søndag 10. september 2017

Mat, mat, mat

Livet med tre tenåringsgutter merkes blant annet på matbudsjettet. 
«Hei gutter, jeg kjøpte akkurat to kilo nektariner!…åj, de var alt borte, ja..."
"Boys! Jeg har bakt herlige boller, vil dere smak....GLEFS!" Det var vel utopi å tro at et par boller kunne ligge igjen. 

Bananer tar man gjerne en tre, fire i samme slengen. Smøre seg ei skive? Hvorfor ikke seks, når man først er i gang? Og kjør på med alt vi har av pålegg og lag de diggeste ostesmørbrøda en gutt kan tenke seg. 

Hvor er kjøttdeigen som jeg hadde tenkt til å bruke til middag i dag? Den som jeg skulle fø alle på? Å, ja, den ble visst brukt til en enkel, liten lunsj til en av gutta. Hva med grandisen, som skulle ligge som en backup i fryseren til en ekstra hektisk ettermiddag? Den ble fortært en sen kveld som et lite kveldsmåltid. Hvor er rosinene? Yoghurten? Eplene? 

Potetgullposen som skulle finnes fram til helga er tom, det samme gjelder en kjekspakke. Eller, de passer på å la en liten smule ligge igjen, sånn at de skal slippe å kaste emballasjen. For sånt er sikkert sykt slitsomt. Bedre å la det ligge sånn at noen andre kan kaste posen.

Lider dere av matsvinn?

onsdag 6. september 2017

Boktips i sårbarhetens tid

Plutselig fikk jeg tid og lyst til å lese. Og jeg har hulka meg gjennom diverse bøker. Jeg tror at jeg hadde en slags innebygget kjærlighet-, smerte- og håp-radar da jeg tok et raid på biblioteket før sommerferien. Det var voldsomt så mange bøker av og for middelaldrende kvinner i livskrise jeg klarte å raske med meg. Nå var ikke alt jeg fant akkurat gull. Men jeg må få anbefale Sissel Grans bok "Det er slutt" . Der ble det mye hulking, hiksting og en del snørr, men også gjenkjennelse og trøst. Fraser som at man skiller seg for å redde sitt døende selv var jo svulstige ord som traff meg midt i hjerterota. Og jeg hiksta enda mer.

Etter andre mer eller mindre fengende bøker, endte jeg opp i slutten av ferien med Elizabeth Gilberts "Evig din", oppfølgeren til "Spis elsk lev". Her fikk jeg trua på at livet kan endre seg til det bedre, og at man til og med kan treffe sin sjelevenn, etter en skilsmisse.  Ja, jeg ble ganske så optimistisk, helt til jeg googla Elizabeth Gilbert og fant ut at hun var skilt på nytt. Nå hadde hun riktignok funnet den store lykken enda en gang, med sin beste venninne. Som var døende av kreft. Det var lissom ikke den happy endinga jeg var ute etter.

Men altså, Sissel Gran, folkens! Både for dere som skal skilles og dere som absolutt ikke skal det.

Ha en lesende kveld, med eller uten samlivsbrudd!

søndag 3. september 2017

Oppstarter

Nå er det i gang igjen. Og nå burde jeg være så rutinert at jeg setter på bokbind med den ene hånda mens jeg henger opp timeplaner med den andre. Jeg burde elegant ha kuttet opp sommerfuglformet polarbrød og skrevet GLAD I DEG med ruccola og spekeskinke. Men du bør lissom ha to armer når du holder på med det hersens bokbindet. Og ruccola egner seg dårlig til skriftforming. 

Jeg husker ikke om jeg allerede har bestilt både skolemelk og skolefrukt. Sitteunderlag og termoser har jeg kontroll på, mens forkle til mat og helse ikke er å oppdrive. Noen av ungene har sykler som fortsatt virker.  Og som en gledens overraskelse har jeg blitt plukka ut til å motta en ferdigsmurt matpakke fra Mills som skal dukke opp for første gang i morgen.  Åtteåringen gleder seg til matpakkene fra Nils skal dukke opp i postkassa, og jeg er takknemlig for hvert minste minutt jeg kan spare inn.

