søndag 18. mars 2012

Hvordan oppdra et barn på den aller beste måten?

Når vi snakker om amming, søvn, mating eller smokkebruk er vi uenige. Du finner alltid noen som heier og jubler over de meningene du har, mens andre blir helt oppgitt. Og sånn er det. En grunn til at det er så mange ulike teorier og oppskrifter for eksempel når det gjelder barn og søvn, er vel fordi folk har gjort seg ulike erfaringer. Og erfaringene dine gjør deg overbevist om at dette funker! Jeg vet det jo! Jeg har jo gjort det! Med glimrende resultater. Eller du opplever det motsatte. Dette funker da absolutt ikke! For en idiotisk teori!

"Bare la tranen renne rolig inn i babyens munn, og han vil elske tran for evig og alltid!",
"Legg litt raspet gulrot og en fresh cherrytomat på barnets tallerken, og han vil kaste seg vellystig over grønnsakene!",
"Snakk rolig og mildt til barnet mens det hyler, så vil det raskt roe seg!" og
"Les toogførti bøker for barnet ditt hver kveld, og du vil om et par år ha et barn med toppkarakterer i alle fag!".
Noe lignende har dere sikkert hørt. Og noen av disse utsagnene er du kanskje helt enig i, mens andre ting har du faktisk prøvd, men det var ikke akkurat så lett som du trodde.

Barn er ulike. De er født med ulikt temperament og vilje. Vårt første barn var våkent. Vi hadde rutiner. Vi var forutsigbare. Men han sov lett. Lite. Jeg vil påstå at det ikke bare var vår skyld. Det samme barnet begynte å gå da han var åtte måneder. Det var vel heller ikke vår skyld? Det bare skjedde.

Vi har barn som lærte seg å svømme som fireåring og vi har barn som var nærmere åtte før han knakk svømmekoden. Begge barna har blitt tatt like mye med i bassenget. Mens en var uredd og fryktløs, var en annen mer engstelig og forsiktig. Vi har barn som blir illsinte og rasende, mens andre barn her i huset blir tause og sure.

Barn er forskjellige. Og vi foreldre er forskjellige. Vi foreldre er gode på noe, mens andre ting fikser vi ikke. Jeg er god på å tulle, mens jeg er heller dårlig på plastilinaforming. Vi vektlegger ikke de samme tinga. Derfor er det umulig å komme med en enkelt glimrende oppskrift på "Hvordan oppdra et barn på den aller beste måten". Vi ser ulikt på ting, vi gjør oss ulike erfaringer, og det er grunnen til at du finner utallige teorier, metoder, meninger og tips i bøker, på nettet og i blogger. Selvfølgelig er det bra å lytte til seriøse undersøkelser og grundig forskning. Men selv undersøkelser og forskning kan sprike. Hva gjør man da?

Mitt beste tips er å gjøre det som passer for dere. For all del, les bøker, les teorier og lytt på tips. For du finner mye nyttig. Du finner noen vedtatte sannheter. Mye faller du pladask for og tenker at "Yess! Dette er helt meg!". Så tar du litt derfra og så veiledes du litt på det punktet der og så gjør du litt sånn som foreldra dine gjorde eller som en god venninne har gjort, og vips, så får du det til. Du oppdrar barnet ditt på din aller beste måte.

Er barna dine ulike? Synes du barneoppdragelse (eller veiledning eller hva man nå skal si) er vanskelig? Hvor henter du råd og inspirasjon? Hvem hører du på?

Ha en veiledende kveld med eller uten oppskrifter!

28 kommentarer:

  1. Kjempebra innlegg.
    Alle barn er ulike, og bør derfor oppdras ulikt.
    Det som passer for ein er gjerne heilt feil for eit anna barn.

    Ha ein fin søndagskveld.

    SvarSlett
  2. Jeg er forundret over hvor ulike barn er! Det er to år mellom jentene våre og de er veldig ulike! Hun ene var "krevende" fra staten av, sov lite og var mye våken. Har alltid vært veldig aktiv, liker at noe skjer, og har mye tempramang og en vilje av stål. Hun er en som ikke gir opp :) Nr 2 sov mye som baby og er i dag fortsatt veldig bedagelig og rolig jente som tusler rundt.

    SvarSlett
  3. Ja og nei. Jeg ble inspirert til å skrive et inlegg om hva som funker for alle, hehe. Følg med! Og god uke!

    SvarSlett
  4. Jo da, mine barn er ogsaa ganske ulike. En veldig fysisk og utagerende, mens den andre er mer stille og filosofisk av seg.
    En som ikke er redd for noe og den andre som har mer respekt for nye ting.
    En som er veldig mye mer selvstendig enn den andre.
    Jeg tror vi som foreldre har endret oss i foreldrerollen underveis. Som förstegangsforeldre passet vi veldig paa; det typiske porselensbarnet...
    Med andremann hadde vi ikke like mye tid til aa vaere kontrollerende eller overvaake hele tiden. Dette barnet har nok blitt mer selvstendig pga nettopp det.
    Barn er ulike, men jeg tror ogsaa at ettersom vi forandrer oss og formes litt etter litt som foreldre vil nok det ogsaa virke inn paa hvordan barna blir...
    Jeg ser jo naa at vi er mer taalmodige med andremann og bleieavvenning f eks. Han faar bli törr naar han er klar. Med förstemann var det litt mer "prestige" i det ettersom vi nok maalte han litt mer opp mot andre barn...Det var akkurat som at vi ville at han skulle bli "stor" fort og laere seg mye nytt hele tiden... Naa ser vi hvor fort tiden faktisk gaar og at det er en herlig tid naar de er smaa. Og vi vil faktisk ikke at de skal bli noe större...

    Bla, bla...
    Bra inlegg forresten:)

    Ha en finfin söndagskveld:)
    Heidi.

    SvarSlett
  5. Ja, det er så bra!

    Vi er alle så ulike og unike, både voksne og barn,
    og vi behøver forskjellig stimuli alle sammen,
    og vi gjør og trenger forskjellig.

    Det beste er jo det som fungerer for deg og de forskjellioge barna.

    Godt skrevet.
    :)

    SvarSlett
  6. Ja, det er utrolig hvor ulike barn kan være! Jeg har to jenter på ett og tre og et halvt, og de har veldig forskjellig temperament. Førstemann var krevende som baby, og trenger fortsatt en del oppfølging. Mens minstemor er mye mer selvgående og rolig. Jeg vet at jeg har utviklet meg en del som mor, og at jeg sikkert er mye roligere selv nå enn med førstemann, men når forskjellen er såpass stor, må det være noen fundamentale forskjeller. Jeg er jo den samme, men de krever forskjellige ting!

    SvarSlett
  7. Klokt. Og det er nettopp en sånn visdom som jeg tror kommer med alderen, når man er tryggere på seg selv. Jeg bare innbiller meg at det er lettere å lete etter gullteorier og ikke stole på seg selv når man er 20 kontra 40.

    SvarSlett
  8. Nettopp. Barna mine er forskjellige og jeg er meg. Det vi kan få til sammen må være innafor det jeg greier - men det må også være retta mot det barnet det gjelder. En må ta hensyn til hva som passer for dette barnet. Derfor er "oppskrifter" ofte ganske meningsløst.

    SvarSlett
  9. Ser jo det at de er veldig ulike. En går av seg selv, en må man ha profesjonell hjelp til, og en midt i mellom. I samme familie. Sånn er det bare. Og det er godt å vite at det ene eller andre ikke er fordivi er så sinnsykt dyktige eller så sinnsykt dårlige foreldre. Det er at ungene er så utrolig ulike. Hetty

    SvarSlett
  10. Dette var et flott innlegg, Pia :-)
    Sist jeg var på helsestasjonen var det en mamma der som godt kunne lest dette innlegget. Det var felleskontroll med fysioterapeut, og uansett hva fysioterapeuten sa og spurte om, tok hun det som et personlig angrep på seg og sitt barn, så da MÅTTE hun liksom få forklart denne stakkars fysio'n at "alle barn er forskjellige altså!". Hun var tydelig usikker på det meste, og kom alltid med kommentaren "ikke for å kritisere altså, meeeen..." til alle oss andre. Slikt kjenner jeg at jeg blir mektig irritert over. Kanskje fordi jeg ikke har for vane å legge meg oppi og kritisere andre for hva de gjør med sine barn. Vel og merke kan jeg undre meg hvorfor noen gjør slik eller sånn, men jeg vokter meg vel for å spørre om det, eller komme med bemerkninger, nettopp fordi alle har SIN måte å oppdra på. Det som funker for naboen, funker ikke nødvendigvis for oss. Vissheten om nettopp det, i kombinasjon med en porsjon sunn fornuft, gjør at jeg faktisk føler meg trygg på at det jeg gjør i oppdragerrollen og omsorgsrollen for mitt barn er det riktige. Det er viktig å se hva andre gjør, og å høre på råd, men det er viktigere å stole på at det man gjør selv er riktig. Er vi som foreldre sikre, tror jeg det påvirker barna på en positiv måte. Også må man se hvert enkelt barn og tilpasse. På barneskolen lærte vi at rettferdighet noen ganger kan synes urettferdig, fordi alle har forskjellige behov. Og jeg kan skrive og skrive, for dette engasjerer meg, men jeg stopper her. Ha en fin kveld! :-)

    SvarSlett
  11. Bra innlegg!
    Hjertens enig med både deg og andre som har kommentert her!

