt penger, reist når jeg ville og hatt et hav av tid. Alt det ligger i framtida nå, men jeg har aldri vært lykkeligere enn etter at jeg blei mamma.

    SvarSlett
  13. Et fint innlegg til ettertanke. Jeg er nok blant de få som ikke har forandret meg så mye etter at jeg ble mamma for snart et halvt år siden. Jeg var ikke sentimental før, og er fortsatt ikke sentimental. Jeg blir mer bare irritert når folk skal dikkedakkedikke med sønnen min, i stedet for å snakke til ham som om han er et menneske (man snakker ikke politikk med en baby, men jeg er motstander av å snakke i tre oktaver høyere enn normalt, kalle en fulg for en pip-pip, en hund for en vov-vov osv. Her kaller vi en spade for en spade og snakker med vanlig, men mild, stemme). Jeg får ikke intense smerter i morshjertet mitt fordi han får vaksine, og jeg sier "opp igjen" dersom han skulle tippe rundt når han sitter på rompa. Antakelig hjerterått av meg som mor, vil enkelte mene. Er jeg fryktelig spesiell? MEN! Jeg elsker sønnen min over alt annet, og jeg blir ufattelig stolt for hver minste lille fremgang i utviklingen. Nå er det tenner på gang, og jeg er så stolt at jeg formelig går ut av mitt gode skinn! Veslekæll beriker livet mitt på en unik måte, og jeg ville ikke vært ham foruten!!

    Likevel kan jeg ikke si at det å få barn er synonymt med lykke. Jeg opplevde da lykke før jeg ble mor også? Og jeg ville sikkert ha opplevd lykke dersom jeg ikke ble mor også. Å få barn bør være hver enkelts valg. Jeg syns det er bedre at folk er åpne og ærlige om at de velger bort barn til fordel for karriere, enn at de får barn fordi "det er sånn det skal være" og kanskje ikke har tid til dem. Jeg mener også at folk bør være varsomme med spørsmål "kommer det snart noen små?" eller "kommer det snart en til, eller?". Det er ikke noe andre mennesker har noe med, og slike spørsmål kan faktisk strø salt i såret for enkelte. Tenker noen på det?

    Skal jeg skrive lenger nå må jeg ringe en forlegger for å få det utgitt, tror jeg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du er neppe noen hjerterå mor! Jeg snakker ikke med så lys stemme, og ikke sier jeg pippip. Har ikke knekt når de har fått vaksine. Men når en av våre et par ganger måtte på legevakta og sy - det takla jeg ikke....Da måtte mannen være sterk mens jeg grein ute på gangen..

      Slett
  14. Vi var ufrivillig barnløse i 11 år vi før vi endelig fikk vårt eget barn. Han ventet vi på i 2 år før vi hentet han hjem fra Sør Afrika.
    Før dette hadde vi vært (og er fortsatt) besøkshjem og fosterhjem. Ønsket om å ha sitt eget barn som ingen kunne "ta tilbake" ble bare større og større etter som årene gikk, og derfor ble det adopsjon og ikke flere fosterbarn. Vi er 2 som ønsket oss mange barn (gjerne flere enn 4;)) men nå er vi så utrolig takknemlige for å få være mamma og pappa til 1. Og hvis ventetiden ikke øker mer enn den allerede har gjort så får vi kanskje oppleve dette en gang til!
    Og sånn helt til slutt så gledet jeg meg til våkenetter! Og ja, jeg har virkelig fått nok av de nå!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Skjønner deg med dette å ville adoptere - et fosterbarn blir jo ofte også "ditt", men adopterer du, får du ditt eget barn. Det er ille med de lange ventetidene, og de går jo bare oppover. Gratulerer med det flotte barnet du har, og krysser fingre for at dere rekker et til:)

      Slett
  15. Et godt skrevet innlegg, Pia!

    Jeg vet man kan være lykkelig uansett hvilken livssituasjon man lever i.

