Noen ganger får jeg latterkrampe. Som oftest er det helt greit. Men noen få ganger skjer det i helt gale situasjoner.
En gang begynte jeg å le i en begravelse. Sånt er jo fryktelig ubehagelig. I en begravelse er det uhørt å le. Jeg klarte heldigvis å styre latteren ved å holde meg for ansiktet og late som om jeg gråt.
Jeg har begynt å le på foreldremøte. Og i full kinosal, når alle i salen sitter helt tause og i sjokk over det tragiske de ser på lerretet.
Jeg har aldri begynt å skratte sånn høyt, da, men det har vært en latter jeg ikke har klart å kontrollere. Jeg lukker øynene og sitter der og rister. Fryktelig ubehagelig. Og fryktelig flaut.
Dette filmklippet får meg til å le høyt. (Men jeg sitter hjemme i stua, og da er det liksom greit å le høyt.)
En programleder knekker sammen i latter mens han intervjuer noen som har vært gjennom operasjoner som har gått galt. Det er fullstendig uakseptabelt å begynne å le i sånne situasjoner. Men når man først begynner å le, er det fryktelig vanskelig å stoppe.
Jeg lo og lo da jeg så dette. Og da det kommer spørsmål fra en i salen, ler jeg så jeg griner.
Dette gamle klippet er en sketsj fra in de gloria, et belgisk humorprogram.
Har du fått latterkrampe i upassende situasjoner?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
😂😂😂 flire så æ skrik!! Førrferdelig, men æ hadde ikkje heller greid å holde mæ alvorlig... stakkars folk 😅
SvarSlettRandi
Å ja da, jeg har ledd i begravelse. Ikke bra.
SvarSletthttp://innerstiveien.blogspot.no/2012/11/gravalvor-og-galgenhumor.html
Huff, begynte en gang å le da tenåringen min gråt og var lei seg :/ http://babyutstyret.com
SvarSlettJeg klarer sjelden å holde meg alvorlig når fireåringen finner på faenskap. Og det er ikke produktivt oppdragelsesmessig...
SvarSlett