søndag 29. juni 2014

like a girl

Denne reklamefilmen fikk meg til å grine. For man kjenner det igjen. En ting er at gutter ser på jenter som noe tullete og svakt og veikt. Men at også jenter ser på seg selv på den måten!

Når skjer det egentlig? Og hvordan skjer det?

Jeg har vært vitne til at gutter har fått høre fraser som "Slutt å skrike som ei jente!", "Dere hyler jo som en gjeng småjenter!" eller "Må du ikke legge deg ned og sippe som ei jente!
Har du hørt noe lignende?



Jeg vet at det er forskjell på kvinner og menn. Jenter og gutter. Men må vi gjøre forskjellene større enn de egentlig er? Og hvorfor i all verden tillater vi oss at alt jentete er lik noe dumt og fjollete? Hva gjør det med jenter, egentlig, når selv de læres til at sitt eget kjønn er veikt og latterlig?

Dattera mi løper som er virvelvind, sparker ball med stor innlevelse, klatrer så høyt hun klarer i trær. Hun hopper over benker i gymsalen, hun stuper kråke i sofaen og prøver å knuse de eldre brødrene sine i karatekamper. Hun er sterk, tøff og modig.

Måtte hun alltid bevare motet, styrken og innsatsviljen.

Og så håper jeg at vi foreldre tenker gjennom hva vi sier.

mandag 23. juni 2014

Sommersløvhet

Stressende, fullstappa tidligjunidager glir over i rolige, sløve senjunidager.
Dagene er lyse og varme og vi har bunker med bibliotekbøker som skal leses.
På kveldstid argumenterer vi ivrig over hvilke lag som fortjener å gå videre i fotball-VM.

Jeg har ikke så lyst til å skrive akkurat nå. Det er ikke at jeg mangler ord, ideer eller tanker. Jeg har tenkt litt på å kaste meg uti debatter om hva ferie egentlig er, hva fattigdom er, hva ressurssterk betyr. Jeg har hatt lyst til å skrive lange takkeinnlegg der jeg får fram hvor glad jeg har blitt for alle tilbakemeldinger. Jeg har skoleideer og barnehageepisoder. Jeg har hverdagsbetraktninger og Bønna-oppspinn.

Men akkurat nå vil jeg bare la datamaskinen være. Det er mye annet som frister mer.
Yeee! Her heies det på Ronaldo, uansett om han spiller eller ei.
God sommer!

mandag 16. juni 2014

Små barn, store barn. Og tid.

Det er fint at ungene begynner å bli store. Men vi mister dem mer og mer for hver dag som går. Derfor er det skjønt å ha et barnehagebarn. Som elsker deg, forguder deg, roser deg og vil være sammen med deg.

Jeg tenker tilbake på den tida jeg hadde tre barnehagebarn og ikke helt skjønte at den foreldredyrkelsen ikke ville vare evig.  Prøvde jeg å få dem til å være mest mulig selvstendige? Var jeg lei? Da vi bare hadde dem, ble man jo til tider lei. Det var et pes. Jeg ville være litt i fred. Orka ikke det intense maset hele tida.

Nå er de store. Det skjedde før de magiske atten, som er det tallet jeg har forholdt meg til. De er barna dine fram til de blir myndige, ikke sant? Så viser det seg at de klarer seg sjøl, vil være i fred, har sine venner. Lenge før de fyller atten. Du er ikke så interessant lenger. Du er faktisk en stor pain-in-the-ass til tider. Du maser og gnåler og klager. Det er flaut hvis du vinker for voldsomt når du passerer dem sammen med kompiser. Du kan til nød vise deg på sidelinja når de spiller fotball, men hold for guds skyld kjeft. Hvorfor ble det sånn? Og når skjedde det?

Jeg er så veldig glad i barna mine.

Jeg er så glad i hun lille, som strør om seg med komplimenter og som ikke vil sove alene om natta. Hun vil klare selv, og jeg er tålmodig og lar henne holde på. Hun skifter klær, klipper papir, fyller stuegulvet med kjøkkenredskaper, bygger hytte med samtlige puter og tepper. Det er helt greit. Jeg blir ikke lei. Hun blir snart stor, og da forsvinner komplimentene og samsovinga. Den intense nærheten. Rotet kommer vel ikke til å forsvinne helt, men det blir adskillig bedre på den fronten også.

