søndag 1. desember 2019

Vil du ha en kalender?

#annonse

For meg som elsker å delta på sånne julekalendere på sosiale medier, er det en fryd å få være den som faktisk får gi bort noe.

Hva gir jeg bort? Jo, vi snakker om den gode, gamle Personlige almanakken! Du vet, den der hvor du enkelt kan gå inn og boltre deg i oppsett og farger og bilder.

Noe nytt i år som jeg virkelig falt for, er at du kan legge inn dine egne reisesider, der du kan planlegge, holde oversikt og notere ned minner.

Det første bildet er forsida på min nye veggkalender. De to andre bildene har jeg rappa fra personligalmanakks nettsider.

Gå inn hit for å se hvor enkelt du kan lage din egne, personlige almanakk eller veggkalender.

Fredag 6.desember trekker jeg en heldig vinner av et gavekort fra personligalmanakk.com.

søndag 17. november 2019

Thigh gap


«Pia! Hvorfor kan du ikke legge ut bilder av ditt thigh gap

Jo, nå skal du høre her. Jeg må bare sette meg godt til rette. Sånn.

Vel, for det første er det jo ikke sikkert jeg HAR thigh gap, dette vidunderlige mellomrommet mellom..eh..øvre del av låra? Kanskje mine lår sitter godt og tett sammen, lissom.

For det andre: hvis jeg nå hadde hatt thigh gap, hvorfor i all verden skulle jeg tatt bilde av det? Jeg spør seriøst. Hvorfor? Og hvordan?

Skal jeg stå med mobilen siktet inn mot skrittet? Skal jeg ta bildet av meg selv i et speil? Skal jeg få en av ungene mine til å ta et bilde av meg nedentil? Altså, jeg sliter nok med å fotografere meg oventil. Jeg er ingen linselus. Hvordan vil folk reagere hvis jeg slenger til dem mobilen og ber dem ta et bilde av meg: «Nei, sikt lenger ned! Lenger ned! Drit i ansiktet, få med skrittet, lissom!» 

Nei, sorry. Dette ser jeg ingen fordeler ved. Verken ved å HA thigh gap, eller ved å TA bilde av thigh gappen. 

Dere (unge) jenter (som vel egentlig ikke leser denne bloggen. Men jeg spør nå allikevel): Er det noe dere higer etter, dette med å ha thigh gap? Hvorfor? Og hvorfor tar dere bilder av det?

Mvh middelaldrende kvinne med lubne lår.

søndag 8. september 2019

Mine hverdager


Jeg tenkte at det ville vært sykt interessant for dere å få et innblikk i en snasen og singel kvinnes hverdagsliv.

Jeg står opp i femtiden, mediterer, smører meg inn med olivenolje og kamilleekstrakt, og så er det noen kilometer på tredemølla mens jeg hører på podcasts om mindfullness og miljøvern. 

Så baker jeg scones og vannbakkels, moser noen plommer, og filer neglene. 
Barna vekkes, frokost inntas, vi setter oss i hestesko og synger sammen, og så vandrer de alle glade og lette på skuleveg. Du vet, sånn et steg hit og et steg dit.

Jeg jogger ned på jobb, og utfører arbeidet på min vanlige, lystige måte. Så jogger jeg hjem, slenger en nøttestek i ovnen, og gyver løs på lett husarbeid, som boning av gulv og vask av gardiner. Kanskje jeg rekker en runde med kantklipperen også.

Jeg tar imot barna med åpne armer, og de forteller meg gladelig alle detaljer fra skoledagen. Latteren sitter løst, og det er tydelig at de setter stor pris på meg. Vi koser oss med middag, tente kandelabre og dype samtaler.

Ettermiddagstimene går med til yoga, retrosøm og kurs i livsmestring. 

Så løper jeg en times tid med et par traktordekk rundt halsen, før jeg kommer hjem og lager min egen kefir. Kropp og ansikt smøres inn med hårfjerningsmiddel og selvbruningskrem, og så stuper jeg til sengs.

