onsdag 23. november 2011

Tap. Og avskåret fra samfunnet

Du skjønner ikke helt hvor glad du er i noe før det er borte. Dette har jeg brutalt fått erfare de siste dagene.

La oss gå litt tilbake i tid:

Fra Microsoft fikk jeg en ny, kul mobiltelefon jeg skulle prøve ut. En Samsung Omnia. Veldig fancy. Litt for fancy for meg. Jeg hadde, etter snart et års bruk, endelig fått satt meg inn i HTCens finesser. Jeg var ikke ute etter en ny mobil. Herregud, jeg hadde jo så og si en ny mobil!

Men så skulle jeg inn til Microsoft på et møte. Og da fikk jeg et spark bak. Jeg MÅTTE sette meg inn i den Samsungtelefonen. Jeg skulle møte de andre Microsoftbloggerne. Og jeg, som den eldste (ja, ja, gni det inn!), ville liksom ikke skille meg ut. Jeg ville få til like mye som de andre. Så da begynte jeg.

Og så viste det seg at Samsungen var riktig så grei å bruke. Jeg klarte å fikse det sånn at alle e-poster både fra hotmail-kontoen og fra gmail-kontoen kom fykende inn på mobilen. Jeg fiksa på en innstilling, og vips hadde jeg et helt album med bilder inne på telefonen - bilder jeg tidligere hadde maila til mora mi ved å bruke noe som heter SkyDrive. (Det der får jeg forklare hva er seinere).


Og ikke minst oppdaga jeg en fiffig kalender, der jeg faktisk veldig enkelt kunne legge inn avtaler. Selv avtaler jeg hadde lagt inn i kalenderen på dataen min kom fram på mobilen! Men det jeg faktisk ble mest glad i, var den enkle skjermen. Den hadde sånne store ikoner. Det ble ikke noe knoting og tafsing og knasting. Det var enkelt å navigere seg rundt.

Mobilen har sikkert massevis av andre funksjoner også, men det var nå dette jeg rakk å bli begeistret for. Såpass begeistret ble jeg, at jeg følte meg klar til å la Samsungen bli MIN telefon. Ja, den ble så MIN at jeg følte meg helt trygg da jeg forrige helg skulle reise til Bergen. Jeg hadde alt av info på mobilen. Billetten. Massevis av bilder fra nyhuset som jeg skulle vise fram. Og alle avtaler lå kjekt inne i kalenderen.

Det siste jeg rakk å legge inn, var en avtale om et bloggtreff i Oslo. Så måtte jeg skynde meg å pakke sammen saker og ting, få en sønn til å samle sammen blader og gullfiskkjeks, og så kastet vi oss av toget. (Det sto da i ro). Og når jeg ser lokaltoget fyke videre mot Eidsvoll, oppdager jeg at mobilen er borte. Den ligger igjen i setet. Den må ha sklidd ut av lomma mi.

Vi kom oss til Bergen, men jeg har følt meg avskåret fra samfunnet siden denne hendelsen. Jeg venter i spenning på at effektive Hittegods skal sende meg en gladmail. Mannen min tror jeg vil vente forgjeves. Jeg makter ikke så mange flere dager uten mobil. Og jeg aner ikke åssen jeg skal få sagt dette til Microsoft.

Hva gjør jeg nå? Må jeg bite i det sure eplet og skaffe meg et nytt sim-kort? Får jeg et helt nytt mobilnummer? Og kommer Microsoft til å bli rasende?

Ha en isolert kveld med eller uten telefon!

28 kommentarer:

  1. Oooooo.... Du, pust godt nå, og så satser vi på at noen kjenner igjen bildene på mobilen (unger og annet) og sender deg den i posten :)

    SvarSlett
  2. Hahaha...høres ut som du har solgt sjela di til microsoft! ;)

    SvarSlett
  3. Ege: Jeg har sperra telefonen;)

    Sissel: Mobilen VAR kjempeflott! Og nå er jeg mobilløs...

    SvarSlett
  4. Synes fryktelig synd på deg. Det eneste lyspunktet i denne historien er at du har krabba deg opp på et veldig høyt teknisk nivå når det gjelder telefonduppeditter.

    Jeg må nok si meg enig med mannen, men hey, det er jo lov å leve i troa på at det finnes ærlige mennesker som har funnet din nye kjærlighet og levert ham inn til hittegodsen, altså telefonen, ikke mannen.

    SvarSlett
  5. Elisabeth: Takk for trøst. Jeg får se om jeg får kjøpt meg et nytt SIM-kort og skaffa meg et nummer. Blir jo helt utafor uten mobil. Og så får jeg melde ifra til Microsoft - synes jo det er ekstra ubehagelig å miste noe som ikke er mitt...