Jeg er så glad i de store. Jeg kan fortsatt snike til meg en klem, jeg kan klappe dem og stryke dem på armen. Noen ganger åpner de seg og lar meg få høre om episoder fra skolehverdagen, om jenter og om tanker. Mens andre ganger er de tause, og enser ikke mora der de er på vei ut for å treffe venner. Jeg ser hvordan guttene er og hvordan de blir. Det viser seg nå. Personlighetene. Typene. Og det er så bra, det jeg ser. Jeg er så innmari stolt. Så fornøyd. De klarer seg.
En fireåring elsker at mamma og pappa er med og heier, hopper og danser når hun løper. En tenåring vil helst at vi holder oss unna.

Det er så mye vi skulle ha gjort sammen. Plutselig oppdager jeg at de vokser fra Legoland. Hunderfossen kom vi oss aldri til. Eldstemann har blitt femten. Nummer to er tenåring, han og. Om ikke mange år bestemmer de alt sjøl. De legger egne planer, og gjør akkurat som de vil.

Det er sant, det som alle de mer erfarne sa. Tida med små barn går så fort. Jeg skjønner det nå. Men man klarer ikke å skjønne det når man er midt i det. Det er ikke så lett å nyte når man er sliten og trøtt og lei. Man vil at tida skal gå, at de skal bli store og ikke være så veldig avhengige av oss foreldre. Plutselig befinner du deg der med de store, selvstendige barna og tenker at "oj, det gikk jo egentlig veldig fort?"

Et par tiår er et hav av tid. Samtidig som det kan være et blaff.

tirsdag 10. juni 2014

Fadder? Forut? Forandre? Framtida!

Jeg elsker jo elendige bokstavrim, men vet ikke hvor heldig den tittelen ble. Nuvel. Til saken:

I dag, dere, er det en spesiell dag! Det er nemlig den store vervedagen! Foruts faddervervedag! Forut er liksom ikke så hippe at de bruker penger på store TV-show der kjendiser stiller opp som ververe. De prøver seg mer på grasrota.

I dag oppfordres alle vi som er Forut-faddere til å prøve å verve flere. Det gjør jeg herved her. Jeg liker ikke helt å være sånn pushy, som vi sier på godt norsk. Men akkurat i dag er jeg litt frampå, og har utfordra flere venner på Facebook om å bli Forut-fadder. For det er en bra sak.

Før jeg ble Forut-fadder sjøl, tenkte jeg litt sånn gnient "Eh, vi er faktisk faddere gjennom en annen organisasjon..." men så kom jeg ikke videre. For ikke kunne jeg si "Da får jeg vrake det fadderbarnet vi allerede har i Sør-Afrika!" og ikke kunne jeg si "Unnskyld meg, men to hundre kroner i måneden har vi under INGEN omstendigheter råd til!"

I fjor var jeg med Forut til India og fikk se litt av hvordan de jobbet. Forut satser liksom ikke på de store katastrofene som får oss til å spontanhjelpe. Igjen holder de seg på grasrota. De driver prosjekter rettet mot de svakeste i samfunnet. Som oftest barn. Jenter. Hjemløse.
Dette er en slags #forutselfie

Bli Forut-fadder du også! Klikk deg inn hit for å lese mer.

Husk å nevne at du er vervet av Pia hvis du skulle melde deg. Klarer jeg å verve ti personer, lar jeg kanskje akkurat DEG få reise på studietur til høsten!

mandag 9. juni 2014

Hva gjør en lærer egentlig?

Det finnes en del elendige lærere. Noen er late, noen er uengasjerte og noen er rett og slett ikke egnet i den jobben de er i. Det er jo rimelig mange som er lærere, så det er klart at vi alle har opplevd både en og to eller kanskje flere av disse dårlige lærerne.

Men så er det alle de gode! Bjørn-Inge med struktur og hjerte og positivitet, som ser elevene og som får dem til å bli gode. Grete som jobber, retter og gir tilbakemeldinger. Olav som sitter hjemme hver søndag fra åtte til to og lager de flotteste opplegg til klassen sin. Anne som klipper, limer, trøster og hjelper. Tine som hopper og spretter inne i klasserommet og skaper engasjement. Liv som er på elevene som en sulten terrier, driver dem videre, nekter dem å gi opp. Gro som stiller opp morgen og ettermiddag og kveld. Jan som rydder ut av oppvaskmaskinen, tømmer søppel og fikser kopimaskinen. Wenche som er blid og imøtekommende og støtter der det trengs. Lærere som planlegger, diskuterer, tenker, drøfter, leser, lærer, rydder, trøster, fikser, hjelper. Og underviser.

Som lærer liker jeg best å være i klasserommet. Det er arbeidsdagens høydepunkt for meg. Jeg har som mål å se alle, snakke med alle, motivere alle, hjelpe alle. Få alle til å le. Og ikke minst, få alle til å lære noe. Dette klarer jeg. Ofte tenker jeg på jobben min i klasserommet som et slags show. Jeg må være presis, jeg må være sikker og tydelig, jeg må kjøre på og holde trøkket oppe. Jeg må koble ut privatlivet. Skulle jeg få en ganske viktig telefon, skulle det være en påskefrokost eller en Luciafeiring med noen av ungene mine, eller skulle jeg gjerne ha vært på toalettet, så må det bare vike. The show must go on!

Så har du resten av arbeidsdagen der jeg jobber aleine, jobber i par, eller jobber i grupper. Vi rapporterer, vi mestrer de underligste programmer på PC og iPad, vi retter, vi skriver, vi grubler og vi er kreative. Vi leser og lærer om klasseledelse, vurdering for læring og nye læreplaner. Vi bærer bøker. Vi drøfter og tenker. Vi produserer kriterier og mål, planer og undervisningsopplegg. I den delen av lærerjobben har vi heldigvis en viss fleksibilitet. Blir ikke kollegaen min og jeg ferdige med ukestesten fordi jeg skal på sommerfest i barnehagen, så kan vi fullføre testen på kveldstid. Hvis jeg ikke klarer å konsentrere meg på lærernes felles arbeidsrom når jeg skal lese meg opp på klasseledelse eller vurdering fordi hodet er litt ullent etter undervisning og et møte eller to, så kan jeg ta med meg lesestoffet og konsentrere meg om det hjemme i helga.

Jeg vil påstå at jeg er en flink lærer. Akkurat som alle mine kollegaer. Akkurat som de aller fleste jeg har hatt som kollegaer før. Og akkurat som de aller fleste lærere jeg har vært borti i mine år som mor.

Jeg har mange ganger jobbet i lærernes "ferieuker". (Som da er avspaseringsdager fordi vi lærere har et komprimert arbeidsår). Selv om elevene ikke er til stede, er det alltids noe å rette, noe å planlegge, noe å lese, noe å følge opp. Men det er den tida elevene er på skolen at trøkket er størst. Det er da vi lærere må være på hugget.

Jeg jobber ikke fulltid. Ikke fordi jeg ikke er i stand til det, men en hundre prosents stilling som lærer innebærer å jobbe 43 timer i uka, noe som kan være vanskelig å kombinere med et aktivt familieliv.

Du som ikke jobber i skolen: føler du at du har god innsikt i hva lærerjobben går ut på?
Du som er lærer: tror du de rundt deg ser at du jobber så mye som du gjør?

fredag 6. juni 2014

Fisk på grillen?

Når det er varmt og fint vær, er vi ivrige med grillen. Det blir jo mye kjøtt, da. Pølser. Og man går litt i metning. Så hva med å grille fisk?
 
Utfordringa blir å finne en oppskrift på noe som ser godt ut. Og som ikke er vanskelig. Igjen er oppskriftene hos Godfisk en inspirasjon. Jeg fant to oppskrifter jeg ville prøve ut. Først sleit jeg veldig med å velge hvilken av dem jeg ville prøve. Så fant jeg ut at siden det er grilling, kan man jo slå til med begge!
 
 
Noen kommentarer før vi kjører den fantastiske bildeserien: Grunnen til at jeg velger så mange oppskrifter med laks, er fordi laks er lett å få tak i. De aller fleste butikker selger sånne pakker med laksefileter.
 
Vi gjorde noen modereringer med det karibiske krydderet. Vi droppa timian og muskatnøtt, tok mye mer sprøstekt løk enn det som sto i oppskriften, OG vi blanda inn fersk, finhakka chili. Så da vet jeg ikke om det kvalifiserer til å bli kalt karibisk krydder? Uansett så funka det.
     
Her startet jeg med å være fryktelig kreativ og prøvde å ta morsomme bilder. Jeg lagde guacamole av avocado, chili, lime, salt og tacopulver, og den ble kjempegod.
Her tok jeg et ganske estetisk vakkert bilde av fisken før den skulle legges på grillen. Laks med karibisk krydder til venstre, og laksestrimler til høyre. Alt vakkert dandert på fat.
Laksefileter på grillen. Og her må jeg komme med nok et fiskegrilltips; bruk sånn grillfolie eller lignende som du kan legge fisken på. Fisk smuldrer liksom litt opp. Det opplevde jeg da jeg skulle ta fiskefiletene av grillen. (De ble liksom ikke så vakre da de var ferdiggrilla, for å si det sånn. De tok seg penere ut før og under grilling)
Her ser du guacamole, laksestrimler, agurk og paprika før det wrappes. Eller rulles. Eller pakkes.  

Mens den karibiske laksen falt i smak hos mannen i huset, synes ungene at wrap-en smakte sykt godt. Så sykt godt at vi skal lage det en gang til. Nå i helga. Og jeg mistenker at den laksewrapen kommer på bordet vårt etter grillsesongen også, for laksen kan jo like så godt stekes.
 
Har du prøvd å grille fisk?
                                           
//Ja, da, dette innlegget er også skrevet i samarbeid med Godfisk//

torsdag 5. juni 2014

Svevestøv og kakestyr


Heisan Else-Beth!

Jeg overhørte noen av foreldrene i klassen snakke om et foreldremøte - hvorfor er ikke vi invitert til dette? Og hvorfor sendes det ikke ut referat til oss? Jeg forsto at et referat hadde blitt sendt ut på mail, men vi har ikke sett snurten av noe slikt. Er dere sikre på at dere har skaffet dere riktig mailadresse? Det skulle ikke forundre meg om dere driver og sender ut mailer til min gamle jobbadresse - jobbskifte, endring av adresse og annet bør dere da ha kontroll på?

Jeg forsto at et tema på dette foreldremøtet hadde vært svevestøv. Her vil jeg bare få sagt med en gang at vår Bønna skal ikke under noen omstendigheter utsettes for svevestøv! Han ble eksponert for svevestøv en gang i barnehagen, og jeg husker fortsatt alt arbeidet vi hadde den kvelden med å vaske ham ren. Det hadde svevet støv inn i så nær som alle kroppens hulrom, klærne var skitne og du skulle bare sett neglene hans! Jeg grøsser fortsatt ved tanken.

Noe annet jeg gjerne vil ta opp med dere, er den sms-en som kom tikkende inn midt under Paradise. For det første hadde det kanskje vært kjekt om dere unngikk å forstyrre oss på kveldstid? For det andre reagerer jeg på det krasse kravet om kake du kom med! Greit nok at du prøver deg på at klassekontaktene har prøvd å få tak i oss, noe du vel ikke kan bevise. Men nærmest å skrive rett ut at det er vår tur til å ta med noe å bite i, synes jeg er en uting. Det virker som det har gått i glemmeboken at vi faktisk har stilt med kaker før! Nå skal jeg være den første til å innrømme at ikke alle kakebilder jeg har lagt ut på Instagram og Facebook under hashtaggene #mammahjertetbaker og #altforprinsen har vært mine egne kaker. Men før du skal arrestere meg for det, så må du tenke på at jeg faktisk har tatt meg bryet med å legge ut bilder, og det er tanken som teller!

Dere kommer altså nå, kun fem år etter at vi faktisk stilte med bakst, og begynner å mase igjen! Jeg husker som dere holdt på den jula også! Hun som var klassekontakt da, tok ikke nei for et nei, nei! Jeg forklarte at både jeg og Roar hadde fått akutt ME i førjulsstria, at vi tenkte på linjene og dermed var i mot all slags bakst, OG jeg redegjorde for Bønnas heftige allergier. Men sannelig tvang hun oss til å stille med en pakke smultringer! Dere må da vel ha et slags register der det noteres hvilke bidrag de ulike foreldreparene kommer med? Det blir jo en voldsom urettferdighet med denne skeivfordelinga - hvorfor er det bare VI som forventes skal stille med bakst to ganger?

Nå har ikke jeg helt oversikt over hvor mange elever det går i slike klasser, men jeg vil tippe at vi har over tjue foreldrepar å velge i. Og så går dere direkte på oss! Jeg opplever dette som en tydelig mobbing og trakassering av oss, og jeg kommer til å gå videre med denne saken.

Men greit, jeg skal ofre meg, nok en gang. Men jeg forventer at dere både betaler og henter kaka hos baker Klausen.

Mvh Pia

tirsdag 3. juni 2014

Sosiale medier - følg med!

Med jevne mellomrom kommer det fram at barn blir mobba og sjikanert på sosiale medier. Er det et sted vi voksne faktisk har sjans til å følge med, er det nettopp på sosiale medier. Men vi må vite hva det er.

Jeg starta å blogge fordi jeg ville vite mer om den digitale verdenen. Og for å skjønne det, måtte jeg kaste meg uti det selv. Nå råder ikke jeg alle foreldre der ute til å sitte daglig og skrive fjaseinnlegg på sine blogger. Men et godt råd er faktisk å sette seg inn i hva blogg er. Hvordan fungerer Facebook og Instagram? Og hva er Snapchat?

Jeg har hørt foreldre si "Jeg er ikke på Facebook, og jeg har klart meg helt fint!"  Ja, man klarer seg godt uten Facebook-konto. Men har du barn, så bør du vite at når de kommer i tenåra, kommer de til å vanke på Facebook. Er du ikke der selv, er det mye du går glipp av. Foreldre har i årevis har vært natteravner og fulgt med på ungdommer ute på byen i helgene. Nå kan du følge med på mye via dataen din. Du ser hvordan dine egne barn ter seg - hva legger de ut, hva deler de, hva kommenterer de? Og du merker deg de som skriver ting som ikke er så ålreit.

En trettenåring som akkurat har fått seg Facebook-konto higer etter å få seg Facebook-venner. Og det er det bare å melke. Hvis min sønn ikke poster så mye, eller prøver å snike seg unna mora, så ser jeg hans aktiviteter hos andre. Han tagges av andre. Andre poster bilder av ham. Og mor får fulgt med. Ja, da, så går det ikke så lenge før de finner ut av dette med innstillinger og de kan gjøre ting litt mer usynlig for oss foreldre. Men innen den tid har du fått et ganske bra bilde - hvem er bare på Facebook for å spille spill, hvem skryter av døgning med PC-spill og ei kasse Red Bull, hvem strør om seg med kjærlige hjerter, hvem får hundre likes på sitt trutmunnbilde og hvem får to likes, fra mora si og tanta.

Nå er jo ungdommer på vei bort fra Facebook. På Instagram får du fortsatt fulgt bra med. De som har egen blogg linker gjerne til den fra Instagram. Og vips er du inne i bloggene til 11- og 12-åringer. Og jeg lærer ganske mye om mine barns klassekamerater.

Nå tror du kanskje at alt det jeg snoker på, er noe negativt og noe jeg fordømmer. Det er det absolutt ikke. Det aller meste av det jeg har sett på sosiale medier, er bra oppførsel. De barna jeg kjenner som legger ut bilder på Instagram, legger ut uskyldige, ufarlige bilder. Og bloggene jeg har vært innom er mest søte. Litt rosabloggerwannabe. Men søtt og uskyldig.

I de aller fleste tilfellene tror jeg at foreldrene vet og ser hva barna deres legger ut. Mens noen ganger er det nok ikke tilfelle. Noen få barn legger ut bilder og opplysninger de burde holdt for seg selv. Noen barn burde blitt forklart av foreldrene at de ikke har lov til å legge ut bilder av kompiser uten deres samtykke. Noen barn burde blitt fortalt at det ikke er så lurt å skrive akkurat det der eller legge ut akkurat et sånt bilde.

Det er tretten års aldersgrense både på Facebook og Instagram. Det er en grense det er greit å forholde seg til. Lar du barna hoppe uti den digitale verdenen før dette, bør du som forelder i hvert fall følge med. "Ja, men jeg ante ikke noe om at han var på Instagram!", sier noen. Det er derfor jeg råder deg til å være der selv - da oppdager du barna dine.

"Alle andre" får ikke være på Facebook før de fyller tretten, selv om det kan virke sånn. Mine to eldste fikk Facebook-konto da de hadde fylt tretten.

Det jeg synes er vanskeligst å få oversikten over, er Snapchat. Man tar et bilde og sender det til noen som du ville sendt en melding, men du kan bare se bildet noen sekunder før det forsvinner. Nettopp den vissheten om at bildet forsvinner, gjør kanskje at mange sender bilder av seg selv som de ikke vil at andre skal se. Men bildene kan enkelt lagres. Gutta mine gikk fort lei av både Facebook og Instagram, mens Snapchat ofte er i bruk. Der får jeg jo ikke fulgt så mye med. (Og det kan vel være grunnen til at mange unge foretrekker Snapchat...)

Mitt råd til foreldre: ikke vær redd for sosiale medier! Men følg med! Og gi råd. God oppførsel kan læres. Både på nett. Og ellers.

søndag 1. juni 2014

#fiskenasjonen! Og quiz

Godfisk lurte på om jeg kunne skrive litt om fiskenasjonen Norge. Da tenkte jeg at jeg rett og slett kunne slå til med en fiskenasjonsquiz! En quiz der hjernen trimmes, ganen fristes og latteren lokkes frem! Får det blitt bedre, spør nå jeg!

(Ja, svarer sikkert du. Men la oss nå kjøre quiz. Involver andre for å gjøre det mer morsomt - spør ungene, mannen eller noen kollegaer)

Her kommer 10 spørsmål, hvert med tre svaralternativer. Hvorav et alternativ er det riktige. Skjønner?

1. Hva er egentlig #fiskenasjonen?

a) Det er en konkurranse på Instagram og Facebook, der du oppfordres til å ta en selfie sammen med en fisk. Helst en rosa en. Du kan vinne hair extensions eller et mobildeksel i sprelske farger.
b) Det er en fisk som spiser en fisk! (Min fireårings definisjon....)
c) Du, det er et prosjekt Godfisk har på gang nå. En sjømatreise langs Norges kyst. Som det står inne på Godfisks sider: Godfisk har startet på en eventyrlig reise sammen med kokk og sjømatentusiast Christopher Haatuft. Sammen skal vi lete etter sjømatskatter langs hele Norges kyst. Fra Hvaler i øst til Bugøynes i nord. Fra Kamskjell til kveite.

2. Hvor mange måltider med norsk sjømat spises daglig rundt om i verden?

a) Sykt mange. Sikkert 10 millioner måltider. 
b) 11,8 millioner 
c) 31 millioner

3. Hvor mye sjømat spiser hver nordmann i året, sånn i gjennomsnitt?

a) 400 gram   
b) 22,5 kilo  
c) 14 tonn

4. Hvilket sted er det mange reker kommer fra?

a) Hvaler
b) Kongsberg
c) New Dehli.

5. Hvor tung og lang kan ei kveite bli?

a) 300 kilo tung og 3 meter lang
b) 30 kilo tung og 30 cm lang
c) Kortvokste kveiter blir maks en halv meter, men de blir veldig tunge. Den tyngste kveita i verden kom fra Førresfjorden og veide 72 kilo.

6. Hvilken farge er det på #fiskenasjonens fiskebil?

a) gul og svart
b) blå som havet
c) rosa som en laks

7. Visste du at finnes over 200 arter reker i verden? Og at i Norge finner du 35 av dem?

a) Jepp, det vet da vel alle?
b) Nei, du, det visste jeg ikke, men takket være denne vidunderlige bloggen har jeg lært noe nytt!
c) Jeg trodde det kun var 28 ulike arter reker her i Norge. Så feil kan man ta!

8. Skal den blå fiskenasjonbilen innom steder som Tromsø, Skjervøy og Bugøynes?

a) Oh, yes!
b) Nei
c) Kun fylle bensin på Bugøynes.

9. Da fiskenasjonen var i Haugesund, friterte de en fisk i tempura. Hva slags fisk?

a) Kveite
b) Makrell
c) Sild, selvfølgelig!

10. Hva slags fisk brukes i oppskriften Tigerstadens Fisk og Potet?

a) sei
b) laks
c) sild


Okei, nå har du fått litt å gruble på. Nå kan du kopiere:
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
og så skriver du inn svarene dine. Kanskje klarer jeg å hoste opp fete premier fra Godfisk som for eksempel et par fiskepinner, ei t-skjorte eller en refleks?

Kjør på!

//Dette er et sponset innlegg skrevet i samarbeid med Godfisk. Selv om det er et samarbeid, har jeg rimelig frie tøyler, for å si det sånn. Hvis du synes innlegget er elendig, er det kun jeg som kan lastes. Poenget med samarbeidet, er vel å få øynene opp for fisk.//
Related Posts with Thumbnails