mandag 5. mars 2012

Bare gråt, lille baby. Jeg bryr meg ikke.

Noe som engasjerer meg veldig når det gjelder babyer og søvn, er såkalte skrikekurer. Ferbers metode. At man skal la barnet ligge og skrike alene i senga. Man kan gå inn hvert femte minutt (eller er det hvert tiende?), roe barnet med stemmen, og så gå ut igjen.

Og her håper jeg virkelig vi snakker forbi hverandre. Mener vi det samme når vi sier babyskrik? Litt småsutring tåler jeg. Men å la en liten baby ligge alene i ei seng mens det hyler - mener folk virkelig at man bare skal la det ligge? At babyen vær så god får klare å roe seg selv? Er det noe at det første vi vil lære barna våre? Skrik så mye du vil - jeg bryr meg ikke! Her skal det soves!


Selvfølgelig vil vi voksne sove, og selvfølgelig kan man klikke uten søvn. Men du kan faktisk ikke forvente at du får den samme søvnkvaliteten som nybakt mor som du hadde i de dager du var barnløs.

Jepp, også vi i fortvilelse prøvde oss med noe gråtekuraktig med vårt første barn. For vi trodde at det var helt vanlig og naturlig at en baby la seg til i senga si, og at babyen ville sove rimelig mange timer i strekk. Men det gjorde ikke vårt barn! Han hadde jo både fått pupp og tørr bleie før han ble lagt, hva mer kunne han forvente, lissom? Og vi fikk høre at å skrike hadde de ikke vondt av!

Men vår baby skrek! Han roet seg ikke av at mamma eller pappa kom inn i rommet og snakket med mild stemme. Og det føltes så veldig feil å bare la ham ligge der. Han ville bli tatt opp, holdt rundt. Og det skjønner jeg faktisk godt.


At barn ikke skal få skrike seg til sjokolade, nye leker eller kun ketchup til middag, er noe jeg er helt enig i. Jeg er rimelig streng sånn. Men babyer må få skrike seg til nærhet og varme og trøst.

Ellers kan jeg anbefale denne artikkelen fra dagbladet.

Hva synes du om slike skrikekurer?

Ha en trøstende kveld med eller uten hyl!

67 kommentarer:

  1. Skrikekur fungerte bra på førstemann. Ikkje hylskriking, men sutring. Enn høre jo ka som e sutring og ka som e et reelt behov om du skjønna. Andremann virka ingenting uansett kor monge råd vi fekk frå helsestasjonen. Men etter to år gjekk det over sjøl om foreldra var veeeeldig slitne.

    På generelt grunnlag, ej vil ikkje la unga hylskrike, men litt sutring må gå an. Det handla litt om grensesetting.

    SvarSlett
    Svar
    1. Vårt barn sutret ikke. Han illskrek. Helt vilt. Ikke snakk om at vi kunne la ham ligge der for seg sjøl.

      Slett
  2. Her i gården så er det virkelig ikke snakk om å la guttungen på 8 måneder gå igjennom noen skrikekur. Jeg har funnet ut at de periodene han har skriki som en gal ved leggetid så har han rett og slett trengt litt nærhet. Hvorfor i alle dager skal jeg la han skrike i 2 timer bare fordi noen "eksperter" har bestemt at han skal finne søvnen i sin egen seng, når han kan få ligge 10 min ved siden av mamma eller pappa og få litt kos før han blir flytta til sin egen seng. Bedre for mammahjertet og bedre for babyhjertet syns jeg. :o)

    SvarSlett
  3. Jeg er helt enig med deg. Dette er en helt forferdelig ide - at babyer skal skrike til de gir opp (for det virker sikkert, barn gir jo opp til slutt - er det virkelig det man vil - at de skal gi opp å få trøst og nærhet!!!). Dette handler ikke om grensesetting - det er ikke det man driver med med babyer som trenger trøst.
    Og hvis foreldre synes de er slitne - welcome to the real world. Og tenk over hvordan det er for babyen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jepp, de resignerer jo etterhvert. Vet ikke hvor heldig det er...

      Slett
    2. vi resignerer jo alle litt etterhvert her i livet. dessverre. Det er for tidlig når man er baby. Da bør det være noe håp. Takk for at du skriver om dette.

      Slett
  4. Jeg blir så emosjonell når jeg snakker om slikt. Jeg leste og snufset meg gjennom den artikkeln men klarer ikke å skrive om dette uten å virke fordømmende. Jeg er helt på din linje der - jeg mener man ikke kan skjemme bort ungene i negatov forstand på oppmerksomhet, nærhet og kos.
    Også tror jeg at jeg ikke skal si noe mer om det.

    Vi har en trygg og kjærlig seksåring som vil kline litt mer på mamma enn det som er greit. Men vi er nær.Også kommer det en lang slamp og stjeler dyna om natten. Men vi er nær. Vi er vår lille famillie som er nær hverandre og ikke overser og vi gir hverandre trygghet. Og villar ikke små babyer ligge alene i mørket og lure på om det noen gang får en varm klem igjen.

    NÅ skal jeg gi meg :-)))

    SvarSlett
  5. Ungen har ligget inni magen i 9 mnd og plutselig skal den ligge alene. Ikke rart de vil ha nærhet og kos. Unger kan ikke bli bortskjemt med kjærlighet når de er så små. At 10 åringer fortsatt får skrike seg til å ligge sammen med mamma pappa er en annen ting ;)

    SvarSlett
  6. Jeg tror at alle må finne ut hva som passer for seg og sine.
    Selv har jeg 2 "ferber-barn" og får om noen måneder en 3. Vi har latt de ligge å skrike, og gradvis økt på med minutter. Når det har gått over i hylskriking eller man hører gråten endrer seg har man gått inn, tatt opp, trøstet og lagt ned, og sittet der til det passerte. Men det var ikke mange gangene det var nødvendig, og på 3-4 dager var soverutinen etablert. Nå hører det meg til historien at vi sitter i naborommet og ser tv og prater slik at ungen hører oss. Hadde en ANTI-FERBER mor på besøk da vi holdt på med første, men hun synes slettes ikke vi drev på med noen form for tortur ;P

    Ungene her i gården flyttes ikke over i egen seng før de har passert 1 år og vel så det, og samsover med oss frem til da. Mine unger er trygge og flotte og de smarteste ungene jeg vet om, og har sålangt ingen senskader! ;P

    SvarSlett
    Svar
    1. Klarte ungen å høre dere der dere satt og så på tv, var det vel neppe noen hysterisk skriking;) Tviler ikke på at du har trygge og flotte barn:)Og ja, alle må finne ut hva som passer for seg og sine.

      Slett
  7. Jeg heller mest til Linn kr/sykepleier her jeg altså. Bortsett fra samsovinga, min lå i sin egen seng, men med "håndavstand" til meg. :-)

    Jeg sier nå som jeg alltid gjør: Alt med måte... uansett

    SvarSlett
    Svar
    1. Jepp, folk må få gjøre det de synes er riktig. Og jeg er glad for at du "tør" å kommentere selv om vi er uenige her:)

      Slett
    2. Hehe, ja det er ikke ofte du smeller til med noe jeg er uenig i, egentlig. :-D Det måtte jo skje til slutt. :-P

      Slett
  8. Vi har 9 barn og hvert barn har vært forskjellig. Jeg må si at jeg har måttet lære å la et barn skrike av og til :-) Etter et par ganger så var det salig ro om natten. Men vi snakker ikke om hysterisk skriking - man må jo vite hvor langt man kan gå!
    Et 'hot' emne forresten - man kan lese og skrive mye om det...

    SvarSlett
  9. Dette hadde eg tenkt å skrive om, Pia, og så stjal du ideen rett framfor nasen på meg... :/
    Eg skriver kanskje noko om temaet seinere likevel. Det er eit viktig tema. Enig med deg her! Vi prøvde også å la eldstemann skrike litt, stakkar. Det var spesielt mormor som meinte at ungene hadde bare godt av å "trene lungene" Stakkars unger! Og stakkars meg, som sikkert fekk trent lungene mine når eg var så liten.. ikkje rart eg er slik som eg er... :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ha ha, det der med å trene opp lungene fikk vi også høre. En av våre skrek en del da han var baby, og en fra den eldre garde bare lo og sa ting som "Så sinna, da!" og "Han får nok sterke lunger, ja!"

      Slett
  10. Enig med deg, i aller høyeste grad! Innrømmer å ha prøvd på det lababyenliggeogskrikeprosjektet litt for snart 40 år siden, men ga fort opp! Og det med at ungene har godt av det, for da får de sterke lunger, ja det ble sagt den gang.. men det har jeg aldri trodd på! Man kan ikke skjemme bort små babyer. Det tror ihvertfall jeg.

    SvarSlett
  11. Eg har ikkje heilt takla det der nei... Gråtinga kjem jo ofte ved mangel på grunnleggjande behov, eller smerter. Dottera mi hadde periodar ho grein mykje, men det verka ofte som ho hadde vondt i magen eller noko slikt, så eg lot alltid tvilen kome "tiltalte" til gode. Seinare viste det seg at ho hadde utvida nyrebekken (som ho måtte opererast for), noko som nok var grunnen til desse magesmertene ho hadde i periodar.

    Me tok ein liten "grineperiode" på sonen vår då han var 1,5 år, og skulle tilvennast å liggja i eigen seng og avvennast med amming. Det gjekk betre enn eg trudde, men då var det også litt lettare å skilja gråtinga frå sutring enn det er når dei er mindre. (Han har forresten vore ein del sjuk sidan dess, og er tilbake i senga vår om natta....)

    SvarSlett
    Svar
    1. Men det er stor forskjell på en på 1,5 år og en liten baby. Etterhvert er det lettere å sette grenser, barnet har gjort seg noen erfaringer, og vet at mamma/pappa er der, og at det ikke er farlig å ligge alene. En liten baby vet ikke dette.

      Slett
    2. Nei, var det eg meinte, er jo stor skilnad på større born og babyar. Meiner dei særiøst at så små babyar skal liggje og grine? Nei, det trur eg ikkje er noko sunt. Er det ikkje fare for at dei blir litt avlært når det gjeld grining, og heller ikkje grin når dei har andre behov?

      Slett
    3. Skjønte at du skjønte det;)
      Jo, jeg synes også det er litt skummelt å ikke respondere når en liten baby skriker. En baby er ikke trassig. Min toåring kan være trassig. Men ikke en baby.

      Slett
  12. Veldig enig med deg her. Vi har hverken fått til eller ønsket å få til dette med å la barnet ligge å illskrike. Jeg har forsøkt å være konsekvent, men må innrømme at det første året var jeg ikke så flink til det. Da kunne jeg også ta igjen litt søvn på dagtid om barnet sov dårlig om natten.
    Klem

    SvarSlett
  13. Etter å ha sett på Supernanny med nr.1 lot vi ham skrike...men så leste jeg litt forskning om det, og slutta med nr. 2 og 3... Får meg ikke til å la bøllefrø ligge å gråte dersom det kan gi hjerneskade... :-)

    SvarSlett
  14. Jeg mener det er forskjell på gråt og gråt, og redd eller hysterisk gråting, ja da forstår jeg at man løper til. Men... og nå hisser jeg sikkert på meg noen her... jeg får litt noia av foreldre som overhodet ikke tåler at ungene skriker litt. Har venninner som klager over at de er så slitne, fordi ungen deres vil bæres hele tiden. Og merkelig nok (not!) er det akkurat de samme venninnene som ikke får igang skikkelige soverutiner. Og takke meg til, jeg ser jo hvorfor! Et lite mukk fra ungen, og de løper til. Og bærer og dikkeduller konstant.
    Det går knapt an å ha en samtale med dem mens ungen sitter blid og fornøyd på fanget deres heller, for oppmerksomheten er på barnet. Hele tiden!

    Klart ungene deres synes det er store greier. Og at det bør være slik... og derfor protesterer vilt om mor og far innimellom gjør et bittelite forsøk på å få inn ligge- alene- rutiner. For det er jo det de er vendt til! Å kjenne mor eller far inntil seg. Ikke bare når det skal soves, men hele tiden.

    Men totalt sett er jo ikke disse barna noe blidere, mer fornøyd eller tryggere enn de som fra starten av vennes til å ligge litt alene. Både på gulvet på dagtid og når de skal sove på kvelden. Snarere tvert imot, for de er jo så vant til å være "på hendene" hele tiden at det selvsagt føles utrygt straks hendene ikke er på dem. Og mor og far ikke pludrer med dem. Klart de ikke vil sove alene da!

    Selv er jeg veldig glad jeg hadde tvillinger siste gangen, for da MÅ man fra starten av venne seg til med å legge dem fra seg. Og det godtok ungene, siden de ble vant med det fra starten av. Og litt misfornøyd klaging et par dager, da de skulle legge seg alene, ja det måtte mor fint bite i seg. Og det var ikke hysterisk eller redd gråting. Bare klagegråt. Noe som er sårt nok for en mor å høre på, jeg vet det. Og selv et par minutter virker leeenge, så jeg måtte ta stoppeklokke til hjelp. For jeg kunne ha bannet på at de 5 minuttene var 20 minutter. Det virket virkelig slik!
    Men tilvenningen tok heldigvis bare et par- tre dager, før de forsto at nå var det natt og sov uten å klagegråte. Og jeg tror det gikk så lett og fort for oss fordi de ikke ble båret på hendene hele dagen også. For jeg tror oppriktig at tilvenningen med å være alene, sove alene, bør starte med å tåle å ligge litt alene på dagtid. Tåle at mor og far har oppmerksomheten andre steder (skjønt et øye på barnet selvsagt). Så jeg rister bare på hodet innvendig når mødre som diller med ungene HELE TIDEN klager over at de ikke får til soverutiner. Man ligger som man reder!

    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for engasjert kommentar! Jepp, jeg ser nok også at man ligger som man reder - våre små barn sov ikke strålende de første par årene.... Men de sov ikke så ille heller. Og etterhvert gikk det seg til, og nå sover de tre eldste riktig så godt:)
      Jeg tror jo at barn som får mye nærhet og stimuli den første tida, blir trygge og robuste etterhvert. Og jeg er absolutt for grensesetting, men velger å sette inn støtet på andre områder enn akkurat det der med kosinga;)

      Slett
  15. Kjempebra innlegg! Er så enig så enig og har skrevet om det på bloggen min for noen dager siden selv!

    SvarSlett
  16. Flott innlegg! Mine barn får ikke ligge å skrike! Å mine to siste barn har en fin og rolig natte rytme. Hun første har aldri sove, men det er en helt annen sak;);) Nei barn trenger trygge rammer rundt seg og det skaper ikke man ved å la babyen ligge på et rom å gråte! Det mener JEG!

    SvarSlett
  17. Nå er det slik at alle mine tre har vært enkle å legge, sovet godt stort sett og skreket lite. Men jeg ser ikke for meg at jeg hadde taklet ferber-metoden særlig bra. Ikke hadde jeg villet prøve meg på den heller. Men jeg tåler litt gråting i form av sutring og den typen som kommer fordi ungen er sinna for å ikke få det akkurat som han vil (nå gjelder jo ikke det de aller minste i så stor grad).

    SvarSlett
  18. Så bra at du skriver om det her, Pia. Jeg syns dette temaet er veldig vanskelig, og det er fordi jeg er så enig med deg. Små babyer trenger nærhet og det er et av de primære behovene deres. Det å skulle la en unge illskrike fordi de skal "lære seg" å sove føles grunnleggende feil, og jeg syns det er litt sprøtt at det er dette som er den normalt aksepterte holdninga.

    Jeg/vi har gjort en del ting annerledes (for eksempel tøybleier og samsoving) og har fått en rekke kommentarer på at vi gjør nettopp det. Jeg mener veldig sterkt at hver må få lov til å gjøre som de føler er rett og prøver så langt jeg kan å ikke kommentere når andre snakker om ting de gjør med barna sine som jeg er uenig i. Om andre vil kommentere hva jeg gjør, får de bare gjøre det, men min holdning er å ikke gjøre det samme. Helt til det kommer til dette temaet, for da syns jeg det er sabla vanskelig å skulle la være å si noe. Dermed; tusen takk for at du gjorde det :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg prøver også å unngå å kommentere hva andre gjør. Men jeg er tryggere i min egen blogg, om du forstår;)

      Slett
  19. Jeg tror heller ikke på skrikekurer. (Du verden så deilig med vanlig å,æ og ø igjen)

    SvarSlett
  20. Tusen takk for at du skriver dette, og for at du linker til kronikken min. (http://www.dagbladet.no/2012/02/28/kultur/debatt/kronikk/babygrat/oppvekst/20440289/)
    Dette er viktig! Ja, det er sterke meninger og følelser involvert, og man gjør så godt man kan og alt det der, men midt i alt er det små babyer det er snakk om! Små mennesker som ikke kan hjelpe seg selv, de er prisgitt oss og vår hjelp.
    Igjen: Takk!
    Vennlig hilsen Kristine

    SvarSlett
    Svar
    1. Bare hyggelig - jeg likte artikkelen din:) Noen elsker den, mens andre blir nok kraftig provosert...

      Slett
  21. Den overskriften traff. Bra, Pia! Slike gråtekurer skjønner jeg ingen ting av, og kunne aldri brukt.
    Dog har diskusjoner rundt temaer som dette lett for å bli vanskelige. "Alle "har jo gjort det på sin måte, og kan jo ikke skjønne hvorfor alle andre ikke bare kan gjøre som dem. Det blir ofte for personlig. Her flyttet lillemor på eget rom da hun var seks måneder. Da hadde hun de første månedene kun sovet oppå eller helt inntil mammaen og pappaen sin, deretter i sengen ved siden av. Men plutselig fant hun ut at hun ikke kunne sove når vi var i samme rom, selv om hun kom opp i sengen sammen med oss. Fra første natt på eget rom sov hun hele natten igjen. Og det har vi gjort siden, alle sammen. Derfor kan jeg selvsagt ikke skjønne hvorfor ikke alle andre bare kan følge akkurat samme prosedyre som oss. For den var jo så fryktelig planlagt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du sier du ikke skjønner noe av disse gråtekurene, men hvis du hadde visst grunnen til at folk gjør det så kanskje du hadde endret mening. Vi holder på med det nå med vår 6mnd gamle jente, og det fungerer bedre enn noe annet. Det er en grunn til at vi gjør det, hvis ikke hadde vi så klart ikke gjort det. Er jo ikke akkurat slik at jeg liker å høre på at hun ligger og griner for seg selv... Har nettopp skrevet innlegg om det, dersom du skulle være interessert i å vite grunnen vår.

      Synes folk burde tenkt litt lenger enn det nesa rekker før de snakker. Ting er ikke alltid slik folk tror.

      Slett
    2. Hei Linda. Jeg skal lese innlegget ditt:) Det jeg, alt for fjasete, prøvde å si med min kommentar var jo nettopp at alle barn og familier er forskjellige, og derfor blir temaer som dette veldig vanskelig å diskutere. "Alle" har jo vært i samme situasjon. Jeg har heller ikke satt meg inn metoden, og derfor skjønner jeg ikke mye av den.

      Jeg mener selvsagt ikke at alle skal gjøre som oss. Heller det motsatte. Det var bare et eksempel på at alle er forskjellige, og at det ofte er ganske tilfeldig hvordan rutiner utvikler seg. Her må mini være alene for å sovne. Jeg tror det er en god blanding av hell, tilfeldighet og personlighet. For å nevne noe.

      Håper dette var litt oppklarende..

      Slett
    3. Personlighet har mye å si...Noen av mine barn kunne jeg liksom bare legge, og det var helt greit. Mens andre var det ikke bare å legge...

      Slett
    4. Takk linda!!! ka pokker skal man gjør??? d siste eg vil er å la lillegull gråte. nem nå er d ikke styr på noe. han vil bare sove hengende på puppen. har kava me dette i 4 mnd og han er utilpass pga for lite søvn. skal eg ligge me han fra 19-7 så han får nåkk søvn?? da har eg ikke rygg til å ta meg av han dagen etter. ser ikke noe anna løsning enn å bli "streng". og da blir d grining:( folk må passe seg før de dømmer i hytt og pine. de som er så fryktelig i mot dette har sansynligvis hatt et anna valg og fått d til på en anna måte!

      Slett
  22. Jeg har alltid vært sånn "skal aldri la henne ligge å skrike alene" selv om jeg har hatt en baby som sover DÅRLIG. Hun ble vel rundt 10 måneder før vi lot henne ligge litt for seg selv og sulle i noen minutter, men da var det faktisk kommet til et punkt der hun fikk alt for lite søvn og ingenting annet funket. Før da hadde vi bysset henne eller ammet henne eller hva enn, men plutselig en dag ville hun ikke sovne UANSETT. Og det gikk ikke, det ble for galt! Ikke for min del, jeg skjønte jo at sovingen var over da jeg ble mamma, men for hennes. Hun kunne liksom være våken 12-13 timer i strekk, og det er ikke bra for en liten baby. Så nå må vi noen ganger bare la henne ligge der å sutre, og det gjør vondt i mammahjertet, men det er nødvendig. Nå er hun nesten ett år da.. jeg ville aldri funnet på å gjøre noe sånt mot en liten baby som var yngre enn iallefall 8-9 måneder. :/

    Greia er vel også at unger er forskjellige, og trenger forskjellige ting. Og jeg gidder ikke lese avisene om disse tingene, for i neste uke kommer hu Naphaug-dama og sier at unger skal skrike, det er bare bra for dem. *sukk* De skifter mening annenhver uke..

    SvarSlett
  23. hmm..ja du vet jo hva jeg mener:)
    Det er ikke helt bra å være motstander av noe man ikke har satt seg skikkelig inn i (ref til flere av kommentarene her). Man må lese om metoden, og alle hensyn som faktisk tas. Ville ikke brukt Ferber på små babyer med mødre som ikke har kommet inn i en skikkelig rutine med amminga. Til eldre barn derimot (fra 1.5 år og oppover)er jeg helt enig i Ferbers tankegang. Spesielt den delen med at barnet skal lære seg å sovne av seg selv, dvs bli lagt i våken tilstand..ikke bysset eller ammet i søvn. Den er jeg veldig for! For meg er dette til barnets beste.. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. He he, ja, veit hva du mener;) Og jeg er også helt enig i at det stor forskjell på en baby og en på 1,5. Etterhvert må de lære seg til å sovne selv, ikke bysses og ammes i søvn. Men jeg synes at noen begynner å være "strenge" for tidlig! Og barn er ulike. For noen funker det kanskje greit å ammes kun hver fjerde time, ha faste sovetider, osv. Men for noen babyer er ikke dette naturlig. Jeg ammet mine mye hyppigere enn hver fjerde time. Noen ganger sov de tjue minutter på dagtid, noen ganger to timer.

      Slett
  24. http://www.barneportal.no/82/s%C3%B8vnmetode-ferbers-metode/

    SvarSlett
  25. Jeg har faktisk akkurat skrevet et innlegg om nettopp dette. For noen fungerer det veldig godt, mens andre må ty til andre løsniner, så jeg synes det er toskete og idiotisk at folk skal si at en skrikekur overhodet ikke er bra for barnet. I stedet for å skrive en uendelig lang kommentar her nå, vil jeg linke til innlegget mitt, så kan du lese hvordan vi opplever dette. Ikke ment som reklame i det hele tatt, er bare for å slippe å skrive uendelig langt her. Synes det er viktig at folk får vite grunnen til at vi lar barnet vårt skrike seg i søvn. http://heltlindz.blogg.no/1330989101_vi_har_gtt_tilbake_ti.html

    SvarSlett
    Svar
    1. Har vært inne og lest hos deg:)

      Slett
    2. Og her er det jeg svarte deg igjen: Ja, det la jeg også merke til! Selv takk for tilbakemelding. Ja, det er nettopp det at ingen barn er like, derfor må alle få finne sin egen måte som passer best for seg og sine barn. Ferbersmetoden er en metode en må slutte med dersom det overhodet ikke har noen funksjon. Foreldre som aldri slutter, men bare fortsetter og fortsetter selv når de ser at det ikke fungerer for deres barn, er rett og slett skumle. Jeg er fullstendig enig i at det er en skummel metode dersom en ikke bruker den rett. Klarer en å bruke den rett, noe jeg mener vi gjør, kan det være en veldig veldig effektiv og fin måte å få barnet til å sove på :) Det har vi erfart :)

      Slett
  26. Klarte aldri å la dem ligge og skrike....er enig med deg her, Pia! Barn gråter fordi de trenger noe, og siden de ikke kan snakke er det vår oppgave å finne ut hvordan de kan trøstes, hva de trenger....kroppskontakt er forresten absolutt nødvendig for å overleve.

    SvarSlett
  27. Jeg er så enig Pia!
    Jeg er nok av den som klarer å høre på sutring en stund, men ikke hylskriking... og særlig ikke når de er bittesmå.. Merker jo at hylskriking (når det en sjelden gang skjer) med snuppa på 2,5 år er noe helt annet. Noe kalt trass.... Og da er vilje litt sterkere hos meg.

    Hadde denne diskusjonen hos ei venninde. Men gutten på nesten 1 år. Hun var heller ikke for disse skrikemetodene, men jammen er det forskjell på å la de sutre og ikke.. Hun klarte nok ikke høre på litt sutring heller.... og da sier det seg selv at søvnen blir dårligere for både liten og stor. Når barnet er så stort som 1 år tror jeg det er går mer på vane enn de faktiske behov. Og særlig når barnet "bare sutrer litt"

    SvarSlett
  28. Litt sutring klarer vi, men skriking?! Nei. i desperasjon (og etter råd fra helsestasjon) skulle vi prøve da Mattias var 4-5 måneder. Jeg satt i stuen og telte sekunder med fingrene i øret og merket at hjertet mitt ble ødelagt for hvetr sekund. Jeg tror vi klarte å sitte der i nesten 1 minutt før jeg løp inn og tok han opp. Pytt med om det er slik at resultatet blir at barnet lærer at det "lønner seg" å skrike. I og med at det er den eneste måten en baby kan protestere på MÅ det lønne seg å skrike - det er jo den eneste måten han kan "tilkalle" oss på. Ingen gråtekurer her i huset - hverken før eller etter det minuttet i 2009 ;)

    SvarSlett
  29. Jeg må bare si en ting til.. Hvorfor skal man være så ekstrem? Bruke den eller den metoden slavisk? Hva med sunn fornuft og "hva passer oss og vår familie?".

    SvarSlett
    Svar
    1. Sunn fornuft pluss å finne ut det som er det beste for seg og sin familie er jeg helt enig i:)

      Slett
  30. Hehe, ser at det er mange som blir engasjerte her. Søvn er et veldig hot tema når man er foreldre!

    Jeg er helt enig med deg, Pia, og jeg håper virkelig ingen foreldre bare lukker døra og tenker at de ikke bryr seg. Som du sier, en baby har nehov for så mye mer enn bare mat og tørr bleie.

    Jeg har aldri klart å høre på at barna gråter, de får kose og kommme opp i senga selv om det betyr mye mindre søvn på meg. Men det er greit! Når de blir litt større så sover de godt, uansett :) For meg er det viktigste at barna føler seg trygge, at de kan be om hjelp og FÅ hjelp, uansett hva det er.

    Å etablere gode søvnrutiner er en annen sak, det kan man begynne med når barna er 3-4-5 måneder gamle. Da klarer de å sovne selv, men det finnes andre måter enn Ferber for å klare det.

    Helt enig med bare lille Elin; sunn fornuft er stikkordet!

    SvarSlett
  31. Jeg har stor tro pa at man skal kjenne etter selv hva som er riktig. For oss var det helt feil og uaktuelt a la sonnen var ligge og skrike da han var baby. Vi hadde gode sovnrutiner, men han var vant til at det var noen i sengen hos ham nar han sovnet. Ja, det var slitsomt innimellom, men det ER slitsomt a ha barn. Livet er ikke som for man fikk barn (i allefall i endel ar). Han sov i sengen med meg til han var store karen, men en dag var han ferdig med det uten at det var noe drama rundt det. Han er na for nesten en voksen kar a regne og er en avbalansert, rolig mann som har et godt og naert forhold til begge sine foreldre. Det er mulig det ville vaert annerledes om vi hadde hatt flere barn, men jeg forestiller meg at de fikk vel alle komme i sengen og vaere naer oss om de trengte det!

    SvarSlett
  32. Enig med DU! Jeg klarer ikke å la de små ligge å skrike, selvfølgelig kommer det noen knirk" en gang i blant mens jeg må ordne flaske, ta hånd om de andre barna osv men aldri om jeg har latt de ligge å hyle seg i søvn.

    Fin tirsdag til deg!

    SvarSlett
  33. Jeg kunne ikke vært mer enig!! Babyer - og barn, mener jeg - kan ikke skjemmes bort med for mye kjærlighet og nærhet. Jo mer kos jo bedre:)

    SvarSlett
  34. Dette har vært en fanesak for meg siden første ble født, for 11 år siden... Fikk nesten sjokk da jeg første gang leste om at dette var gjengs måte å få babyer til å sove på, og mer eller mindre det eneste som ble anbefalt om man hadde babyer med "søvnproblemer". Det siste er også et tema- hva er egentlig søvnproblemer? Jeg har alltid ment at vi muligens har et noe unormalt syn på og forhold til babyer, barn og søvn... hvertfall slik vi får servert det. Om det var helt naturlig at babyer skulle sove natta gjennom, og finne søvnen helt selv når de fyller 6 mnd, så ville kanskje 90 % ha gjort det? Men er det slik IRL? Erfaring sier det motsatte... Så mener vel at en revurdering av hva som er normalt og hva man kan forvente med tanke på søvnen hadde gjort en litt mer avslappet og tilnærmelig for at dette er en prosess som tar noe lenger tid enn et par måneder. Har så mye på hjertet ang dette, Pia! Men trenger jo ikke skrive en avhandling her hehe. Har hvertfall ikke kjørt noen skrikekur på noen av mine- og unger er forskjellig ja (ser det på mine fire), men er ganske overbevist om at det finnes så utrolig mange andre måter å tilnærme seg søvn på at det å bevisst bare la ungen skrike aldri burde vært noe forslag.

    SvarSlett
  35. Enig med deg! Små babyer skal ikkje ligge å grine. Det har eg aldri greid å høyre på.. Men vi foreldre, kanskje spesielt vi mødre, lærer oss fort å forstå babyens gråt, og kan skilje om det er sutring eller om den lille har det vondt.
    I følge min avdøde mamma, så grein aldri eg og søskena mine når vi var små.....? Eg kan ikkje heilt fatte at det kan vere mogleg.

    SvarSlett
  36. Jeg skal generelt være forsiktig med å mene noe om hvordan få barn til å sove, siden vi har vært velsignet med at begge har et unormalt godt sovehjerte. Ja, jeg sleit t.o.m med ammingen med begge fordi de sovnet straks de ble lagt til puppen. Har jo likevel gjort meg noen tanker... For det første synes jeg det er stor forskjell på et nyfødt spebarn og en litt større baby. Når det gjelder sistnevnte kategori, så tror jeg absolutt at de på sikt kan få uvaner mht å kreve oppmerksomhet om natten, noe som fører til at både foreldre OG barn blir utslitte og sure. Dessuten har jeg tro på at "self soothing", altså å ha trygghet til å "finne roen" selv må være en god ting. Men der er jo barn født høyst forskjellige, virker det som og dette er nok enklere i teorien enn i praksis for mange. Igjen, jeg har vært heldig med egne barn, men har jo fulgt med på venninner som har slitt mye med nattevåk.

    SvarSlett
  37. Hva, er det noe galt i det og? Jeg som tenkte å kjøre ferber på veslejenta nå når hun passerer fire uker. Da er det vel på tide at hun sover natten igjennom i egen seng?? Hihi, nei skal ikke tulle med sånnt.. Jeg er veldig enig med deg, og hadde nok aldri klart å kjøre en sånn kur på mine barn. Men samtidig, så fordømmer jeg ikke de som kjører en light verson av denne, hvis de er helt på randen.
    Vi har forresten alltid vært streng med Daniel i forhold til søvn, og f.eks. aldri latt han få komme ut av soverommet etter at han har lagt seg. Men vi har aldri latt han hylskrike på rommet alene - kun sutring. Da han var 9 mnd kjørte vi også nattavvenning på ammingen, men da satt far inne hos han og trøstet når han skrek. Og det var heldigvis bare første natta det ble skriking :)

    SvarSlett
  38. Fint innlegg! Jeg synes det har lett for å bli for mange "gode råd" til nybakte mødre. Man bør følge hjertet! Har selv to små barn. Eldstemannen sov mellom meg og pappaen til han var 10 mnd. De siste månedene ville han ha pupp fra 10 til 11 ganger hver natt. Dvs verken han eller jeg sov noen gang sammenhengende i mer enn 40 minutter. Helsesøster rådet oss til å få mer orden på soverutinene, men jeg hørte ikke helt på det øret. Helt til Mini plutselig en natt forlangte at vi i tillegg til pupp skulle stå opp og leke midt på natten. Han ble kjempesint da han ble tvunget til å legge seg ned igjen! Da var det slutt, og pappaen overtok. Etter et par netter med en hissig liten tass og en pappa med ørepropper i sengen ved siden av (Mini var så sint at han ville ikke trøstes, men jeg syntes det var viktig at han ikke var alene på rommet), begynte han å sove hele netter. Det var rett og slett fantastisk! Alle ble blidere og fikk mye mer energi. Jeg husker at jeg akkurat da angret på at jeg ikke hadde hørt på helsesøster tidligere, men på den annen side føltes det fint å ha gitt han den starten på livet.
    Nr to fikk ligge ved siden av meg hver eneste natt til han var 6 mnd, men da begynte søvnmangelen å bli så stor at også han måtte nattavvennes. Han er en roligere type enn storebror, så det gikk fint uten altfor mange protester.
    Soving og babyer er ikke bare enkelt... Men jeg mener det er et tankekors at babyer i andre kulturerer gråter mye mindre enn våre vestlige babyer fordi man har en annen måte å ordne familien på; hele gjengen sover sammen, baby bæres rundt mens mor jobber osv

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg kjenner til det med at søsken er forskjellige og noen er roligere varianter enn andre...
      Jeg har bodd i Tanzania, og der var det helt vanlig å bære rundt på babyer, babyene sov sammen med foreldre og søsken om natta, de fikk pupp i hytt og pine. Det har nok påvirka meg en del.

      Slett
  39. Har aldri brukt skrikekur på barna mine, men førstefødte drev meg til det totale vannvidd da jeg ikke kunne legge henne fra meg for å gå på do en gang og hun sov kun 20 min. i et strekk hele det første året + måtte igjennom to operasjoner før 1års dagen. Hun måtte også mates med flaske og alt det arbeidet flaskemating innebærer. Det var nok jeg som ikke taklet lyden? Hadde vel egentlig ikke gjort noe at hun skrek mens jeg satt på do alene i alle fall?? eller? he he, de andre to har taklet godt å ligge litt alene og har ikke hatt behov for kroppskontakt 24/7 som førstemann heldigvis og de ble begge to ammet til de ikke ville ammes mer så jeg slapp alt det flaskestyret og det ble jo kortere ventetid for dem og dermed skrek de ikke like mye heller da det var tid for mat. (eller er det sånn at førstemann herdet "skrikeøret"??) he he :)

    SvarSlett
  40. Jeg har en liten gutt på 4 måneder som har hatt en nakkeskade etter fødsel. Det har blitt MYE gråting de siste månedene, og det har vært uaktuelt å la han gråte i senga alene. Særlig siden babyer ikke gråter fordi de ønsker å være ekle med foreldrene sine. Det er jo deres måte å kommunisere med oss på!!! I dag var lille Spurv både trøtt og sulten og alt-på-en-gang, men vi satt i bil. Jeg satt bak sammen med han, men gode stryk på kinnet og vuggesang hjalp ikke. Vi måtte stoppe på en liten avkjøring på motorveien og trøste babyen...! Og etter at han hadde blitt trøstet roet han seg etterhvert og da måtte han ha litt pupp før vi kjørte videre. Siden han har hatt veldig vondt i nakken og ei skulder siden fødsel, våkner han veldig lett (fordi han får vondt når han beveger seg). Vi har vel egentlig ikke sovet mer enn 90 minutter i strekk de siste fire månedene. Jeg har opplevd at svigermor og andre har kommet med velmenende råd om at "babyen godt kan gråte litt... han dør ikke av det". Mitt svar kommer kontant: "JEG HAR MINST 18 ÅR PÅ Å LÆRE BARNET Å SOVE. OG JEG VIL HELLER HA ET TRYGT BARN ENN ET SOVENDE ET!!! :-)

    SvarSlett
  41. Slike råd tar ikke høyde for at skrik er uttrykk for så mangt. Det er omsorgssvikt å ikke roe et barn som skriker etter trygghet. På den andre siden kan nettopp den lille pausen der babyen skriker for seg selv være nok til at mor/far orker fortsette nedroingen. Noen ganger må man ha en pause for å ikke bli gal!

    SvarSlett
  42. Takk!!!!!
    Selv om jeg var sikker i min sak fra før, måtte jeg til slutt google angående babygråt. Jeg er 28, har en gutt på 3 mnd, og når gutten min gråter får jeg stadig høre at små babyer utvik
    ler sterke lunger av å gråte.
    Det er det største tøvet jeg hører...! Og jeg blir så utrolig provosert av gamle damer som ikke tar gråt på alvor, men bare sier "barn gråter skjønner du, Siv" Heldigvis gråter han ikke så mye lenger, men jeg kjenner det virkelig vrenger seg når familemedlemmer man burde ha respekt for kommer med tulpratet sitt.

    Så tusentakk for at det er blitt satt ord på!!!! Og at vi kan få lov til å være snille, gode mødre mot barna våres, og gjøre det som trenges for å bedre situasjonen til babyen vår når den gråter. Kanskje han bare er trøtt, eller litt tørst stakkar... Stå på alle gode mammaer : ))

    SvarSlett
  43. Hei Pia!
    Ser at dette er en gammel tråd men vil bare si meg enig med deg.
    Gutten vår på 11 mnd sover ikke sammenhengende mer enn 1 time i gangen hele natten gjennom, men jeg har overhode ikke trua på skrikekurer. Han vil ha nærhet, og det får han. dert er mye som skjer for en liten kropp i løpet av en dag, og om natten bearbeides mange av disse inntrykkene, tror ikke vi hjelper han til å bli trygg ved å la han gråte og finne ut av alt dette selv.

    Det ordner seg til slutt, uansett:)

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails