fredag 23. desember 2016

God jul!

Da var det den tida på året igjen. Jeg ser på bilder av ungene at årene går. Jeg tror selv at vi voksne ikke blir eldre.
 
Nå kunne jeg ha kjørt årskavalkade, eller jeg kunne skrevet noe fjasete om julefeiring. Jeg kunne ha vist hvordan jeg pakker inn julegaver, og da ville dere garantert ha ledd. Jeg kunne vist et intetsigende bloggbilde av en tekopp med et lite reinsdyr i sølv ved siden av. Men jeg har ikke noe sølvreinsdyr.
Vi har et par katter da. Men de vil ikke posere ved siden av tekopper. De vil sjelden posere, egentlig. Men han ene ble stum av beundring da han så det nydelige juletreet ungene har pyntet med liv og lyst.
 
Jeg nøyer meg med et enkelt God jul.
Gjør noe bra i jula.


tirsdag 20. desember 2016

Jul på ungdomstrinnet

Til lærerne på ungdomstrinnet.

Ja, det er så mange av dere at det er umulig å vite hvem man skal henvende seg til. På barneskolen hadde Bønna en trofast lærer som vi kunne forholde oss til, mens på ungdomsskolen er det kun kaos.
Forrige uke oppdaget jeg at Bønna hadde tentamen. Det hadde ikke blitt sendt ut noe varsel om dette på forhånd. Ingen mail ventet på meg og ikke en skarve SMS hadde dere tatt dere bryet med å sende ut. Hva hvis eleven hadde tenkt til å ta fri for å handle julegaver akkurat den dagen? Eller hva hvis eleven hadde planlagt en velfortjent egenmeldingsdag? Jeg synes virkelig dere bør forbedre rutiner når det gjelder å informere oss foreldre. Dere kan ikke forvente at en trettenåring skal holde styr på disse dagene, og vi har aldri fått noen opplæring på fronter, så hvordan tror dere at vi får vite om disse heldagsprøvene, egentlig?

Noe av gleden med heldagsprøver, er jo at man kan få ha med seg potetgull og at man kan få gå tidlig hjem. Siden vi ikke fikk vite noe om heldagsprøven før jeg kjørte Bønna ned på skolen, fikk vi heller ikke tid til å handle inn noe snacks. Før jeg dro på yoga-timen med min private coach, rakk jeg å bestille en pizza uten løk og sjampignon. Da pizzabudet fra Peppes troppet opp på skolen, ble han avvist ved døra! Bønna måtte gå ut på gangen for å spise pizzaen sin! Jeg finner ikke ord for å beskrive den krenkelsen dette må ha vært! Hvordan har dere hjerte til å la en stakkars anemisk tenåring sitte på gangen, alene, mens han spiser en pizza og skyller ned med Red Bull? Alle de andre fikk sitte i klasserommet og kose seg med potetgull og sjokolade, mens min sønn ble brutalt skjøvet ut fra fellesskapet.

Jeg lurer også på hvorfor dere har kuttet ut juleverksted og andre juledager? Dette har vært koselige tradisjoner Bønna har satt stor pris på, og jeg håper virkelig dere viderefører dette også på ungdomstrinnet. Og når er klassens juleavslutning? Har Bønna fått en rolle i årets juleskuespill? Hvem har vært castingansvarlig ? Jeg ønsker å ta direkte kontakt for å formidle ønsker om Bønnas rolle.

Vi vet av erfaring at de siste dagene kun brukes til tant og fjas, og ønsker at Bønna kan få bruke tiden til noe fornuftig. Vi sender derfor med ham et kredittkort, og ber om at han får gjort ferdig julehandelen i løpet av de siste skoledagene.

Mvh Pia

P.S: Vi må også få si at vi har store forventninger til Bønnas første karakterutskrift, og minner dere om at vi er en ressurssterk familie både når det gjelder økonomi og advokattetthet, så vi ber dere tenke dere om flere ganger før dere setter de endelige karakterene. God jul.

søndag 18. desember 2016

Å bry seg

"Unnskyld meg, men noe så usmakelig som å legge ut om shoppingtips når verden lider!"

Ja, unnskyld meg. Men jeg veit at mange i verden lider. Og jeg veit at de aller fleste av mine lesere veit det.

Jeg mener på ingen måte å være en overflods- og fråtseblogg, og jeg håper at de av dere som har lest bloggen en stund har sett at jeg gjerne oppfordrer til sunne og gode verdier.

Det er liksom så poppis før jul å appellere til givergleden. Jeg antar at det å støtte en veldedig organisasjon er med på å lette folks samvittighet mens de går bananas i sin egen kjøpekarusell. Du svir av en del tusen på julepynt og julemat og julegaver. Og så sper du på med et par hundrelapper til Røde Kors, for da døyver du din egen dårlige samvittighet.

Det er flott med kampanjer og reklame som får oss til å åpne øynene litt og bry oss om andre. Jeg håper at du husker å gjøre det året rundt.

Men la meg nå, rett før jul, få komme med noen tips til hva dere kan bruke noen slanter på.

Jeg tipser gjerne om vinterklær til syriske barn hos Unicef eller vaksiner hos Leger uten grenser.

Jeg tipser om Foruts nettbutikk og jeg tipser om varme støvler hos Redd Barna.

Jeg tipser om skolemateriell fra Røde kors og juleengler fra Plan.

Jeg tipser om rent vann hos Flyktninghjelpen og kvinnepakke til flyktninger hos Care.
Mange barnehagebarn kjenner apekatten Monki.