Det er hektisk med alle sånne oppstarter. Men ting går seg til. Det roer seg snart, før vi er i gang med førjulsstyret. Eller blir det bare en sånn glidende overgang, fra skolestart og bæng rett på adventskalender og julemarsipan? Ja, ja, bring it on! 

Har du fått satt på bokbind på alle bøker, navna alle matbokser, flasker og klær og har du ullundertøyet liggende klart? 

mandag 21. august 2017

#ondmor

Ungene mine har det med å overdrive, synes jeg. Smøre litt tjukt på, lissom. (Og hvor har de det fra??)

Nuvel, et av høydepunktene i sommer var at vi var et sted der vi skulle ta en heis. Nei, ikke sånn latmannstur en etasje opp, det var mange etasjer! Jeg er en utålmodig sjel, og vel inne i heisen, trykker jeg på den knappen sånn at dørene skal gå sammen. Jeg gidder ikke å vente de fem ekstra sekundene på at dørene skal lukkes av seg selv. Uheldigvis var det en person som slang seg litt sånn inn i siste sekund, og ble nesten klemt i døra. Det beklager jeg. Personen var dessuten kortvokst. Det hadde ikke noe med saken å gjøre. Men gutta mine har fått det til at jeg nå HATER kortvokste, og at jeg med VILJE prøvde å mose en kortvokst person i heisdøra. De har en OND mor som får mord i blikket når hun får kortvokste i sitt synsfelt, og hun gjør alt hun kan for å lemleste.

Dette er en grov overdrivelse, og jeg håper at de av dere som får høre den hjerteskjærende historien om at jeg kastet meg over dørknappen og prøvde bevisst å skade den kortvokste, skjønner at dette er usant. Jeg ønsker også at hashtags som #midgetkiller fjernes. Jeg synes dette er krenkende, for flere parter. 

Takk. 

mandag 14. august 2017

Skolestart nok en gang


Til skolens lærere.

Nå nærmer det seg skolestart, og i den forbindelse har jeg en del spørsmål:
Når får vi tilsendt tilstrekkelig informasjon om skolestart? Når er det juleferie? Og hvilken klasse skal Bønna opp i?

Vi har også et lite problem her hjemme. Vi finner nemlig ikke Bønnas skolesekk. Jeg antar at den står på skolen. Det er en merkesekk som kostet oss en del tusen, så vi ber om at dere kommer opp til oss med sekken innen skolestart. Sekken kan eventuelt befinne seg utenfor en eller annen butikk på senteret, kanskje et par av dere kunne tatt turen for å lete? Dere har vel en tre-fire planleggingsdager der dere stort sett drikker kaffe og finner fram et sett med skolebøker, så å avsette litt tid på å finne Bønnas skolesekk er faktisk ikke mye forlangt.

Vi fikk heller ikke noen karakterutskrift før sommeren. Vi regner med at dere tok til fornuft og ga Bønna de karakterene han virkelig fortjente, men det hadde vært koselig med en pent utformet utskrift slik at jeg kan legge den ut på facebook. Ikke noe gir like mange likes som toppkarakterer, vet du! Eller jo, jeg la ut et bilde av et glass rosevin, noen scampi og en bukett liljer, mens jeg fikk fanget inn solnedgangen på Kreta. Der fikk jeg mange likes. Men ingen, jeg gjentar INGEN av likesene var fra dere lærere! Og tro meg, jeg fører statistikk. Dere burde lære av vår kjære lærer fra barnetrinnet, Else-Beth. Etter en opprivende samtale på rektors kontor der jeg knakk sammen av skuffelse over at ingen svarte på mine venneforespørsler, har den elskelige Else-Beth trofast trykket liker på alle mine innlegg. Hun forsto dette med at veien til elevenes hjerter går via foreldrene. Her har dere på ungdomsskolen noe å lære!