    SvarSlett
  6. Sympatiklem fra meg... syns synd på deg, siden det ikke egentlig var din telefon.
    Krysser fingre for ærlige finnere. De finnes!
    Ellers er jeg megaimponert over alt du har lært med den telefonen. Jeg har en skikkelig gammaldags. Ikke sånn med antenne da, der går grensa ;)

    SvarSlett
  7. Uff, stakkars deg! Krysser fingrene for at alt ordner seg:-)

    SvarSlett
  8. Ja ikke vet jeg, men sympati skal du få. Jeg druknet min mobil med en vannflaske i vesken torsdag i forrige uke. Får ikke ut SIMkortet. Så sånn er det. Har tenkt meg frem til at jeg må gå og få den åpnet i alle fall....

    SvarSlett
  9. Huff, føler med deg. Veldig ekkel følelse når ein finn ut at ein faktisk har mista noko viktig. Det der skjedde nesten med meg ein gong også, heldigvis ringte mannen til meg før eg gjekk av toget, og eg merka det ringte under setet... Kryssar fingrane for at det fanst ærlege sjeler på toget!

    SvarSlett
  10. Surt! Mobilen min er jo "livet" mitt. Blir helt satt ut om jeg ikke finner den. Det er jo bare sånn at man blir helt avhengig! Håper du får en telf fra hittegods snarest. Klem til deg.

    SvarSlett
  11. ..venter i spenning..på de der fra hittegodsavdelingen. :-)
    La oss håpe!

    SvarSlett
  12. Uff og huff. Og uff. Ikke bra det her. Kanskje hittegodssentralen ordner saken? Hvis ikke kan vi kanskje håpe på at de sender en uavhentet Nokia 3210 for eksempel. Det er jo viktig at du har telefon!

    Lykke til. Med microsoft og forklaringer og sånn!

    SvarSlett
  13. Oi.
    Ringe til hittegods.?
    håpe på det beste,
    ellers må du vel bare fortelle det sure eplet..

    SvarSlett
  14. usj,så kjiiiiipt!
    det er en stor skrekk, å miste mobilen min...! Min elskede❤

    SvarSlett
  15. Herregud, å miste mobilen er jo som å miste en arm! All verdens medfølelse herfra.

    SvarSlett
  16. Aj,aj,aj, dette var trasig!

    Jeg stemmer i med de andre og håper det var en ærlig som fant telefonen. Jeg kan ikke skjønne at noen ikke skulle levere den - den hadde jo svidd i lomma mi og bedt om å bli levert.

    Microsoft overlever, det er verre for deg uten tlf.

    Lykke til!

    SvarSlett
  17. Føler virkelig med deg Pia, akkurat noe sånt kunne jeg ha klart også. Men jeg har som regel fått tilbake det jeg har mistet, så vi får krysse fingrene for at det skjer deg også!
    Trøsteklem fra størstepia

    SvarSlett
  18. Mister man mobilen er man skikkelig tapt bak en vogn, ja. Lykke til, jeg krysser fingrene for at du får den tilbake :)

    SvarSlett
  19. Kjøp deg et nytt sim på samme nummer du vennen :-) koster rundt 100lappen på steder de selger mobiler :-)

    Reiseforsikringen din burde dekke noe av utgiftene til en ny tlf :-)

    Lykke til

    SvarSlett
  20. Hjeeelp! Microsoft er ikke ty når det kommer til folk som mister produktene deres... Lykke til med hittegodsen (eler skulle du bare tatt og bestilt deg en ny mobil?)

    SvarSlett
  21. Livet skal jammen meg ikke være enkelt!! Lykke til :)
    Klæm

    SvarSlett
  22. Slapp av..enten dukker den opp. Eller så gjør den ikke det. Uansett er du den samme ;-)
    Lykke til.

    SvarSlett
  23. Oo, smerte! Jeg har et elsk - hat forhold til min mobil, jeg syns stort sett det er litt slitsomt å være så "PÅ" hele tiden. Men det er ille hvis den blir borte, eller slutter å virke! Håper den dukker opp! :)

    SvarSlett
  24. Å grøss!! Eg vert heilt hjelpelaus utan mobil. Eg har ALT liggande der, både jobb-og private avtalar, notater og til og med koder/passord....Håpar du får att mobilen!

    SvarSlett
  25. Kjipe greier. Å være uten tlf. altså. Microsoft trenger du ikke bekymre deg over. Det må jo være en av verdens mest rike bedrifter.:)
    Flott telefon. Ante ikke at alt det der går ann, en gang jeg.
    Ellen :)

    SvarSlett
  26. Å, sjait..Nå er ikke jeg så fænsi når det kommer til mobil, men hvis jeg stapper mobilen min inn i Grieg-kalenderen min (som btw inneholder penger og kort og allverdens kvitteringer) og later som om de er ett, så kan jeg se for meg at jeg ville vært i dyp, dyp fortvilelse. Håper en snill sjel har funnet den, og at du får den tilbake!

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails