Jeg er Pia. Og personlig

Jeg ser jo at det er flere og flere som er innom bloggen min. Det er kjekt det.

Jeg later som om de fleste ramler tilfeldig innom, og skynder seg raskt videre. Og jeg innbiller meg at de som leser bloggen er de ca tjue faste personene som er ivrige og flinke til å legge igjen en kommentar. De som jeg føler at jeg kjenner. Og jeg tror også at de som leser bloggen min har begynt å kjenne meg.

Men til eventuelle nye lesere: Mesteparten av det jeg skriver er sant. Noen ganger overdriver jeg litt. Noen få ganger juger jeg så det renner. Noen ganger prøver jeg å være alvorlig og dele av min enorme visdom/erfaring.

Det som nok kan virke forvirrende i denne bloggen, er at ting som kan virke som vilt oppspinn, faktisk er sant, mens banale greier kan være reinskåret galskap.

Men la meg trå til med noe som er sant:

Jeg heter Pia.

Jeg er ikke i førtiåra (Men ikke så langt unna, har dere sikkert skjønt, siden jeg så ofte gjør et poeng ut av at jeg faktisk er noenogtredve)

Jeg er et vanlig, normalt menneske med en vanlig, normal jobb og en vanlig, normal familie.

Som regel.

Jeg og mannen min har fire barn sammen. Tre gutter på 11, 9 og 7 år, og ei lita jente på 8 måneder.

Ikke kan jeg sy. Ikke kan jeg hekle, strikke eller male.

Jeg liker musikk. Og bøker.
Jeg liker også
å skrive.

Personlig nok, dette her?

Og er det noe du lurer på, er det lov å spørre. Kan ikke love deg et svar, men det er verdt et forsøk.

P.S. For akkurat et år siden skrev jeg dette. Nå har jeg blogga i et helt år!

Ha en personlig kveld! Med eller uten blogging!