Vi vil også få informere om at dette skoleåret blir et litt spesielt skoleår for Bønna. Han skal nemlig konfirmeres, og dette kommer naturlig nok til å prege hans skolehverdag. Det hadde vært fint om dere kunne opplyst hele lærerstaben om dette, slik at dere kan se gjennom fingrene hvis Bønna noen ganger kommer litt for sent, virker uopplagt eller trøtt, eller ikke har gjort lekser. Det ligger gode grunner bak, for å si det sånn! Dere kan jo også notere dere dagen, jeg ville satt pris på noen hyggelige innspill fra skolens side på Bønnas store dag. Kanskje Bønnas kontaktlærer ønsker å komme for å lese et dikt eller lignende? Jeg tar kontakt med dere neste uke til et oppstartsmøte, det kan være greit at vi kan stå sammen om dette og skape en flott og minneverdig høytidsdag for Bønna.

Mvh Pia

P.S: Bønna sliter med døgnrytmen, og kommer nok ikke til å møte før etter lunsj de første par-tre ukene, håper dette er greit.


søndag 13. august 2017

Her snakker vi fruktfat!

I vår var jeg i en konfirmasjon vestpå. Og blant alle herligheter på kakebordet, falt jeg pladask for en vannmelon. En finurlig utskåret vannmelon. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så betatt av en vannmelon. Ikke er det min yndlingsfrukt, ei heller er jeg interessert i fruktdekor.


Men den vannmelonen var så flott og snasen og helt uforglemmelig. Jeg drømmer fortsatt om den. Må stadig sjekke vannmelonbildene og mimre.
Bare sjekk! Jeg begynner nesten å grine bare av synet! Jeg hadde lyst til å røske til meg vannmelonen og stikke av. Men måtte nøye meg med en håndfull druer.

Derfor må jeg skryte av ei dame som ifølge søstra mi er norgesmester i fruktutskjæring. Nå vet jeg ikke om fruktutskjæring er en stor gren, sånn nasjonalt, eller om det er mest i Haugalandstraktene dette foregår. Men sjekk Galaged på facebook og få vann både i munn og øyne over synet av de vannmelonene. (Jeg er seriøs nå, altså, det er vannmeloner jeg snakker om, jeg prøver ikke å narre dere inn på en eller annen småfrekk facebookside)

Mvh Pia, vannmelonbetatt

lørdag 12. august 2017

På vann og brød

Jeg har flytta inn i noe jeg er veldig fornøyd med. Men det er selvfølgelig adskillig mindre enn der jeg har bodd før.

Attenåringen synes at hans nye rom er som ei lita fengselscelle, sånn interiørmessig sett. Og jeg kan jo forstå hva han mener. Det var lissom ei seng, et skap, et vindu og noen sterile vegger. Ikke plass til stol, pult eller kommode. Men, som dere alle vet, så lærer nød en naken kvinne å spinne. Ikke var det plass til en hyggelig TV-krok med fargerike puter på rommet hans. Og som dere vet, er jeg litt interiørretardert. Jeg fikk heller spinne videre på celle-temaet.  
Som en hyggelig innflytningsgest, satte jeg fram litt tørt brød og vann. Tror faktisk han satte pris på den elegante fengsels-touchen. Jeg fikk faktisk lyst til å sette gitter foran vinduet også. Og installere et lite overvåkingskamera.

Edit: Nå har han faktisk klart å få det riktig så hjemmekoselig, helt uten en mors innspill. Alt han eier ligger nå slengt rundt på gulvet, og han kan vasse seg fram til senga. Hva skal man med klesskap når man har noen kvadratmeter med gulv, spør nå jeg



fredag 11. august 2017

Nu jäklar, nu kör vi!

