søndag 23. oktober 2011

Bør barnet være hjemme mer enn et år?

Trude Mostue uttalte seg om det å ha barna hjemme de første årene. Og mange hisser seg opp. Sånn er det alltid når man snakker om små barn. Om barnehager. Om amming. Om permisjoner. Om pappaer og mammaer og delinger.

Hvis noen skulle helt enkelt hevde at små barn har det aller best hjemme sammen med foreldrene, synes jeg ikke er en hårreisende påstand. 
(Dere trenger ikke å komme med hissige spørsmål som "Hva hvis man en er psykisk syk alenemor?!" eller "Hva hvis barnet aldri noensinne never ever treffer andre barn?!" eller "Hva hvis begge foreldrene vil sulte ihjel, miste jobben og bli kastet på gata hvis de velger å forlenge permisjonen?!" Jeg snakker sånn generelt. Jeg snakker om ganske vanlige foreldre med ganske vanlige barn. Altså sånne som det tross alt er flest av.)

Men i tillegg til hva som er best for barnet, har man også faktorer som foreldrenes ønsker og behov. Økonomi. Jobb. Og det er her det begynner å bli touchy. Det er ikke så lett å stå fram å si at man faktisk holder på å klikke av å gå hjemme med en masete ettåring. Det er ikke så lett å si at man faktisk synes det er deilig å levere barnet i barnehagen og vite at nå er det noen andre som tar seg av fingermaling og sangleiker noen timer. Akkurat som det ikke er så lett å si at man synes synd på de tause, resignerte ettåringene som krabber rundt i barnehagen fra halv åtte til halv fem.


Vi er sårbare når det gjelder foreldrerollen. For mange av oss er det liksom litt av greia med livet. Kanskje det er HELE greia med livet. Å være usikker på om de valgene man tar er de riktige, er ikke så stas.

Man må være forsiktig hvordan man formulerer seg. Hvis Trude Mostue uttaler at man ikke burde få barn hvis man ikke har anledning til å bli hjemme de første tre årene - klart at folk blir provoserte.

Nå synes jeg ofte det er bra at folk blir provoserte. Det skaper debatt. Det skaper engasjement. Og folk begynner å tenke.  Trude har klart å skape en debatt, og det synes jeg faktisk er flott.


Vi har barn som har begynt i barnehage før de fylte et år. Og vi har barn som startet i barnehage etter de fylte to år. Ingen har blitt noe mer skadet enn andre. Alle har tilsynelatende klart seg like bra. Alle er friske og oppegående, trygge og kjappe, sosiale og empatiske.

For oss var det riktig det vi gjorde da. Og for oss er det riktig det vi har gjort nå.

Man tar noen valg, og de valgene man tar, blir de rette. For deg.

Hva tenker du er det beste for de aller minste? Hisser du deg opp over de som gjør andre valg enn deg selv?

Ha en trygg dag, med eller uten opphisselse!

61 kommentarer:

  1. Jeg hisser meg kun opp av de få som mener at vi ikke burde få velge dette selv!

    Vi bor i et flott land med mange goder og om noen vil velge å tjene litt mindre et år for å få være hjemme et år til med barnet sitt, så må de få lov til det, enten det er mammaen eller pappaen som gjør det.

    Andre igjen er ikke laget for å være hjemme med barna sine lenger enn nødvendig.

    SvarSlett
  2. Nei. Ikke irritert over at andre gjør andre valg. Men blir fort hissig dersom de blir nedlatende overfor oss som gjør andre valg.
    Hetty

    SvarSlett
  3. Vi hadde guttungen hjemme til han var nesten 3, fordi det var riktig for OSS. Hadde situasjonen vært annerledes med jobb osv hadde det vært riktig å ha ham i barnehagen før. De aller aller fleste foreldre gjør det de mener og tror er best for sine barn. Men du har rett, dette skaper masse debatt. Jeg måtte nesten forsvare at ikke guttungen var i barnehagen før, følte jeg. Og DET kan da ikke være riktig? Vanskelig spørsmål du stiller..

    SvarSlett
  4. Forstår at Moestue har hissa på seg ein haug med folk. Har ikkje lest artikkelen. Vart nesten i tvil om når lillemora vår byrja i barnehagen? Trur ho var to. Var heime med mormora og morfaren og meg første året. Så var ho kun to dagar i veka dei neste åra. Grein kvar morgen, og ville alltid helst vere heime. Lillebror derimot byrja når han var eitt år, og igjen, eg huskar ikkje antal dagar? Kanskje fem frå starten. Eg jobba masse, og etter kvart vart eg sjuk. Var glad at han var hos folk med overskot og kreativitet. I ettertid er eg lei meg for at han ikkje var her hos meg ein dag i veka, men eg orka rett og slett ikkje... Du har rett; vi veit vel aldri heilt kva valga våre vil bringe. Det som er heilt sikkert er at lillebror er ein trygg og flink krabat, som ikkje har tatt skade av alle dagane han hadde i barnehagen :) No er han fri frå skulen kvar onsdag, og eg prøver å vere supermamma, for å ta igjen det tapte... Livet er langt! Og heldigvis foranderleg!

    Nyt ny veke!

    E

    SvarSlett
  5. jeg som selv jobber i barnehage har jo selvfølgelig en mening!

    men alle må få ha sin egen mening!
    men det er kanskje lurt og sjekke tilbudet de ulike barnehagene for hvilket tilbud de tilbyr for nettopp de aller minste... For her tror jeg det er veldig forskjellig, iforhold til feks en 3-6 års avdeling, hvor tilbudet generellt sett er veldig bra. På småbarnsavdeling 0-3 år, er det veldig ulik praktisering...

    Jeg elsker og jobbe med de minste barna 0-3 år, om de begynner når de er 1 eller to år... men de må helst begynne før de er to år, ellers blir de for stor til og leke med meg :)

    fin kveld Pia!
    klem ellemell

    SvarSlett
  6. Du er så flink til å skrive og å få sagt det du :) Et flott innlegg!

    SvarSlett
  7. Vi bodde på sørlandet da eldstemann var ett år og startet i barnehage, og fikk kjeft fra kunder (!) på jobb om at jeg ikke burde hatt ham i barnehage før han var tre. jeg følte ikke at jeg hadde noe forklaringsbehov, men det var faktisk sårt å få kjeft for, tross for at ungen hadde det helt supert, og stortrivdes.

    Nestemann startet ved halvannet år, men med redusert plass, av egoistiske grunner; JEG vil ha mer tid hjemme med henne, sistebarnet.

    SvarSlett
  8. Jeg blir provoosert når andre skal mene noe om mine valg, som jeg tar av mine grunner. Og av "noen" mener seg berettighet til å snakke for "alle", basert på egne meninger/følelser/ønsker/lommebok/livssituasjon. Da brenner det i meg.
    Jeg tenker at "på seg selv kjenner man (faktisk) ingen andre", derfor bør både staten og forgodtbefinnerer tenke at dette kan folk selv finne den beste løsningen på. Fordi jeg også tror at alle foreldre i utgangspunktet vil gjøre det de syns er best for sitt barn og sin situasjon. Så er det noen som trenger hjelp og råd, og da må de få det. Av fagfolk.

    SvarSlett
  9. Emaljepikene: Det er nok mye det om ting framstår som nedlatende, ja...Men så er det også at folk blir veldig hårsåre uansett hvor mildt man prøver å uttrykke seg.. (nå sikter jeg ikke til Trude Mostue;)

    SvarSlett
  10. Jeg hisser meg kraftig opp over folk som påberoper seg å ha den absolutte sannheten om ting. Særlig når de gjør det på en så tilsynelatende ureflektert måte som den vi bl.a. så på torsdag.

    SvarSlett
  11. jeg kan også la meg provosere av folk som vet best om alt og alle. Men vet at jeg har gjort de valg jeg har gjort utfra livssituasjon og hva jeg tror er best for ungene.

    Barn trenger andre barn- og det gjør de før de er 3 mener nå jeg. Så enten må alle mødre slutte og jobbe og sende småungene ut i gata for sosialisering, eller så kan vi la dem gå i barnehagen.
    At 8 timer hver dag i barnehage for en ettåring er litt mye- jo det kan så være. Men min erfaring er at de veldig sjelden faktisk er det. Er man 2 foreldre som jobber på ulik tid så leverer den som begynner sist, og så henter den som slutter først. Sånn er det hvertfall i den barnehagen mine barn gikk i- det var en undersøkelse på det. Uansett, å si at man ikke bør få barn fordi man ikke har tid til dem- mens man selv sitter i en 17millioners villa med egen aupair- som man vel trenger fordi man ikke har tid å ta seg av dem selv....er det bedre med au-pair enn barnehage da? Og hvorfor det?

    Oi, blir provosert mens jeg skriver kjenner jeg...

    SvarSlett
  12. Jeg hisser meg opp av folk som skal bestemme over meg. Det er det verste jeg vet! Som han derre Lysbakken som uttaler seg om amming og foreldredeling. Som bestemmer hva som er best for alle familier ut i fra sin egen familiesituasjon. Jeg får hetta og hisser meg veldig opp. Hehe!

    SvarSlett
  13. Marthe: Ja, Lysbakkens utspill har irritert meg også...

    SvarSlett
  14. Hei,

    Dette var et bra innlegg. Jeg kom tilfeldigvis over bloggen din idag, og bestemte meg for aa skrive en liten kommentar om akkurat dette.

    Jeg er gravid (5 dager til termin!) og bor i USA sammen med min mann. Her er det 6 uker betalt permisjon - that's it. Du kan i foelge loven ta opp til 12 uker fri (6 betalt, 6 ubetalt) og kan soeke om ekstra permisjon paa individuelt basis til arbeidstager. Jeg har valgt aa bo her i USA, og er veldig sjalu paa den lange permisjonen man har i Norge. Men saann er det bare! Jeg er "heldig" og kommer til aa vaere hjemme i 4 mnd. med lillegutt. Det er det oekonomien tilstrekker. Deretter blir det dagmamma.

    Mitt poeng er at uttalelser som det Trude Mostue har kommet med (har ikke selv lest artikkelen) er helt paa tryne!!! Hva ville hun da sagt om oss i USA som sender barn i barnehage etter 6 uker?!?!? Det er helt opp til hver enkel familie aa ta den besluttningen som er riktig for de. Det betyr ikke at man ikke er gode foreldre!

    Det som hisser meg opp er ikke de som gjoer andre valg enn meg selv, men de som doemmer meg for de valg jeg tar for min familie.

    Beklager for langt innlegg - og ha en god uke!!

    Karoline

    SvarSlett
  15. Jeg har store barn nå, de var ikke i barnehage, det var ett valg jeg og faren sto for, og ungene hadde det fint. Det var verre med alle de velmente rådene fra familie og andre om at ungene burde det ene og det andre.. Jeg syns folk skal få leve sitt liv i fred, med de valgene de tar. Og dersom jeg skulle mene det er galt med ettåringer i barnehage, vel, det gir meg ingen rett til å gi foreldre med ettåringer i barnehage dårlig samvittighet.. Det er tross alt deres liv.

    SvarSlett
  16. Fint skrevet! Alle barn er forskjellige, foreldre likeså - i tillegg har livssituasjonen mye å si for hva som er riktig for den enkelte familien. Vår lillemor har nettopp begynt å barnehagen, ganske nøyaktig ett år gammel, men hun har begynt i redusert plass. Jeg synes hun får det beste fra to verdener - alt det sosiale (og pedagogiske) i barnehagen i tillegg til flere rolige dager hjemme med mamma eller mormor. Jeg vet også at vi er heldige som kan gjøre det på denne måten, og jeg har forståelse for andre foreldre som ikke kan eller ikke velger å prioritere som vi har gjort. For har vi virkelig måttet prioritere hardt for å få regnskapet til å gå opp.

    Min bestemor sa like før lillemor skulle begynne i barnehagen at hun syntes synd på henne. Jeg ble både provosert og ganske såret av den kommentaren. Hadde vi skulle vært hjemme fulltid hadde vi ikke hatt noe nettverk - ingen andre voksne og ingen andre barn. Jeg tror faktisk ikke at det hadde vært gunstig for noen av oss! Men igjen - det kan hende andre som er hjemme har dette nettverket på plass.

    Vanskelig tema - man kan liksom ikke trå forsiktig nok når det gjelder barna til folk!

    SvarSlett
  17. Dette er absolutt et følsomt tema. Jeg synes 8 timer, pluss til og fra -bringing er for mye tid borte fra foreldrene, som er de primære tilknytningspersonene, for en ettåring. Noen timer hver dag i barnehage for en ettåring blir noe annet. Dette blir imidlertid helt generelle meninger, noen unger er mer robuste enn andre og har ikke noen problemer med fulltidsbarnehage fra ettårsalderen, mens andre er mer sårbare. Alle skal likevel gjennom en tilknytningsprosess, og kanskje kan denne påvirkes på ulike måter av å være for lenge borte fra de aller nærmeste, mor OG far, når barnet er så lite. Her er jeg sikkert preget av å være psykologstudent, og ikke minst av å være mor selv. Som mor er jeg myk som smør, har det vist seg ;) Belkinien begynte i barnehage da hun var 4, men gikk i park fra hun var 1,5. Yngstejenten har krav på barnehageplass fra hun er ett år, men det har jeg ikke tenkt å benytte meg av, nettopp fordi jeg synes det er for tidlig. Satser på fleksibel studenttilværelse og greie besteforeldre. Det er det imidlertid ikke alle som kan velge, og ingenting blir bedre av at foreldre som må sende ettåringen i fulltidsbarnehage går rundt med kronisk dårlig samvittighet. Det er mange veier til trygge og harmoniske unger, og valgene en tar skal passe både barnet og familien som helhet. Fryktelig politisk korrekt her, ser jeg, men det får våge seg. Forskning viser forresten at barnehage er bra for mange ting, både språklig og sosial utvikling. Dårlig samvittighet, er på den andre siden ikke bra for noe som helst. Nåja, iallefall ikke i denne sammenhengen ;)

    SvarSlett
  18. Jeg konsentrerer meg først og fremst om hva som funker for min familie. Og det var utrolig deilig da Trollet begynte i bhg da hun var 2,5 år. Da kunne vi overlate de stimulerende sanglekene til de ansatte der og vi foreldre kunne "slappe av" litt på den fronten og heller ha fokus på kos. Og jeg kunne ta opp igjen voksenlivet med stimulering av meg selv og min hjerne på jobben. :-)

    SvarSlett
  19. Det provoserer at Lysbakken vil ofre babyers ammebehov for likestillingens skyld. Det provoserer fordi han går i mot anbefalinger til fagpersoner og fordi han har makt til å gjøre mer enn å uttale seg, i motsetning til Mostue.

    http://lammelaartanker.wordpress.com/2011/10/23/rull-inn-puppen-lysbakken/

    Trude får si hva hun vil for meg, det provoserer ikke at en kjendig-dyrlege mener noe om barn. Hun snakker mest om seg selv og egen situajson, selv om hun generaliserer i noen av uttalelsene. Hun fremstår ikke som gjennomtenkt, akkurat. Jeg tar det for det det er.

    SvarSlett
  20. Jeg blir provosert av mennesker som dømmer andre fordi de velger anderledes enn dem selv. Alle familier er forskjellige og det finnes mange måter å gi et barn en lykkelig barndom. Jeg mener man skal respektere andres valg og tenke at de sikkert har gode grunner til at de velger slik de gjør. I tillegg er alle barn foskjellige også og det viktigste er at man gjør det man mener er best for sitt barn. Selv har jeg to med åtte år i mellom. Den eldste begynte da han var ett og den minste begynte da hun var halvannet. Vesla var veeeldig klar for barnehagen og har elsket det fra første stund og vi er ikke i tvil om at det er det beste for henne. Broren kunne nok kanskje ha vært hjemme litt lenger, men det tenker jeg nå som jeg er en god del eldre. Når det gjelder Lysbakken sitt innspill så er jeg glad for at noen også sier det er ok med flaskebarn. Jeg synes også i denne saken at foreldre må få velge slik de vil uten å bli sett ned på av andre. Vet om mange som har blitt uglesett av helsesøster fordi de har gitt opp ammingen! Nei, for meg må du gjerne være hjemme, ha barnet i barnehagen, aupair, dagmamma, amme lenge eller kort eller ikke amme i det hele tatt! Overøs barnet med kjærlighet og elsk det slik det er så skal du se at det utvikler seg til et harmonisk og lykkelig menneske :)

    SvarSlett
  21. Jeg kjenner nok at en del av meg heier litt på Trude Mostøl her. Jeg har nok ikke fulgt hennes mal helt, men synes bare det er litt herlig med folk som ikke er så superdiplomatiske i uttalelsene sine hele tiden. Godt at folk mener noe og ikke legger en grøtporsjon rundt. Og debatt er bra. Så kjør på :)

    SvarSlett
  22. ... og jeg kjenner på at jeg heier på majamysil sin siste setning over her. Den tror jeg man kommer langt med.

    SvarSlett
  23. Tja, hva skal man si som ikke har blitt sagt.
    Jeg synes at valgfriheten er det aller viktigste. Ingen vet hvordan det er å ha barn før man står midt opp i det, og ingen er like.

    Jeg jobbet i en åpen barnehage i Oslo noen år, og opplevde der at mange kunne ønske at de hadde hatt økonomi til å være mer eller lengre hjemme med barna. Mange har gått i en økonomisk felle med store studielån og huslån før de får barn, som gjør at de mister valgfriheten når barna kommer.
    Noen bruker mange år på utdannelse før de får barn, og kan ikke være ute av yrkeslivet sånn med en gang etter endt utdannelse.
    Mange har en forestilling om at rekkefølgen på livet må være utdannelse, jobb, hus, bil og så barn.
    Jeg har selv hele tiden vært bevisst på å kunne ha muligheten til å velge når jeg en gang skulle få barn, og vi har ikke kjøpt dyrere hus, bil etc enn det vi kunne ha råd til på en inntekt. Den valgfriheten tror jeg veldig få unge i utdannelse og etableringsfasen tar hensyn til.

    SvarSlett
  24. Jeg er hjemme med mine små. Lillegutt blir 3 år i Januar og Lillemor ble 1 år nå i Oktober.

    Jeg har ingen planer om å ha dem i barnehage enda, så lenge vi får hjulene til å gå rundt. Dette er det rette for OSS, og jeg dømmmer INGEN for valgene de tar.

    Jeg har selv jobbet i barnehage, og det som "irriterte" meg mest var at de som var hjemmeværende leverte ungene sine 06.45 og hentet dem 17.10. DET er forlenge når de ikke MÅ. Det er faktisk MYE lenger enn en arbeidsvakt for oss, og ungene rekker ikke å ha med foreldrene sine å gjøre.

    Altså er det ikke barn i nærheten og i familien så er det helt greit med barnehage, men her er det det, og jeg bekymrer meg ikke over sosialisering og pedagogikken her hjemme. Jeg har selv en del spes.ped i sekken, så jeg prøver å bruke det litt innimellom.