Om du går inn og støtter noe av dette, eller om du støtter noe helt annet, er helt det samme for meg. Men for den som mottar støtten, betyr det mye. At du engasjerer deg på en eller annen måte oppfordrer jeg deg til å gjøre.

Vi lever i et overflodssamfunn. Da jeg var i Tanzania forrige måned, strålte unger av glede da vi delte ut skolemateriell. Når jeg sier skolemateriell, mener jeg ikke en iPad eller en fancy lunsjboks med matchende termos. Vi delte ut noen simple kladdebøker og noen blyanter. Tenk deg norske barns reaksjon over samme gaven. De blir jo skuffa hvis de får en blyant eller ei kladdebok. I pakkekalenderen. Hadde de fått noe sånt til jul, ville de vel sett på det som hån.

Jeg skjønner at folk blir maktesløse eller tenker at de ikke kan ta innover seg all elendighet, men vi plikter å gjøre noe. Og noe er så mye bedre enn ingenting.

fredag 16. desember 2016

Nettgodsaker

"Kan du ikke dele noe av alle disse godsakene du kommer over på nettet?"
Jo da, det kan jeg. Her kommer noen norske godbiter.

Kjempefine bilder fra Tiril Valeur
 
 
 
Stilige fjøler fra Freywood


Og noen andre morsomme fjøler fra Pikelus.
Veske fra Mokkanikka

Nå gadd jeg ikke mer. Jeg må gjøre meg klar til håndballkampen. Ha en vidunderlig aften!

torsdag 15. desember 2016

Julegalskap.

Nå merker jeg at det blir for mye for meg.

Overalt ser jeg tilbud, rabatter og fristelser. Absolutt alt og alle kjører julekalendere, der det selvfølgelig skjuler seg den herligste fristelse bak hver eneste luke. Du klarer liksom så vidt å unngå å klikke hjem fantastisk flanellsengetøy bak ei luke, og så dukker det opp verdens kuleste kjole bak neste luke.

Jeg oppdager og får lyst på saker og ting som jeg hverken tidligere har hørt om eller hatt lyst på. Et nytt juleservice? Ja, det ønsker jeg meg! En glassengel med LED-lys inni hodet? Ja, den var da fin! Pute i lin, med potettrykk, laget av narkomane? Ja, så sannelig, den var kul! Og sånn holder jeg på.

Jeg tar meg i å legge igjen kommentarer som "Jeg HÅPer det er HÅP for meg!", "Elgskinn, elgskinn, ELGSKINN!" og "Jeg vil ha den i mocca eller burned tan!" og dette må jo bare være sikre tegn på at jeg er på vei utfor stupet, sånn mentalt sett.

Heldigvis er jeg såpass sterk at jeg klarer å rive fingeren brutalt bort fra handlekurvknappen. Stort sett.
 

Hvordan takler du alle juletilbud? Blir det for mye for deg?



tirsdag 13. desember 2016

Juletrepyroman?

Heisan Kristian!

I dag tikket det inn en latterlig melding fra skolens rektor om at juletreet ute i skolegården har blitt påtent ved hjelp av parafin, og vi foreldre ble bedt om hjelp til å løse dette mysteriet.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte! Har virkelig ikke skolens ledelse noe bedre å bruke tida på enn en liten uskyldig guttestrek! Hvem tente ikke på noe i sin egen barndom? Vi har hatt mye moro i vår familie når bestefar forteller om alle sine skøyerstreker. Det var langt mer enn en skarve edelgran som fikk gjennomgå på hans tid, for å si det sånn!

Jeg synes det er merkelig at rektor til og med truer med politi i meldingen sin. Meg bekjent er det fullt lovlig å tenne opp bål på denne tiden av året. Rektor frykter da vel ikke skogbrann i desember? Å true foreldre på denne måten rett før jul synes jeg faktisk ikke noe om.

Og hva skal man egentlig med et grantre når det finnes så mye flott i plast? Nei, her bommer rektor totalt, og burde vel egentlig være glad for at noen tok skjea i egen hånd og kvittet seg med det gyselige treet. Stygt og usymmetrisk var det også. Og juletrebelysning fra JYSK er altså så harry at jeg ikke finner ord. Tenk også litt på hvor vanskelige dager Bønna har hatt siden treet ble satt opp i skolegården. Han sliter mye med barnålallergi, og det har vært dager da han ikke har orket å møte opp på skolen.

Hadde jeg vært rektor, ville jeg faktisk ha takket for at noen tok seg bryet med å renske litt opp i skolegården, og jeg ville ha satt pris på at noen kanskje kom med noen innspill til hvordan pynte et estetisk og delikat tre i duse pastellfarger.

Mvh Pia

P.S: Bønna har ikke noe med dette å gjøre. Jeg spurte ham rett ut, og han svarte nei, så da er jo den saken ute av verden for vår del. Jeg vet at Bønna oppbevarer en del små kanner med parafin inne på rommet sitt, men slik er jo gutter i den alderen, de samler jo på alt.

mandag 12. desember 2016

Et ødelagt liv? Og bokstaven D

"Mamma, du ødelegger faktisk livet mitt!" brøler sjuåringen.
Du vet, hun som har vært yndig og enkel fram til hun ble skolebarn. Grunnen til at jeg ødelegger livet hennes, er at hun HATER bokstaven d. D går greit. Men det er den lille der. d.

Jeg skjønner at den kan være kinkig. Og jeg skjønner at man kan bli deppa fordi man ikke får ting helt til. Men å ta av til de grader er litt vanskelig å skjønne.

Etter å ha fått smelt med dører, ropt og grått, roer d-problematikken seg, hun setter seg innbitt og rolig ned og retter på noen d-er i boka. Sånn, ferdig med det. Og vi vil nok oppleve flere hindre på vår vei.

Fra vireta
 
Er du også en ond forelder som noen ganger ødelegger livet til ungene dine?


søndag 11. desember 2016

Kokkelimonke

//Spill sponset av Tactic//

"De quizene dine, altså! Du er sannelig god til å juge!"
Yes! Er det noe jeg elsker, så er det å juge. Eller å skrive kreativt, som jeg liker å kalle det.

Et spill helt etter mitt hjerte, er Kokkelimonke. Har du spilt det? Det går ut på at du skal forklare et ord. Og når jeg sier ord, så snakker vi om veldig merkelige ord. Som HEITI, DØKK eller HJON.
Alle kommer med sin forklaring, som deretter leses opp av en kokkelør. Kokkeløren leser alle forklaringene med stor innlevelse, og kommer også med den ekte forklaringen midt i alt våset. Så gjelder det for de andre å gjette hva som faktisk er det riktige.

Det som er det morsomste her, er at du kan juge og fable og lage de mest vanvittige forklaringer. Eller du kan moderere deg litt og skrive en forklaring som folk faktisk vil tro på. Tror medspillerne at din forklaring er den rette, drar du inn poeng.
Vet du hva pukkelblaat betyr?

Kokkelimonke passer for større barn, ungdom og ikke minst voksne. Vi har jo en sjuåring som mer enn gjerne vil bli med på alt av spill, men hun blir et svakt ledd her.

Vil du få flere brettspill-tips, kan dere sjekke ut Tid sammen på facebook.
Og seinere i dag bør du sjekke Pias verden på facebook, der kommer en knall-giveaway!

fredag 9. desember 2016

Kremmergen?

"Unnskyld meg, men hvorfor disser du Forever Living?" skrev en indignert leser.

Her må jeg bare legge meg flat og si at Forever Living-forhandlere selvfølgelig er mennesker på lik linje som alle oss andre. OG...hold deg fast!...jeg har hatt en Forever Living mascara OG en Forever Living dagkrem! Og det var helt toppers produkter! Så jeg har egentlig ingen grunn til å disse Forever Living. (Bortsett fra det Aloe Vera-greiene. Seriøst? Drikke Aloe Vera?)

Det jeg kanskje mest hintet til da jeg skrev noe så vulgært som at jeg burde skytes hvis jeg ble Forever Living-forhandler, var mine elendige kremmeregenskaper. Hvis jeg plutselig hadde blitt en forhandler av et eller annet, ville det vært veldig merkelig. Jeg KLARER ikke å selge noe. Altså, jeg markedsfører gjerne for andre. Det er ikke måte på hvor mye jeg egentlig kan skryte av og føyse opp den minste lille ting. Fleece-sokker med reinsdyrmotiv? O la la! En liten julekule laget av bark? Oh, yes! Ei skjærefjøl formet som en fisk? Hvem trenger ikke det, lissom?

Problemet oppstår når denne skrytinga eller oppføysinga liksom skal gagne meg. Da skjærer det seg. Jeg klarer det vel, men inni meg er det noe som protesterer. Jeg veit ikke hvorfor.

For jeg har da tenkt tanken. "Tenk å ta en liten sum for at folk skal få lese Bønna-innlegga mine!". Eller "Hmm, hva med å legge inn littegrann reklame her og der sånn at jeg kunne dratt inn en liten sum?" Men nei da. Jeg skriver for knapper og glansbilder. Eller et armbånd og et brettspill, i disse dager.

Men å gi bort ting ELSKER jeg. Når vi er inne på emnet brettspill - bare følg med, sier nå jeg, for her vil det snart skje STORE saker!

mandag 5. desember 2016

Oppfølgingsproblemer

Noen ganger prøver jeg virkelig å være en god mor. Her om dagen tenkte jeg å vise en sønn kjærlighet og omtanke. Jeg handla inn både en halvliter julebrus og en Smil. Om kvelden ga jeg ham en god klem, og hvisket "Jeg har kjøpt inn litt godsaker som du kan ha med deg på heldagsprøve i morra"

-Takk. Men jeg har ikke heldagsprøve i morra.

"Eh, okei. Men du kan jo ta det med på neste heldagsprøve!", prøvde jeg muntert.

-Vi er ferdige med alle heldagsprøver.

Fader. At det skal være så vanskelig å få fulgt med.
Rakk ikke å ta bilde av Smilen før den var borte. Men fotograferte noe innen samme sjanger.

søndag 4. desember 2016

Svar på quiz

Nei, jeg har hverken blitt PR-ansvarlig for Listelykke, ei heller spiller jeg trompet. Og skyt meg hvis jeg begynner som Forever Living-forhandler.

For mer enn 20 år siden, gikk jeg rundt og bar på en liten krabat i Tanzania.
Og som det ofte går med slike krabater, vokser de opp og blir kjekke, unge menn. I november skulle den kjekke, unge mannen bli pappa for første gang. Ble det ei jente, skulle hun hete Pia. Og jeg måtte selvfølgelig nedover for å få med meg fødselen av denne nye verdensborgeren
Her er de vorende foreldre. Dagen etter jeg tok dette bildet, startet fødselen.


Nå ble det ikke en Pia, men en Michael Jackson. Nesten like stas det, da. Uansett fantastisk med et velskapt barn som har kommet trygt til verden.
En dag etter fødsel.
 
Å komme fra et hjem på ca åtte kvadrat der en liten familie på tre gjør sitt beste, uten innlagt vann og alt det andre vi tar for gitt, hjem til Norge der vi faktisk vasser i absolutt alt, gjør meg litt trist.
Tanzania, som på mange måter er det vakreste landet jeg vet om, har mye å slite med. Her kunne jeg ha skrevet side opp og side ned, men nøyer meg med å si: Tenk om alle hadde fått det utdanningstilbudet vi får i Norge.
Og du som sitter hjemme og ser bilder og leser nyheter: reis. Ta deg en tur ut i verden. Da lærer du garantert et og annet som du ikke kan lære her hjemme.
Dette bildet er absolutt ikke ment å være latterlig. Det er mer et eksempel på store forskjeller, også innen juledekor. Jeg blir flau og tør ikke å fortelle mine tanzanianske venner hvor mye tid og penger vi bruker på noe så trivielt som julepynt her i Norge....


Ha en fredelig andre søndag i advent!

fredag 2. desember 2016

En av ti. Tid for quiz!

Som den observante leser kanskje la merke til, ble det usedvanlig stille her i bloggen i november. Så hva i all verden skjedde?

Vi kjører quiz, i god, gammaldags Pias verden-stil. Det betyr at jeg presenterer en del historier. Som vanlig er det meste kun løgn og bedrag. Kun en historie er sann. Klarer du å gjette hvilken?

1) Etter å ha observert meg selv på videoklipp fra Østlandsk lærerstevne, gikk det opp for meg at det må være en stor sannsynlighet for at jeg har et eller annet syndrom. Jeg har vært innlagt for testing, og vi får se om medikamenter må til for å roe ned min sterke mimikk og mitt overenergiske kroppsspråk.

2) Jeg har blitt hyret inn som PR-ansvarlig for en av Norges fremste forfattere innen liste og lykke-sjangeren, nemlig Gunn Beate Reinton Rulnes. Jeg har lagt opp boksigneringsplan for henne, og jeg har fulgt henne rundt på diverse events. Jeg har blant annet ansvaret for å dandere bøkene hennes på en delikat og innbydende måte, og også å bistå under boksignering hvis Rulton Rusnes får smerter i armen (noe som ofte skjer), hvis hun skulle få hig etter Pepsi Max (der må jeg holde igjen og ikke gi henne hele flaska, for der går det unna, for å si det sånn!) eller hvis forfatteren får behov for en stille stund (da kommer jeg med en ergonomisk pute og et syntetisk pledd). Ralten Rumsnes er en hyggelig og ivrig forfatter, men hun har stort behov for et sterkt støtteapparat rundt seg, og det er en ære å kunne fortelle at jeg er selve grunnsteinen i støtteapparatet. Vil du forresten møte Runken Reisnes i egen person og få oppleve hvor lykkelig og lett hun er på hånden når hun signerer bøkene sine, er det bare å møte opp på Bærums Verk på søndag. Jeg kan også gjerne signere.

3) Jeg har brukt store deler av november til å planlegge tidenes julekalender, som vil starte opp i morra her i bloggen. Det blir sykt fete premier, som sånn ansiktsrulle med pigger, matkasser, ponchoer og barberhøvler designet for kvinner i førtiårene. Så bare følg med!

4) Jeg dro en svipptur til Tanzania for å overvære fødselen av lille Pia.

5) Jeg har reist land og strand rundt for å holde mitt fantastiske foredrag "Mitt perfekte barn", Bedehuset i Båstad, biblioteket på Gjøvik og sidebygningen til Rema 1000 i Ulefoss har vært fylt opp av ivrige tilhørere. På Edwin Ruuds omsorgssenter i Mysen gikk beboerne rett og slett bananas, og for første gang måtte jeg ty til et ekstranummer.

6) Jeg har blitt forhandler av fantastiske produkter fra Forever Living og kan ikke vente med å få delt Aloe Veraens utrolige egenskaper med dere!

7) Jeg har lagt min sjel i å skape den flotteste julekalender ever. Kun det beste er bra nok for mine barn. Det førte dessverre til senebetennelse i begge armer og langtidssykemelding.

8) Jeg har blitt så veldig opptatt av ølbrygging, og har brygget og brygget den siste måneden. Men nå har jeg gått lei.

9) Jeg og sjuåringen har vært på SPA i Gdansk.

10) Jeg sa ja til å spille trompet under en julekonsert, og har hatt min fulle hyre med å øve. Jeg aner ikke hvordan dette vil gå, men håper publikum viser velvilje de tre minuttene jeg skal være i aksjon.

Oki doki. Som sagt er det meste her kun tant og fjas. Men et av punktene stemmer. Klarer du å gjette hva som er riktig?

torsdag 1. desember 2016

Nedtur på nedtur

Kjære Else- Beth!

Jeg skriver til deg i stor og bunnløs fortvilelse. Det vi trodde skulle bli en gedigen opptur for oss alle, viser seg å være et helvete, for å si det rent ut. Overgangen fra barneskolen til ungdomsskolen har vært som å gå fra pest til kolera. Ungdomsskolen viser null vilje til forståelse eller vennlig kommunikasjon. De er tydelig ute etter å ta Bønna. På samtlige prøver de har hatt, jeg gjentar PÅ SAMTLIGE! har Bønna kun fått enere bortsett fra i trommespill der han fikk en sterk toer.
Vi var inne til samtale med læreren i KRLE fordi Bønna angivelig hadde skrevet noe tull og tøys på en prøve. Det var kun uskyldige tenåringsstreker, men læreren virket helt mentalt syk der han bablet om rasisme og hets og truende ytringer. Herregud, de er tretten år! Det er sånn de skriver i den alderen! Dessuten har Bønna aldri vært interessert i hverken K, R eller LE, og jeg regner med at det er dette læreren reagerte mest på. Jeg etterspurte læreren hva slags kompetanse han egentlig har innen KRLE. Har han master i K eller R kanskje? Nei, det hadde han visst ikke. "Men jeg har en kvartårsenhet i sløyd!" sa han og blunket jovialt til meg, og da ble jeg helt satt ut. Prøvde han å være morsom eller var han bare rett og slett frekk?

Jeg håper du kan ta kontakt med skolens ledelse for å sette dem litt på plass. Forklar dem også om Bønnas situasjon, at han er en sårbar og god, men også særs kvikk og intelligent gutt.

Vi har virkelig stilt opp dette skoleåret (bortsett fra de to første ukene da vi var i Syden. Og den turen til New York i forbindelse med høstferien.) Bønna kommer ofte på skolen, han er ren og flott i tøyet, han går til byens beste frisør hver fjerde uke, og han har med seg de nydeligste skolelunsjer. Med dessert. Dette er en gutt som rett og slett har alt. Og så behandles han , og vi, på denne måten. Det er en skam for velferds-Norge.

Jeg håper, Else-Beth, at du kan ta saken videre. Jeg makter ikke mer. Vi har vært positive og imøtekommende fra første stund, men nå sier kroppen stopp. Både jeg og Roar er høysensitive, og vi bør ikke stille på flere møter med negative vibrasjoner.

Mvh Pia

P.S: Vi har hørt rykter om en slags toleransetur som vil finne sted i 10.klasse. Det synes jeg høres flott ut, og vi ønsker at Bønna skal lære å vise større toleranse for grønnsaker. Han tolererer godt ketsjup, hvetemel i vaffelform og det meste av kjøttdeig. Jeg vet om et All-Inclusive hotell på Ibiza der lunsjbuffeten er glimrende for de som sliter med ulik intoleranse, og mitt forslag er at toleranseturen legges dit. Jeg kan gjerne bli med, men har ikke kapasitet til å ta ansvar for noen elever.

tirsdag 8. november 2016

Tid sammen. X-tiles

/sponset spill/
 
Når man får tilsendt et par spill mot at man blogger om det, har jeg to valg:
A) Dandere spillet nydelig på et hvitt bord, med en blomsterkvast og en matchende tekopp ved siden av. Late som om spillet var toppers. Ta de hersens lykkelige bildene. Og pakke sammen.
 
eller
 
B) Spille spillet. På ekte. I autentiske omgivelser. Men autentiske outfits.
 
Vi gikk for B-ern.
Hvis noen legger en brikke så den passer inn fargemessig på to av sidene, må vi juble!
 Hmmm...klarer jeg en dobbel her?
 
Spillet X-tiles er et enkelt og fengende spill. Det læres lett, men samtidig er spillet slik at du må tenke og gruble litt for å legge brikkene dine på den lureste måten.
Sjuåringen synes dette var et topp spill. Brødrene synes det var ålreit å bli med. Spillet varer ikke i en evighet, så det går greit å bli med på en runde eller to.
 
Og jeg må virkelig få slå et slag for det gode, gamle brettspillet, altså, i en tid der vi sitter mer og mer isolert foran hver vår skjerm.

/Dette innlegget er skrevet i samarbeid med Tid Sammen/
Nei, jeg mottar ingen penger. Og nei, jeg tjener heller ikke noe om dere kjøper brettspill eller ikke.

søndag 6. november 2016

#happy foredrag!

Jeg har jo nevnt det flere ganger. At jeg skulle innover til Oslo for å holde et foredrag. På to timer. Noe humoristisk om skole-hjem-samarbeid. Nå er det over. Og her kommer debriefinga.

Jeg har grua meg noe enormt. Jeg har visst at jeg ville fikse det. Jeg er vant til å snakke foran folk. Og jeg liker å underholde. Men jeg ville at dette skulle bli bra. Og jeg har aldri før i livet holdt et underholdende totimers foredrag.

Jeg veit ikke helt hva folk tenker om meg. Kanskje trur folk at jeg er merkelig eller overlegen, mens jeg egentlig er klønete og usikker i mange sosiale sammenhenger. Jeg suger på small talk. Jeg fikser det ikke. Da står jeg heller for meg sjøl og lager grimaser.

Jeg er rar. Men jeg bryr meg om folk.
Jeg er sjølkritisk. Og små negative signaler kan jeg tolke som noe fryktelig. Jeg klarer ikke å overse småtterier og heller fokusere på helheten.

Så selv om jeg visste at jeg kom til å fikse det foredraget, har det plaga meg veldig om noen kom til å synes at alt ville være elendig. Kanskje folk ville synes at jeg virka stokk dum?

Lørdagen våknet jeg jo til et snøinferno, men det var bare toppers. Bring it on, tenkte jeg, og sladda innover mot Oslo, kjørte som en gud inn i sentrumstrafikken og parkerte i et parkeringshus som så ut som et åsted.

Jeg fant fram i Pilestredet, traska inn og spurte hvor jeg skulle. Jeg trur ingen skjønte at jeg var en foredragsholder, jeg framsto mer som en random mentalt ustabil kvinne dratt inn fra gata. Jeg sneik meg inn på handicap-toalettet, fiksa strømpebuksa og så var det bare å gyve løs. Jeg fant salen der jeg skulle være. Jeg skifta sko mens jeg sjangla og tenkte at nå klikker jeg.
Jeg roa også nervene med litt pepsi og et utsøkt rundstykke.

Men så skjer det noe med en som egentlig elsker å undervise. Når man får rigga seg til og nikka litt til de som sitter foran deg, så er man liksom i gang.

Jeg måtte debutere med sånn bøyle med liten mikrofon, og det kunne jo blitt min død hadde det ikke vært for et barmhjertig menneske på første rad som hjalp meg. Så takk til deg, og takk til ho ved siden av som kom med ei hårspenne til det fordømte håret som på død og liv ville slenge seg fram foran mikrofonen.

Jeg var klar. Og folk lo. Det gikk bra. Jeg veit at jeg burde ha stoppa litt mer opp, ikke snakka så fort til tider, og gud hjelpe meg for noen fakter jeg har. Men seriøst, jeg er fornøyd. Og det å få ros direkte fra folk betyr så mye mye mer enn en facebook-kommentar om at man er helskjønn.

Jeg har aldri hatt noen ambisjoner om å bli foredragsholder. Og det har jeg ikke nå heller. Men jeg er veldig glad for at jeg utfordra meg sjøl og gjorde noe som på mange måter er utafor min komfortsone.

Og hvis noen av dere som var på foredraget leser dette, så vil jeg si takk for at dere kom og takk for at dere smilte og lo. Dere gjorde gårsdagen til en fin erfaring for meg.

fredag 4. november 2016

Fjern musikklinja!

Flott Buskerud fylkeskommune! Legg ned musikklinja i Kongsberg! Fjern den linja som dere endelig har fått opp å gå, den linja flere og flere får øynene opp for, den linja flere kremelever har som sitt førstevalg, den linja der elevene trives, står på og jobber. Fjern svineriet der dere faktisk har engasjerte lærere som viser at de bryr seg om elevene sine. Og få vekk de klassene der folk vil være, der de møter opp og der de vil noe.
_MG_6430
Jeg hadde skjønt det hvis dere så for dere at alle de som går på musikklinja, kommer til å ende opp som elendige underbetalte gatemusikere hengende på en t-bane-stasjon med en ustemt kassegitar eller et trekkspill i fanget. Men jeg trur ikke at de som går på musikklinja bare har elendighet og fjas foran seg. Jeg trur at noen av dem virkelig blir dedikerte, dyktige og drivende gode musikere. Men det jeg aller mest trur, er at de som går der, kommer til å ende opp i et eller annet yrke der de kommer til å gjøre en strålende jobb. De kommer til å bli kreative, hardtarbeidende lærere. De kommer til å jobbe med folk som trenger å bli engasjert og aktivisert og stimulert. Noen av dem kommer til å bli flotte ingeniører. For de er skarpe, ser du, den gjengen som velger musikklinja.

"Ja, men herregud, da kan de da like så godt velge et annet skoleløp. Studiespes. Eller elektro. Eller forskerlinja". Ja da, det kan de. Det hadde sikkert også vært flott. Men de valgte musikk. Og der får de brukt og bygget opp styrke og utholdenhet og kreativitet og sosiale evner så det holder. Denne gjengen blir igjen på skolen for å jobbe. Ikke fordi de vil skaffe penger til russefeiring eller merkeklær. De spiller. De øver. De tenker. De samarbeider. De støtter hverandre. De fikser. De skaper.

Men sånt er jo ikke så viktig, i det lange løp, er det vel? Så kutt ut musikklinja. Vi trenger den ikke. I hvert fall ikke i en by der det vi er mest stolte av, har med nettopp musikk å gjøre. Vi har landets beste jazz-festival. Vi har Glogerfestspillene. Vi har Norges beste kulturskole. Vi har endelig fått et flott musikkteater.

Så fjern den hersens musikk-linja.

onsdag 2. november 2016

Elena fra Avalor

Vi fikk tilsendt de første episodene fra en ny Disney-serie. I tillegg til film, fikk vi også tilsendt noen Prinsesse Elena-effekter og noen godsaker.

"Vi kunne jo ha Prinsesse Elena-fest!" sa jeg sånn kjekt og egentlig uten å mene det. Men sjuåringen hang seg veldig opp i det. Her skulle det bli Elena-fest! Jeg har mer enn nok å komme meg gjennom ei uke med Halloween, høstfest og diverse andre møter, så jeg prøvde å dempe denne Elena-festen. Sjuåringen ga seg ikke. Hun gjør sjeldent det. I hvert fall ikke når hun ser sitt snitt til å få med seg både film og godsaker på en hverdag.

"Skal vi ha den Elena-festen snart?" har hun spurt hvert tiende minutt på sitt verste. Jeg kunne ønske at hun kunne dytte i seg det sukkerspinnet og se på den forbaska filmen og være fornøyd med det. Men nei, hun var ute etter party. Greit, vi tyr til de nærmeste. Boys, oppstilling! Party, sukkerspinn og kul film om tjue minutter. Og wonderboys som de jo er, stiller de opp.

Flate, altså, hun er heldig hun lille. Å ha tre brødre som stiller på alt. Måtte hun sette pris på det.
Okei, brødrene var mest opptatt av å spise godsaker enn å se på en episode om Elena. Så de stakk. Katten ble igjen.  Og sjuåringen ble revet med i historien om Elena. 
 
Og hvis du er klar for intriger, humor og masse musikk, så vises første episode av Elena fra Avalor nå på søndag på Disney Channel. Dere går vel helt bananas når dere får høre at Disney Channel har fått med seg Marian Aas Hansen og Rein Alexander både til kjenningsmelodien og dubbingen av serien!

søndag 30. oktober 2016

Oktobers høydepunkt!

Om man vil det eller ei, Halloween har kommet for å bli. Akkurat som vaffeldagen og sosiale medier og bananfluer.

Jeg har aldri vært noen stor Halloween-fan, og sitter ikke og skjærer ut det ene gresskaret etter det andre. Og jeg håper virkelig ikke noen av mine medmennesker gjør det heller. Vi har virkelig mye annet å bruke tida på.

Noen av ungene påstår hardnakket at Halloween er en høytid på linje med jul og påske. Jeg mener de bommer grovt. Men det synes de jo at jeg alltid gjør.
 

Samtidig ser jeg at julebukk og kassettspillere og Carola er på vei ut. Halloween fenger kidsa. Og vi voksne oppnår vel intet vel surmuling eller boikott.

Så her er vi klare til Halloween. Ikke sånn huset-fullt-av-gresskar-klare. Mer sånn laidback-klare. Godter er kjøpt inn, outfits er utprøvd, oransje dør har vi jo fra før, og ho minste gleder seg veldig.

lørdag 29. oktober 2016

Spre glede!

På tide å spre litt glede! Til en av dere, i det minste.

Det er ikke alltid så lett å gi komplimenter. Og det er enda verre å ta i mot en kompliment. Synes jeg. Det er så lett å bare føyse det unna og si "lissom!" og "særlig!" og "kutt ut!".

Men det kan jo tenkes at folk gir deg komplimenter fordi de faktisk mener det. Da bør man suge det til seg. Sier noen til deg at du er god som gull, så er du kanskje akkurat det.

Jeg oppdaga Happylets, som blant annet selger kule armbånd. Med komplimenter. Og det synes jeg var en lur idè og ikke minst et flott gavetips.

Nå kommer vi til gledesspredninga. I samarbeid med Happylets får jeg gi bort et armbånd til en av dere! Gå inn i nettbutikken Happylets, velg ut din favoritt, og legg igjen en kommentar enten her eller på bloggens facebookside. Og vips, er det kanskje du som kan gå rundt med et godord rundt armen. Eller du har en super gave å gi til noen du er glad i.

Jeg trekker en vinner 1.november.

mandag 24. oktober 2016

Kjøkkentrøbbel

Det ble for mye for mannen. Han klikka. Han klarte ikke mer. Den siste uka har han stått på kjøkkenet og slått rundt seg med et kjøkkenhåndkle. Og han har laget feller. Med eddik og gjær og gud veit hva. Bananfluenes invasjon på kjøkkenet har virkelig fått det til å tilte for ham, men jeg opplever en glød og et engasjement i mannen som jeg sjelden har sett.

Fellene hans funker faktisk, og han har fått tatt rotta på rimelig mange av de små røverne.

Og flere skal ende sitt liv, det er mannen fast bestemt på. Jeg, som ikke akkurat kalles tålmodighetens kvinne, håper de snart har vandra heden, alle som en. Jeg makter ikke alle de fellene som står på kjøkkenbenken.
Dette kunne fint ha vært en innbydende kaffelatte-etellerannet, med melkeskum og kaneldryss og gud veit hva. Men ikke la deg lure! Dette er en stinkende bananfluefelle. Med gjær. Og sukker. Og et lett dryss av fluer.

søndag 23. oktober 2016

Outfit-dilemmas.

OMG!

Nå begynner det å nærme seg! Min debut som foredragsholder. Jeg trenger ikke å reklamere for det foredraget, for det er visst fulltegnet og nå er det ingen vei tilbake. Jeg orker ikke å tenke på at det er under to uker til jeg står og skal underholde en diger gjeng med oppegående folk.

Jeg driver og mekker en ganske så snasen presentasjon. Og så har jeg laget en Bønna-kahoot som jeg sjøl synes er ganske så artig. Men jeg mangler en god del for å kunne kalle det et fullverdig foredrag. Jeg skal fylle to timer. Og det bør jo være noe bra. Jeg kan ikke stå der og danse river dance, lissom, i halvannen time. Pytt pytt. Jeg jobber best under press, og jeg får sikkert sykt mange gode ideer når det nærmer seg.

Mens jeg venter på at de perfekte foredragsideer skal ramle rett inn i hodet mitt, har jeg begynt å gruble på dette med outfit. Hva i huleste har man på seg? Jeg elsker kjoler og sikler over den ene etter den andre.
Har rappa bilder fra KoKo, Fashion in the Forest og Våppi.

Eller skal man ha noe mer nøytralt? Svart lissom? Det kan jeg faktisk gå i. Svart bukse og svart topp. Hvit bluse og svart blazer og sånn businesswoman-skjørt nekter jeg å gå i, da stiller jeg heller i batman-drakt. Må man ha negler? Sminke? ARGH! Så mange tanker, så liten peiling.

Jeg kler meg i sekk. Og smører meg inn med aske. Livet leker. Over og ut.

torsdag 20. oktober 2016

Skuffet etter første møte med ungdomsskolen

Hei Kristian!

Jeg må si vi sitter igjen med en stor skuffelse etter vårt første møte med ungdomsskolen. På foreldremøtet føler jeg at jeg rett og slett ble nedstemt da jeg tok ordet og la fram mine ideer til russebusskasse. Dere lærere gjorde heller ikke noe for å støtte meg. Og hvorfor ble det ikke avsatt nok tid til å informere om Bønna? De foreldrene med det barnet med Downs ble veldig prioritert, synes jeg. Er det ikke en likhet for loven? Her burde dere virkelig gå i dere selv og tenke litt på hva slags signaler dere sender oss som foreldre.

Bønna har også kommet hjem med sin første karakter, en ener. Nå er jo Bønna en ener i det meste, men jeg har forstått det slik at 1 på ungdomsskolen faktisk betyr Lite Godt? Dette kan da ikke stemme? Jeg så jo på Bønnas test at han ikke hadde skrevet stort, men dere forventer da ikke store greiene på den aller første testen? Hva hvis Bønna ikke forsto spørsmålene? Hvordan var blodsukkeret hans? Og inneklimaet? Var klasserommet dekket av pollen? Hadde noen av elevene i klassen enten gluten eller hasselnøtter i sekkene sine? Du vet vel at det kan være mange viktige faktorer som gjør at en elev ikke får vist sitt potensiale. Jeg krever at Bønna får ta testen på nytt, i trygge og sterile omgivelser.

Vi beklager at Bønna har kommet en del for sent disse ukene, men han er tenåring, vet du, og vil heller sitte oppe i nattens mulm og mørke og kose seg med et nettspill i steden for å legge seg. Jeg regner med du har forståelse for dette, det heter vel ikke ungdomsskole uten grunn;) Jeg vet at det er flere skoler og arbeidsplasser som opererer med fleksitid, kunne det ha vært noe for dere? Å ha kjernetid mellom 12 og 13, for eksempel?

Angående forslag fra Bønnas fransklærer om å bytte fra fransk til engelsk fordypning: Her kan du bare gi beskjed om at det ikke er aktuelt. Bønna vil trenge fransk før videre studier, og Bønnas onkel har en penthouse-leilighet i Lyon, så da sier det seg vel selv at det ikke er engelsk han bør fordypes i. Hvis en fransklærer har så lite kompetanse i fransk at hun ikke en gang klarer å lære bort språket, undrer jeg meg veldig over hva en slik lærer gjør i norsk skole i dag.

Mvh Pia

P.S: Bønnas tannemalje har begynt å forvitre, og jeg mistenker at jusen i skolekantina kan være synderen. Kunne verneombud på skolen tatt saken videre?

søndag 16. oktober 2016

Netflix and chill. Med mor

Jeg og et par sønner var aleine hjemme en lørdagskveld, og jeg skulle prøve meg på kvalitetstid.

"Hei, gutter, blir dere med på litt Netflix and chill, eller?" ropte jeg.
"Æsj, mamma, du vet hva Netflix og chill betyr?!" ropte en tilbake.

Oh yes, jeg veit det. Men jeg tenkte faktisk at vi kunne se på en eller annen serie på Netflix. Og så kunne vi chille. Da synes jeg Netflix og chill var innafor.

"Kom igjen a! Jeg har kjøpt brus og chips og greier!"
"Kutt ut mamma! Du er ikke morsom!"
"Jeg mener ikke å være morsom! Kan dere ikke bli med a?"
"Mamma! Du vet hva det betyr!!"
"Ja, men jeg tenker sånn seriøst at vi skal se på Netflix! Og så kan vi chille sammen!"
"Mamma! Gi deg!"
"Ja, men herregud! Jeg prøver bare at vi skal ha det koselig sammen! Det er jo bare oss tre i huset, vi kan vel gjøre noe sammen?"
"MAMMA! Du er ekkel! Gi deg!"

"Ok. Da får jeg ta Netflix og chill helt aleine."

"MAMMA!!! ÆSJ!!"

Kvinne, som chiller og ser på Netflix. Aleine.

søndag 9. oktober 2016

Møte med kjendiser!

Vi har vært noen dager i London. Jeg har ikke nok erfaring til å skrive det ultimate "Til London med barn!"- innlegget. Men jeg kan tipse om to ting: Dra på en eller annen musical. Det er en opplevelse. Og så kan du dra på Primark for å shoppe. Det ligger to av dem i Oxford Street, en i hver ende.

Madame Tussauds er en turistattraksjon mange akker seg over og sier man like så godt kan styre unna. Men våre kids synes det var morsomt der. Vi foreldre ble veldig imponerte over poseringa vi plutselig ble vitner til. Der var lissom noe med voksfigurenes posering som trigget våre barns poseringslyst.

Særlig sjuåringen poserte ved hver eneste figur. Det vil si rimelig mange poseringer.

"Ta et bilde av meg og denne bestefaren!"



Det var ikke så mange voksfigurer som sjuåringen gjenkjente. Men det spilte ingen rolle. Det var like stas å posere med en sikkert kjent indisk skuespiller som det var å slenge seg på Spidermans rygg.


I sportsavdelingen så jeg en kjent portugisisk fotballspiller som jeg visste at sjuåringen hadde sett mange ganger. "Der er jo Cristiano Ronaldo!" sa jeg i ekstase. "Han kan du jo ta bilde sammen med!" 
"Jaaa!" ropte sjuåringen like ekstatisk og satte seg sammen med Pelé.


 Gutta var ivrige selfie-tagere, eller de tok kjærlige bilder med både den ene og den andre.



 Slike innlegg kan vel bare avsluttes med "Og alle var enige om at de hadde hatt en fin dag".
Related Posts with Thumbnails