Du har alltid minst to valg. Enten kan du bare gi opp. Eller så kan du stå på og gå videre. Det er ikke alltid i livet at man ser det siste valget der så tydelig,

Denne sommeren har vel ikke akkurat vært av det lystigste slaget. Hodet mitt, som egentlig alltid er fullt av en eller annen tanke, var i starten av sommeren fullt av tanker som «OMG! Jeg er skilt! Nå blir jeg ensom resten av livet! Hvem vil ha en rar, middelaldrende kvinne som hater small talk og ikke akkurat har en sprudlende latter?» Akkurat de tankene der var jo veldig selvsentrerte. Så har jeg hatt vondere tanker som «OMG! Jeg river opp livet til fire helt uskyldige og velfungerende barn!» De tankene vil jeg vel ha for evig, det er vel forbannelsen man bare må bære med seg når man velger å skille seg. Jeg trøster meg med at A) Skilsmissen har gått ryddig og greit for seg B) Ungene virker fortsatt fine og velfungerende og ikke helt sånn opprevne C)  Jeg har ikke skilt meg fra ungene, og ungene har fortsatt begge foreldre.

Her en kveld fikk jeg en veldig  «Nu jäklar, nu kör vi»-følelse. Nå har det vært nok tristhet for en stund. Livet går videre. Greit at mye er kjipt, men det hjelper meg ikke å bare fokusere på all elendighet, skam og skyld. Det er faktisk mye som er bra også. Jeg fikk plutselig veldig lyst til å skrive. Men jeg veit ikke om jeg bør skrive? Blogging er fortsatt like kleint som alltid, ikke sant?
Og hva skal jeg skrive om? Flytting, hus og interiør? Matpakker og bokbind? Livet med tre tenåringer? Det problematiske med å ha en åtteåring som har låta "Fy faen" som sin absolutte favoritt?  Tannemalje? TV-høsten? Pelsstell? (Både på katt og folk, egentlig). Skjønnhet, gardiner og hagestell? Thigh gap og nails? Havnesjefens tragiske endelikt?
Akk. Så mange tanker, så få svar.

Ha en flott fredag, med eller uten pågangsmot!

mandag 12. juni 2017

Nå må det bare ut..

Det er noe jeg har tenkt på lenge. I flere år, faktisk. Det har irritert meg, og jeg har tenkt at jeg må skrive det av meg. Men jeg har latt det ligge. Tenk om jeg sårer noen?
Nå har tiden kommet.
Det er noe vi må snakke om.
Nemlig syklister.

Altså, misforstå meg ikke. Syklister er ålreite folk, de, på lik linje med de fleste andre. Syklister har ofte fine allværsjakker. Mange har tights. De har veldefinerte leggmuskler. Og de er sikkert greie både mot dyr og eldre. Så jeg har egentlig ikke noe imot syklister. Bortsett fra den forbaska syklinga!

Jeg kjører bil, og har en hyperaktiv syklist på siden av meg. "Ja ja, han vil kjøre forbi meg på utsida her i førtisonen" tenker jeg raust, og får la ham suse forbi. Nei, da vrenger han brått sykkelen rett foran meg og skal plutselig leke fotgjenger! Bortsett fra at han ikke går! Han sitter jo på sykkelen! Og dette har skjedd såpass mye ganger at nå må vi tørre å snakke om det.

Syklister: dere er syklister! Greit at dere kan leke at dere er en bil eller noe annet motorisert,  og det aksepterer jeg forsåvidt, jeg er for et raust samfunn der vi alle har våre særheter. Men later du som om du er en bil, da må du forholde deg til trafikkregler for bil! Og skal du over et fotgjengerfelt, ja, da må du faktisk gå av sykkelen og fotgjenge! Eller gå, da, som vi også sier.

Du kan i hvert fall ikke holde på å trikse og fikse mellom alle de tre stilartene!  "Hmm, litt sykkelsti nå ja, og DER suser jeg over fotgjengerfeltet, og DER var det rødt lys for biler, men jeg er jo ikke en bil, så jeg kjører på! Og vis fingern til den bilisten som sperrer meg inne, lissom!"

