Latter i upassende situasjoner

Noen ganger får jeg latterkrampe. Som oftest er det helt greit. Men noen få ganger skjer det i helt gale situasjoner.

En gang begynte jeg å le i en begravelse. Sånt er jo fryktelig ubehagelig. I en begravelse er det uhørt å le. Jeg klarte heldigvis å styre latteren ved å holde meg for ansiktet og late som om jeg gråt.
Jeg har begynt å le på foreldremøte. Og i full kinosal, når alle i salen sitter helt tause og i sjokk over det tragiske de ser på lerretet.
Jeg har aldri begynt å skratte sånn høyt, da, men det har vært en latter jeg ikke har klart å kontrollere. Jeg lukker øynene og sitter der og rister. Fryktelig ubehagelig. Og fryktelig flaut.

Dette filmklippet får meg til å le høyt. (Men jeg sitter hjemme i stua, og da er det liksom greit å le høyt.)

En programleder knekker sammen i latter mens han intervjuer noen som har vært gjennom operasjoner som har gått galt. Det er fullstendig uakseptabelt å begynne å le i sånne situasjoner. Men når man først begynner å le, er det fryktelig vanskelig å stoppe.


Jeg lo og lo da jeg så dette. Og da det kommer spørsmål fra en i salen, ler jeg så jeg griner.

Dette gamle klippet er en sketsj fra in de gloria, et belgisk humorprogram.

Har du fått latterkrampe i upassende situasjoner?