Foreldrebursdag del 1. Muttern

Jeg har aldri sett at mora mi har vært redd.

Når hun har opplevd skuddvekslinger på Sri Lanka, statskupp i Sudan, eller gisselkurs i Afghanistan, så er hun like entusiastisk. Hun kan i ekstase fortelle " og så sklei bilen ut av veien! Og så rulla den rundt! Og jeg ble liggende opp ned i en skråning!". Og så klapper hun henrykt i hendene, og jeg himler med øynene og tenker at dama er forrykt.

Men jeg er glad for at mora mi er fryktløs. Jeg er stolt av at hun alltid våger. Jeg har lært å ikke være redd, ikke gi opp, tørre å satse, våge å gjøre.

I ettertid har jeg skjønt at du og må ha vært redd noen ganger. Men du har aldri, aldri vist det. Og det har gjort meg trygg og sterk og robust.

Jeg anser meg sjøl som modig, men jeg kan ikke måle meg med muttern. Så dristig, så vågal og så uredd kommer jeg aldri til å bli.

Muttern skal sikkert ut og se etter en løve eller noe sånt, mens jeg holder meg i bilen.

En gang har jeg forresten sett at hun har vært litt engstelig. Da vi var ute og kjørte på en ny vei i Tanzania, og lastebilen som kom mot oss fikk vannplaning og suste mot oss. Det var egentlig bare å vente på å bli most. Men lastebilen sneia akkurat forbi oss. Mamma stoppet bilen og fant fram noen bananer, og så satt vi i stillhet og spiste hver vår banan.

Til slutt sa hun "Det var nære på!"

 Ja, det var det. Og så kjørte vi videre.

Grattis med 65-årsdagen, mamma.