søndag 31. mai 2015

Alkohol? Eller marihuana?

Jeg sitter og prater med de eldste gutta om alkohol. Jeg ser jo helst at de venter så lenge som mulig før de begynner med den slags, men jeg gidder ikke å ha noen strenge regler eller dustete avtaler der alkoholforbud er temaet. Drømmen er jo at de sjøl skal skjønne at det er tullete og unødvendig å ruse seg.

"Hvorfor har du ikke begynt å drikke, a? " spør jeg eldstemann. "Er det fordi du ikke helt ser poenget med å drikke, eller er det at du frykter hva jeg kommer til å si, eller..?" 

Og her håper jeg jo at han skal svare noe sånt klokt og forstandig som "Alkohol og ungdomsskoleelever hører ikke sammen!" eller "Jeg har det kjempegøy på fester uten å drikke!"

Men det svarer han ikke. "Det er vel en kombinasjon..." sier han, og jeg nikker og tenker at "Greit, han synes det er tull med alkohol samtidig som han litt frykter min reaksjon...det er greit!"

"Jeg er redd for hva du vil si....og hva pappa vil si..."

Flott! Det var den kombinasjonen. Og så flott at den eneste grunnen til at han unngår å drikke, er frykten for foreldra sine. Da har vi jo virkelig lagt opp til et godt og tillitsfullt foreldre- og barn-forhold!

"Nei, da, jeg har ikke så lyst til å drikke alkohol nå", fortsetter han når han ser mitt ansiktsuttrykk. Og mor blir ganske glad.

"Men jeg kunne gjerne tenkt meg å prøve marihuana!"

Flott! Vi har virkelig klart å nå frem med rusmiddelsnakk her i familien.

Til de av mine lesere som nå er rystet over at en sekstenåring sier han vil prøve marihuana, så må jeg få opplyse om at ungene mine har samme sans for ironi som mora...

Det å ha ungdomsskoleelever er en spennende tid på mange måter. Jeg vil tippe at i årene som kommer, er det en del ting som prøves ut. Du kan ikke kontrollere en ungdom. Du kan prøve, men du som forelder vil aldri klare å ha full oversikt over hva en ungdom foretar seg til enhver tid. Vi foreldre prøver å være gode forbilder, vi viser interesse, vi stiller krav. Så krysser vi fingre for at ungdommene klarer å ta gode valg.

tirsdag 26. mai 2015

Små skader, store smerter

Til de ansatte i barnehagen.

Jeg vil bare informere om at vår datter har til tider enorme smerter i venstre kne, grunnet et skrubbsår på nevnte kne. Skrubbsåret kan skimtes ved nær observasjon.

Smertene viser seg ved høy ynking og klaging, dessuten haltes det kraftig, ja, noen ganger kan faktisk ikke beinet brukes i det hele tatt. Sekunder etterpå kan beinet oppleves som helt smertefritt, og løping, lek og klatring kan foregå på vanlig måte.

Smertene forekommer når kneets eier kjeder seg, er litt fornærma eller ikke har noe spesielt å foreta seg.

Smertene lindres kjapt ved oppmerksomhet eller påføring av nytt plaster.
Jeg burde kanskje ha advart dere før dere får dette fryktelige såret rett opp i ansiktet, men skitt au, her ser dere den enorme skaden. Det andre beinet har vi allerede amputert.

Får ditt barn noen ganger utrolige smerter av det vi vil kalle bittesmå skader?

søndag 24. mai 2015

Ni på rappen

1. "At ungene dine synes at du maser og klager kan jeg godt forstå! Makan til pirkete kvinne! Du blir jo irritert hele tiden!"
Ja, jeg er kritisk. På godt og vondt. Men jeg har noen ålreite egenskaper også, altså.

2. "Hvorfor er du så negativ til 17.mai? Nasjonaldagen er jo en gledens dag, full av moro!"
Jeg er ikke så negativ til 17.mai. Men jeg slår ikke flik flak i rein og pur glede heller. Det må vel være lov å si at 17.mai ikke er den viktigste dagen i året, sånn for meg?

3. "Boikotta du 17.mai, da, eller?"
Nei da! Jeg gikk i tog og hadde på meg bunad og sang nasjonalsangen.

4. "Hvorfor slo du ikke til med flotte fiskebensfletter på 17.mai? Blomster i håret? Bryr du deg ikke om barna dine?"
Jo, jeg bryr meg om barna mine, men det viser jeg på andre måter enn å fiskebenflette dem. Og nå sjikanerer jeg ikke fiksebensfletting - det er flott med fletting, men jeg kan ikke sånt. Da må jeg sette inn støtet på andre måter. Vi hadde på oss riktige klær og vi rakk alt vi skulle på 17.mai. Det synes jeg er strålende.

5. "Du framstår som en sånn Crazy Cat Lady med alle de kattebildene dine! Hvor mange katter har dere egentlig?"
Huff, det er ikke meninga å være en CCL. Jeg er nok over snittet opptatt av katter. Men jeg synes ikke jeg tar helt av, det er jo ikke sånn at jeg kler dem opp i matchende matrosdresser til 17.mai eller bærer dem med meg overalt i en liten Chanel-veske. Å være glad i katter er vel egentlig en bra egenskap, er det ikke det, da? Vi har to katter.

6. "Har du lest noen gode bøker i det siste? Har du noen å anbefale?"
Jeg har akkurat lest "I skyggen av banyantreet", ei bok jeg trodde skulle være veldig bra, men så var den ikke så strålende som jeg hadde trodd. Faktisk ganske kjedelig. Har du ei bok å anbefale?

7. "Du har rimelig mye sånn skjult reklame! Alle de reisene dere er på! Bilen din! Da linker du jo i vilden sky! Hvor mye får du betalt for sånt, egentlig?"
Det er ikke skjult reklame! Det er akkurat det dere ser! Jeg har null samarbeid med reisebyråer eller bilfirmaer. Jeg får ikke betalt for å blogge. De få gangene jeg får gi bort lego eller et klesplagg, så skriver jeg det i innlegget.

8. "Apropos reklame - hvem vant egentlig det navnestempelet?"
Du, det ble en Martine M V som har to barnehagebarn. Grattis til deg!

9. "Herregud, er det ikke rimelig patetisk å lage sånne spørsmål?
Nei! Det er kjempegøy!


fredag 22. mai 2015

Hva deler man?

Finnes det noe mer stakkarslig enn en middelaldrende kvinne som sitter og legger ut bilder av katter på sosiale medier? (Denne tanken slo meg lett og ledig da jeg satt hjemme i påska og la ut en god del kattebilder på instagram.)

Yes, det må det da finnes!

Å legge ut sånne visdomsord er da hakket verre?
"Når sola varmer i sjel og sinn, slipper jeg min elskede inn.",  "Når du gir noen en klem, får du mye glede igjen!"  eller "Klokken viser sengetid, fredag gjør meg glad og blid. Klem!" Seriøst?

Eller sånn "Share if you love your children, ignore if you hate them" Sånt er stakkarslig.

Kaffekopper er jo ikke så fengende. Ei heller nærbilder av kvister, gulv eller sokker.

Jeg synes kattebilder er helt innafor. Kakebilder er jeg også begeistra for. Og så liker jeg bilder av flotte strender kombinert med turkis sjø.

Hva legger du ut bilder av? Og hva liker du best å se på?

onsdag 20. mai 2015

Stempel til merking av klær

//Sponsa navnestempel//

Jeg elsker enkle løsninger. Og om jeg ikke elsker merking av klær, innser jeg jo at å merke klær både er lurt og klokt og nødvendig. Etter hvert lærer du deg at det ikke bare er klær som må merkes. Bøker må merkes. Ark. Leker. Matbokser. Drikkeflasker. Vi har til og med navna en pinne. (Men det var en veldig flott pinne, altså!)

Man kan merke med en merkepenn. Det finnes navnelapper. Og det finnes stempel!




Lett som en plett kan man stemple i vei! Femåringer kan enkelt navne sine egne klær. Men de bør holdes under oppsikt - en femåring med fri tilgang til stempel kan fort føre til massiv og uønska stempling på gulv, vegger og badekar...

Vil du ha et stempel?
Du velger selv hva det skal stå på stempelet. Du kan velge svada som "Mammas lille gull" eller "Sussebass", men det hjelper deg særs lite hvis t-skjorta eller gummibuksa har blitt borte i barnehagen. Så jeg vil anbefale et stempel med ditt barns navn.
"Åh, Pia, fortell meg hva jeg kan gjøre for å vinne dette vidunderlige stempelet!"
 Vel, du legger bare igjen en kommentar her i bloggen. Eller på bloggens facebookside. Og på søndag trekker jeg en vinner. Lett som en plett!

Det er Din Merkelapp som gir deg dette stempelet. Det blir sikkert vanvittig mange som vil være med på trekning av navnestempel her i bloggen min eller på bloggens facebookside, derfor tipser jeg deg om Din Merkelapp på facebook der det støtt og stadig gis bort snasne saker. Som navnestempel. Eller merkelapper.

tirsdag 19. mai 2015

Øvelseskjøring!

Vi har en 16-åring som nå er i gang med kjøreopplæring. Dette med øvelseskjøring har endra seg fra da jeg lærte å kjøre bil.

Før du kan begynne med øvelseskjøring, må du gjennom et trafikalt grunnkurs. Det kan du ta når du har fylt 15 år.

Når du er 16, kan du begynne å kjøre. Enten med en trafikklærer eller sammen med en av foreldra dine. Eller en bestefar eller tante. Det må være en voksen over 25 år som har hatt lappen i minst 5 år.

Det kan være lurt å bestille en kjøretime med en gang dere skal starte med øvelseskjøring. Jepp, selv om poden kun er 16 år. Og det er lurt at mamma eller pappa blir med. Jeg var med i baksetet da min sønn hadde sin første kjøretime, og jeg plukka opp tips og triks og råd. Jeg kan kjøre bil, men jeg er ingen kjørelærer. Etter timen fikk vi ei sjekkliste som viser hva vi må konsentrere oss om når vi fortsetter kjøringa privat.

"Eh, er det ikke innmari dumt å begynne med kjøretimer så tidlig? Det blir jo sykt dyrt!" Nei da! Det anbefales å begynne tidlig. Det er greit å få høre fra en proff hva du må fokusere på når du skal ut og kjøre. Til sommeren skal 16-åringen ha sin andre kjøretime, og innen han fyller 17, bør han være ferdig med de obligatoriske kjøretimene. Glattkjøring og langkjøring og sånn. (Som nå heter sikkerhetskurs på bane og sikkerhetskurs på vei. Sånn heter vel fortsatt sånn...)

Når han er 17, bør han ha såpass gode trafikkferdigheter at han fint kan kjøre rundt i trafikken. Da har han fortsatt et helt år han må kjøre med en av foreldra ved siden av seg. Det er trygt å få mye kjøreerfaring sammen med en voksen. Når han blir 18 og forhåpentligvis får lappen, vet vi foreldre at han har kjørt mye sammen med oss og vi får bare krysse fingre for at han klarer seg bra i trafikken. Det føles mer logisk å slippe en som har kjørt siden han var 16 ut i trafikken, enn en som starter med kjøretimer når han er 17 1/2.

Dette med å starte tidligere med kjøreopplæring, og å satse på å være ferdig med det meste av de obligatoriske kjøretimene innen man fyller 17, er ikke min ide. Jeg lærte dette da jeg var på et gratis informasjonsmøte hos Statens vegvesen, og der fikk jeg flere aha-opplevelser. Hadde jeg ikke vært på det møtet, hadde vi nok drøyd med å starte opp med trafikkopplæringa. Nå er jeg veldig glad for at vi er godt i gang. Mer om øvelseskjøring kan du lese inne hos NAF, eller inne hos Statens Vegvesen.

Har du barn som er i gang med øvelseskjøring?

lørdag 16. mai 2015

17.mai-blues

Jeg liker hverdager. Der jeg står opp, drar på jobb, kommer hjem, gjør et eller annet med en eller annen unge, og så er det noen timer med avslapning før jeg legger meg.
Jeg liker å ha fri også. Helt fri, uten forpliktelser og stress og mas.

Før høytider som 17.mai, merker jeg at jeg blir litt stressa. Eller litt motløs. For jeg tenker så mye på hva man burde ha gjort i anledning nasjonaldagen. Jeg burde ha planlagt champagnefrokoster og tapasbuffeter, bakt kringler og kaker, invitert inn til party og hålligång, og ikke minst, jeg burde ha gledet meg sykt mye til denne dagen. Og så gjør jeg ingen av delene. Ikke planlegger jeg så mye, ikke styrer jeg så mye, ikke inviterer jeg. Og ikke gleder jeg meg.

Jeg synes ikke at 17.mai er en så forbaska trivelig dag. Altså, den er grei nok, og vi stiller i bunad og med flagg og med smilefjes. Og jeg synes oppriktig det er flott med marsjering og korpsmusikk og glade barn. Men jeg synes det er skjønt når ettermiddagen kommer og man kan vrenge av seg det meste av klær, finne fram ispinner i fryseren og tenne grillen. Sånn helt for oss sjøl.

Og jeg tenker at jeg sikkert er unormal som ikke kjenner higet etter digre sammenkomster der jeg må være med på potetløp iført bunad og deretter la praten gå til midnatt. Jeg er sikkert en dårlig mor og menneske som ikke føler trangen til å diske opp med et nydelig 17.mai-bord der jeg har dandert spekemat i artige formasjoner. Jeg føler ingen lyst til bake. Nei, selv ikke hyperenkle og selvfølgelige kaker som pavlova. Pavlova er liksom minstekravet før 17.mai. Hva med oss som ikke en gang oppfyller minstekravet?

"Nei, men kjære Pia, er det at du ikke blir invitert noe sted, dere kan da gjerne komme til oss!" Jo, takk skal du ha, men det er ikke det som er problemet. Jeg KAN fikse en eller annen sammenkomst og jeg KAN smelle i stand en pavlova, men greia er at jeg ikke har lyst! Og det er det som får meg til å føle meg rar. Og litt deppa.

Eller ikke deppa, da, det blir vel feil begrep. Hadde det vært en hektisk hverdag i dag og så BÆNG rett på nasjonaldag i morra, hadde det gått greit, da hadde jeg ikke hatt tid å tenke på alt man burde. Men når man har en lat langhelg før 17.mai, rekker jeg å tenke på alt jeg burde ha gjort. Og alt sikkert alle andre gjør. Og at så mange føler en så enorm glede og fryd over at det snart er 17.mai, mens jeg føler....ingenting.

Nå merker jeg at jeg er fryktelig lik ungene mine, når de forteller at ALLE andre gjør sånn og sånn, og ALLE andre får det og det. Da sier jeg til ungene mine at det er tull. Det er ikke sant at det er BARE du som ikke har iPhone eller som må rydde ut av oppvaskmaskinen uten betaling.

Så da spør jeg, i håp om å få litt trøst: Det er vel ikke ALLE andre som gleder seg vanvittig til 17.mai? Og det er vel ikke ALLE andre som ordner og disker opp og fikser og stryker og binder blomsterkranser mens de spiser pavlova og skyller ned med champagne? Eller?

Som alltid når man må gjøre ting man ikke akkurat elsker, gjelder det å fokusere på det som faktisk er ålreit og som man liker. I morra skal jeg ta bilder, og jeg skal sørge for at ungene mine får en ålreit dag med hyppig isinntak.


fredag 15. mai 2015

Hjelp før eksamen?

Dagens tiendeklassinger kommer opp i et av tre følgende fag til skriftlig eksamen: matematikk, norsk eller engelsk.

Vår eldste sønn har kommet opp i matematikk. Og han ble ikke akkurat hæppy. Men hvem ville vel blitt det.

Jeg har prøvd å komme med gode råd og tilbud om hjelp, men det jeg kommer med, bidrar ikke akkurat til at forholdet vårt blir noe bedre, for å si det sånn.

Jeg tenker nå litt at har man ikke lært seg prosentregning eller å løse likninger når man har kommet til slutten av ungdomsskolen, så lærer man det vel neppe de siste to-tre dagene før eksamen. Samtidig er det jo lurt å bruke tida før eksamen på å regne litt og tenke litt - kanskje går det opp et lite ekstra lys sånn i den siste innspurten.
Gradskive og linjal er kjekt å ha til en matteeksamen...Dette flotte settet har jeg kjøpt i en bokhandel, og deretter dandert det på ei snasen pute for å få fram et bloggvennlig og flott bilde.

Vi forventer at vår tiendeklassing skal jobbe litt med tidligere eksamensoppgaver nå før eksamen. Men vi synes ikke at han skal sitte i timevis og få matteoverdose.

Det vi foreldre kan gjøre før en eksamen, er å støtte og hjelpe så godt vi kan. Til de som er nervøse og livredde før eksamen, får vi foreldre roe dem ved å fortelle at en eksamen ikke har med liv eller død å gjøre. Det er noen timer med en test, lissom. Samtidig er det viktig å motivere dem som tar litt for lett på det - nå får du en karakter som havner på vitnemålet, og det er jo kjekt at du får vist hva du kan.

Vi får sørge for at eleven er uthvilt før eksamensdagen, og at han har med seg det han trenger av hjelpemidler, mat og drikke. Selve eksamen er det jo faktisk ikke vi foreldre som skal ta.

En genial nettside som kan hjelpe dem som har kommet opp i matematikk, er denne siden der du får eksamenstrening. Her ligger de siste årenes eksamensoppgaver ute, pluss alle løsninger er forklart og filmet. Genialt for oss som gjerne vil hjelpe, men som ikke helt klarer å forklare alle oppgaver som har med geometri eller algebra å gjøre..

Har du et barn som skal ha eksamen i disse dager? (Hvis ja, lykke til!)

tirsdag 12. mai 2015

Hva er vanskelig med tenåringer?

Når en femåring er sint kan hun true med sanksjoner som at jeg aldri skal få komme i bursdagen eller hun river i stykker en tegning hun akkurat har gitt meg.
Jeg knekker ikke av den grunn. Det er den samme femåringen som påstår hun skal bli krokodille når hun blir voksen og hun tror oppriktig at jeg ikke kan finne henne når hun gjemmer seg under et håndkle. Ergo - jeg tar det hun sier med en klype salt.

Men når en tenåring er sint, sårer det mer. En tenåring er jo så klok og forstandig ellers, så hvorfor skal han ikke oppriktig mene den kritikken han slenger mot meg?
Jeg blir oppriktig lei meg når jeg får høre at jeg som mamma alltid er misfornøyd med barna mine. Det er jeg jo ikke! Eller at jeg alltid klager. Gjør jeg det? Klager jeg alltid?

Noe av grunnen til at sånt sårer, er jo at jeg synes det er urettferdig å bli kritisert for det jeg gjør. Jeg veit at jeg prøver å rose og å være oppmerksom og ålreit. Men at foreldre roser eller er ålreite, er noe tenåringene sjelden gir deg tilbakemelding på. "Mamma, du er verdens snilleste!" hører jeg støtt og stadig fra femåringen, mens de samme ordene kommer aldri fra tenåringenes munner. Derimot diskuteres og nevnes alle mine feil, mangler og tabber. Og det er lett som mamma å føle at egentlig alt jeg sier og gjør er dumt og unødvendig og teit.

Det er ikke alltid lett å være voksen og den som burde jenke seg og tåle alt, når den du diskuterer med også framstår som så veldig voksen, samtidig som han absolutt ikke vil jenke seg. En tenåring er vel egentlig veldig sårbar. Men veldig flink til å framstå som tøff og en som ikke bryr seg.

Jeg må bare fortsette å være sånn som jeg mener er en ålreit forelder, og så får jeg håpe at ungdommen om noen år forstår at mora ikke var så verst, tross alt.

Hva synes du er vanskeligst med tenåringer i huset?

torsdag 7. mai 2015

Mammahjertet?

Mammahjertet. Sånne ord gjør meg uvel. No way in hell at jeg kommer til å bruke et sånt ord. Skulle jeg begynne å skrive "Akk, mammahjertet!" pluss pøse på med et par hjerter, så bør jeg inn til mental undersøkelse. Snarest.

Så kjører jeg hjem fra jobb i dag. Og ser noe på veien. Som får meg til å stoppe opp, bli veldig rørt, og jeg tror jeg tenkte nettopp ordet "Mammahjertet!" (Kanskje ikke med utropstegn. Og nå husker jeg ikke helt om det var akkurat ordet mammahjertet jeg tenkte. Men det var liksom noe i den banen.)

Her er synet som nesten tok knekken på meg, sånn emosjonelt:

"Eh, okei? Hvis du blir rørt av synet av våt asfalt, har du kanskje et problem, Pia? Og du burde vurdere den mentale undersøkelsen." 

Nei, det er ikke asfalten! Ei heller den flotte frontruta! Og det er absolutt ikke vegetasjonen i nærmiljøet som fikk meg til å fundere over hvor sterkt det kan oppleves å være mamma.

Hvis vi zoomer inn, ser vi nemlig dette: 
En av gutta mine, på vei hjem fra skolen, har gått innom barnehagen og henta søstera si. Helt uten at jeg har bedt om det. Og der går han og leier trygt på hun lille plagsomme.

Flate, ass! Unger. De glimter til noe så voldsomt innimellom. Og jeg blir rørt.

Opplever du noen ganger sånne helt små greier som får deg til å føle takknemlighet?

tirsdag 5. mai 2015

Guttejenter? Og jentegutter?

Jeg har fire barn. Nettopp. Fire stykker. Barn alle sammen. Eller, de eldste er vel ungdommer. Men de har nå vært barn for ikke så veldig lenge siden.
Alle barna mine har mye til felles. De er kreative. Morsomme. Omtenksomme. Solide. Hjelpsomme. Kvikke. Smarte. Gode. Snille.
Samtidig er de ulike. En blir rasende, mens en blir sur. En er hissig og gir seg ikke under en krangel, mens en blir taus og stille og trekker seg unna. En innrømmer aldri feil, mens en annen kommer og gir meg en klem og en unnskyldning hvis noe har vært dumt. En burde tenke seg litt mer om før kreative rampestreker utføres, mens en annen godt kan gi litt mer faen. En klarer ikke å juge, mens en annen juger så det renner. Men det er veldig vanskelig for oss foreldre å få ferska løgneren. En er veldig ivrig når det gjelder å hjelpe til hjemme, mens en annen helst lar alt av husarbeid ligge.

Fra de har vært bittesmå, har de vært med på mye. De har bakt, de har malt og tegna, pusla og perla og rota og herja. De har bygget lego og hytter, spilt fotball og dataspill. De har kledd seg ut som monstre og prinsesser og pirater. De har øvd inn triks på trampolina, de har kost med kattene og sett på filmsnutter på You Tube. De har lest bøker og de har lekt med venner. De har drevet med sånt som barn liker.

De har fått høre at de er kule og sterke og vakre og søte og tøffe og snille og lure og gode og supre. De har fått høre sånt som barn bør høre.

Jeg synes at det burde være en selvfølge at barn får være nettopp barn. De bør få prøve det de vil prøve. Barna våre har ikke blitt tillagt interesser eller egenskaper basert på hvilket kjønn de har. De har fått holde på med det de liker å drive på med. Man trenger ikke å forvente at en gutt vil elske racerbiler eller at ei jente vil digge prinsesser. Okei, ofte så skjer nettopp det. At gutten går for Rorri mens jenta velger Tornerose. Og det er greit. Men det er like greit hvis de velger motsatt?

Hva i all verden er ei guttejente, egentlig? Er man mindre jente fordi man ikke har hull i ørene, liker fotball og har på seg grønne og blå klær? Eller er man mindre gutt hvis man liker å bake og har rosa som favorittfarge?

Er du bevisst på å gi ungene dine akkurat de samme mulighetene, uavhengig av kjønn?

mandag 4. mai 2015

Alle kan gjøre noe

Jeg synes det er kleint å få følelsen av at man pusher noe på andre. Jeg kunne aldri blitt en selger.
Jeg har småpusha litt dette med å bli Forut-fadder. Selv det synes jeg er vanskelig å pushe. Og det er rart, for det er jo ikke akkurat heroin eller hudkrem jeg pusher.

Grunnen til at jeg synes det er vanskelig å prakke dette med å bli Forut-fadder på folk, er nok at jeg ikke vil sette folk i en situasjon der de føler at de blir tvunget til å si ja. Mange, meg sjøl inkludert, øver seg faktisk på å si NEI til en del ting.

For man kan ikke si ja til alt. Akkurat som man ikke kan si ja til alle verv, oppgaver eller invitasjoner, kan man heller ikke si ja til all veldedighet. Er man PLAN-fadder, støtter Amnesty, betaler inn til kreftforeninga og er raus når det er TV-innsamling, gjør man kanskje sitt. Man kan ikke bidra over alt. Sånn er det bare.

Men istedet for å kjøpe deg en ny neglelakk eller ny mobil eller et nytt spill til barnet ditt, kunne du kanskje støtte Foruts hjelpearbeid i Nepal? Eller enda bedre, bli Forut-fadder? Da betaler du inn et fast beløp hver måned. 200 kroner. Det er ikke så mye, egentlig, er det vel? Men det er akkurat nok til å gi deg følelsen av å gjøre noe nyttig. Nok til å gi deg følelsen av å bidra.

Hadde vi blitt utfordra til å selge huset, flytte inn i en trang leilighet og donere hussalgoverskuddet til et veldedig formål, hadde vi vel gjort sirkelbevegelser ved tinningen og sagt KOKO! Det får være grenser, lissom. Vi liker å framstå som gode og generøse og rause. Men det bør helst ikke svi så veldig mye.

Jeg håper at de som deler hjerteskjærende bilder av druknede barn i Middelhavet eller av en støvete fireåring som holder rundt en fortvilet toåring, gjør noe mer enn kun å dele bilder på Facebook. Eller noe mer enn kun å riste på hodet og si "Huff, det er så fælt! Men jeg får jo ikke gjort noe med det". Jo da. Et bittelite bidrag er faktisk mye bedre enn ingenting. En varm tanke eller litt medlidenhet hjelper lissom ikke så mye når noen trenger reint vann eller et trygt sted å sove.


Ved å klikke deg inn hit, kan du registrere deg som Forut-fadder. Oppgi gjerne at du har blitt verva av meg. Klarer jeg å verve 15 nye faddere får enten jeg eller en av de nye fadderne bli med til et av Foruts samarbeidsland.

Related Posts with Thumbnails