Ja, ja, kjære,
enda et år har vi vært gift! 12 år!! Hvordan skal dette ende, spør nå jeg.
I fjor skrev jeg
dette innlegget i bloggen min, hvor jeg tok for meg dine
manglende evner til å få ting
inn. Det har vel ikke blitt nevneverdig bedre. Men vi gir oss ikke, gjør vi vel?
Hva skal jeg da klage på i år? Tenkte å ta for meg
snorkinga di.
Ja, da, jeg VEIT at du sier du ikke kan noe for det. Men jeg begynner jo å lure når det går
ca 2 sekunder fra vi har hvisket ømme ord i hverandres ører til du har hodet på puta og SNORKER!
Hvordan er det mulig??!
Jeg forstår bare ikke! Begynner du å snorke
FØR du sovner? Sovner du mens du fortsatt fører hodet ditt ned mot puta? Snorker du på trass?
Veldig fascinerende, det der. Og veldig
irriterende. Jeg dytter borti deg, jeg prøver å velte deg over på siden og jeg prøver å
kvele deg med ei pute. Ingenting hjelper nevneverdig.
Nå har du dessuten den fordelen at vi har
ei lita snuppe liggende mellom oss i senga (nei, det er ingen au pair fra Filippinene, det er vår minste datter jeg omtaler her). Og
når vesla sover, ligger mor urørlig. Et gammelt jungelordtak det der, som du tydeligvis ikke har fått med deg. For du ligger
ikke stille!
Nei, jeg skal ikke ta for meg snorkinga di. Jeg skal
ikke klage på noen ting. Jeg liker deg. Jeg veit at du noen ganger kommer ufordelaktig ut i denne bloggen. Sorry, men sånn må det bare bli.
Nå kunne jeg ha løyet og sagt at vi nok skal sitte og stirre hverandre dypt inn i øynene og overøse hverandre med kjærlige ord. Men
HELLO! Vi har vært sammen i en årrekke. Vi har fire barn. Vi har gjeld. Vi har ingen barnevakter. Vi er trøtte. Men kanskje vi skal slå til med litt potetgull? La oss gjøre det om til en gledens kveld!
Klemz. Wife.
Jeg burde vel lagt ut et bilde av meg og mannen. Men det får være måte på eksponering. Det blir heller dette bildet her, som viser en av min manns gode egenskaper.
Ha en kjærlig dag, med eller uten ektemann!