    SvarSlett
  12. Jeg tror at temperament er medfødt.
    Derfor må man nærme seg barn på ulik måte.
    Jeg tenker likevel at man skal tenke gjennom hva man tror på og hvem man er, så faller man ikke så langt når man glepper.
    For det gjør vel alle foreldre?
    Eller er det bare jeg :)
    Og jeg tror den tryggheten som en bevissthet kan skape skinner igjennom i samspill med barna.
    Petrine :)

    SvarSlett
  13. Det aller morsomste med å ha flere barn, er å oppleve hvor forskjellige de blir! Selv om de så og si er skapt(støpt?) i samme skjea... Og det går ikke an å behandle alle unger likt, ikke en gang sine egne.

    SvarSlett
  14. Det er så sant så sant. Barna er så utrolig ulike - helt rart, men samtidig helt naturlig.
    Mange gode eksempler du nevner i innlegget:)

    SvarSlett
  15. Er jeg desperat nok, hører jeg på de fleste, hehe. Men man får heldigvis litt mer pondus i takt med antall unger. Så man prøver å puste og tenke på at alt ordner seg til slutt. -Også bør man holde seg unna chattefora for å få råd; under "hvordan få ungen tørr", finner man stort sett aldri nyttige råd, men skrytende mødrene som legger ut om at de bare putta på ungen truse også var han tørr .. -Og "hvordan få ungen til å sove"-forumet flyter over av mødre som skal skryte over gullungene som sovner på et nanosekund. -Pføy!

    SvarSlett
  16. Helsesøster sa til oss da vi var førstegangsforeldre at det ikke var detaljene man husket fra barndommen, men mer helheten og stemninga som satt igjen. Og at det kanskje var det man kunne prøve på; tenke på hva ungene vil sitte igjen med av barndomsfeelingen, og ikke være så detaljfokusert.

    (Eller hva hun sa, jeg var mest opptatt av babyen som stakk av for et godt ord)

    SvarSlett
  17. fint innlegg! ;) Mye viktig og bra blir sagt her!

    SvarSlett
  18. Liker!!! :-) Er selv inne i en pyton del av oppdragelsen. Tenåringsjenter som synes mamma er verdens dummeste som ødelegger livet deres.... Lykken er at det går over...

    SvarSlett
  19. Barneoppdragelse er vanskelig, Ingen fasitsvar der..Jeg henter masse inspirasjon hos mamma, hun er nok mitt forbilde og jeg gjør ubevisst de valg hun har gjort for oss søsknene, jeg leter i meg selv og finner svar og gjør det som er naturlig for meg,..og som oftest ser jeg at valgene jeg har gjort har fungert. Jeg henter nok noe fra bøker, artikler og venner med erfaring men innerst inne er jeg trygg kjenner jeg.. Nå ble jeg mamma første gang som 20 åring og jeg kan ikke si at jeg var noe mer utrygg da enn nå.. selvfølgelig hadde jeg ikke de erfaringene jeg har i dag, men jeg hadde fortsatt dette i meg og hentet ut det jeg trengte fra meg selv. Jeg var uredd og stolte på meg selv.. selvfølgelig ser jeg at nå som jeg er 37, er småbarnsmor igjen og har en del erfaringer, så er det nok noe jeg gjør annerledes, men jeg føler ikke at jeg var noen værre mor som tyveåring enn i dag.

    SvarSlett
  20. Godt skrevet som vanleg.
    Eg var veldig usikker med barn nr1. Men etterkvart som eg lærte han å kjenne fann eg best ut sjølv kva som passa. Prøvde ulike råd frå andre, men lot meg ikkje knekke når dei ikkje fungerte. Dess fleire barn dess meir avslappa vart eg. Ein kjem langt med sunn fornuft!!

    SvarSlett
  21. Barn er like forskjellige som voksne og må derfor behandles ulikt. En hver familie må finne ut hvilke metoder som passer best for seg. Råd fra eksperter stiller jeg meg mange ganger tvilende til. Det som fungerer i teorien virker nødvendigvis ikke like bra i det virkelige liv. Jeg forstår godt at foreldre kan føle seg usikker på hva som er rett når det er så mange motstridende råd som verserer.

    Cecilie

    SvarSlett
  22. Flott innlegg!
    Barn er forskjellige og må kanskje derfor oppdras ulikt. Synes det er greit å prøve ut ulike teorier, og har veldig tro på noe, som jeg ser hjelper for meg, men det er kanskje slik at det ikke hjelper hos andre. Noen ganger tviler jeg også sterkt på mine egne teorier, for om det er slik at de vanligvis virker, så virker de ikke bestandig :)

    Ønsker deg en finfin ny uke
    Og takk for flott innlegg!
    Klem Tonje

    SvarSlett
  23. JA, de er ulike, JA, oppdragelse er utrolig vanskelig, jeg henter råd og inspirasjon overalt, men tar det meste med en klype salt, og så hører jeg mest på meg selv og ungene mine. Når størsten bare er to, er det fortsatt mye vi skal lære, men vi klarer oss greit likevel.

    Liiiker innlegget!

    SvarSlett
  24. Godt skrevet, Pia! For det som gjelder for ett barn og en familie, gjelder ikke nødvendigvis for en annen familie eller et annet barn. Ja, våre barn er ulike. Tre jenter har vi. De to eldste er født med 2,5 års mellomrom. Men de er utrolig ulike i væremåte! Den oppdragermetoden som funker (?) på den ene, funker ikke på den andre. Her må det tilpasses. Tror det er veldig vanlig. Men jeg la meg likevel fascinere.

    SvarSlett
  25. Vi bruker i stor grad den gode gamle "magefølelse-metoden". Og til nå virker det som den fungerer sånn passe greit. Men jeg merker at jeg er veldig glad for at jeg leste endel om utvikling og lignende mens jeg var gravid så det er visse ting man er forberedt på. Tror jeg hadde følt meg mye mer utrygg i mammarollen om jeg ikke hadde noen andres erfaring å lene meg på til tider. Først lene meg på og så finne min egen vei deretter.

    SvarSlett
  26. Jeg fikk masse råd da jeg gikk gravid, som sistemann av venninnene i mitt kull i gjengen. Et av de var at jeg måtte kjøpe MASSE gulpekluter. Vel...Hedda var ingen gulpeunge. Str 62 var viktigst å kjøpe, 56 var ikke så viktig. Vel...Hedda trengte fler str 56, da hun brukte det i haugesvis med uker, og SOMMERkjolene i str 62 passet i oktober...

    Ikke noe om oppdragelse dette, men bare råd som ikke funket så godt. ;P

    Ellers har jeg tatt til meg ting jeg tror virker vettugt, og testet ut.

    Til venninner som har blitt mødre etter meg; Jeg ber de høre på råd, huske på det som de synes hører bra ut, og teste ut. Jeg sier, som du, at alle folk, voksne og barn, er forskjellige.

    SvarSlett
    Svar
    1. Oooog... vi var veldig flinke til å gå inn til Hedda ved hver lyd, da hun var baby. Så var jeg på noe hos ei i barselgruppa, hvor hun satt like rolig i stua mens guttungen "herjet" i senga.... "Hmmm...Kanskje Hedda skal få prøve seg selv...? "
      Og etter det har Hedda faktisk sovnet godt helt alene.

      Vi så det godt da vi var på ferie i sommer, og ene pappaen sa ved leggetid at de hadde mye å lære av oss - vi legger Hedda, sier natta (leser før senga) og går ut. Han måtte sitte, synge litt, prate litt og sitte enda litt.... Han synes det blir slitsomt i lengden, men det er vanskelig å snu når man har gjort det slik i 4 år...

      Slett
  27. Det er nok mange som er enige i det du skriver, inkludert meg selv. Men, det finnes måter å "oppdra" på som ikke passer for noen (f.eks. fysisk avstraffelse), og noe som passer for alle (gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg). Uempatiske svar og avgjørelser kommer man ikke langt med, verken til voksne, ungdommer eller barn. Vi må bli mer obs på å se oss selv når vi skal svare barna våre. Ingen liker at noen kommenterer våres dårlige sider, og barn liker ikke at vi kommenterer deres. Vis at du setter pris på det du liker at barnet gjør, og ha forståelse når du ser at barnet ikke synes alt er helt greit, men at enkelte ting også må gjennomføres.

    "Man skal ikke plage andre,
    man skal være grei og snill,
    og for øvrig kan man gjøre hva man vil."
    – Fra Kardemommeloven.

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails