De fleste foreldre gjør sine egne erfaringer og kommer dermed med klare konklusjoner. Som de da tror gjelder for alle barn.
Dere har vel alle hørt utsagn som "
Min datter fikk aldri tran, men har aldri hatt snev av forkjølelse", eller "
Jeg ammet sønnen min til han ble toogtredve OG han ble en velfungerende elektroingeniør" eller
"Vi lot babyen vår ligge å skrike på et lite kaldt rom i loftsetasjen fra hun var nyfødt OG hun har blitt en harmonisk og lykkelig kvinne".
Vel, nå skal
jeg driste meg med et foreldreråd. Og jeg bygger det ene og alene kun på erfaring med mine egne fire barn, observasjon av en hel haug av andres barn OG diverse uttalelser fra fagfolk.
Det gjelder mat.
(Og NEI, det er ikke dere som har barn som er født i uke 21, er hyperallergiske eller har trang gane jeg vil tipse her. Så ikke hiss dere opp)
Vil du gjerne at femåringen din skal meske seg med finmost kalkun i potet fra Nestle, trenger du ikke å lese videre. Men til dere andre:
La barnet ditt (og her mener jeg barn som ennå ikke har fylt året) sitte ved matbordet sammen med de andre i familien! OG
la barnet få prøve å spise mat selv! Forskjellig mat. For det er slett ikke sikkert at en ettåring kun vil spise pølse med sukker. For eksempel.
Hvis din åttemåneders unge baby kan sitte selv - la henne få sitte ved matbordet. Det er kanskje ikke så mye hun klarer å spise selv, men la henne nå få gnage på et knekkebrød eller
klemme litt på en potet. Okei, da, noen har barn som brekker seg hvis de får noen biter i munnen, og det er ikke artig med en nær-døden-opplevelse til hvert måltid. Så dere får prøve dere fram.
Men våg det! Våg å prøve! Selv om du
hater makrell-i-tomat (for det er jo motbydelig!) så kan det hende at din snart ettåring elsker det. Hvis du hver dag smører deg to skiver med brunost til frokost, så kan det faktisk hende at barnet ditt vil like ei skive med servelat og agurk.
Selvfølgelig vil barnet ditt elske wienerbrød rullet i melis eller perlesukker. Men du trenger jo ikke å tilby akkurat det med det første.
Her er eldgamle, men autentiske bilder fra middagsbordet til en viss familie.
Ettåringen får sitte med eget bestikk og spise selv.
Hun bruker litt hender, og far må antageligvis hjelpe karbonaden opp fra asjetten og fram til gaffelen. Mye havner på gulvet.
Men barnet spiser, hun koser seg, hun smaker.
Det er bra!
"
Jeg orker ikke gris!" sier noen. Nei vel. Da må du mate. Det er mer pes for deg. Ikke så gøy for ungen. Men ditt valg. Det går jo an å legge noe under barnestolen - et slitt håndkle eller et designerteppe i friske farger - samma det. Men det vil lette rengjøringa.
At barnet spytter ut en asparges eller mister en kvart karbonade på gulvet, er det bare å overse. Skulle barnet begynne å kaste alt ned på gulvet, er det lov å si nei. Tydelig og bestemt. Du trenger jo ikke å rope med den stemmen du noen ganger vil
glefse til svigermor med, men det er heller intet sjakktrekk å si "
nei, lille gulleplutt" med din mildeste godeste stemme, mens du stryker henne kjærlig og lattermildt over kinnet.
Overse småtterier, si nei til større ting.
Du kan ikke forvente at barnet skal sitte like lenge ved matbordet som deg. Kanskje er hun mett, eller kanskje kjeder hun seg. Da er det bedre at hun får gå fra bordet, sitte på fanget ditt eller kaste servietter rundt omkring.
Nå er vår lille ettåring en stor snart toåring. Hun koser seg med mat, og smaker på det meste. Akkurat som brødrene. Ergo, mitt foreldreråd har funka utmerket for oss.
Men funker det for dere?
Har du latt barnet ditt sitte ved bordet fra hun/han var bitteliten?
Ha en matglad dag, med eller uten bestikk!