Et fjell. Og en kvinne

Nå har jeg vel aldri vært noen villmarkens kvinne. Men en høyfjellets kvinne har jeg vist meg å være. I hvertfall de to gangene jeg har vært på et høyt fjell.

Kilimanjaro består av to topper - Kibo og Mawenzi.

Det er visst sånn at noen tåler høyden bedre enn andre. Og jeg er blant dem som kan tusle opp i 5000 meters høyde mens jeg plystrer og forteller vitser.

For et kvart århundre siden dyttet jeg min mor opp på Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell på nesten 6000 meter. Noen år seinere ga hun meg det ærefulle oppdrag å skulle dytte lillebroren min opp det samme fjellet.

Opp dit skulle vi! Vi brukte 6 dager - 4 dager opp, og 2 dager ned.

Nå gikk det med ham som det går med veldig mange andre - ved 5000 meter begynner mange å føle høyden, de blir svimle og uvele.

Min dyrekjære bror møter en kamelon.

Nå husker ikke jeg hvordan det gikk med broren min (ble du liggende igjen i ditt eget oppkast i fjellveggen, eller fikk du krabba deg opp til Gilmans point?), men who cares? Her skulle jeg skrive om meg sjøl.

Så høyt oppe vokser ingenting.

Jeg kom meg da opp til Gilmans Point, som av mange blir regna som toppen. Men siden jeg nå hadde vært der før, tenkte jeg at jeg likesågodt kunne fortsette rundt kraterkanten og komme meg til det som VIRKELIG er toppen av Afrika, nemlig Uhuru Peak med sine 5895 meter over havet.

Kilimanjaroturen var lagt utenom turistsesong, siden vi ikke hadde noe ønske om å menge oss med turister. Men mamma, utenom turistsesong har ikke noe med skolens ferie å gjøre - det er VÆRET som er av betydning. Så siden jeg befant meg på en kraterkant utenom turistsesong, betød det at jeg ikke så en dritt.

Guiden (eller gajden?) trøbla også med høydesyke, så jeg tusla nå av gårde for meg sjøl. Ikke så jeg ned i krateret der den klimatruede isbreen befant seg, og ikke så jeg noe til soloppgangen over Serengeti. Jeg så ingenting. Og det blåste og snødde og jeg traska nå i vei og tenkte som jeg senere har tenkt under fødsler at "hvorfor i huleste gjør jeg dette?" men så kom jeg fram til skiltet med You have now reached the highest point in Africa. Og da kunne jo alt bare være glede, men jeg sto nå der aleine på Afrikas tak og venta på guiden (gajden?). Som etterhvert kom sjanglende i snøstormen. (Nei, han var ikke rusa). Han fikk tatt et bilde av meg mens han delvis holdt foran linsa.

Og så løp jeg glad og fornøyd ned fjellet, og alle var enige om at det hadde vært en gledens tur.

På vei ned

Ha en frisk dag, med eller uten høydesyke! (Og en takk til Asbjørn som hjalp meg med å scanne gamle lysbilder. Jeg har maaange flere....)