Og sånn går nu dagan.

(Og til dere som tror på alt dette, kan jeg opplyse om at det vel ikke er en eneste detalj her som er sann. Bortsett fra det med kantklipperen. Og at jeg stuper til sengs.)




fredag 6. september 2019

Endelig helg!

Jeg var så godt i gang, og så ble det stille.

Det var ikke noe annet som skjedde enn hverdagen. For den kommer BÆNG! In your face! og det er bare å henge med på jobb og klesvask og bursdagsinvitasjoner og fotballtreninger og middagsinnkjøp. Mailer som kommer og busser som går. Avtaler som glipper og penger du aldri får. (Fritt etter Di Derre, det siste her;)

Når man føler at man har tusen ting på tapetet, sier det seg sjøl at man ikke rekker over alt. Og da må noe vike. Jeg synes jeg har blitt flinkere akkurat på det området - å la oppgaver ligge, å ta noen snarveier, å akseptere at jeg ikke får med meg absolutt alt.

Jeg setter faktisk pris på de hektiske og heseblesende hverdagene. Men jeg trenger virkelig de rolige og planløse helgene.

Så er det dette med å skrive uten å være så privat, men jeg kan vel få si at livet er bra og at alt det der om at «ting ordner seg!» som folk sier som trøst, faktisk er helt sant.

Ha en strålende helg!



torsdag 15. august 2019

Manglende respons?

Takk for de rosende kommentarene etter forrige innlegg. Det var jo noe sånt jeg var ute etter. Jeg ER faktisk veldig stolt av den turen. A small step for sikkert mange av dere. A giant leap for meg, som vi sier.

Det gjør liksom noe med hodet og humøret ditt når du fikser noe som er litt slitsomt, noe som du ikke har prøvd før, og noe du ikke hadde trodd du skulle greie. Og så klarer du det helt fint.

Fordi jeg var så vanvittig stolt, sendte jeg jo noen skrytebilder til mine nærmeste. Responsen ble vel som forventa fra noen av dem. Men greit. Sånn er det å ha tenåringssønner. De strør vel ikke om seg med komplimenter, det skal de ha. Men jeg er nå glad i dem.

Skjermdump fra chat med en sønn.

tirsdag 13. august 2019

Villmarkskvinnen!

I sommer sendte jeg en snap av at jeg var på telttur. Og fikk svar fra noen venninner om at «Den så vi ikke komme!» Nei, den så heller ikke jeg komme. Til mitt forsvar var det snakk om kun EI natt i telt, jeg var godt mentalt forberedt, jeg hadde med meg boller, cola zero og et eksklusivt liggeunderlag. Så det gikk helt fint.

Grunnen til teltinga var at jeg skulle opp på Kjeragbolten. Jeg har i hele mitt voksne liv drømt om å komme meg opp på et sånt sted der man kan ta de nydeligste bilder. Og nå var tida inne. Neste år blir jeg femti, lissom. Da er det vel over og ut. Så Kjeragbolten måtte bestiges nå.

Greit. Telt for å være i nærheten av der stien til Kjeragbolten starta.  Vi satt opp teltet, vi sov litt (sykt mange hypre sauer med bjeller i området. Veldig irriterende!), vi våkna, vi begynte å gå oppover den bratte stien mot Kjeragbolten.
Sykt stolt kvinne!

Det var veldig bratt. Jeg pusta sånn astmaaktig med svært åpen munn. Turkameraten min, en meget sprek mann som jeg kanskje bør introdusere her en eller annen gang, gikk med lette skritt foran meg. Han pusta sikkert normalt gjennom nesa. Han smilte og hadde the time of his life, mens jeg holdt på å kollapse. Bak oss gikk et ungt, tysk par. Jeg tenkte at jeg bare fikk resignere, og stoppet opp for å slippe dem forbi meg.  Da fikk jeg en åpenbaring. Det unge, tyske paret pusta også tungt! De hadde også åpne munner! De var slitne! Dermed gikk jeg på. Og etter et par timer var vi ved den berømmelige bolten, og da gikk jeg brått fra den dypeste utmattelse til en sånn mer gira gledesrus.