Sorry! Du kan ikke holde på sånn! Det går ikke! For det første er det vel strengt tatt ikke lov og det kan være livsfarlig, i hvert fall hvis du møter en gretten bilist som meg som av prinsipp kun stopper for folk som går over veien i fotgjengerfeltet. (Jeg stopper for folk som jogger også, selv om jeg en gang i blant leker meg tanken på å gi gass når jeg ser en lykkelig veltrent kvinne springe galant i raskt tempo over veien) For det andre leker du faktisk med livet når du driver med den sinnsyke syklinga di over alt. For det tredje provoserer du meg voldsomt med kamikazesyklinga di. Så slapp av litt, lissom!

Pjuu! Det var godt å få dette ut.
Ha en vidunderlig kveld, med eller uten sykkel!


mandag 29. mai 2017

Sårt skilsmisseinnlegg, del 2.

OMG!
Jeg frykter jeg gikk rett i bloggfella, med hjerter og klemz og "takk til fineste du!". Men vet du hva? Det føltes helt rett! Jeg ble oppriktig rørt og glad og trøsta av alle fine kommentarer! Og jeg har veldig godt av å lære meg å ta i mot gode greier, ikke bare flåse og fnyse alt unna.

Så i stedet for å komme med et vannmeloninnlegg jeg snart har skrevet ferdig, fortsetter jeg med enda et innlegg i den samme, såre skilsmissestien. Eller, det vil si, jeg skal ikke utbrodere og klage og tigge om oppmerksomhet eller sympati. Så vi gir oss straks. Men måtte bare få si at det var oppriktig godt for meg å legge ut gårsdagens innlegg. Og det er usigelig godt å vite at mange bra folk har gått den veien jeg er inne på nå, og at de sier at det går bra.

Jeg har det ok, og jeg skylder ungene å være sterk og morsom. Det er sånn jeg vil være. Og det er sånn jeg er. Samtidig som jeg innser at jeg også er den sårbare og triste Pia-versjonen. Den versjonen trenger ikke å komme fram i hytt og pine. Men jeg aksepterer at den er der, den har alltid vært der, og den kommer til å fortsette å være der.

Jeg regner med at jeg straks går over i den mer fjasete bloggstilen. Det er nå det jeg trives mest med.

En siste ting i dette hjerteskjærende blogginnlegget, som viste seg å ikke bli så hjerteskjærende som jeg hadde frykta, er at jeg takker for at jeg har humor. Å spøke om ting funker faktisk bedre enn å kaste seg utfor en foss uten tønne. (Ikke at jeg har prøvd det fosseopplegget. Og ikke har jeg tenkt til å prøve det heller.)

Som vår gode gamle Billy Ocean kanskje ville ha sagt det: "When the going gets tough, the humor get going!" (Og ikke prøv deg med at du aldri har hørt om Billy Ocean! Apropos det, i dag nevnte jeg OJ Simpson i klasserommet, jeg trodde jeg skulle komme med et sykt bra eksempel om et eller annet, og la ut om OJ. Ingen hadde hørt om OJ! Seriøst INGEN! Hvor er verden på vei, spør nå jeg...)

Ha en nydelig kveld, med eller uten ektefelle!

søndag 28. mai 2017

Det å skilles

Jeg tenkte jeg skulle skrive et litt sånn artig og kult innlegg om det å skilles. Men det er ikke mye hverken artig eller kult når det kommer til skilling og sånn. Skilsmisse er faktisk ganske kjipt. Og når man ikke har så lyst til å utbrodere alt om livets tristere sider, så holder man tyst da, og står på der man kan.

Jeg husker før, da ungene var yngre, så kunne jeg slå meg litt sånn hovmodig på brystet da jeg så andre gikk fra hverandre, og jeg kunne tenke "Ja, ja, dem om det! Vi skjønner at ekteskapet har sine nedturer, og vi velger å stå sammen og kjempe, i stedet for å gi opp så lett! Tenk på de stakkars ungene!" Nå eter jeg de orda i meg. Når du klarer å fortsatt holde sammen til tross for nedturer, ja, da har dere fortsatt et ålreit forhold og en felles vilje om å fortsette. Hva når dere ikke lenger har det?

Noe jeg i hvert fall har skjønt, er at å skille seg ikke er for pingler. Har du en åpenlys grunn, som at du er gift med en drittsekk, så er det kanskje enklere. Men når du er gift med en ålreit mann, så er det jaggu ikke lett. Her er det intet drama, ingen heftig krangling. Det er mer...ingenting?

Sjøl føler jeg sorg og skyldfølelse. Ikke fordi jeg og mannen ikke lenger er et ektepar. Men på grunn av ungene. Det å bli mamma ble det aller største i livet mitt. Og jeg har i hele morslivet mitt gjort mitt beste for at ungene skal ha det bra. Det er ikke alltid at mitt beste har blitt så innmari bra. Men sånn alt i alt er jeg fornøyd med åssen jeg har takla mammarollen. Og så veit du at du skal sette deg ned for å fortelle ungene at "Mamma og pappa skal skilles". Gjerne etterfulgt med en liten, kvikk "Hey! Det betyr at vi må selge huset og flytte også!" Skjønner? Ikke artig. Ikke kult. Og jeg har så lyst til å hoppe noen måneder fram i tid og bare se at alt går bra og at alle har det bra og at tinga løste seg. Men enn så lenge må man bare stå i det.
Bilde lånt fra etsy.
 
Når jeg leser sånne skilsmisse-overskrifter har jeg slutta å tenke "What?! Skal de skilles? Så fælt!" Nå tenker jeg mer "Flott for dere! Stå på! Kumbaya! " (Kanskje ikke kumbaya, da, det passa ikke helt inn) Folk har sine grunner til å ta avgjørelser, og andre har ikke innsyn eller oversikt over alle grunner. Og sånn er det.

Nå gjelder det å tenke positivt, ikke sant?

søndag 26. mars 2017

Utydelige rutiner på ungdomsstrinnet

Til lærerne på ungdomstrinnet.

Vi har ikke vært særlig fornøyde med oppstarten på ungdomsskolen, og det viser seg at dere fortsetter med å gjøre Bønnas skolehverdag til en ubehagelig opplevelse. Jeg mistenker dere for å ha snakket med lærene på barneskolen, og dere har sikkert tatt infame beskyldninger fra ustabile lærere for god fisk. Hva med å se Bønna som han er? At noen av lærene på barneskolen hadde problemer med å takle Bønna rent mentalt, sier vel mer om dem enn om ham. Jeg kunne tenke meg å bringe dette videre til menneskerettsdomstolen i Haag. Det ville være interessant å få høre deres syn på hvordan falske rykter kan spre seg fra en skole til en annen, falske rykter som ikke gjør annet enn å ødelegge en velfungerende elevs skolehverdag.