    Og jeg tror det er forskjell på å være frivillig og ufrivillig barnløs.
    Jeg ventet og mistet, mistet og ventet maange år før vår lille pode kom.
    Og jeg er glad for han.
    VELDIG!
    Livet er anerledes,
    følelsene er anerledes
    og gleden er stor.

    Men jeg var glad for livet,
    hadde lykkelige stunder
    og opplevde masse før jeg ble mor.
    En tid jeg satt pris på, og gleder meg over,
    tross sorgen og smerten over barna man ikke fikk.

    Så nei, barn er ikke synonymt med lykke !
    Og ikke med å være velykket heller :)

    Petrine :)
    O

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg håper det kom fram at det er stor forskjell på å være frivillig og ufrivillig barnløs. Det er de som faktisk ikke ønsker barn, og det er helt greit.
      Det å ha barn er absolutt ikke det samme som å være vellykka, nei;)

      Slett
  16. Fint innlegg! Jeg er (var) frivillig ufrivillig barnløs i mange år. Alle rundt oss syntes det var helt forferdelig at vi ikke kunne få barn, mens jeg gikk en runde med meg selv, og fokuserte på det positive - det er jo mye man kan gjøre uten barn også. Vi bestemte oss for å adoptere, og siden det tar laaang tid, hadde vi mange år på oss til å kose oss. Men så - etter seks år - plutselig ble jeg gravid. Og da var ble jeg litt sånn: WHAT??? DETTE er jo ikke med i min plan??? Jeg var jo lykkelig som barnløs?? Og nå, når jeg har tre måneder igjen av svangerskapet, sliter jeg fortsatt med dette. Som om jeg nesten er blitt gravid mot min vilje, om du skjønner. Merkelig sak, vanskelig å forklare! Hvis du vil lese mer om hva jeg har skrevet, kan du se på bloggen min under fanen Veien gjennom barnløshet!

    Og når alt dette er sagt, så sier jeg takk for at du skrev et sånt innlegg. For av og til kan vi (selv om jeg nå snart er ute av "klubben") som lever et liv uten barn nesten blir sett ned på fordi vi ikke "vet" hva ekte lykke er..... Enten vi er ufrivillige eller frivillig barnløse!

    Herlig kveld til deg :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er så enig med deg, folk skal søren meg være mer varsomme med spørsmålet og maset, eller antagelsene om at man har et tommere liv! Det finnes mange slags liv, og mange slags lykke. Flott at du og noen andre tar til orde for deres opplevelser! Og lykke til ( hi hi) med veien inn i et annet liv! Det blir helt sikkert naturlig

      Slett
  17. Jeg kunne aldri tenkt meg et liv uten barn. Samtidig synes jeg ikke det er noe rart i det hele tatt at andre ikke ønsker barn i sitt liv. Det som uansett er sikkert er at en ikke kan eller skal basere sin egen lykke eller sitt eget liv utelukkende på barna. Det å få barn er heller ingen umiddelbar lykkegaranti, men en stor livsoppgave som en tar på seg :)

    Men OK: jeg ser ikke for meg livet uten barna mine, og tanken på de gjør meg lykkelig :))

    SvarSlett
  18. Jeg tenker at man kan være lykkelig med og uten barn. Om man ikke har barn, tror jeg lykke også er litt avhengig av det nettverket en har rundt seg. Jeg har barnløse venner som har andre barnløse i sitt nettverk og finner på mye sammen med disse (reiser, kino, konserter etc). Og jeg har barneløse venner som kun har venner som er foreldre. Jeg har ikke spurt, men det virker enklere å kjenne på lykken når man har likesinnede å dele med, venner man kan finne på mere sammen med?

    Ps: Grattis med bursdagsbarnet, sånn på etterskudd.

    SvarSlett
  19. Jeg tror ikke du må ha barn for å bli lykkelig.

    Men hvis du tror du blir lykkelig bare ved å få barn,
    så er det vell det eneste som vil gjøre deg lykkelig?
    Tankens kraft...er vell der det sitter...

