tirsdag 8. november 2016

Tid sammen. X-tiles

/sponset spill/
 
Når man får tilsendt et par spill mot at man blogger om det, har jeg to valg:
A) Dandere spillet nydelig på et hvitt bord, med en blomsterkvast og en matchende tekopp ved siden av. Late som om spillet var toppers. Ta de hersens lykkelige bildene. Og pakke sammen.
 
eller
 
B) Spille spillet. På ekte. I autentiske omgivelser. Men autentiske outfits.
 
Vi gikk for B-ern.
Hvis noen legger en brikke så den passer inn fargemessig på to av sidene, må vi juble!
 Hmmm...klarer jeg en dobbel her?
 
Spillet X-tiles er et enkelt og fengende spill. Det læres lett, men samtidig er spillet slik at du må tenke og gruble litt for å legge brikkene dine på den lureste måten.
Sjuåringen synes dette var et topp spill. Brødrene synes det var ålreit å bli med. Spillet varer ikke i en evighet, så det går greit å bli med på en runde eller to.
 
Og jeg må virkelig få slå et slag for det gode, gamle brettspillet, altså, i en tid der vi sitter mer og mer isolert foran hver vår skjerm.

/Dette innlegget er skrevet i samarbeid med Tid Sammen/
Nei, jeg mottar ingen penger. Og nei, jeg tjener heller ikke noe om dere kjøper brettspill eller ikke.

søndag 6. november 2016

#happy foredrag!

Jeg har jo nevnt det flere ganger. At jeg skulle innover til Oslo for å holde et foredrag. På to timer. Noe humoristisk om skole-hjem-samarbeid. Nå er det over. Og her kommer debriefinga.

Jeg har grua meg noe enormt. Jeg har visst at jeg ville fikse det. Jeg er vant til å snakke foran folk. Og jeg liker å underholde. Men jeg ville at dette skulle bli bra. Og jeg har aldri før i livet holdt et underholdende totimers foredrag.

Jeg veit ikke helt hva folk tenker om meg. Kanskje trur folk at jeg er merkelig eller overlegen, mens jeg egentlig er klønete og usikker i mange sosiale sammenhenger. Jeg suger på small talk. Jeg fikser det ikke. Da står jeg heller for meg sjøl og lager grimaser.

Jeg er rar. Men jeg bryr meg om folk.
Jeg er sjølkritisk. Og små negative signaler kan jeg tolke som noe fryktelig. Jeg klarer ikke å overse småtterier og heller fokusere på helheten.

Så selv om jeg visste at jeg kom til å fikse det foredraget, har det plaga meg veldig om noen kom til å synes at alt ville være elendig. Kanskje folk ville synes at jeg virka stokk dum?

Lørdagen våknet jeg jo til et snøinferno, men det var bare toppers. Bring it on, tenkte jeg, og sladda innover mot Oslo, kjørte som en gud inn i sentrumstrafikken og parkerte i et parkeringshus som så ut som et åsted.

Jeg fant fram i Pilestredet, traska inn og spurte hvor jeg skulle. Jeg trur ingen skjønte at jeg var en foredragsholder, jeg framsto mer som en random mentalt ustabil kvinne dratt inn fra gata. Jeg sneik meg inn på handicap-toalettet, fiksa strømpebuksa og så var det bare å gyve løs. Jeg fant salen der jeg skulle være. Jeg skifta sko mens jeg sjangla og tenkte at nå klikker jeg.
Jeg roa også nervene med litt pepsi og et utsøkt rundstykke.

Men så skjer det noe med en som egentlig elsker å undervise. Når man får rigga seg til og nikka litt til de som sitter foran deg, så er man liksom i gang.

Jeg måtte debutere med sånn bøyle med liten mikrofon, og det kunne jo blitt min død hadde det ikke vært for et barmhjertig menneske på første rad som hjalp meg. Så takk til deg, og takk til ho ved siden av som kom med ei hårspenne til det fordømte håret som på død og liv ville slenge seg fram foran mikrofonen.

Jeg var klar. Og folk lo. Det gikk bra. Jeg veit at jeg burde ha stoppa litt mer opp, ikke snakka så fort til tider, og gud hjelpe meg for noen fakter jeg har. Men seriøst, jeg er fornøyd. Og det å få ros direkte fra folk betyr så mye mye mer enn en facebook-kommentar om at man er helskjønn.

Jeg har aldri hatt noen ambisjoner om å bli foredragsholder. Og det har jeg ikke nå heller. Men jeg er veldig glad for at jeg utfordra meg sjøl og gjorde noe som på mange måter er utafor min komfortsone.

Og hvis noen av dere som var på foredraget leser dette, så vil jeg si takk for at dere kom og takk for at dere smilte og lo. Dere gjorde gårsdagen til en fin erfaring for meg.

fredag 4. november 2016

Fjern musikklinja!

Flott Buskerud fylkeskommune! Legg ned musikklinja i Kongsberg! Fjern den linja som dere endelig har fått opp å gå, den linja flere og flere får øynene opp for, den linja flere kremelever har som sitt førstevalg, den linja der elevene trives, står på og jobber. Fjern svineriet der dere faktisk har engasjerte lærere som viser at de bryr seg om elevene sine. Og få vekk de klassene der folk vil være, der de møter opp og der de vil noe.
_MG_6430
Jeg hadde skjønt det hvis dere så for dere at alle de som går på musikklinja, kommer til å ende opp som elendige underbetalte gatemusikere hengende på en t-bane-stasjon med en ustemt kassegitar eller et trekkspill i fanget. Men jeg trur ikke at de som går på musikklinja bare har elendighet og fjas foran seg. Jeg trur at noen av dem virkelig blir dedikerte, dyktige og drivende gode musikere. Men det jeg aller mest trur, er at de som går der, kommer til å ende opp i et eller annet yrke der de kommer til å gjøre en strålende jobb. De kommer til å bli kreative, hardtarbeidende lærere. De kommer til å jobbe med folk som trenger å bli engasjert og aktivisert og stimulert. Noen av dem kommer til å bli flotte ingeniører. For de er skarpe, ser du, den gjengen som velger musikklinja.

"Ja, men herregud, da kan de da like så godt velge et annet skoleløp. Studiespes. Eller elektro. Eller forskerlinja". Ja da, det kan de. Det hadde sikkert også vært flott. Men de valgte musikk. Og der får de brukt og bygget opp styrke og utholdenhet og kreativitet og sosiale evner så det holder. Denne gjengen blir igjen på skolen for å jobbe. Ikke fordi de vil skaffe penger til russefeiring eller merkeklær. De spiller. De øver. De tenker. De samarbeider. De støtter hverandre. De fikser. De skaper.

Men sånt er jo ikke så viktig, i det lange løp, er det vel? Så kutt ut musikklinja. Vi trenger den ikke. I hvert fall ikke i en by der det vi er mest stolte av, har med nettopp musikk å gjøre. Vi har landets beste jazz-festival. Vi har Glogerfestspillene. Vi har Norges beste kulturskole. Vi har endelig fått et flott musikkteater.

Så fjern den hersens musikk-linja.

onsdag 2. november 2016

Elena fra Avalor

Vi fikk tilsendt de første episodene fra en ny Disney-serie. I tillegg til film, fikk vi også tilsendt noen Prinsesse Elena-effekter og noen godsaker.

"Vi kunne jo ha Prinsesse Elena-fest!" sa jeg sånn kjekt og egentlig uten å mene det. Men sjuåringen hang seg veldig opp i det. Her skulle det bli Elena-fest! Jeg har mer enn nok å komme meg gjennom ei uke med Halloween, høstfest og diverse andre møter, så jeg prøvde å dempe denne Elena-festen. Sjuåringen ga seg ikke. Hun gjør sjeldent det. I hvert fall ikke når hun ser sitt snitt til å få med seg både film og godsaker på en hverdag.

"Skal vi ha den Elena-festen snart?" har hun spurt hvert tiende minutt på sitt verste. Jeg kunne ønske at hun kunne dytte i seg det sukkerspinnet og se på den forbaska filmen og være fornøyd med det. Men nei, hun var ute etter party. Greit, vi tyr til de nærmeste. Boys, oppstilling! Party, sukkerspinn og kul film om tjue minutter. Og wonderboys som de jo er, stiller de opp.

Flate, altså, hun er heldig hun lille. Å ha tre brødre som stiller på alt. Måtte hun sette pris på det.
Okei, brødrene var mest opptatt av å spise godsaker enn å se på en episode om Elena. Så de stakk. Katten ble igjen.  Og sjuåringen ble revet med i historien om Elena. 
 
Og hvis du er klar for intriger, humor og masse musikk, så vises første episode av Elena fra Avalor nå på søndag på Disney Channel. Dere går vel helt bananas når dere får høre at Disney Channel har fått med seg Marian Aas Hansen og Rein Alexander både til kjenningsmelodien og dubbingen av serien!

Related Posts with Thumbnails