    HS er på tuppa og mener han bør i barnehge fordi han liker å leke, mens legen min er helt enig med meg med tanke på helsen dems.

    SvarSlett
  25. Jeg hisser meg opp over at man ikke skal få velge hvordan man vil ta ut mamma- og pappapermen selv. Det er faktisk ikke alle fedre som er like ivrig på å gå hjemme med en liten baby, og det er heller ikke alle pappaer det passer for å ta ut 12 uker permisjon. Jeg nekter å tro at disse pappaene blir dårlige pappaer av den grunn.

    Min egen mor gikk hjemme til jeg var 6 år, og min far var en del ute og reiste i jobben. Jeg mener at pappa overhode ikke var noen dårligere far av den grunn, og vi har alltid hatt et nært og fint far-datter-forhold. Etter min mening er det tullete å si at fedrene får dårligere kontakt med barna sine fordi de ikke tar halve permisjonstiden fra mor!

    Sånn bortsett fra dette er det lite jeg hisser meg opp over, og jeg bryr meg fint lite om hvordan andre velger å gjøre det i forhold til permisjoner og barnehagestart. Som deg, så tror jeg at barna blir like fine enten de begynner i barnehage som ettåringer eller som treåringer!

    SvarSlett
  26. Vi må få velge og da må de legges opp til et økonomisk grunnlag for dette fra staten. Jeg har vært en storforbruker av tidskonto. Elsker nemelig å kunne jobbe i kulturskolen og har kunnet det hele tiden med mine 3. Jeg elsker også å kunne være hjemme med mine barn så det fikk jeg forlenget pga tidskonto og pappaene til både første kull og lille prinsen har fått tid til barna hjemme. OG jeg har følt meg veldig heldig med alle 3:) Barnehage start ble henholdsvis etter 1,5 år 100 % 1 år 40 % og minste 2 år 50 % OG da i 0-3 års avdeling , noe jeg har stor forkjærlighet til siden det er lagt opp på deres premisser:)

    SvarSlett
  27. Jeg må innrømme at hjertet mitt blødde litt for babyen på seks måneder som var overlatt til en barnehage vi besøkte. Seks måneder er lite! Eller overlatt og overlatt, barnehagen gjorde sikkert sitt aller beste for babyen. Men jeg håper at det var en livssituasjonsituasjon som gjorde at foreldre valgte å levere fra seg et så lite barn.

    Forøvrig hisser jeg meg ikke særlig opp over andres valg. Eller, stemmer det egentlig? Kanskje jeg hisser meg litt opp over folk som tar valg jeg synes er helt på trynet? OK, rettelse, jeg hisser meg skikkelig opp over folk som tar valg som er helt på trynet, men FORØVRIG synes jeg folk kan gjøre som de vil så lenge de ikke påberoper seg den absolutte sannhet. Bare la meg få ta mine valg ut fra det jeg synes er sunn fornuft. Kardemommeby-loven er en grei leveregel!

    SvarSlett
  28. UTrolig bra skrevet Pia! Jeg er helt enig med alt du er inne på her. Og flere av kommentarene du har fått er som om jeg skulle skrevet det selv. Helt vanlige folk som tar helt vanlige valg er helt flott i min verden. Vi er alle ulike, og har ulike utgangspunkter. Det eneste som gjør meg fykende forbanna, er folk, som f.eks Lysbakken som er nevnt her, som setter seg selv som dommer over alle andre utfra sin egen situasjon!!

    SvarSlett
  29. Du set fingeren på spikeren...eller noko i den dur;) Bra innlegg og mange bra kommentarar! Eg syns andre kan passa på seg sjølv, og gjera det som verkar å passa best seg i sin situasjon, så skal eg passa på meg. ;) (Men eg syns altså litt synd på borna som er i barnehagen ni-ti timar kvar dag. Det er vel ok?)

    SvarSlett
  30. Vanvittig bra innlegg, Pia! Reflektert og velformulert. I like! :-)

    Jeg tror det er umulig å svare på hva som er best for de aller minste, og da mener jeg 1-åringene. For det er flere faktorer å ta hensyn til. Man kan ikke se på barnet isolert. Som du sier, man må ta hensyn til foreldrenes ønsker, økonomi og så videre. For det kan da umulig være opplest og vedtatt at det er flotters for en 1-åring å være hjemme sammen med mor, hvis mor er sånn passe engasjert og helst skulle ha vært tilbake på jobben sin? Og er det så ille da, for en voksen kvinne og mor å ønske å jobbe etter å ha vært i permisjon i godt og vel et år?

    Jeg må innrømme at jeg innimellom stusser på andres valg. Jeg hisser meg ikke så veldig opp (tror jeg...), men jeg stusser. Men så konkluderer jeg vel med at vi er forskjellige. Har ulike behov, ulike ønsker. Det som derimot gjør meg kraftig provosert er mennesker som mener at de sitter på sannheten. Som hevder at det de har valgt er det eneste rette. Ingen sitter på sannheten. Ferdig med det! Når Mostue tillater seg å hevde at kvinner som sender 1-åringer i barnehage ikke burde fått barn, ser jeg rødt! Hun får feie for sin egen dør, så skal jeg feie for min!

    SvarSlett
  31. Jeg synes dette var et kjempebra innlegg, Pia! Jeg har linket til deg fra et innlegg om det samme hos meg. Håper det er greit? http://camulen.blogspot.com/2011/10/den-provoserende-debatten.html

    SvarSlett
  32. Som flere andre her hisser jeg meg opp når noen hevder deres meninger/måte å gjøre ting på er det riktige for alle. Og så liker jeg ikke at andre skal bestemme hvordan vi skal disponere tiden i VÅR familie. Vi er voksne fornuftige mennesker som bør kunne komme frem til den beste løsningen for vår familie.

    Og jo, jeg har mest lyst til være hjemme med 1-åringen et år til, men det går ikke opp økonomisk. Så hevder noen at man kan gjøre endringer slik at det går. Det er selvfølgelig sant. Vi kan kutte ned på ulike innkjøp, kafebesøk og ferieturer. Men vi bor i en dyr kommune. Hvor greit er det for de største ungene å flytte, bare for at mor og lillesøster skal være hjemme et år? Ungene er med på kostbare fritidsaktiviteter. Det er vi som har sagt ja til det. De kan jo slutte på dem, men vi ønsker de skal få lov å være med.

    Man tar de valgene man mener er det beste for familien der og da. Og så får det være opp til andre å gjøre sine valg.

    SvarSlett
  33. Når det gjelder utsagnet til Trude, så må jeg innrømme at jeg ble litt hissig. Grunnen til det er at hun har funnet ut at det å være hjemme nå med sitt fjerde barn passer utmerket for henne. Og da er det liksom det som er riktig for alle oss andre også. Og da blir jeg litt sånn: aaaarghhhh!!! Jeg leverer godklumpen min på 15 måneder med god samvittighet i barnehagen, jeg. Der får hun kos og lek. Og jeg kan dra på jobb og være Mona i noen timer før jeg henter henne og er mamma igjen:) Det fungerer kjempefint! Og jeg må bare si jeg beundrer de mødrene som klarer å være hjemme hele dagen, hver uke sammen med barna sine. Da hadde jeg blitt gal! Selv om det egentlig ikke er lov å si det..........

    SvarSlett
  34. Her i tyskland, du kan knapt få en plass på barnehagen før barn er 3 år. Endog mor er alenemor, hun må bli hjem.
    Det finnes hjelp i store by av og til, men ikke noen kan stole på en. Men du må betale det selv...

    SvarSlett
  35. Jeg skjønner at slikt skaper debatt, det er like mange meninger som det er foreldre. Jeg er veldig enig med deg, man må få lov til å velge selv. Man kjenner sitt eget barn best, og når man tar en avgjørelse for barnet er det fordi vi har deres beste i tankene. håper jeg iallefall. Det er helt sikkert noen som holder barn hjemme kun for å få kontantstøtte, men det er mest sannsynlig et mindretall. Mange mammaer skulle helt sikkert sett at de kunne være lengre hjemme med barnet sitt, men de fleste må jo jobbe for at det skal gå rundt.
    Jeg har valgt å søke permisjon ut skoleåret (skulle begynt å jobbe i februar), men ha jenta mi noe i barnehagen. Jeg tror hun har godt av begge deler, jeg. Både å sosialisere seg med andre barn og ha andre voksne å forholde seg til + å være litt hjemme sammen med mamma. Da kan begynner hun ikke å gå fullt i barnehagen før hun er 1 1/2. Vi må så klart leve litt billigere, men jeg tror allikevel det er verdt det.
    Så fint at du tok opp et slik tema, det er nok noe mange har en mening om;)!
    Klem fra størstepia

    SvarSlett
  36. Her kommer psykologistudent nr 2 :o) Først av alt takk for hyggelig kommentar hos meg!

    Det er kanskje en brannfakkel, men fra arbeid med barn og unge i både skole og ellers i systemet må jeg dessverre si at faktisk er det ikke alle som vet det beste for seg og sine barn.

    Alle tror gjerne at de vet det, men det kan være bedre noen barn å være i barnehage hvor det forhåpentligvis er et pedagogisk opplegg, enn å være i et hjem hvor det ikke er en eneste hyllemeter med bøker og foreldrenes ide om stimulering er kanalslalom mens babyen ser på.

    Men det er ikke dermed sagt at disse foreldrene synes det selv!

    Dette gjelder selvsagt et mindretall, men ikke et så lite mindretall som man skulle ønske. Det er også sånn at de mest ressurssvake foreldrene også ofte er de som har minst å tape økonomisk på at en av foreldrene er hjemme med barnet.

    Man kan selvsagt argumentere for at arv har så mye å si at miljø blir nesten ubetydelig, og det er nok noe i det. Imidlertid kan det tenkes at barnehagestimulering er det som vipper et fåtall barn over kanten til å utvikle seg til selvgående skapninger i samfunnet heller enn dropouts.

    Det er på grunn av dette fåtallet jeg mener at det må være lov å være uenig i valget til noen foreldre. Det er så synd når barnet kommer til PPT i 2-klasse fordi det henger bak. Det er så tungt å ta igjen det forspranget de andre barna har (ved seksårs alder har barn av de mest ressurssterke foreldrene seks ganger større vokabular enn de svakeste.. eller noe sånt) på det tidspunktet.

    Having that said, så har jeg en datter selv, og jeg har ikke spesielt lyst til å sende henne i barnehage før hun kan gå, for å si det sånn.

    Men der er det følelsene mine som snakker, og ikke fornuft basert på forskning om den faktiske effekten av barnehager. Vanskelig å vite om man skal ta en så ladet avgjørelse på basis av det ene, det andre eller begge, særlig når de to er i konflikt.

    SvarSlett
  37. Uff, der hørtes jeg skikkelig ekkel ut. Men det er faktisk min ærlige mening..

    SvarSlett
  38. Mine har vært ca 1 1/2 år når de startet i barnehagen, og da var det på tide for både mor og barn.... Jeg har ikke all verden tålmodighet, og når man er hjemmeværende er barnehage- og skoletiden mitt eneste friminutt :) Som jeg nyter i fulle drag :))
    Klæm

    SvarSlett
  39. Barn nummer en sendte vi i barnehagen da han var 18 mnd - han kunne gå, og til en viss grad kommunisere hva han ville. Dette må være kriteriet for å sende barn i store barnehager mener jeg. Barn nr 2 orket jeg rett og slett ikke å slippe fra meg. Kall meg gjerne en egoist - men jeg ville ha mer tid sammen med henne før hun ble "stor". Men penger til regningene måtte vi jo ha. Så jeg startet like godt en familiebarnehage. Jeg fikk litt penger, tulla vår fikk lekekamerater og vi levde på mange måter ett luksusliv disse to årene. Guttungen slapp å komme hjem til tomt hus etter skolen, middagen var ferdig kl 1630.. Hva mer kan man ønske seg!?! Og for barna som startet i barnehagen min var dette helt klart det beste. De var på ingen måte klare for å bare være "en av mange". Nå er hun tre og har startet i stor barnehage. Og vi har fått masse skryt for at hun kan masse, har god bordskikk, er trygg på å leke både alene og sammen med andre. Så det å være hjemme lenge med barna er helt klart det beste. Og når det kan kombineres med en liten inntekt burde dette la seg ordne fint for mange flere.
    Gode ønsker til alle foreldre og barn :o)

    SvarSlett
  40. Det finnes nok ingen fasit for hva som er rett og galt her. Jeg vet om mange barn som har vært hjemme hos mora, men som burde vært i barnehage. Det finnes "dyktige" mødre, men også de som ikke takler "jobben" særlig bra.

    Det finnes gode barnehager med herlige ansatte og og omvendt.

    Jeg blir veldig provosert når de som selv jobber i barnehage sier at det ikke er bra for barna å være der... hallo? Da virker det som om de burde finne seg en annen jobb.

    Vi hadde de to eldste barna hos en tante fra de var ett til tre. Veldig luksus, men tror i ettertid at jeg ville fått dem inn i barnehage før med tanke på språkutviklingen deres....

    SvarSlett
  41. Jeg synes folk må få ta de valgene de mener er best for SITT barn. Noen barn har helt klart godt av å komme i barnehage, kanskje på heltid og kanskje på deltid når de er ett år. Jeg tror at dersom du tar valg som er til det beste for familien som helhet, så er det også ofte til det beste for barnet. (her tenker jeg ikke på desiderte karrieremennesker som har baret i bhg fra åpning til lukking hver dag, for disse valgeme forundrer meg og kan av og til provosere meg...)

    SvarSlett
  42. Jeg synes du har gode poenger. Men jeg tror det også finnes en annen grunn til at så mange reagerer hårsårt på slike utspill, og det er at vi i veldig liten grad lærer å debattere skikkelig i skolen - bygge opp en argumentasjonsrekke og i tillegg imøtegå andres. Dette kombinert med en individualisme der vi innbilder oss at våre valg bare påvirker oss selv, gjør debatter om livsstilsvalg vanskelige. Jeg ser bare hvor lett kritiske synspunkter avfeies som "fordømmelse" eller "skittkasting", eller hvordan kritikere antas å ville "bestemme" over andre bare fordi de ytrer et motstandpunkt. I verste fall er det et demokratisk problem.

    SvarSlett
  43. Veldig få har vel anledning til å velge den løsningen de aller helst kunne tenke seg, og blir tvunget til å ta et valg man har en eller annen grad av dårlig samvittighet for. Og debatten blir følelsesladet fordi alle prøver å rettferdiggjøre det valget de har tatt.

    Hvis jeg hadde bodd på et gårdstun med bestemødre og venninner og masse småunger, hadde jeg nok blitt hjemme med mine til de var tre. Men jeg måtte velge mellom å sende dem tidlig i barnehage eller å tilbringe tre år mutters alene med ungene i et byggefelt som er helt øde dagtid. Og jeg står ved valget mitt!

    SvarSlett
  44. Noe av utfordringen med å diskutere dette er at vi
    a) gjør egne valg,
    b) stort sett ønsker å uttrykke respekt og forståelse for andres valg
    og c) må også kunne diskutere dette generelt, på samfunnsplan -
    Men så blandes ofte disse tre sidene av saken sammen - det at en begrunner sine egne valg blir tolket som manglende respekt for andres valg, eller det at en analyserer på samfunnsplan og for eksempel er kritisk til at 90 % av ettåringer i Norge er i barnehage - blir satt opp mot konkrete enkelttilfeller der foreldrene "ikke har noe annet valg".
    Noen av oss er i situasjoner der det ikke er så mange valg. Noen. Men generelt lever vi i et av verdens rikeste land, med et generelt velstandsnivå og velferdsordninger som knapt noen andre kan matche - i verden eller i historien. Så direkte "nød" er det ikke som tvinger oss til det ene eller det andre. Vi bør - de fleste av oss - se at vi har ofte flere valgmuligheter enn det ofte blir hevdet. Det er i all hovedsak ikke nød som tvinger foreldre til å sette ettåringer i barnehage. Det er et valg.
    Barn i Norge har det i all hovedsak svært "bra" - sammenlignet med nesten hva som helst. Barn i barnhager i Norge har det også svært "bra". Det er ikke det.
    Men jeg undrer meg stort over at det har blitt det "normale" - og rett og slett "idealet" at småbarn som knapt kan gå og ikke kan snakke skal i barnehage. At "alle" skal være der.
    Det finnes mange verre skjebner her i verden for småbarn - enn å være i en helt grei norsk barnehage. Det går nok bra. Men at "alle" små er der tyder på at "vi" (foreldrene, samfunnsborgerne) ikke helt tar valgmulighetene våre på alvor. At vi faktisk - i all vår priviligerthet - faktisk har muligheten til så mange andre alternativer også.. til beste for vårt barn, for hele familien

    SvarSlett
  45. Alle må få ta sine egne valg.

    En debatt om hva som er fordeler og ulemper er bra.

    En debatt som bevisstgjør hva samfunnet legger opp til og ikke er bra.

    En fordømmelse av alle som gjør noe annet enn deg selv er forkastelig. Spesielt når dine valg langt i fra er tilgjengelige for alle.

    SvarSlett
  46. Jeg hisser meg ikke opp hvis andre ikke tar samme valg som meg selv.
    Men hvis andre bryr seg med mine valg kan jeg jo bli en smule irritert ja ;)
    Enhver får gjøre det som er best for seg og sin familie når det gjelder når man skal la barna begynne i barnehage. Enkelt og greit.
    At alle har godt av å gå i barnehage, uansett når de begynner, det tror jeg på.
    Å kritisere andre for deres valg er en egenskap mennesker har, men som de kan slipe bort hvis de vil.

    Flott innlegg Pia!

    SvarSlett
  47. Flott og velskrevet innlegg, som vanlig. Og jeg er stort sett enig med alle de foregående kommentarene her. Selv var jeg litt små-koko etter å ha vært hjemme i 1 år og var veldig klar for å begynne å jobbe igjen, selv om jeg gjerne skulle ha jobbet deltid for å få litt mer tid med småen. Det er noe jeg har lyst å forsøke med nestemann, når det blir.

    SvarSlett
  48. Ikke lest denne artikkelen, og mener at folks sine ønsker og valgs skal respekteres.

    Samtidig må jeg må lov til å si at ettersom jeg har fulgt opp tre barn, tre barnehager osv. Jeg har sett slitne, snørrete,syke, grinete småbarn i barnehagen, de blir levert 7.30 og hentes ikke før stengetid. Selv har jeg vært heldig med å jobbe skift og hatt lange permisjoner, her har vi hatt korte barnehagedager, mye reising og kost oss mye i syden mens de var små. Jeg ser at mange småbarn burde vært skånet for en så slitsom hverdag som de har.

    SvarSlett
  49. De jeg kjenner med små barn har delt på å være hjemme med dem og jobbet redusert tid. Hvis valget står mellom å ha barn i barnehage eller å ha au pair bør valget være barnehage. Det er best både for språkutvikling og kultur, mener jeg. Selv begynte jeg i kommunal barnehage da jeg var 3 år, og det var en stor nedtur hvis jeg av en eller annen grunn måtte være borte fra barnehagen en dag.

    Cecilie

    SvarSlett
  50. Jeg skulle gjerne hatt ungene hjemme lenger. Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å velge. Alle ungene mine har begynt i bhg rundt 10 mnd alder. Og de har klart seg veldig bra. Mitt inntrykk er at barna trives veldig godt og lærer mye i bhg.
    Jeg har også prøvd å dele mammapermisjon med far, begynte på jobb da Ingvar var 5 mnd. og pappa var hjemme resten av permisjonen. Det bestemte jeg meg for ALDRI å gjøre igjen. Utrolig slitsomt og det gikk ut over ammingen.
    Vi må respektere hverandres valg. Vi har mer enn nok av dårlig samvittighet.
    Ellen :)

    SvarSlett
  51. Jeg syns nå jeg er heldig, som fikk et helt år permisjon fra studie plassen min. Hadde jeg blitt lengre hjemme hadde jeg mistet den. Men hadde jeg trodd at det var best for gutten min å være hjemme lengre så hadde jeg selvfølgelig holdt ham hjemme lengre. Nå er det slik hos oss at jeg følte rett og slett at han syntes det var kjedeligt å være hjemme med meg. I gata vår bor det ingen andre små barn osv. Når han kom inn i rutinene i barnehagen så elsker han det. I dag så han bare opp ppå meg å fortsatte å leke.

    Så jeg syns nå jeg har gjort det rette valget. Men kanskje jeg blir lengre hjemme neste gang.

    SvarSlett
  52. Tydelig at dette er et debattema. Viktig også. Jeg har ikke hatt tid til å lese alle kommentarer om å starte i barnehage før eller etter 1 år. Jeg er bare glad for at dere slipper å lete etter dagmamma da barna er 16 uker gamle. Det var permisjonstiden da jeg fikk barn midt på 1980-tallet-

    SvarSlett
  53. Jeg har ett barn. Hun begynte i barnehate da hun var 11 mnd.selv om planen og ønsket var 1,5 år. Det viste seg det at tulla krevde mer enn mor, far, besteforeldre og naboer. Dette er helt individuelt hva en føler barnet trenger, MEN jeg skulle ønske det var muligeter for å slippe å ha barnet i barnehage 130 % i uken (tiden det tar for foredrene å kjøre til og fra jobb). Dette skulle vært finansiert av stat om ønskelig. Men også er det et stort behov for alle barn å kunne få delta i barnehager litt. Om det være seg en eller 5 dager i uken. JEG ser i hvertfall at 3 dager i uken er supert for vår datter og mer enn nok mht. til støy og inntrykk. Vi er veldig heldige sånn at vi kan gjøre dette for vår datter, og hun trives kjempegodt både hjemme og i barnehagen!
    Troli

    SvarSlett
  54. Takk for et bra innlegg Pia. Foreldrerollen er helt klart et touchy tema. Vi er veldig sårbare der. For hvem vet hva som er de riktige beslutningene? Og hvem vet hvordan de ulike beslutningene vil påvirke fremtiden til ungen din? Og når ungen din når tenårene og blir utagerende, hvem kan si at den beslutningen og de handlingene du gjorde for 10 år siden er grunnen til at tenåringen velger å ta de beslutningene h*n gjør? Er det oppveksten de har fått, er det gener eller venner og miljø? Det er faktisk ingen som har noen fasit her - og som 3-barnsmor har jeg vært veldig usikker mange ganger. Av og til tviler jeg på om jeg egner meg som mor - ihvertfall når det står på som verst. Jeg hadde blitt veldig glad om noen kunne ha gitt meg en fasit på hvordan jeg skal gå frem for å oppdra barnet mitt til å bli en "perfekt" voksen, men sånn er det faktisk ikke. Vi må alle sammen bare prøve oss frem og gjøre det som vi selv føler er best og riktig for oss. Det er ihvertfall utrolig sårt når noen står utenfor med pekefinger og peker på alt du gjør og mener at det er galt - spesielt når du er i en akutt situasjon med barnet ditt. Æsj - dette ble langt og tullete. Men uansett - foreldrerollen er et veldig toucy tema!!!

    SvarSlett
  55. Dette er tydeligvis engasjerende, og det er flott at folk har meninger om det.
    Det finnes vel ikke fasiter når det gjelder barnehagestart. Men jeg tror de fleste små har godt av å få en litt rolig start på barnehagelivet. Det er en lang arbeidsdag for en 1-åring å være i barnehagen fra 0730-1630 hver dag...
    Men nå skal jeg prøve å få knotet ned noen ord om hvor forb... jeg er på Lysbakken...!

    SvarSlett
  56. Nei jeg hisser meg ikke opp over andre folks meninger, men jeg kan gjerne være med å diskutere :) Skulle jeg bli sinna så må det være om noen peker på meg og sier;"DU gjør alt feil
    som mor, DU misshandler barnet ditt!".. mulig jeg kunne bli en liten smule personlig da ja ;)
    Jeg er en av de som ser verdien i å sende minsten i barnehagen, men allikevel er stressa over at han er der. Han stortrives, vil helst i barnehagen og ikke alltid like klar for å reise hjem. Jeg er takknemlig for at jeg kunne være hjemme til han var 1 år, men skulle ønske jeg kunne ha vært litt mer fra og til-kanskje 50% plass eller noe ;)
    Selv begynte jeg ikke i bhg før jeg var 3 år (hjemmeværende mamma)og jeg må innrømme at jeg ikke husker et spøtt fra den tiden jeg var hjemme, men den dagen jeg var på innkjøring i bhg husker jeg utrolig godt! Jeg var så lykkelig! Så i de fleste tilfeller føler jeg at det er vi foreldre som får vondt av å sende barna i bhg i de fleste tilfeller. Og da er det vel lett å bli agressiv når noen tråkker på det såre punktet?! ;)

    SvarSlett
  57. Jeg mener helt klart at hver familie må få muligheten til å velge det som passer best for dem. Jeg merker at jeg blir provosert over Lysbakkens uttalelser om at ammingen ofte blir brukt som en unnskyldning for at damene skal være hjemme, og at babyene (etter fylte 6mnd) ikke trenger pupp mer enn 2 ganger daglig. Det fine med mennesket er at vi alle er ulike, og dermed er det heller ingen babyer som er like! Min yngste datter ammes enda 3-4 ganger om dagen, og hun er 10mnd gammel!

    SvarSlett
  58. Jeg ble født mens mamma studerte teologi. Både jeg og min et år yngre lillebror har derfor tilbragt mye tid med svært mange forskjellige dagmammaer, dagpappaer og i forskjellige barnehager. Husker jeg noe av det? Nei. Var jeg lykkelig? Helt sikkert. Da mamma var ferdig med studiene flyttet vi til fint, barnevennlig hus i en småby hvor hun var hjemme med de neste tre noen år. De gikk alle i barnehagen, men ikke de første leveårene. Var de lykkelige? Jada. Er det stor forskjell på de eldste og de yngste i vår søskenflokk? Ikke større enn i alle andre søskenflokker.

    SvarSlett
  59. Et lite hjertesukk...
    har stadig kommet tilbake til denne og liknende innlegg, og ser at mange blir provosert av mye. Men er det blitt slik i vårt samfunn at enten må du ha 10timers bhg-dag, eller hele uka hjemme?

    Jeg hadde eldstemann i bhg 40 % fra 1-2 år, og det var for han mer enn nok. Han var en syvsover, og vi koste oss - fordi vi hadde muligheten. Lillesøster var i bhg 100% fra hun var halvannet. Begge klarer seg godt. Men, jeg savnet veldig da, og gjør det fremdeles, muligheten til å ha halve dager. For jeg har kronisk dårlig samvittighet for at ungene skal ha en 10t arbeidsdag, mens jeg bare har 8, men må kjøre en time til jobb. Vi må begge det. For en periode. Desverre nå mens ungene er små. Men HerreGud å deilig det hadde vært med halve dager! enten frem til lunch eller fra lunsh og ut. Kunne betalt det samme jeg. Og joda, nå er det mange som tenker at jeg bare kan hente de tidlig eller levere seint. Og joda, det kan jeg. Men "systemet" er lagt opp til lange dager. Ungene kommer ikke inn i leken dersom de kommer sent i bhg. De andre har dratt på tur. De får ikke vært med på aktiviteter. Det er en del slike faktorer/meninger å ta hensyn til og, som ofte kommer ifra instutisjonene selv (og nei, jeg misliker ikke bhg de går i, de er råflinke!) Ikke at de sier at de ikke liker det. Og andre som ikke har fått bhg plass da, kunne ikke vi delt litt?

    Ungene har noen fantastiske besteforeldre, som henter de tidligere noen dager, så jeg greier det på ett vis. Men det hadde jammen vært deilig om det hadde vært åpnet for noen plasser som ikke gikk over 10t. For oss som får det til.

    Så sier noen: da betyr det bare at du bruker halv plass, og ingen får den siste halvdelen. Joa, kanskje det. Men jeg vet om flere som hadde tatt den halve. For selv om du er "hjemme" med barna, er det mange som hadde satt pris på at noen tok over fingermaling etc. med 1-3åringen i tre timer. Så fikk du vaske huset i fred. Eller kanskje dra til frisøren. Det er jo ganske luksus i seg selv..

    Jeg syns det er synd at det må være enten eller. Ville gjerne delt. Fordi jeg også ser at for min 2åring hadde det vært fint med noen litt kortere dager. Ikke fordi hun ikke har det bra, men fordi at det blir mange inntrykk på liten jente, når det er så mange barn og så mye som skjer.
    -Og det hadde blitt lettere å bare ta med lillesøster hjem hvis hun "ikke kunne" være der lenger, for 4åringen tåler jo litt lengre dag og flere inntrykk. I hvertfall bedre.

    SvarSlett
  60. Et lite hjertesukk...
    har stadig kommet tilbake til denne og liknende innlegg, og ser at mange blir provosert av mye. Men er det blitt slik i vårt samfunn at enten må du ha 10timers bhg-dag, eller hele uka hjemme?

    Jeg hadde eldstemann i bhg 40 % fra 1-2 år, og det var for han mer enn nok. Han var en syvsover, og vi koste oss - fordi vi hadde muligheten. Lillesøster var i bhg 100% fra hun var halvannet. Begge klarer seg godt. Men, jeg savnet veldig da, og gjør det fremdeles, muligheten til å ha halve dager. For jeg har kronisk dårlig samvittighet for at ungene skal ha en 10t arbeidsdag, mens jeg bare har 8, men må kjøre en time til jobb. Vi må begge det. For en periode. Desverre nå mens ungene er små. Men HerreGud å deilig det hadde vært med halve dager! enten frem til lunch eller fra lunsh og ut. Kunne betalt det samme jeg. Og joda, nå er det mange som tenker at jeg bare kan hente de tidlig eller levere seint. Og joda, det kan jeg. Men "systemet" er lagt opp til lange dager. Ungene kommer ikke inn i leken dersom de kommer sent i bhg. De andre har dratt på tur. De får ikke vært med på aktiviteter. Det er en del slike faktorer/meninger å ta hensyn til og, som ofte kommer ifra instutisjonene selv (og nei, jeg misliker ikke bhg de går i, de er råflinke!) Ikke at de sier at de ikke liker det. Og andre som ikke har fått bhg plass da, kunne ikke vi delt litt?

    Ungene har noen fantastiske besteforeldre, som henter de tidligere noen dager, så jeg greier det på ett vis. Men det hadde jammen vært deilig om det hadde vært åpnet for noen plasser som ikke gikk over 10t. For oss som får det til.

    Så sier noen: da betyr det bare at du bruker halv plass, og ingen får den siste halvdelen. Joa, kanskje det. Men jeg vet om flere som hadde tatt den halve. For selv om du er "hjemme" med barna, er det mange som hadde satt pris på at noen tok over fingermaling etc. med 1-3åringen i tre timer. Så fikk du vaske huset i fred. Eller kanskje dra til frisøren. Det er jo ganske luksus i seg selv..

    Jeg syns det er synd at det må være enten eller. Ville gjerne delt. Fordi jeg også ser at for min 2åring hadde det vært fint med noen litt kortere dager. Ikke fordi hun ikke har det bra, men fordi at det blir mange inntrykk på liten jente, når det er så mange barn og så mye som skjer.
    -Og det hadde blitt lettere å bare ta med lillesøster hjem hvis hun "ikke kunne" være der lenger, for 4åringen tåler jo litt lengre dag og flere inntrykk. I hvertfall bedre.

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails