torsdag 26. mai 2011

Mamma for første gang. Og slitsomt.

Jeg leste Frøken Makeløs fine innlegg om det å være nybakt mamma, "Noen ganger gråter jeg". Og jeg får så lyst til å trøste. Eller støtte. Alle nybakte mødre. Alle som går og venter på sitt første barn.

Jeg får så lyst til å si til dem at "Sånn er det! For veldig mange av oss!"

Man leser så mye om babylykke og babykos og babyglede. "Nyt den første tida - den går så fort!" sa alle til meg da jeg akkurat hadde fått vårt fjerde barn. Jo, da, jeg nøyt den første tida. Og selvfølgelig er det en lykke å få barn. Men det var veldig mye jeg ikke nøyt. Som det å måtte bysse og bære hele tiden, trille henne i søvn slik at hun kanskje sov sine tjue minutter, og å amme kontinuerlig, døgnet rundt. Selv om jeg hadde vært gjennom dette før, synes jeg det var slitsomt. Men der jeg for tolv år siden innimellom var fortvilet og tenkte "Herregud - hva er det vi egentlig har gjort!", hadde jeg nå tryggheten om at dette faktisk var bra. Og at det ville gå seg til.

Nå er hun et år og ni måneder, og ting har gått seg mer til. Hun må fortsatt trilles i søvn på dagtid, hun sover ikke en hel natt i strekk og hun elsker pupp. Men jeg synes tida med en ettåring på mange vis er lettere enn med en baby. Vi forstår hverandre. Jeg skjønner hvorfor hun blir sint eller lei seg. Vi kommuniserer.

Og jeg gleder med til tida med en vilter toåring, en morsom treåring og en spørrende fireåring. Akkurat som jeg nyter tida med en ivrig åtteåring, en klok tiåring og en aktiv tolvåring. Etterhvert dabber det vel av, og jeg kommer kanskje ikke til å føle helt det samme når min 48-årige datter løper mot meg med lubne lår. Men enn så lenge er det ålreit å være mamma. For små og store.

Samtidig som det er krevende. Det er en jobb. Foreldrerollen har du i minst atten år. Du kan ikke bare skyve den unna og si at du ikke gidder mer.

Jeg tviler ikke på at mange synes det supert å være hjemme med en liten baby. Jeg vet at mange har babyer som spiser i ny og ne, sover mye, krever lite.  "Snille" babyer. (I motsetning til de ondskapsfulle babyene som for eksempel jeg har hatt).

Samtidig vet jeg at mange strever med sinte treåringer, sjenerte seksåringer eller rampete niåringer. Barn er ulike, og alle foreldre støter på utfordringer, små eller store, en eller flere ganger.

Så til de av dere som synes livet som mor ble mer strevsomt enn det du hadde sett for deg: ting går seg til. Og vi har mange år på oss der vi kan veilede, prøve, feile, erfare. Og nyte.

Synes du det var slitsomt å bli mamma for første gang? Og hvis du har større barn - hvilken periode synes du har vært tøffest?

Ha en tålmodig dag, med eller uten baby!

57 kommentarer:

  1. Det var veldig slitsomt! Hang i puppen og nektet å ta smokk! "Alle andre" hadde babyer som sov hele natten fra de var 2 uker, mens min våknet 5-6 ganger. Den andre sov hverken natt eller dag:)

    SvarSlett
  2. Jeg syns det var veldig slitsomt, og det er det fremdeles!
    Minsten er 10 måneder, tar ikke smokk, sover maks seks timer om natten, er grinete hele dagen you name it. Deet er slitsomt,men så vet jeg heldigvis at det går seg til! Han er en flott gutt selv om han er slitsom innimellom :)

    Jeg syns perioden når de snakker men ikke klarer å gjøre seg forstått er ganske slitsom. Se hvordan de prøver å si det de mener,men så kommer det bare babbel ut!

    Og selv om denne fireårsperioden er ganske sjarmerende, kan det være slitsomt til tider og måtte svare på hvorfor det huset er stort, hvorfor det gulvet er der?Hvorfor det du har to øyer?Hvorfor det vi ikke bor i vannet?Hvorfor det vi MÅ ha mat?Hvorfor det jeg blir tørst?
    osv osv osv osv heeele dagen :)

    SvarSlett
  3. Hvert alderstrinn har visst sine utfordringer. Jeg var MEGET frustrert under den sk. trassalderen hvor vi ennå ikke kunne kommunisere med ord.

    Nå når hun er sju, er det helt andre utfordringer og vi har også noen herlige diskusjoner, om likestilling f.eks.

    Og jeg gruer med til tenårene hvor foreldre er dumme, de sier de skal overnatte hos venninne og er egentlig på fest, testing av alkohol osv....

    Men vi skal takle det også, man kommer et godt stykke med sunn fornuft og lyttende venner hvor man kan få utløp for sin frustrasjon. ☺

    SvarSlett
  4. Jeg kan ikke huske at jeg syntes det var slitsomt da første kom. Jeg var 23 år. Jeg har ikke bare fortrengt det; jeg syntes virkelig ikke det! Men hun var et eksemplar helt utenom det vi forventet. Hun spiste. Sov. Gulpet ikke. Likte pupp til hun var halvannet år. Bleietørr innen hun var 2. Fikk aldri 2 års-trassen. Ikke 4 heller.. Og ennå, i en alder av 16, har hun ikke hatt den store trassen. Nr 2 var litt striere. Men ikke våkenetter eller utpreget trass der heller. Denne siste gangen har det vært helt anderledes. Selvsagt både fordi det er tvillinger. Men alle de tingene som var uproblematiske de 2 første gangene - har vi opplevd nå i større grad som slitsomt. Men vi er jo også 15 år eldre. Det tror jeg er det som gjør at ting kjennes verre. Og de er helt andre typer unger: TRASS!!! De er kanskje ikke mer trassig enn unger flest. Men vi hadde vel kanskje en forestilling om at disse skulle være som de eldste. NEIDA. Men det er greit. Det er livat i heimen. Og alt går seg til.

    SvarSlett
  5. Personlig har jeg hatt en mye bedre tid som tobarnsmor enn ettbarnsmor, med andremann var jeg mer avslappet til alt, visste at jeg kunne stole på min egen erfaring og dømmekraft, og jeg tenker med gru tilbake på hvor mye lettere det hadde vært med førstemann om jeg hadde visst det jeg vet nå, og ikke hørt på alle andre sine råd. Så mitt råd til alle førstegangs,mødre er enkelt: stol på deg selv, følg magefølelsen og for guds skyld, sov så mye du kan når du kan! Søvnmangelen er det værste med å være småbarnsmor. Som alenemor til mine to i 8 år har jeg endel erfaring ;)*♥*

    SvarSlett
  6. JAAAAAAA, jeg syntes det var slitsom å bli mamma for første gang! Jeg er en av de heldig som har ei jente som sov hele natta fra hun var 3 måneder, men jeg har jo også lov til å synes at det er tøft i perioder. Det er ikke bare mammaer med kruppbarn, hengeipuppenbarn, masehølihodetbarn som har behov for å klage, sjø! Men jeg holder all klagingen innenfor husets vegger, da. (Jeg regner med bloggverdenen som innefor husets fire vegger, ja! Tør jo ikke annet, kan jo hende at folk synes jeg syter....
    Ha en fin dag!!

    SvarSlett
  7. Alt tiltredes. Min første var prematur og sov veldig mye. Men det var også slitsomt fordi hun da ikke orket å våkne for å spise. Jeg husker vi ropte: SE! Hun åpner øynene!!, tre uker etter at hun var født... Men tre måneder etterpå var hun blitt en Buddha. Og hadde snudd døgnet. Trill rundt.

    Jeg skulle forøvrig ha tre barn.

    Sønnen vår fikk kolikk, sov fra 22.00 til 04.45 (HVER dag, omtrent) det første halvannet året. 30 minutter var alt jeg kanskje fikk ham til å sove på dagtid. UTSLITT. (Jeg måtte i tillegg jobbe samtidig, i gjennomsnitt sov jeg i fire timer hver natt i halvannet år)

    Etter halvannet år fikk jeg endelig overtalt ham til å bruke smukk, han begynte i barnehage, og plutselig sov han to timer på dagen og fra 19.30- 07.15.

    Nå står de opp sammen, hun på femåetalt og han på to, og kommer inn til oss med kos. Og livet er så mye, mye enklere. Behagelig. Morsommere.

    Det holder forresten med to unger, nå. ;)Ikke til forkleinelse for toåringen, altså.

    Når tenåringstrassen setter inn, flytter jeg i campingvogn i hagen.

    SvarSlett
  8. Jeg føler ikke jeg rakk å forberede meg på at jr.kom. Han kom to måneder før tiden, noe som passet meg fryktelig dårlig! Jeg holdt på å stryke med og jr. havnet i kuvøse.

    SNAKK OM START!

    Men, når det er sagt. Så kom vi hjem fra sykehuset med ett prakteksemplar av bebis. Spiste, sov, smilte og var en gullunge. Så ble han 2 år, og skjønte at han kunne pøble litt rundt med mamma og pappa. Det tåler vi, setter han på plass...og inne i mellom må vi le litt av han også.

    Fra å ha tenkt, ALDRI flere barn, har vi kommet over sjokket og tenker at det kanskje ikke hadde vært så ille med en til. Kanskje det hadde vært bra for han også. Så kan han lære seg å dele. For det er han fryktelig dårlig til.

    Som de sier her i Stavanger:
    " De e nå skjønne i den alderen"

    SvarSlett
  9. Jeg har kommet over "det verste". Mine to gutter er nå 18 og 20 år, og det er vel nå jeg kan senke skuldrene..not!

    Har absolutt vist seg at jeg kan stole på de, men så er det alt det uforutsette som kan skje ute i den store verden sent en kveld..fantasien blomstrer!

    Stort sett går det veldig bra, men avkommet vårt blir nok våre barn hele livet:)

    SvarSlett
  10. Ja, det innlegget var veldig bra, og jeg kjente meg så godt igjen.
    jeg husker at mange sa til meg da vi fikk Tilde, at nå, siden hun er frisk, så går vel alt som en lek.
    Men det er jo ikke sant, jeg ble veldig sliten av amming, byssing og alt som hører med, og samme om barnet gir aldri så mye tilbake, så blir man faktisk sliten.

    Alle har dager der de føler at de snart kaster barnet sitt i veggen. Dager der jeg sier til mannen min "nå MÅ du ta henne, før jeg klikker".
    De som sier at de ikke har slike dager, de lyver..
    Men heldigvis er det verdt det, og det blir bare bedre og bedre. Nå som hun er to år er alt mye lettere, selv om hun trasser og er sintest i nato. Jeg kan i allefall kommunisere som du sier, og slipper å føle den frustrasjonen "hva er det du egentlig vil?".

    SvarSlett
  11. Jeg likte bildet av din 48-årige datter med de lubne lårene...

    Veldig enig. Jeg sier rett ut at de første tre ukene, som jeg kaller ammehelvetet, er mye verre enn 9 måneders graviditet. Og jeg har skikkelig kjipe graviditeter..

    SvarSlett
  12. Jeg fikk lyst til å skrive litt om dette. Jeg linker til deg, siden du var inspiratøren! Håper det er greit?

    SvarSlett
  13. Jeg var blandt de som storkoste meg den første tiden. Han var stort sett blid og fornøyd bare han fikk pupp så ofte han ville. Der og da følte jeg at det gikk helt fint å puppe hver andre eller tredje time hver natt - jeg satt til og med oppe i en stol inne på rommet hans hver natt i 10 mnd. Nå skjønner jeg ikke at jeg orket, hehe..
    For min del ble ting MYE mer krevende etter at jeg begynte å jobbe. Med en unge som var syk i tide og utide, ble det dårlig med nattesøvn, mye bekymringer og mye orging for å få kabalen til å gå opp med full jobb. Nå har han jo heldigvis vært frisk i to hele månder (bank i bordet!!!), men jeg lengter allikevel stort tilbake til den deilige permisjonstiden...

    SvarSlett
  14. Jeg har en veldig rolig og behagelig unge. Trengte ingen byssing eller trilling for å sove,hun hang ikke på puppen, og har hatt svært få våkennetter. Er veldig takknemlig for det!

    Men jeg synes likevel det er en lettelse at hun nå er blitt så selvstendig. Jeg tror jeg er mer enn "barn-person" istedenfor en "baby-person", hvis du skjønner hva jeg mener. Babyer er søte, men jeg liker best den perioden som starter når de er ca 2 år og oppover. Greit at de trasser og utfordrer osv, men for meg er det likevel mindre slitsomt. Slipper å bære, mate, skifte bleier osv :)
    Utfordringene kommer sikkert på løpende bånd opp gjennom de neste årene. Men så lenge vi kan kommunisere, snakke (og krangle?) sammen, så går det nok bra :)

    SV: ja her hadde jeg endelig blitt kvitt eBayavhengigheten min, også kom jeg tilfeldigvis på å søke på "fabric" en vakker dag i april. Fader! Da var det gjort... Men NÅ er det stopp altså! :)

    SvarSlett
  15. Jeg syns vel egentlig at det var mest slitsomt andre gang. Men så flytta vi til tidenes oppussingsobjekt når minsten var 3 uker. Kunne hatt bedre timing...

    SvarSlett
  16. Min to-åring var en liten ENGEL fra 2 mnd (da begynte han å sove hele natta) til han var et år og begynte å gå. Da var det slutt på englefaktene.... Nå er han en aktiv og bråkete 2-åring som går meg fullstendig på nervene av og til - men som jeg elsker over alt på jord! Men gleder meg til han blir en morsom 3-åring.. Det skal bli fint..

    SvarSlett
  17. Det er fint å lese andres erfaringer, for det er som jeg tror: Mange synes den første tida er slitsom og tenker "er det bare jeg?...". For noen har babyperioden gått som en lek, og man synes at andre perioder er tyngre. Noen opplever lite strev, mens andre har mye.

    SvarSlett
  18. Slitsomt og fantastisk. 2 ord som beskriver det godt ;)

    SvarSlett
  19. Den første tiden er slitsom - ingen tvil om det...
    Jeg synes det er deilig at minstemann har blitt tre år, selv om hver alder har sin sjarm:-)

    SvarSlett
  20. Da jeg ble mamma for første gang var jeg 23. Jeg bodde i et fremmed land og fikk en sønn som var syk fra fødselen av. Da han var 6 uker ble han innlagt på sykehus og lagt på livreddende drypp fordi han var dehydrert. Han lå der i 10 døgn. Og jeg fikk vite at det var HAN som var innlagt, ikke jeg, så de var egentlig snille som lot meg være der. Da ble jeg tigermamma. INGEN skulle kunne fortelle meg at jeg ikke skulle være ved mitt barns side. Jeg gikk i lintøyskapet på natta å tok håndduker som jeg laget meg en madrass av på gulvet og fikk dermed strekt ut føttene littegranne et par-tre timer i døgnet. Ellers satt jeg på en kontorstol i 10 døgn ved min sønns seng. Folk kom med mat til meg....

    Han kom seg, men fortsatte barndommen med laktoseintoleranse og astma.
    Med alt som det innebærer. Nei.... DET syns jeg ikke var slitsomt... men nå, når jeg har fått nummer 3 som er astmatisk og tander og JEG er snart 40.... NÅ er jeg sliten :)

    Min førstefødte er forøvrig en frisk og flott ung mann på 16 i dag :)

    SvarSlett
  21. Det du skriver er så sant, så sant. Å være mamma er virkelig en jobb. Det er lett å kjenne seg igjen i det du skriver. Det er ikke få ganger jeg lurer på hva i all verden jeg tenkte på som fikk barn, men i neste øyeblikk renner hjertet nesten over av gleden de små gir meg. Som jeg nettopp skrev om på min egen blogg er det kun sine barn man kan elske betingelsesløst!

    SvarSlett
  22. Ja, det var slitsomt! Spessielt de tre første mnd...Det blir enda mer slitsomt hvis du ønsker å fortsette livet ditt som før. Det er bare å innse først som sist, at når du har tatt et valg ved å få barn så er det de som er førstepri endel år...

    Ungene mine blir nå 6 og 8. Jeg synes det blir lettere og lettere etter som de blir mer selvstendig. Ok, trass er ikke alltid stas og det er ikke alltid lett å diskutere eller disse ;) når man er sliten. Men for meg var det fysiske og at den lille var fullstendig avhengig av meg til alle døgnets tider, en mye tyngre byrde...Siw

    SvarSlett
  23. slitsomt, morsomt, fantastisk og skummelt :) Men jeg tror alle har godt av å få vite at alle har det slitsomt innimellom, og har mest lyst til å ligge med hodet ned i en sofapute og hyle noen ganger :) Akkurat som jeg noen ganger bare nyter, koser, kjører bil, kiler, leser, pusler og maler i vei :D Alt til sin tid :)

    SvarSlett
  24. Ikke slitsom t å bli mor for første gang -for meg. Det var egentlig overaskende enkelt. Men jeg var vel heldig med barnet? Husker det som en evig lykkerus, der jeg sto opp om natta og skiftet bleier med et salig smil om munnnen. haha, men kan jo huske feil Det er jo leeenge siden.
    Jeg liker ikke spedbarnsperioden noe særlig. Der det hovedsakelig dreier seg om amming og stell. Tåler dårlig søvnbrudd også.
    Vanskeligste aldersperiode for meg har vært 14-års alder. Førstefødte. Engelen min som plutselig hadde meninger, og en forklaring på alt.
    Å bli tenåringsforeldre, føltes for meg som en liten sorg. Barnet endrer seg ofte dramatisk, og trenger deg ikke i samme grad som tidligere.

    SvarSlett
  25. Jeg fikk sjokk. I en alder av 32 fikk jeg mitt forste barn og var overveldet over at 'min tid' var fullstendig ikke-eksisterende... Han spiste ogsa hele tiden og sov sammen med meg i flere ar. Husker fra den forste tiden en dag jeg oppdaget at kl var 18 og jeg hadde forsatt ikke fatt dusjet eller kledd pa meg. MEN det gar seg til og det er all kosen man husker!

    Na blir han 15 om litt over en uke..! Hvor ble tiden av??? :-)

    SvarSlett
  26. en gjenganger da ungene var små: ta vare på småbarnstida, den kommer aldri igjen ... og hver gang svarte jeg; TAKK OG LOV at den aldri kommer igjen!!!


    ... det var med tvillingene. Med minstemann var det helt annerledes og til og med mageknip og nattevåk ble nesten bare koselig i forhold til da vi hadde alt i stereo. Nå begynner jeg etterhvert å sveve på den lyserosa skyen som alle de nyforløste snakket om. Nå begynner det å bli deilig å være småbarnsmamma. Jeg ser lys i tunnellen, kanskje jeg til og med snart skal få spise varm middag... og få gå på do aleine.. ?

    SvarSlett
  27. Den fyrste var slitsom. Eg trudde babyer sov mykje, men det var ikkje tilfelle med min.
    Med dei tre andre gjekk det betre, ikkje fordi dei var "perfekte" om omsyn til soving og mat, men det hadde noko med kva eg var innstillt på.
    Så lenge eg fekk nok søvn og var innstilt på at ikkje alt er "perfekt" alltid, så gjekk det greit.
    Kvar alder har sine utfordringar og gleder.
    Mi erfaring er at sjølv om barna er blitt over 18 år, så trengs mamma og pappa av og til likevel;)

    SvarSlett
  28. For ett flott innlegg å lese selv om jeg ikka har barn enda. Man ser jo gjerne for seg at alt vil gå så flott, men det kommer nok til å bli slitsomt. Godt å vite at det er mange erfarne mødre i blogglandia en gang man har den problemstillingen;)

    Flott blogg du har, min første tur innom:) Ønsker deg en herl helg i morgen:)

    SvarSlett
  29. Jeg fikk sjokk når jeg fant meg selv på sykehuset med en bebis i armene. Det var virkelig ingen enkel tid den første tiden, og skjønte ikke hvorfor alle sa:
    "nyt den første tiden, den går så fort og du får den aldri tilbake!" ..Gudskjelov tenker jeg nå, jeg vil ikke ha den tilbake heller! Og fort sier du? De første 6 ukene er det lengste ukene jeg n o e n gang har opplevd!

    Jeg ble provosert (og litt enda kanskje?) av de som hadde snille bebiser, som lå fornøyd for seg selv, og sov hur mycket som helst. Hvorfor hadde ikke jeg fått en sånn en?!

    Men nå, 2,5 år etter, verdens beste unge- hur enkelt som helst!! ;-)

    Jammen godt at ting går seg til!
    For dét gjør det!

    SvarSlett
  30. Hei! Nå måtte jeg inn å lese innlegget til Frøken Makeløs.
    Jeg hadde det utrolig slitsomt den første tiden med min første baby. Jeg kom til legen på 6 ukers kontrollen og litt irritert for hvorfor ingen hadde fortalt meg det.
    Jeg var rett over 30 år når jeg ble mamma for føste gang, hadde lest masse og forberedt meg (trodde jeg) og likevel ble jeg tatt på senga.

    Nå gleder jeg meg til fortsettelsen:)
    Og nå som jeg venter nr. 3 om få dager er jeg klar for en periode med masse slit og den største lykke på en gang.

    Fint og viktig innlegg Pia.
    Klem Vivian

    SvarSlett
  31. Veldig bra innlegg, Pia. Jepp, slitsomt dette moderskapet, men akkurat slik som eg hadde forventa det, så difor inga stor overrasking for min del! Min/vår strategi er å godta at ein ikkje kan gjera alt det ein har gjort før ein fekk barn. Synes det blir litt krampeaktig når foreldre på død og liv må delta på alt dei deltok på før barn kom inn i livet... Akkurat no er det småbarnslivet det handlar om, og det er fint, veldig fint - og slitsomt. :)

    SvarSlett
  32. Våre jenter er 9 1/2 og 13 nå, men jeg husker som det var i går å være konstant zombie i hodet med sprittusjringer under øynene og gråten i halsen. Spesielt med hun eldste, da jeg hadde fått hele verden midt i hodet og ammet hver 3. time døgnet rundt de tre første månedene. Da den yngste kom, var vi nok litt mer herdet... Husker forresten at jeg ble sjeleglad da en kollega av den åpne og ærlige typen sa at “egentlig synes jeg det var helt pyton da ungene var bittesmå. Alle sa jeg burde være overlykkelig, men jeg syntes bare alt var dritt”… For det var slik jeg følte det og.

    Nå er det andre utfordringer - niåringen har vært i trassalderen siden hun var to (det føles slik!) og trettenåringen er i puberteten og full av hormoner som raser i alle retninger sammen med det vi kan kalle et litt ustabilt humør. Akk ja. Det smeller i huset innimellom.

    SvarSlett
  33. Rett og slett den aller største utfordringen, detta mammegreiene.

    Flott støtteinnlegg det forrige her, måtte le :o)

    Får du kommentert nå?
    Eg e ikkje i form i dag og har ikkje vore på jobb, så eg har ikkje fått testa det fra ein aen pc. Poenget e jaffal at avhukinga komme fram når du prøve å kommentere og det komme opp at du må logge på blogger.

    Anyways; ha det bezt!

    SvarSlett
  34. Veldig slitsomt.
    Men ingen tvil om at jeg ville gjort det igjen.
    :)

    SvarSlett
  35. Helene Harefrøken26. mai 2011 kl. 20:33

    Flinke Pia som kan å skrive om mamma-saker som engasjerer og er støttende (har friskt i minne amme-innlegget ditt)!

    Førstegangsmamma her i gården, og var umåtelig naiv. Fikk en møkka-unge (som var hans kallenavn de første månedene stakkar) som aldri sov og som grein uansett. Ble mye kjøkkenvifte, vaskemaskin, motorsag/flymotor/gressklipper på cd den første tida. Nå er poden 7 mnd og alt er fortrengt og han har fått nye kallenavn og kommer nok til å få søsken en gang også :-)

    SvarSlett
  36. Det var slitsomt å bli mor for første gang og for andre gang. Det var slit og gleder i mange år. Heldigvis glemmer man fortere slitet enn gledene.

    Nå når barna er voksne så er jeg fortsatt mor, og kommer til å være det hele livet. Nå dreier det seg om å sy gardiner og sengetepper, hjelpe til når de skal ha gjester og dele en flaske rødvin over et deilig måltid mat. Her på gården har vi behov for ekstra arbeidshender innimellom - da er det en stor fordel at barna er voksne.

    SvarSlett
  37. Likte innlegget ditt!Det er litt godt å lese at andre også har slitsomme stunder.

    Da kolikkbarn nr to skrek som værst, var jeg innom diverse nettforum i desperasjon. Emnet var kolikk, barn som ikke sover etc. En gjenganger var disse mødrene som ikke hadde problemer med sine små nurk. Det var kommentar på kommentar med glansbildebarn. Som om det var til hjelp for slitne, desillusjonerte mødre. Arg!

    Nå sover 5-åringen greit, mens snart-2-åringen fremdeles lider av lakenskrekk. Jeg har mang en gang tenkt at her skulle jaggu Karin Naphaug (barnesøvnterapeut, for de som måtte lure; og, ja, jeg liker også lange ord) fått litt å bryne seg på.

    -Men som du skriver; ting går seg til..

    SvarSlett
  38. Jeg ble mamma for første gang i Juli -09 og ble mamma for andre gang nå i April!
    Nr1 hadde kolikk.. og vi gikk og vi gikk og vi gikk og vi gikk og vi gikk og vi..get the point?? Det ble fotfæler i parketten på stua, og jeg var en veldig frustrert og lei meg mamma på det tidspunktet! Ikke skjønte jeg, før det var gått nesten 3 mnd, at de aller fleste beibier har vondt i magen, og noen får det mer enn andre... Nr2 har også litt vondt i magen, men tankegangen er litt anderledes nå enn for to år siden.. Nå går jeg og koser jeg og nynner litt, og tenker at huffda, stakkar lille, men det går over.
    Nr1 sov hele natta fra hun var 1 mnd.. det gjør nr 2 også ;) Flaks sa Severin Suveren! Og venter på at denne perioden skal gå over.. for er det en ting småbarnslivet har lært meg, så er det at alt går i perioder!
    Nå er nr1 midt i lære å snakke - perioden.. det går neppe over, hun er arvelig belastet, men det vil jo stadig bli letter å forstå! Og det betyr at mamma må passe munnen sin...! Nr2 lærer seg å fokusere og feste blikket... ;)
    Jeg følte meg som rolig og cool førstegangsmamma, stressa lite.. neivel, hun tar ikke smukk, så la være da.. og jeg er vel enda roliger nå. Det er en velsignelse med to små friske barn, bank-i-bordet, og vi kan ikke gjøre annet enn å nyte tilværelsen og være stolte foreldre!

    SvarSlett
  39. Jeg hadde supre svangerskap, flotte fødsler, deilig barseltid og har altså fått 2 stk av den "snille" og rolige typen barn, og til og med trassalderen synes jeg har vært ganske enkel.

    Men jeg fikk i dag vite at min nevø på 2 år har fått diagnosen epilepsi, og det fikk meg til å tenke på noe jeg var uforberedt på, nemlig barns sykdom.

    Begge mine har hatt astma, og det å ligge ved siden av et lite barn som nesten ikke klarer å puste er veldig tøft, og jeg har vært veldig mye bekymra.

    Så selv om den første baby-tiden var veldig fin, så fikk vi vår dose med problemer etter hvert.

    SvarSlett
  40. Her kunne det vært lett å kaste seg på bælgen og oje seg over at johuff det har vært utrolig slitsomt med nattevåk til de var 4 og sykdom som aldri tok slutt.

    Men det har vært veldig lite nattevåk. Og det har vært ubegripelig lite sjukdom. Og ting er i grunnen sorgløse. Jeg banner vel i kirka nå, men.

    Det denne mammaen gruer seg til er ...damdadadaaa: TENÅRENE! Der hører jeg om mange rare utfordringer.

    SvarSlett
  41. Mine tre unger har vært enkle å forholde seg til som babyer; sovet, spist, fornøyde og lite syke. Jeg elsker babytiden og har kost meg masse under denne tiden. Javisst, har det vært (og er med den yngste) slitsomme dager, men de blir fort glemt, siden de ikke kommer så ofte.
    Unger er forskjellige, og hvert alderstrinn har sine fine og slitsomme sider. 6-åringen har vært mye mer utfordrende enn eldstemann, og hun har nå i over et år vært i den foreløpige mest utfordrende perioden for oss. Snart-12-åringen er en drøm til å være i den alderen, men vi er forberedte på at det kan snu med hormonenes inntog... 9-månersen er bare god og fin og gir oss lite grå hår ennå, så gjenstår det å se hvordan hennes liv forløper.

    SvarSlett
  42. Nei, ikke den første gangen. Da var jeg 21, utrolig naiv, tenkte at dette fikser jeg lettsomenplett.
    Og det gikk, fordi jeg hadde fått verdens roligste baby. Barn nummer to var helt ok, men jeg merka at det var to i huset. Den tredje gangen fikk jeg en forknytt unge som ikke slappet av de tre første månedene. Det var ikke kolikk, men kunne minne om det. Mye skriking var det i alle fall. Med tre i hus syns jeg det ble veeldig slitsomt og jeg merka også at jeg var blitt eldre. Jovisst husker jeg de gode stundene, men jeg husker også alt slitet. Så jeg har også lyst til å trøste alle der ute. Hold ut, be om hjelp, prøv å få slappet av mellom slagene. Kutt ut samfunnspresset om at man skal få gjort så himla mye ut i barselpermisjonstida. Ikke føl deg dust om du ikke henger på babykino. Nå ble jeg engasjert. Kanskje jeg skriver et aldri så lite innlegg sjøl? For jeg syns det er så utrolig mye mas om hvor BRA alt skal bli.

    SvarSlett
  43. Javisst er det slitsomt. Jeg visste at det kom til å bli slitsomt. Og slitsomt ble det. Men godt slitsomt på en måte. Nattevåk er virkelig ikke noe jeg er god på. Eller jo, den første timen er jeg riktig så tålmodig og pedagogisk. Den neste timen går sånn passe. Etter to timer er jeg mammamonster. Ikke at jeg er slem. Men saklighetsnivået?? Siden når nytter det å argumentere med en baby liksom?? Ja ja, heldigvis sover vår yngste, som er like gammel som din, gulle godt natta gjennom. *bank i bord*

    Alle aldre har sin greie, både på godt og ondt. 2-åringen er mer selvstendig enn 1-åringen. Men trassen?? Argh! 3-4-årsalderen er herlig, syns jeg. Så masse de har lært og fortsatt lærer. Og stadig flere spørsmål kommer de med. 5- og 6-åringen er vitebegjærlig og ikke minst mer selvstendig og også opptatt av at h*n er selvstendig. De blir plutselig så store når de skal begynne på skolen. Herlig! Og 8-åringen vår. Ah, magisk alder. Litt lita og litt stor. Kan ikke holde mamma i hånda når vi er vi vift. Sånt er pinlig! Men glad i en klem og en kos på hjemmebane. Gleder meg til å oppleve enda mer magi med de små! For selv om det er slitsomt er det også nettopp magisk!

    Flott innlegg, Pia :-)

    SvarSlett
  44. Jeg syns det var tøft av og til og ja jeg har gråt mine tårer.
    Så sent som på mandag gren jeg fordi knøttet var så trøtt og ikke fikk sove og jeg syns så synd i han.
    Men nyte vært øyeblikk gjør jeg, og lyse opp min hverdag gjør han. Jeg har aldri angret på å ha blitt mamma. Men tenkt samme tanken som deg.

    SvarSlett
  45. Jeg kunne ikke bare slenge inn en kjapp kommentar her, så jeg skrev et innlegg på bloggen min og linket til deg :)

    SvarSlett
  46. Jeg var en gammel førstegangsmnor. Denne ungen hadde vi lengtet etter i mange år. Ja, det var slitsomt, med keisersnitt og sykehusinfeksjon og en mann som ble helt potet (ikke tenkende) i hue... Vi samsov (og hadde dermed ingen våkenetter) men han hang i puppen hele tiden. Da lå jeg på sofaen og sov sammen med ham, så tv, leste bøker. Ja, man beholder jo temperament selv om man blir mamma, men jeg hadde nå den innstilling av Moder Norge har gitt barnet mitt et år med foreldrene, ikke foreldrene et fri år, så hvis jeg måtte bruke et år på pupp, ja, så koste jeg meg med det.
    Vi har gått gjennom trassaldere og diskutering, spørrerunder og hver dag har sine velsignelser og utfordringer.
    Jeg tror på å gjøre det enkelt. Suppe er også middag og ingen dør av støv under sofaen.

    Det gjelder ikke alle, helt sikkert ikke, men for meg hadde det med holdning og innstilling å gjøre - mye av det i hvert fall.

    Og det er skikkelig på moten å ha fødselsdepresjoner og slit og alle som vil snakke om de, får ros. Og ja, det er flott!
    Men for oss som ikke var nedkjørte og fikset ammingen og alt det der, var det ikke, er det ikke så lett å snakke om det heller. Det oppfattes ofte som "å gni det inn" til de som ikke hadde det sånn.
    Litt trist å ikke få snakke om babylykke fra første sekund og fløte i puppen i halvannet år også.

    SvarSlett
  47. Det hørtes veldig kjent ut. Venter mitt tredje nå, og gleder meg alerede til han (tror vi) blir ett år. Ja, de er søte som små, men mye enklere å ha med å gjøre som eldre. Treåringen min kan nå spise selv, prate, gå på do og har fast sovemønster, og da begynner ting å bli litt lettere til tross for, som Kine sier, at han skravler og spørr hele tiden. -trasser og surver. Man slipper alikevel usikkerheten over om han har det vondt eller bare er trassig.

    Ha en strålende helg.

    SvarSlett
  48. Gjett om jeg husker det, og jeg følte meg veldig alene. Det var fordi pappaen var til sjøs da min datter kom til verden. I den tiden skulle man ikke ha barn med seg ut om kvelden. Da fikk man pent holde seg hjemme og la barnet ligge i sin seng.

    Hva som har vært mest utfordrende har jeg ikke noe klokt svar på. Det er så forskjellige ting vi støter på, og vi voksne er jo også i konstant utvikling.

    Klem

    SvarSlett
  49. Ja, her har vi mye å si alle sammen. Godt skrevet, Pia, og godt at du tar opp dette. Jeg - vi - har hatt og har også vårt. Men de mer alvorlige bekymringene gjorde meg etterhvert takknemlig for "vanlig" nattevåk og ståk.
    For hva er alternativet? Livet uten barn, for eksempel ,er også et liv med med krav og bekymringer - av et annet slag, og kanskje lettere å snu ryggen til. Men livet-livet-livet (det virkelige, med stor L og sånn) - er ikke lett, uansett. Men verdifullt allikevel.

    SvarSlett
  50. Min største trøst var å oppdage at ting går i perioder, at ingenting er statisk.
    Og så prøver vi voksne å finne det beste øyeblikket fra hver dag de dagene ting har stormet som værst, men også tillatt oss å være ærlige på de vanskelige tingene...

    SvarSlett
  51. Så fint innlegg!! Våre to unger har vore og er av det "snille" slaget (Arg, så eg hater den måten å seie ting på!), men likevel har vi smakt på perioder med minimalt med søvn, veker med trassig 2-åring som lager problem av ALT og ikkje minst alle andre sider ved familielivet som får deg til å lure på om det eigentlig var så lurt å få unger. Alle aldere har sine utfordringa og gleder. Heldigvis er alt (nesten) gløymt når de smiler:) Eller tilgitt i alle fall;)

    SvarSlett
  52. Ja, det var jo slitsomt, ingen tvil om det. Men selv om jeg syntes det var slitsomt var vi likevel velsignet med et sovebarn, en blid unge som var veldig enkel. Nå er den blide ungen straks 4 år, og det er mer slitsomt enn jeg kunne ane. Hun er ordentlig aktiv, overalt, løper fra oss og hører ikke. For 9 måneder siden fikk hun en lillebror og det er tøft. Sjalusi, dramaqueen, sinne og frustrasjon om hverandre... Sukk ;) Oppi alt dette her er hun jo selvfølgelig min lille jente, vakker og klok, snill og god. Men det er helt klart ikke lett å være en jente på 4 år, som attpåtil må dele mammas og pappas oppmerksomhet med en til.
    Det var en overgang å bli foreldre, men som du sa selv, når nummer to kom var jeg forberedt på nattevåk og såre pupper. Heldigivis. For lillebror skrek hver kveld i tre måneder. Jeg taklet det ganske bra, trolig fordi han var nummer to.
    Nå er han 9 måneder og begynner å skjønner hvordan han skal komme seg frem, litt treg, men det har jeg bare satt pris på ;) Storesøster sa senest igår at hun skulle ønske lillebror snart kunne bli stor, hun vil så gjerne leke ordentlig med han.
    Fine ungene våre! Ha en fin dag!! Ellen

    SvarSlett
  53. Så fint innlegg! Og så bra det du linket til! Jeg syns det gikk veldig bra å få førstemann. Ung og energisk. Så tryna jeg litt da nr 2kom. Flere behov å dekke, samtidig oppdage at det er greit å ta vare på seg selv også. Eller, jeg MÅ ta vare på meg selv. Så kom nr 3 tett etter, og jeg har vel på en måte følt at babytiden med alle babygreier egentlig er ganske greit. Krevende fysisk med amming og søvn såklart. Har vært heldig og ikke ha kolikk hos noen av barna, vært relativt rolige "bærebabyer". Kan bare forestille meg hvordan det hadde vært med noe slikt ekstra.
    Mens nå når de blir større må jeg være tilstede på en helt annen måte, og DET syns jeg er en utfordring. Da går det nesten mer på det psykiske... med baby nr 4 her så kjenner jeg at jeg skal favne et ganske stort spekter. Og så føles det egentlig nytt for hver gang, samtidig med at tryggheten og erfaringene er større. Nå er vi over de største selvstendighetsfasene til de eldste, mens minstemann skal følge etter og storesøster nærmer seg tenåring... Så, er jo bare å følge spent med, og følge opp som best vi kan, rett og slett :)

    SvarSlett
  54. Tusen takk, Pia, for et godt innlegg! Og for link til enda et godt innlegg!
    Jeg er temmelig fersk i dette mammagamet fortsatt, og synes det var knalltøft. Visst trodde jeg at jeg var forberedt på at det kunne bli tøft, jeg hadde da lest om barseltårer og fødselsdeperesjoner. Men, jeg var IKKE forberedt. På at det skulle være sååå tøft. Og på at det var ammingen skulle ta knekken på meg. Ammingen hadde jeg jo ikke skjenket en tanke. Men brystbetennelsene kom som perler på en snor, og ammingen gjorde sabla vondt. Grudde meg konstant til å amme, glemte alt annet og var misunnelig på far som bare kunne kose med babyen. Feilslåtte forventninger og dårlig samvittighet er stikkord fra de første månedene. Masse, masse dårlig samvittighet. "Alle" forventet at jeg koste meg, mens jeg følte jeg bare kavet rundt og ikke fikk til noe som helst.

    Meeen, som du sier, det går over! Det gjør virkelig det:) Jeg vet ikke helt hvordan, eller hvorfor. Men nå som hun er snart fem måneder er det nesten allerde som alt det vonde er glemt. Vi føler at vi begynner å bli kjent med barnet vårt. Hun er en liten person, og det er helt utrolig. Og ja, vi kooooser oss. Nå.

    Folk opplever selvsagt dette med å få barn svært forskjellig. Alle har det selvsagt ikke vanskelig, og heldige er de som ikke møter så mye motgang:) Men jeg synes det er viktig at det belyses at det å få barn også kan være tøft, at det ikke bare lykke. Mange tror nok at man er alene om vonde følelser. Og da er det fryktelig trist å lese at enkelte mener det har med "holdning og innstilling og gjøre". Slike holdninger vil jo bare forsterke følelsen av mislykkehet og alenefølelsene for de som sliter. Det betyr imidlertid ikke at "de heldige" skal holde munn om sin lykke. Poenget er vel nettopp at det å få barn oppleves forskjellig fra person til person.
    Oy, dette ble langt. Men temaet engasjerte.
    Ha en fin søndagskveld!

    SvarSlett
  55. "...jeg kommer kanskje ikke til å føle helt det samme når min 48-årige datter løper mot meg med lubne lår."
    HAHA,flire mæ ihjæl!! :D

    Ikke bare solskinnsdager i ha barn nei. Akkurat rundt ett år, før de begynner å gå, men har veldig lyst, og bare vil bli leid hele tida, den er litt slitsom. Den er vi i nå. Med tannfrembrudd og hele pakka. Men toåringen er i en fin periode. Heldigvis går det meste slitomme over ja. :)

    SvarSlett
  56. Det er rart, men jeg snakket faktisk med min (halvt) franske venninne om dette i går. Hennes sønn er tiåring, og det er nå det virkelig har begynt med huset full til alle tider, overnattinger her og der, og litt sånn småfrekke lømler som roter i skuffer og skap. Det var da jeg kjente at det var godt å ha vært ung mor. Selvfølgelig var jeg redd for mye, har hatt dårlig samvittighet for mye, og har følt meg fullstendig ubrukelig til tider. Det er nettopp derfor det er så godt å nå kunne sitte med en tyveårig sønn som faktisk er veldig fornøyd, og ærlig talt ikke har hatt stort å klage på likevel. Jeg klarte det, på tross av ung alder. Mange av vennene mine er på småbarns- eller barneskolestadiet nå (altså barna deres), og jeg sitter med nyvunnet frihet og kan faktisk ta en øl sammen med sønnen min. Kjemperart og veldig godt. Alle årene hans har vært spennende, og det blir de fremover også. Jeg trenger ikke lenger passe på alle steg han tar, men jeg setter stor pris på når han kommer og ber om tips og råd fra sin kloke mor. For for han er jeg faktisk det, og det gjør så utrolig godt. :)

    Nå fikk du frem mye her gitt. Sitter med et salig memorysmil her. :)

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails