Fotball, allidrett og kappgang hauses liksom opp. Men synkronsvømming er det få som nevner.
Jeg synes selv jeg har en kropp som er ideell for synkronsvømming, og siden jeg ikke fikk med meg noen andre på synkroniseringa, måtte det bli vesla.
Jeg har selv sittet oppe i mang en nattetime for å sy de lekreste badedrakter med paljetter og vlieselin, og jeg har applikert en lystig liten laks litt sånn øverst på venstre side. Jeg har kun brukt retrostoffer. Og en liten adventsløper i skrittet.
Nå skvetter dere nok til, for kvinnene her er jo skremmende like meg. Men det er ingen jeg kjenner på dette bildet, og jeg har lånt det fra oslosynkron.com
Vi troppet opp i svømmehallen, synkront og hånd i hånd, med nykrøllet hår, hvite tannfasetter og kroppen spekket med Q10 og karoten.
Vi satte på hverandre, helt sånn synkront, en liten neseklemme laget av gull og glasur, og så stupte vi i det, bokstavlig talt.
Slik smilte jeg gjennom hele synkronøkta. Både under og over vann.
Og det ble en gledens økt, både for oss og for alle som så på. Spesielt alle gangene vi føyk opp fra bassengbunnen og brøyt gjennom vannflata som to små torpedoer mens vi smilte ganske så stivt sånn som Jack Nicholson smiler i The Shining. Da runget applausen i veggene. Og jubelen ville ingen ende ta.
Jeg kan absolutt anbefale synkronsvømming for alle dere mødre som slenger rundt i de tusen hjem og som ikke har bedre å ta dere til.
Ha en synkron dag, med eller uten svømming!