    SvarSlett
  20. jeg er superhormonell idag og begynte nesten å grine av dette innlegget!
    da kan du tenke deg hvordan jeg var da jeg ammet som værst og nettopp hadde født, herregud for en lykke!
    Kan ikke tenke meg livet uten barna mine, skulle ønske jeg ikke hadde ventet 18 år med å få nummer to, vil gjerne ha en til før det er altfor seint, er livredd for at det skal skje barna mine noe, har det akkurat som du skriver. Elsker å være mamma og er så stolt over krusedullene til lillemann 17 mnd at alle får en i posten :D

    SvarSlett
  21. Jeg kunne nok skrevet et nesten identisk innlegg, sånn bortsett ifra at jeg ønsket meg barn lenge før det passet å få det.
    Og ja, jeg skjønner godt hva du mener med at man blir like glad i alle barna sine. Men jeg kommer sikkert til å sitte med de samme tankene om vi noen gang får en nr tre ;)

    SvarSlett
  22. For meg føles det slik at barna = lykke. Men jeg har forståelse for at det ikke føles slik for alle. Allikevel, jeg hadde aldri forestilt meg hvor mye disse to småtrollene mine skulle bety for meg og hvor mye de ved bare å bli til ble for meg. Jeg føler nesten at det er slik at jeg har vunnet i et lotteri da jeg fikk dem:) (Men så strevde vi i fire år også før de kom:)

    Fint innlegg!

    Kjekt du ville være med på gavedrysset hos meg
    Ønsker deg en fin kveld
    Klem Tonje

    SvarSlett
  23. Jeg er barnløs og jeg er lykkelig! Og nei, jeg har ikke valgt aktivt å ikke få barn. "Man må spille med de kortene man får utdelt her i livet" er et godt ordtak. Ikke ha så sterkt fokus på alt man ikke kan få!

    Jeg ville gjerne hatt et barn, hvis jeg kunne ha valgt, men den døren ble aldri åpnet. Jeg vet derfor ikke hva som ligger innenfor den. Om jeg ville ha følt meg aneredes. Men jeg kan likevel kose meg over mine venniners stolthet over krussedulle-bilder og føle en sterk glede når jeg får en selv. Og kjærlighet når jeg tenker på min nieses lubne armer. Følelsen er ikke like stor som mammaen sin, men hvordan kan jeg egentlig vite det? Og hvorfor skal mine lykkefølelser måles mot et annet menneske?

    Jeg er et helt menneske med hele følelser. Heldigvis et lykkelig menneske. Uten barn.

    SvarSlett
  24. Veldig godt skrevet innlegg, Pia :-) Jeg kunne aldri tenkt meg et liv uten tøttene mine <3

    SvarSlett
  25. Det å ha barn er ikke avgjørende for om jeg har et godt liv. Men det å få barn, så miste ett barn og deretter ikke kunne få flere barn, har gjort noe med meg. Jeg har opplevd det som mange over skriver de frykter mest. Og det er tøft å komme seg opp fra det igjen.

    Det betyr ikke at jeg ikke har et godt liv nå, men det er ikke det at vi har det barnet, som i seg gjør at jeg har et godt liv. For barn har vi bare til låns og vi vet aldri hvor lenge vi får beholde de eller om de kommer tilbake når de forlater redet. Da kan man ikke basere sin egen lykke på det.

    SvarSlett
  26. Før vi fikk barn så var vi da definitivt veldig lykklige. Uthvilte var vi også. Og vi reiste. Men for meg har det alltid vært et stort ønske å bli mamma.

    Jeg har alltid sett for meg å skulle få tre barn, og det var ikke før tredjemann var på plass at jeg følte en ro og en komplett lykke over å være fulltallig. Det var lenge usikkert om det skulle bli en tredjemann hos oss, både fordi mannen min egentlig var fornøyd med to, pluss at jeg var veldig syk i svangerskapene og ble frarådet å gå gravid igjen. Det var en stor sorg for meg, og jeg vet ikke om jeg hadde greid å slå meg til ro med at jeg ikke skulle få den siste som "manglet". Sikkert merkelig, synes noen.