Jeg hoppet lett og elegant ut på bolten, fikk tatt de mest vidunderlige bildene et menneske kan tenke seg, og så var det å komme seg nedover igjen.

Og alle var enige om at det hadde vært en bra tur.

Har du vært oppi der?


søndag 11. august 2019

Siste krav til ungdomsskolen

Til lærerne på ungdomsstrinnet!

Jeg vet at Bønna er ferdig med 10. klasse, men siden videregående ikke har startet ennå, er vel Bønna strengt tatt deres ansvar fortsatt. Grunnen til at jeg skriver, er at vi ønsker at klassebildet for 10.klasse skal tas på nytt. Bønna kom meget uheldig ut på bildet, han har ikke det strålende, åpne blikket vi er vant til å se ham med. Dessuten kan man få inntrykk av at han viser fingeren. Vi hadde ikke blitt informert om skolefotograferingen på forhånd, og vi hadde dermed ikke rukket å handle inn et nytt outfit til ham. Før fotografering synes vi også han burde fått tid til å renske hud og bryn i en salong. Klarer dere ikke å få samlet inn resten av klassen på kort varsel, får dere fotografere Bønna og få ham inn på bildet på en eller annen måte. Vi ønsker ham sentralt i bildet. Dere har vel en del planleggingsdager foran dere, og så enormt mye tid kan dere vel ikke bruke på å låse opp klasseromsdøra, finne fram kritt og bøker? Jeg tror at hvis dere setter alle lærerne i sving, vil dere klare å skape en stilfull ramme rundt fotograferingen.

Vi ser nå at Bønna ikke har høyt nok snitt til å komme inn på den linja han vil på videregående. Det hadde vært fint om dere oppjusterte Bønnas karakterer slik at dere ikke legger framtida hans i grus. Evt kan dere be videregående justere ned snittet.

Jeg må også få si at jeg er meget skuffet over den manglende oppfølgingen Bønna fikk på ungdomstrinnet. Hver gang jeg påpekte åpenlyse problemer som gjorde skolehverdagen vanskelig for Bønna, ble vi som foreldre kalt inn til diverse møter og samtaler. Det var da ikke VI som hadde problemer?! Det var sønnen vår! På DERES skole! Jeg synes det er uhørt at dere forventer at foreldre skal bruke dyrebar tid på ting som kun angår skolehverdagen.  Når vi da ikke stilte på disse møtene, valgte dere å sette ned vår sønns karakterer og dermed har dere indirekte knust hans drømmer om å bli eiendomsmegler i Monte Carlo.

At jeg bestilte en flott treetasjes sjokoladekake med ganasche til 10.klasses avslutning, og sponset festen med heliumsballonger i gull og krom, ble rett og slett oversett. «De som legger inn en ekstra innsats nå i 10., blir som regel belønnet!» mener jeg at en av lærerne uttalte. Vel, det viste seg kun å være ord. Ikke har jeg mottatt noe takkekort fra rektor, og ikke ble Bønna belønnet med bedre karakterer.

Jeg må si jeg er glad for at Bønna straks er ute av grunnskolens grusomme grep, en skole som kun har hatt et mål for øye, nemlig å forpeste vår hverdag. Gi ham nå den verdige fotograferingen han fortjener, slik at han i det minste får ett positivt minne fra ungdomsskolen. (Kjenner jeg dere rett, vil dere nok sette dere på bakbeina, nok en gang...)


Mvh Pia

P.S: Om få år, når dere lærere er på desperat jakt etter en luksuriøs villa i Monaco med infinity pool og privat strand, er det kanskje Bønna dere vil møte på. Og han gir dere neppe noe avslag på prisen, og da kan dere angre på hvordan dere har behandlet ham i alle disse årene.

lørdag 10. august 2019

Nye gleder

Jo da, noe nytt har da skjedd på hjemmefronten.
Noe nytt har kommet inn i livet mitt.
Noe som gjør hverdagen enklere og bedre.
Jeg snakker om en lang, slank....





kantklipper. Jeg må være såpass ærlig og si at jeg har lånt den. Den ække min, lissom. Men jeg later som om den er min.

Med kantklipperen får jeg noen økter der jeg får røska og rensa litt opp. Jeg er så stolt når jeg står der ute med det flotte redskapet i hendene, sveipende over skvallerkål, kløver og kveke. Jeg håper at naboene legger merke til meg i løpet av de to-tre minuttene jeg holder på, at de skal tenke at «Der har vi dama si som står på og virkelig tar vare på eiendommen sin!»

Så veldig fint blir det vel ikke utafor hos meg. Jeg havner nok fortsatt på jumboplassering i sameiets vakreste-hage-kåring. Men det ække SÅ ille, synes jeg. Jeg skiller meg ikke enormt ut lenger. Nå har jeg et mer sånn vanlig, rufsete inngangsparti med en litt rufsete, semi-nyklippa plen. (Eller plen og plen...det er nå noe grønt og så trur jeg det er mye sand? Eller er det grus? Må sjekke neste gang jeg er utpå med klipperen.)

Åssen går det med deg og hagen? Strålende?

fredag 9. august 2019

Vil du ha en personlig almanakk?


Dette begynner å bli en tradisjon,. At jeg, i samarbeid med Personligalmanakk.com, gir bort en personlig almanakk. Eller rettere sagt et gavekort på 350 kroner som du kan bruke når du designer din egen almanakk.

Her har jeg laget en nydelig collage med min veggkalender. Og den viser da fire greier som jeg synes er bra med kalenderen:

1. At du kan velge mellom ulike design sånn at du kan lage en innbydende forside. Du kan selvfølgelig bruke egne bilder også.

2. At kalenderen har flere kolonner - da har jeg en kolonne, og ungene har sine. Da kan jeg notere bursdager og treninger og møter og jeg føler at jeg får en bedre kontroll og oversikt over hverdagen.

3. Jeg la inn ei liste for flere år siden over bursdager til familie og venner. Hver gang jeg bestiller meg ny kalender, klikker jeg på at jeg vil ha med den lista. Og vips får jeg en oppdatert oversikt over når de nærmeste fyller år.

4. Jeg som elsker quotes fikk muligheten til å få nye quotes hver eneste uke i kalenderen min! Love it! Hater du quotes, kan du putte inn fargelegging eller ukas middager eller handleliste eller noe annet. (Ukens Boost har de visst kalt de quotesa)

Men altså, stikk inn til personlig almanakk og sjekk. Det er morsomt å få være designer, og ikke minst å få sin egen kalender i postkassa. Link til personlig almanakk finner du ved å trykke her.

Du får kommentere et eller annet sted (her eller på bloggens facebookside eller på instagram), så trekker jeg en heldig vinner på søndag.

Lykke til!

Oralsextrøbbel

Jeg skriver en del meldinger. Da bruker jeg ord. Så liker jeg å avslutte med en eller annen emoji. Jeg tar ikke av med emojibruken. Men slenger nå gjerne på et smilefjes, et kyss eller et hjerte. Eller den her 😜. En som blunker jovialt mens tunga henger lett ut. For meg har denne vært en sånn ironisk «lissom»-emoji. Altså sånn «Gleder meg sjukt til mandagen! Lissom😜!»

Men nå leste jeg i en artikkel fra Plusstid at den emojien der faktisk kan bety oralsex. Og det setter jo mine meldinger i et helt nytt lys. Og jeg beklager mye av det jeg har sendt. Det har faktisk ikke vært noe usømmelig i mine tanker.

Her er noen av meldingene jeg har sendt til mine nærmeste i det siste. Og jeg ser nå at dette kan oppfattes veldig, veldig feil.

Her burde jeg ha brukt anførselstegn. «Husarbeid». Ja ja, sikkert noen som kaller samkvem for husarbeid.

Herregud, dette er jo grusomt! Her insinuerer jeg faktisk at jeg har fått store gnagsår rundt munnen på grunn av ..., ja, du veit...😜

Planleggingsdager! Yuhuu! Da blir det oralsex, lissom!

Nei, dette ble kleint. Jeg har mye å lære på emojifronten, skjønner jeg.
Jeg trøster meg med at de som har mottatt disse meldingene, neppe har hatt særlig skitne tanker.
Men nå er dere opplyst. Kanskje du også egentlig har vært veldig uheldig med meldingene dine, sånn ubevisst?

Ha en strålende dag, med eller uten 😜!

torsdag 8. august 2019

Hvorfor så stille?

Altså, hva skjer a, Pia? Hvorfor skriver du ikke? Har modellkarrieren tatt av? Har du gått på en smell? Har du giftet deg med en tjue år yngre tyrker og fått en attpåklatt ved navn Jens-Mohammed? Har du amputert samtlige fingre etter en frostskade fordi du satt fast hendene i fryseren på desperat jakt etter båtis?

Nei! Ikke noe av det der stemmer! Jeg har det bare bra. Og jeg har til tider lyst til å skrive. Jeg liker jo å skrive. Men veit ikke om blogg lissom er greia mi. Føler meg ikke helt hjemme i en sånn gjeng av influencere, kan du sei.

Men la oss kalle det ei nettside, da. Da går det vel an å skrive litt? Sånn uten at man utbroderer alt, uten at man vrenger sjel og hode, uten at man utleverer sine nærmeste.

Jeg skal skrive litt, jeg.


torsdag 11. april 2019

Påskeiver!

Hva skulle til for å få meg skrivelysten igjen? Og hva skulle jeg skrive om? Ble det noe Bønna-oppspinn, noen visdomsord eller noe heftig sladder fra privaten?
Oh no. 
Det som fikk det til å krible i fingrene, ble påsken. Eller rettere sagt sånne konkurranser på Instagram. 

Jeg har blitt hekta. Jeg tægger, liker og legger igjen påskekyllingemojis, smilefjes og noen ganger slår jeg til med en appelsin. 

Først var jeg selektiv, brukte huet, og skreiv en jovial God påske til et eller annet bilde av et påskeegg som skulle gis bort i nærmiljøet. Tægga kanskje søstra mi og skreiv at jeg ønsket at akkurat hun skulle vinne den fine påskelysestaken fra hennes favorittbutikk.

Men så balla det på seg. Og nå har det gått helt over styr. Frisørprodukter som må hentes hos en frisør i Kragerø? Jadda, tenker jeg, no problem! Gavekort fra Nardo kjøpesenter? Oh yes, baby! tenker jeg og googler Nardo. Okei, litt langt unna, men gavekort er gavekort! Naprapattime i Oslo, kunne jeg tenke meg det? Seff! Aner knapt hva en naprapat er, men jeg kommenterer og liker med stor lyst. 

Lipscrubs, perlespenner og harmonisk te? Bring it on! Jeg liker bilder fra kjøpesentere i Flekkefjord, Hammerfest og Steinkjer. Jeg later som jeg er interessert i bilpleie, eiendomsmegling og laser, bare fordi jeg øyner sjansen til å vinne ei lue eller en sixpack med Kvikk lunsj. 

Når jeg tar meg i å ivrig skrive hvor lyst jeg har til å vinne billetter til filmen Hellboy, skjønner jeg at jeg må roe meg. Nå har jeg gått for langt.


Men jeg har vært raus med likesa. Det skal jeg ha.
Related Posts with Thumbnails