I tillegg til elendige karakterer som dere prakker på ham, har han nå fått såpass mange anmerkninger at dere truer med nedsatt karakter i orden og oppførsel. Jeg blir rystet. Hvorfor gjør dere dette? Hva vil dere, egentlig? Knuse et barnesinn i sin mest sårbare periode, i overgangen fra barn til voksen? Les litt psykologi så kan dere kanskje lære at det er i disse årene at hjernen dannes og at man noen ganger kan finne på litt tull og tøys. Dette er en naturlig prosess! At han har trykket på brannalarmen ved et par anledninger, knust ei toalettskål og punktert dekkene på rektors bil er ikke mer enn man bør regne med blant gutter i denne alderen. Å nedsette en ordenskarakter vil da ikke hjelpe ham?! På barneskolen fikk elevene klare og tydelige beskjeder om hva som var lov og hva som ikke var lov. Jeg har sett i skolens reglement og der står det intet om punktering av bildekk eller toalettskålknusing. Hvordan forventer dere at et barn skal vite forskjell på rett og galt når dere er så lite konkrete?! Hvordan skal en fjortenåring forstå hva dere mener med uønsket adferd? Ønsker dere ikke at Bønna skal snitte hull i medelevers boblejakker, så må jo dette nevnes i forkant! Vi har heller ikke lest hva konsekvensen kan bli hvis skolebøker tas med på gokart-banen og ved et uhell blir innsmurt i gjørme og overkjørt gang på gang til bøkene rett og slett smuldrer opp. Skal Bønna straffes for dette? Nei, her bør dere gjennomgå skolens utydelige rutiner og reglementer.

Et lyspunkt i denne ytterst grå skolehverdagen, er at Bønna har kommet hjem og fortalt at mattelæreren skal ta kontakt med oss angående å få et annet matematikkopplegg for Bønna. Det gleder oss at en av lærerne endelig ser Bønnas potensiale, og vi regner med det er videregående pensum det er snakk om?

Mvh Pia

P.S: Etter en rask telefonsamtale med trinnets matematikklærer, ønsker jeg nå å politianmelde henne. Hun foreslo frekt og freidig at Bønna kanskje burde jobbe med mattebøker fra 4.trinn, siden hun mente at han hadde store hull i basiskunnskapen.  Hva med å tette de hullene, isteden for å plage oss med provoserende samtaler?  Å ringe til oss for å klage og spre ubehag kan hun lett gjøre, mens å lære ham forskjell på pluss og addisjon, nei, se, det tar hun seg ikke tid til! Hva gjør dagens lærere, egentlig, i tillegg til å ha ferie halve året?

tirsdag 21. mars 2017

Haien kommer! Og klesvask.

Jeg har faktisk hatt denne bloggen i snart 8 år. Noe som har forandra seg i disse årene, er at blogging for noen har blitt business. Og folks syn på blogging har vel gått fra ille til verre. Bloggere er avskum, lissom. Falske og overfladiske. Banale og flaue. Glatte og uekte.

Sånn er det jo ikke. Det finnes massevis av blogger der ute, og mye er ekte og bra.
Da jeg begynte å lese blogger, likte jeg å få tips om barneklær og barneutstyr. Jeg oppdaga mye bra. Jeg tror ikke de som delte av sine shoppingerfaringer var kyniske eller falske. De bare delte, uten å forvente noe tilbake.
Sånn kan faktisk fortsatt foregå i dag. Når noen fremhever noe, trenger det ikke å bety at det ligger noen baktanke der. Det kan være så enkelt at man har oppdaga noe kult som man vil fortelle andre om.

Det gjør jeg herved her og nå.

Jeg driver mye med klesvask, for å si det sånn. Ikke at vask på seksti grader, rens av tørketrommelfilter eller klesoppheng er min store hobby. Ikke er det min lille hobby heller. Jeg bare gjør det. Med fire barn blir det ganske mye klesvask. Jeg mistenker noen i familien for å la ganske reine klær gå direkte til skittentøykurven, bare fordi de ikke gidder å rydde bort klærne eller ikke helt veit hva de skal gjøre med dem.

Uansett, en hvit skittentøydunk i plast har blitt godt brukt. Den er slitt. Begynner å gå i oppløsning. Det betyr ikke at jeg skal la den vandre heden ennå, men jeg har nå så smått begynt å tenke på at en endring må til. Dunken må etter hvert få hvile. Og noe nytt må få innta baderomshjørnet.

"Herregud, kom til poenget! Hva er det kule du skal fortelle om? Et nytt tørketrommelfilter? Nye klesklyper? En ny hvit plastdunk?"

Nei! Men en haidunk! Sjekk disse da, var ikke de bare verdens kuleste? Med skarpe sølvtenner!

Alle bilder lånt fra Uczarczyk


Sånn. Det var det innlegget, lissom.

Ha en skitten kveld, med eller uten tenner!

søndag 19. mars 2017

Snapchatfiltere

Jeg himler med øya når jeg ser damer på min egen alder seriøst bruke det snapchatfilteret med blomsterkrans i håret og store, glinsende øyne. Seriøst lissom? Synes du det er flott? Og hvis ja, er det ikke litt kleint å presentere deg sånn?

Men vi har alle våre lik i lasten. (Eller heter det skjeletter i skapet?)

Og jeg må bare her og nå innrømme at jeg digger den engelen på snapchat! (Nå er jeg ikke ironisk. I motsetning til det meste annet jeg skriver. Prøver bare å advare stakkars nye lesere. Sikkert ikke lett å dumpe innom denne bloggen og prøve å bli klok på det jeg skriver. Er jeg seriøs lissom? Eller bare stokk dum? Nu vel)
Engelen er kjempesøt!
Jeg vet ikke om det ville vært passende å bruke et slikt bilde i en mer proff sammenheng. Facebookprofilbilde? Som vedlegg i en CV? Hmmm. Skeptisk.

Her har jeg laget en snasen collage med bloggvennlige ord som enjoy your life og beautiful.

Må nesten gå så langt som å si at jeg elsker det englefilteret. Se så søt man blir! Dessverre slettes kun ansiktshuden ut, foreldet halshud forblir mer autentisk. Men skitt la gå.
Ha en himmelsk dag, med eller uten engler!

lørdag 18. mars 2017

En skrekkelig opplevelse!

Altså, det siste døgnet kunne by på en uvirkelig og surrealistisk hendelse.

La meg starte fra begynnelsen.

Jeg har ikke vært innom bloggen i år. "Why not?", spør sikkert ivrige, gjerne engelsktalende lesere.
Ja, nå kan du lure, svarer nok jeg. Lite blogglyst, antageligvis. Og hvor kult er det egentlig å være sånn hobbyblogger i disse dager. Det var skamfullt å si at man blogga for sju år siden, og jeg kan love deg at det ikke er særlig bedre nå. Blogger du, er du vel egentlig enten stokk dum eller en kynisk løgner og manipulator. De betegnelsene liker jeg ikke å få på meg.

Ok, kom til poenget i denne ulidelig spennende bloggposten din!
Vel, en kjær bloggleser, la oss kalle henne Amelia fra Hobøl, sendte meg en bekymringsmelding. "Hva skjer med bloggen din! Har du blitt hacka?"

Jeg iler skrekkslagen inn i bloggen, i den grad man kan ile inn i en blogg. OG DER OPPDAGER JEG AT HELE PIAS VERDEN ER BORTE!! RADERT! ELIMINERT! (Sorry, caps lock måtte bare brukes)

Isteden var det en spansk skoside som hadde sett sitt snitt til å knabbe min side. Og jeg takker gud for at det var frekke spanske sko, ikke frekke franske kjønnsorganer som hadde inntatt selveste Pias verden.

Nå skal det være retta opp, og jaggu meg sitter jeg og skriver. Og det er jo litt kjekt.

Jeg tror sannelig jeg skal dukke opp seinere i kveld, gjerne med en rabattkode på jeans og hair extensions til dere kjære lesere.

Kødda.

fredag 17. mars 2017

Slutten lissom?

Hva skjer a?
Når du klikker deg inn på det som du trudde var din egen blogg, og så står det bare Zapatos Zapatillos og masse annet om Zapatos og jeg ikke aner hva Zapatos betyr og håper bare ikke piasverden har blitt en luguber sex-side eller noe sånt.
#denfølelsen
#hvaihelveteerzapatos?
#åja,noeskogreier

Livet ass.
Related Posts with Thumbnails