    Men ja; for meg er det lykken i livet å være mamma. Og når de blir voksne og flytter hjemmefra så vil vi nok en gang få muligheten til å sove lenge, reise mye, og bruke mer penger på oss selv. Alt til sin tid.

    Min søster har absolutt ingen ønske om barn. Hun er 110% lykkelig som frivillig barnløs, og koser seg med å låne sine tantebarn fra tid til annen. Det er selvfølgelig greit det også, det viktigste er at man selv er fornøyd med det valget man tar (i den grad man kan velge, det er jo ikke alltid det heller!). :-)

    SvarSlett
  27. Jeg onsket overhode ikke a bli mor for jeg ble 30. Det var som om en 'knapp' slo seg pa og jeg onsket meg veldig barn. Vi var heldige som ble foreldre et par ar etter og jeg kan nesten ikke huske min tilvaerelse uten barn. Av ulike arsaker ble det 'bare' ett barn pa oss (jo, jeg far ofte det sporsmalet av folk: "Har du BARE ett barn"...) og jeg elsker a vaere mamma. Igar fikk jeg hore at en venninne som har vaert gjennom utallige proverorsforsok na er gravid i 3 mnd. De har sa indelig onsket seg barn i mange ar, og det er rorende at det na ser ut som det skal skje. Jeg gleder meg sa pa deres vegne. Men jeg har mange venner som ikke har barn og som heller ikke har onsket seg barn. Og som er veldig lykkelige i sine liv. Som mange har sagt - det viktigste er at man er fornoyd med det valget man har tatt - om man i sa fall har hatt den luksusen a kunne velge selv.

    SvarSlett
  28. Hørte for en stund siden (i mediene et sted) at man hadde gjennomført en undersøkelse og kommet frem til at de med barn var MINDRE lykkelige enn de uten barn.... Et lite tankekors?
    Jeg tror helt klart at man KAN bli like lykkelig uten barn som med, uten at det betyr at jeg ikke ville hatt mine tre :)

    SvarSlett
  29. Jeg tror man kan være lykkelig både med og uten barn, men jeg er sikker på at barn gir livet en dimensjon som vi barnløse ikke får oppleve. Jeg tror ikke at vi som er barnløse kan forestille oss hvordan det er å ha barn.

    Cecilie

    SvarSlett
  30. Godt innlegg! Å oppleve å sitte med sitt barn nesten livløst i armene, for så å få det tilbake til livet gir et perspektiv på det å ha barn som er en erfaring jeg skulle vært foruten, men som ga meg en opplevelse av overveldene kjærlighet, man setter barna høyest, fremst og over alt, også sitt eget liv. For meg er mine to, selve livet, bokstavelig talt.

    SvarSlett
  31. Flott innlegg! Disse tankene har jeg tenkt mange ganger etter at jeg selv ble mamma. Det er sant som du sier, at barna plutselig blir hele greia med livet. Jeg har to barn, som jeg elsker over alt på jord, og jeg er lykkelig. Når det er sagt vil jeg også si at jeg var også lykkelig før jeg ble mamma. Også da levde jeg et godt liv, men da med et annet innhold enn i dag.

    Jeg er kanskje lykkeligERE som mamma, men det skal da sies at alle andre følelser har blitt forsterket med mammarollen. Jeg er også reddERE, engsteligERE og langt mer bekymret enn hva jeg noen gang tidligere har vært. Alt ved livet oppleves sterkere.

    Jeg er enig i nesten alt du skriver her, men èn ting er jeg uenig i. "Dere som ikke har barn, forstår det ikke." Jeg tror absolutt at de som ikke har barn forstår at foreldre elsker sine barn ubeskrivelig høyt. De bare vet ikke hvordan det føles. Akkurat som at jeg ikke vet hvordan det er å miste et barn, men jeg forstår at det må være det verste et menneske kan oppleve.

    Takk for at du satte tankene mine i sving! :)

    SvarSlett
  32. Forskning viser visst at barn ikke er synonymt med lykke: http://www.dagbladet.no/2011/04/11/magasinet/hovedsaken/barn/familie/baby/16144832/

    Kjenner meg igjen i mye av det. Selv om barna er det mest givende som har skjedd meg, det mest altoppslukende og utrolige tar jeg meg likevel stadig i å tenke at "søren, så mye enklere alt var før". Savner roen, fleksibiliteten en hadde, muligheten til å sove, reise, jobbe overtid, ta ting på sparket. Og ergrer meg over at jeg er blitt en av dem som "skylder på barna" når jeg må takke nei til ting.

    Men dette betyr jo ingenting når jeg står foran ettåringen som prøver å reise seg uten støtte og ler høyt og ivrig når hun får det til, når treåringen uten hjelp ramser opp ord som begynner på bokstaver jeg viser ham, når de morsomste ord og fraser velter ut, når vi koser oss på senga før leggetid, osv osv.

    Fra den høyeste lykke til dypeste fortvilelse - opptil flere ganger om dagen. Jeg har definitivt fått ny respekt for alle mødre og fedre etter at jeg ble en av dem.

    SvarSlett
  33. Fint innlegg Pia!
    hmm.. hvor skal man begynne?
    Jeg har hverken mann eller barn og ønsker meg begge deler.
    Jeg tror at JEG blir lykkeligere av og få barn, fordi jeg alltid har ønsket det og sett for meg et liv med barn.

    Jeg har en frykt for at om jeg er heldig og finner mannen, så klarer jeg ikke og få egne barn... det og være ufrivilling barnløs.

    Nå som jeg ikke har egne barn, eller mann. Føler jeg at jeg blir sett ned på av mange, og noen spør også, hvorfor jeg ikke snart skal ha mann og barn og alt som hører med?
    Det gjør meg faktisk utrolig trist, for det er jo det jeg ønsker, men det er da for fanken ikke så innmari lett og trylle på plass en mann, rekkehus og 2,5 barn pluss en volvo heller da...
    Og hva svarer man faktisk dem? Noen er respektløse, altså!

    klem ellemell

    SvarSlett
  34. Dette var bra skrevet! Beint fram og ærlig. Og veldig sant.
    Det du skriver om ting man kanskje sier til de som ikke kan få barn, tar jeg meg selv i å si til venner som ikke har barn - enda. De som bare ikke er kommet dit enda. Jeg merker at jeg er veeeldig forsiktig med den du-kan-umlig-forstå-hvor-fantastisk-dette-er - holdninga, og heller trekker fram slitsomme ting for å underholde rundt syklubb-bordet, når jeg mest av alt tenker "stakkars dere som ikke har dette" - satt litt på spissen da :)
    For en tid tilbake leste jeg en artikkel om at foreldre var mindre lykkelige enn andre, men da var noen raskt ute med å påpeke at lykke er et vanskelig begrep - så sant så sant! Tilfreds er visstnok et mye bedre ord å måle tilstanden vår i, og DA viste det seg at folk med barn er mest tilfreds! Og det tror jeg på!

    Nå, i babyfasen, vil jeg påstå at jeg stadig smaker på den rene LYKKEfølelsen, gleden over å ha fått to sånne fantastiske gaver i form av to velskapte barn, men sånn jevnt over i hverdagen er det mer følelsen av tilfredshet som råder. Den følelsen, som - midt inni maset og slitet og klesvasken og prim overalt - sitter fast i hjertet, som gjør deg stolt og glad over livet og familien!

    Men det er altså veldig viktig å respektere valget om ikke å få barn, og jeg tror - som deg - at det er et riktig valg for mange! Og det er også fint å vite at de barna som kommer svært overraskende på foreldre som kanskje aldri hadde et ønske om å BLI foreldre, at ingen angrer på sine barn :)

    SvarSlett
  35. Det verste med ikke å ville ha barn er alle som stadig vekk maser om du ikke snart skal få dem. Særlig hvis en er gift. Og så går det ikke an å forsvare seg, for hvordan kan du argumentere ovenfor foreldre at du ikke ønsker deg barn uten å såre dem?

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails