torsdag 15. august 2019

Manglende respons?

Takk for de rosende kommentarene etter forrige innlegg. Det var jo noe sånt jeg var ute etter. Jeg ER faktisk veldig stolt av den turen. A small step for sikkert mange av dere. A giant leap for meg, som vi sier.

Det gjør liksom noe med hodet og humøret ditt når du fikser noe som er litt slitsomt, noe som du ikke har prøvd før, og noe du ikke hadde trodd du skulle greie. Og så klarer du det helt fint.

Fordi jeg var så vanvittig stolt, sendte jeg jo noen skrytebilder til mine nærmeste. Responsen ble vel som forventa fra noen av dem. Men greit. Sånn er det å ha tenåringssønner. De strør vel ikke om seg med komplimenter, det skal de ha. Men jeg er nå glad i dem.

Skjermdump fra chat med en sønn.

tirsdag 13. august 2019

Villmarkskvinnen!

I sommer sendte jeg en snap av at jeg var på telttur. Og fikk svar fra noen venninner om at «Den så vi ikke komme!» Nei, den så heller ikke jeg komme. Til mitt forsvar var det snakk om kun EI natt i telt, jeg var godt mentalt forberedt, jeg hadde med meg boller, cola zero og et eksklusivt liggeunderlag. Så det gikk helt fint.

Grunnen til teltinga var at jeg skulle opp på Kjeragbolten. Jeg har i hele mitt voksne liv drømt om å komme meg opp på et sånt sted der man kan ta de nydeligste bilder. Og nå var tida inne. Neste år blir jeg femti, lissom. Da er det vel over og ut. Så Kjeragbolten måtte bestiges nå.

Greit. Telt for å være i nærheten av der stien til Kjeragbolten starta.  Vi satt opp teltet, vi sov litt (sykt mange hypre sauer med bjeller i området. Veldig irriterende!), vi våkna, vi begynte å gå oppover den bratte stien mot Kjeragbolten.
Sykt stolt kvinne!

Det var veldig bratt. Jeg pusta sånn astmaaktig med svært åpen munn. Turkameraten min, en meget sprek mann som jeg kanskje bør introdusere her en eller annen gang, gikk med lette skritt foran meg. Han pusta sikkert normalt gjennom nesa. Han smilte og hadde the time of his life, mens jeg holdt på å kollapse. Bak oss gikk et ungt, tysk par. Jeg tenkte at jeg bare fikk resignere, og stoppet opp for å slippe dem forbi meg.  Da fikk jeg en åpenbaring. Det unge, tyske paret pusta også tungt! De hadde også åpne munner! De var slitne! Dermed gikk jeg på. Og etter et par timer var vi ved den berømmelige bolten, og da gikk jeg brått fra den dypeste utmattelse til en sånn mer gira gledesrus.

Jeg hoppet lett og elegant ut på bolten, fikk tatt de mest vidunderlige bildene et menneske kan tenke seg, og så var det å komme seg nedover igjen.

Og alle var enige om at det hadde vært en bra tur.

Har du vært oppi der?


søndag 11. august 2019

Siste krav til ungdomsskolen

Til lærerne på ungdomsstrinnet!

Jeg vet at Bønna er ferdig med 10. klasse, men siden videregående ikke har startet ennå, er vel Bønna strengt tatt deres ansvar fortsatt. Grunnen til at jeg skriver, er at vi ønsker at klassebildet for 10.klasse skal tas på nytt. Bønna kom meget uheldig ut på bildet, han har ikke det strålende, åpne blikket vi er vant til å se ham med. Dessuten kan man få inntrykk av at han viser fingeren. Vi hadde ikke blitt informert om skolefotograferingen på forhånd, og vi hadde dermed ikke rukket å handle inn et nytt outfit til ham. Før fotografering synes vi også han burde fått tid til å renske hud og bryn i en salong. Klarer dere ikke å få samlet inn resten av klassen på kort varsel, får dere fotografere Bønna og få ham inn på bildet på en eller annen måte. Vi ønsker ham sentralt i bildet. Dere har vel en del planleggingsdager foran dere, og så enormt mye tid kan dere vel ikke bruke på å låse opp klasseromsdøra, finne fram kritt og bøker? Jeg tror at hvis dere setter alle lærerne i sving, vil dere klare å skape en stilfull ramme rundt fotograferingen.

Vi ser nå at Bønna ikke har høyt nok snitt til å komme inn på den linja han vil på videregående. Det hadde vært fint om dere oppjusterte Bønnas karakterer slik at dere ikke legger framtida hans i grus. Evt kan dere be videregående justere ned snittet.

Jeg må også få si at jeg er meget skuffet over den manglende oppfølgingen Bønna fikk på ungdomstrinnet. Hver gang jeg påpekte åpenlyse problemer som gjorde skolehverdagen vanskelig for Bønna, ble vi som foreldre kalt inn til diverse møter og samtaler. Det var da ikke VI som hadde problemer?! Det var sønnen vår! På DERES skole! Jeg synes det er uhørt at dere forventer at foreldre skal bruke dyrebar tid på ting som kun angår skolehverdagen.  Når vi da ikke stilte på disse møtene, valgte dere å sette ned vår sønns karakterer og dermed har dere indirekte knust hans drømmer om å bli eiendomsmegler i Monte Carlo.

At jeg bestilte en flott treetasjes sjokoladekake med ganasche til 10.klasses avslutning, og sponset festen med heliumsballonger i gull og krom, ble rett og slett oversett. «De som legger inn en ekstra innsats nå i 10., blir som regel belønnet!» mener jeg at en av lærerne uttalte. Vel, det viste seg kun å være ord. Ikke har jeg mottatt noe takkekort fra rektor, og ikke ble Bønna belønnet med bedre karakterer.

Jeg må si jeg er glad for at Bønna straks er ute av grunnskolens grusomme grep, en skole som kun har hatt et mål for øye, nemlig å forpeste vår hverdag. Gi ham nå den verdige fotograferingen han fortjener, slik at han i det minste får ett positivt minne fra ungdomsskolen. (Kjenner jeg dere rett, vil dere nok sette dere på bakbeina, nok en gang...)


Mvh Pia

P.S: Om få år, når dere lærere er på desperat jakt etter en luksuriøs villa i Monaco med infinity pool og privat strand, er det kanskje Bønna dere vil møte på. Og han gir dere neppe noe avslag på prisen, og da kan dere angre på hvordan dere har behandlet ham i alle disse årene.

lørdag 10. august 2019

Nye gleder

Jo da, noe nytt har da skjedd på hjemmefronten.
Noe nytt har kommet inn i livet mitt.
Noe som gjør hverdagen enklere og bedre.
Jeg snakker om en lang, slank....





kantklipper. Jeg må være såpass ærlig og si at jeg har lånt den. Den ække min, lissom. Men jeg later som om den er min.

Med kantklipperen får jeg noen økter der jeg får røska og rensa litt opp. Jeg er så stolt når jeg står der ute med det flotte redskapet i hendene, sveipende over skvallerkål, kløver og kveke. Jeg håper at naboene legger merke til meg i løpet av de to-tre minuttene jeg holder på, at de skal tenke at «Der har vi dama si som står på og virkelig tar vare på eiendommen sin!»

Så veldig fint blir det vel ikke utafor hos meg. Jeg havner nok fortsatt på jumboplassering i sameiets vakreste-hage-kåring. Men det ække SÅ ille, synes jeg. Jeg skiller meg ikke enormt ut lenger. Nå har jeg et mer sånn vanlig, rufsete inngangsparti med en litt rufsete, semi-nyklippa plen. (Eller plen og plen...det er nå noe grønt og så trur jeg det er mye sand? Eller er det grus? Må sjekke neste gang jeg er utpå med klipperen.)

Åssen går det med deg og hagen? Strålende?

fredag 9. august 2019

Vil du ha en personlig almanakk?


Dette begynner å bli en tradisjon,. At jeg, i samarbeid med Personligalmanakk.com, gir bort en personlig almanakk. Eller rettere sagt et gavekort på 350 kroner som du kan bruke når du designer din egen almanakk.

Her har jeg laget en nydelig collage med min veggkalender. Og den viser da fire greier som jeg synes er bra med kalenderen:

1. At du kan velge mellom ulike design sånn at du kan lage en innbydende forside. Du kan selvfølgelig bruke egne bilder også.

2. At kalenderen har flere kolonner - da har jeg en kolonne, og ungene har sine. Da kan jeg notere bursdager og treninger og møter og jeg føler at jeg får en bedre kontroll og oversikt over hverdagen.

3. Jeg la inn ei liste for flere år siden over bursdager til familie og venner. Hver gang jeg bestiller meg ny kalender, klikker jeg på at jeg vil ha med den lista. Og vips får jeg en oppdatert oversikt over når de nærmeste fyller år.

4. Jeg som elsker quotes fikk muligheten til å få nye quotes hver eneste uke i kalenderen min! Love it! Hater du quotes, kan du putte inn fargelegging eller ukas middager eller handleliste eller noe annet. (Ukens Boost har de visst kalt de quotesa)

Men altså, stikk inn til personlig almanakk og sjekk. Det er morsomt å få være designer, og ikke minst å få sin egen kalender i postkassa. Link til personlig almanakk finner du ved å trykke her.

Du får kommentere et eller annet sted (her eller på bloggens facebookside eller på instagram), så trekker jeg en heldig vinner på søndag.

Lykke til!

Oralsextrøbbel

Jeg skriver en del meldinger. Da bruker jeg ord. Så liker jeg å avslutte med en eller annen emoji. Jeg tar ikke av med emojibruken. Men slenger nå gjerne på et smilefjes, et kyss eller et hjerte. Eller den her 😜. En som blunker jovialt mens tunga henger lett ut. For meg har denne vært en sånn ironisk «lissom»-emoji. Altså sånn «Gleder meg sjukt til mandagen! Lissom😜!»

Men nå leste jeg i en artikkel fra Plusstid at den emojien der faktisk kan bety oralsex. Og det setter jo mine meldinger i et helt nytt lys. Og jeg beklager mye av det jeg har sendt. Det har faktisk ikke vært noe usømmelig i mine tanker.

Her er noen av meldingene jeg har sendt til mine nærmeste i det siste. Og jeg ser nå at dette kan oppfattes veldig, veldig feil.

Her burde jeg ha brukt anførselstegn. «Husarbeid». Ja ja, sikkert noen som kaller samkvem for husarbeid.

Herregud, dette er jo grusomt! Her insinuerer jeg faktisk at jeg har fått store gnagsår rundt munnen på grunn av ..., ja, du veit...😜

Planleggingsdager! Yuhuu! Da blir det oralsex, lissom!

Nei, dette ble kleint. Jeg har mye å lære på emojifronten, skjønner jeg.
Jeg trøster meg med at de som har mottatt disse meldingene, neppe har hatt særlig skitne tanker.
Men nå er dere opplyst. Kanskje du også egentlig har vært veldig uheldig med meldingene dine, sånn ubevisst?

Ha en strålende dag, med eller uten 😜!

torsdag 8. august 2019

Hvorfor så stille?

Altså, hva skjer a, Pia? Hvorfor skriver du ikke? Har modellkarrieren tatt av? Har du gått på en smell? Har du giftet deg med en tjue år yngre tyrker og fått en attpåklatt ved navn Jens-Mohammed? Har du amputert samtlige fingre etter en frostskade fordi du satt fast hendene i fryseren på desperat jakt etter båtis?

Nei! Ikke noe av det der stemmer! Jeg har det bare bra. Og jeg har til tider lyst til å skrive. Jeg liker jo å skrive. Men veit ikke om blogg lissom er greia mi. Føler meg ikke helt hjemme i en sånn gjeng av influencere, kan du sei.

Men la oss kalle det ei nettside, da. Da går det vel an å skrive litt? Sånn uten at man utbroderer alt, uten at man vrenger sjel og hode, uten at man utleverer sine nærmeste.

Jeg skal skrive litt, jeg.


torsdag 11. april 2019

Påskeiver!

Hva skulle til for å få meg skrivelysten igjen? Og hva skulle jeg skrive om? Ble det noe Bønna-oppspinn, noen visdomsord eller noe heftig sladder fra privaten?
Oh no. 
Det som fikk det til å krible i fingrene, ble påsken. Eller rettere sagt sånne konkurranser på Instagram. 

Jeg har blitt hekta. Jeg tægger, liker og legger igjen påskekyllingemojis, smilefjes og noen ganger slår jeg til med en appelsin. 

Først var jeg selektiv, brukte huet, og skreiv en jovial God påske til et eller annet bilde av et påskeegg som skulle gis bort i nærmiljøet. Tægga kanskje søstra mi og skreiv at jeg ønsket at akkurat hun skulle vinne den fine påskelysestaken fra hennes favorittbutikk.

Men så balla det på seg. Og nå har det gått helt over styr. Frisørprodukter som må hentes hos en frisør i Kragerø? Jadda, tenker jeg, no problem! Gavekort fra Nardo kjøpesenter? Oh yes, baby! tenker jeg og googler Nardo. Okei, litt langt unna, men gavekort er gavekort! Naprapattime i Oslo, kunne jeg tenke meg det? Seff! Aner knapt hva en naprapat er, men jeg kommenterer og liker med stor lyst. 

Lipscrubs, perlespenner og harmonisk te? Bring it on! Jeg liker bilder fra kjøpesentere i Flekkefjord, Hammerfest og Steinkjer. Jeg later som jeg er interessert i bilpleie, eiendomsmegling og laser, bare fordi jeg øyner sjansen til å vinne ei lue eller en sixpack med Kvikk lunsj. 

Når jeg tar meg i å ivrig skrive hvor lyst jeg har til å vinne billetter til filmen Hellboy, skjønner jeg at jeg må roe meg. Nå har jeg gått for langt.


Men jeg har vært raus med likesa. Det skal jeg ha.

søndag 27. januar 2019

Trafikktrøbbel

Til skolens ledelse.

Er det mulig?!

Nok en gang sender skolen ut hårreisende klagemeldinger. Nå henger dere ut en guttegjeng som i følge dere legger seg ned i veibanen og spiller bevisstløse, og at dette da skal skape farlige situasjoner i trafikken.

Jeg må spørre dere: Hvordan kan dere vite at guttene spiller bevisstløse? Hva hvis det er noen av deres elever som faktisk har besvimt i veibanen? Trenger ikke disse elevene hjelp, istedet for å bli hengt ut på denne måten? Trenger de ikke en mild hånd, en kopp varm kakao og litt lett massasje for å komme seg til hektene igjen? Neida, her er det kun krasse meldinger å få! Hvor blir det av folks evne til å se det positive og å vise raushet, spør nå jeg!

Noen ganger får Bønna faktisk akutt utmattelsessyndrom, og må dermed legge seg ned. Nei, han SPILLER ikke bevisstløs, han ER faktisk sliten og må legge seg umiddelbart ned. Mener dere at den stakkars gutten skal slepe seg oppover brøytekantene og legge seg ned der? Skal han slenge seg ned i ei grøft? Nei, nettopp! Det sier seg vel selv at han må legge seg i veibanen! Vi føler det særs krenkende at vår sønn blir mistrodd på denne måten! 

Vil skolen unngå farlige trafikksituasjoner, må vel skolen ta grep? Vi har i alle år kjempet for gratis skoleskyss. (Vi ønsker egen drosje, ikke en full maxitaxi, eller, gud forby, buss!) Men har skolen kommet oss i møte her? Nei! Vi har brukt utallige timer av vår egen arbeidstid for å hente og bringe Bønna. Når han nå en sjelden gang blir tvunget til å gå selv, fordi vi foreldre er indisponible grunnet venneturer i europeiske storbyer, ser vi at farer fort kan oppstå. Bønna blir sliten og segner om i veien. Hva med å sende ut noen fra lærerpersonellet til å stå trafikkvakt? Da kan de stoppe bilene når guttene ligger i veibanen, og vips unngår dere trafikkfaren.

Dere lærere har vel i gjennomsnitt fire-fem arbeidstimer om dagen, så å utstyre noen lærere med refleksvest og et lite stoppskilt og sende dem ut i trafikken en time eller to, burde være en smal sak.

I samme melding skriver dere også at disse elevene later som de trekker tau over veibanen. I forrige uke var det skrutrekkere dere klaget på, nå er det tau. Da jeg gikk på skolen, ble vi faktisk oppfordret til å ha med tau på skolen for å aktivisere oss i friminuttene, men nå er altså dette også galt. Snakk om å lage drama av bagateller! Jeg ser meg nødt til å be om en oversikt over hva man egentlig får lov til å ta med på skolen, alt blir visst galt i disse tider.

Mvh Pia

P.S: Bønna sa at kontaktlærer tok ham ut av undervisningen for en samtale. Dette opplever vi som meget stigmatiserende, og krever å bli varslet neste gang noe slik planlegges. 


søndag 20. januar 2019

Bønna, strøm og snitt

Til lærerne på ungdomstrinnet.

I dag kom Bønna hjem og fortalte en rystende historie. Han hadde smuglet inn en skrutrekker i klasserommet, og i friminuttet stakk han skrutrekkeren inn i stikkontakten, og dermed fikk han støt. Og jeg må bare spørre: Hva tenker dere med og på, dere som jobber på ungdomsskolen? Hvorfor lar dere en uskyldig elev bli utsatt for fare på denne måten? Er dere klar over hvor farlig det egentlig er å bli gjennomrislet av strøm når man er i puberteten?  Jeg tror vi alle skal være glade for at det faktisk gikk så bra som det gikk, og at Bønna fortsatt er blant oss. Neste gang er det ikke sikkert det vil gå like bra, og jeg krever at dere ser på rutinene ved bruk av skrutrekkere i skoletiden.

Meldingen som tikket inn her i ettermiddag om punktering av flere bildekk på lærerparkeringa, synes jeg også var direkte ufin. Dere visste at Bønna hadde med skrutrekker på skolen, og dere insinuerer at hærverket har blitt utført med et skrutrekkerlignende verktøy. Prøver dere virkelig å legge skylden på en stakkars gutt som bare minutter før nesten ble sprøstekt av å få en enorm mengde volt gjennom kroppen? Jeg kjenner mitt eget barn, og vet at han aldri ville ha brukt skrutrekkeren til noe så dumt som å ødelegge bildekk. Det er vel rimelig mange elever som vandrer rundt med både kniver og knuste flasker på skolen? Har dere tenkt på at det kan være en bitter lærervikar som kan stå bak ugjerningene? En sliten kunst og håndverkslærer med sløv saks og tapetkniv kan også gjøre mye skade. Rett søkelyset mot andre, ikke mot min uskyldige sønn som har gjennomgått så mye.

Jeg krever også at dere ser på de latterlige varslene vi stadig får om nedsatt karakter i orden og oppførsel. Bønna er snill som et lam, og dessuten meget konfliktsky, og skulle han havne i trøbbel, er det kun fordi han ønsker være en god venn.  Hvis de andre i klassen ber ham om å knuse ei rute eller tenne på en skog, er det vanskelig for Bønna å si nei. En viss raushet bør dere vel ha, dere som jobber med ungdom. Å knuse en ipad ved å kaste den hardt inn i veggen, å true med skoleskyting eller mobbe klassens tjukkas er faktisk sånn som gutter i den alderen gjør en gang i blant, og dere trenger virkelig ikke å ta sånn på vei!

Mvh Pia

P.S: Kunne dere tatt en ny gjennomgang av Bønnas karakterer og justere dem opp? Målet hans er et snitt på 5, og det er vel strengt tatt skolens ansvar å løfte ham opp dit.
Related Posts with Thumbnails