lørdag 31. mai 2014

Abra Havn!

Vi har vært en svipptur innom Abra Havn, og jeg får lyst til å skrive om dette eventyrstedet på en måte som får mange til å tro at dette er et reinspikka annonseinnlegg. Men vi dro dit av egen, fri vilje, og jeg vil skryte vilt av egen fri vilje.
Jeg vil faktisk komme med en oppfordring. Har du barn fra treårsalderen og godt opp i barneskolealder, så burde dere unne dere et opphold i Abra Havn. Har du barn med stor piratinteresse, MÅ dere jo bare ta turen!
Vi hadde med oss egen mat, men til frokost unnet vi oss en sjørøverproviant. I en julaftenlignende begeistring dro ungene ut maten fra sjørøverposene "Kaviar!! Og ost!!! Åh!! LEVERPOSTEI!!"
Når Den Sorte Dame kommer seilende inn klokka åtte om morran for fulle seil og full musikk, blir jeg helt gira, og jeg begynner nesten å grine når jeg ser Langemann. Den ekte, opprinnelige Langemannen, som må ha holdt på i flere tiår? Jeg får rockefot og får lyst til å synge med i refrenget "Langemann lurer alle...som en ulv i fåreklær... det gjelder å rappe penger og gull...før de skjønner hvor slu jeg er" og så kommer den "Læ læ læ læ læ læ læ læ læ" (eller er det næ næ næ næ næ næ næ næ næ?) og da vil jeg i hvertfall synge med, men merker at få av foreldrene rundt meg beveger munnen, så jeg synger litt sånn inni meg.
Ha ha, sønnen min har skjønt poenget med gode hashtags. Møtet med Langemann ble nok en Lifetime experience, ja.
Sjørøverbyen er så gjennomført at jeg går og tenker at jeg er et helt annet sted enn i trauste Norge. Jeg tittet opp mot Langemanns leilighet med den store terrassen som ligger rett ved sjøen, og sukket henført til min mann "Åh, kanskje du og jeg skulle unne oss ei helg i akkurat den leiligheten?". Han så på meg med et blikk som viste at jeg nok en gang hadde kommet med en helt idiotisk ide. Og jeg ser det i ettertid - akkurat hit reiser du vel kanskje ikke hvis du vil ha barnefri.
Vi bodde i Skalkens leilighet. En passe ekkel leilighet med et stort bad. De beste leilighetene må være de rett ved vannet der du får Den Sorte Dame seilende rett forbi, som for eksempel leiligheten til Ravn. Eller Bella og Gusto?

Har du vært i Abra Havn? I hvilken leilighet bodde du? Ikke sant at det er veldig fint der?

onsdag 28. mai 2014

11 spørsmål

1. Herregud, du skriver sååå mye om konfirmasjon, altså! Det blir så kjedelig å følge bloggen din!

Sorry. Men jeg må jo få skrive om det som fenger meg. Ikke deg. Sånn er det bare. Men nå føler jeg at jeg er over den heftigste konfirmasjonsekstasen.

2. Andre toppbloggere legger sååå mye arbeid i blogginnleggene sine, de tar gode bilder og følger virkelig opp oss lesere. Det gjør ikke akkurat du! Hvorfor?

Igjen: sorry. Mange bloggere som legger masse arbeid ned i bloggene sine, gjør det nettopp fordi blogginga er jobben deres. De er nødt til å tekkes leserne. Og de har masse tid til blogging. Det har ikke jeg. Jeg er langt fra en toppblogger.

3. Alle bloggere har sånne annonselinker der de tjener penger hvis leserne klikker seg inn og handler. Dette skal merkes. Hvorfor merker ikke du dine linker?

Fordi jeg ikke har annonselinker! Jeg tjener ikke fem flate øre på å linke til det ene eller det andre! Jeg linker fordi jeg har lånt et bilde fra ei anna nettside, eller fordi jeg har oppdaga noe kult jeg vil vise dere.

4. I noen innlegg skriver du jo at innlegget er sponsa da?

Ja, men da er det akkurat det det er. Jeg har fått tilsendt et produkt. Kanskje til meg sjøl. Eller til en av dere. Eller til både deg og meg. Eller så får jeg betalt for å skrive om for eksempel fisk. Det er aldri sånn at jeg tjener noe på at du finner noe her hos meg.

5. Eh, men hva er vitsen da? Hvorfor gidder du å blogge hvis du ikke får penger for det?

Tjaa, si det? Man kan jo ha en hobby uten at man skal tjene noe på det? Folk strikker, leser eller løfter vekter fordi de liker å gjøre det. Jeg liker å skrive. Jeg liker å tulle. Jeg får liksom utløp for litt innestengt kreativitet ved å blogge. Nå mener nok antibloggere at jeg da burde ha skrevet dagbok og ikke delt skriveriene med alle og en hver. Jepp, hadde jeg skrevet veldig utleverende og privat i dagboksform, burde jeg holdt meg unna nettet. Men jeg synes jeg holder meg innafor. Og det gir meg en veldig glede og en slags digital skulderklapp at så mange gir meg fine tilbakemeldinger. Det er mange ganger jeg har tenkt at "Nei, nå kutter jeg denne skrivinga!" Så får jeg en liten melding eller snakker med noen som gir meg en fin tilbakemelding. Og en sånn liten positiv greie gjør at man vil fortsette.

6. Rimelig patetisk, da, at du lever og ånder for å få noen skarve tilbakemeldinger på nettet. De positive kommentarene er vel bare smisk. Hva med å leve litt i det virkelige livet også?

Nå gjør jeg jo aller mest det. Lever livet mitt utafor nettet. Greit at du synes det blir patetisk at jeg blir glad for hyggelige tilbakemeldinger. Det må folk bare få synes, vi er alle forskjellige. Men at folk bare kommer med smisk, tror jeg faktisk ikke. Altså, jeg klarer å skrelle bort den største begeistringa folk kommer med, og jeg tror absolutt ikke at jeg er verdens heeerligste eller mest faaantastiske person. Det er jeg jo ikke. Men en god del tilbakemeldinger tar jeg virkelig til meg, for jeg oppfatter dem som genuine.

7. Ha ha, du dreit deg vel litt ut da du tipsa om diktet til Hans Olav Mørk. Han er jo prest! Og du som var imot konfirmasjon i kirka! Der ble du eid!

At man sjøl ikke kan stå inne for det en kirkelig konfirmasjon innebærer, betyr vel ikke at man har noe i mot prester? Jeg skjønte ikke den der, jeg.... Så må jeg jo få si at etikk og moral ikke er noe en religion har hevd på. Gode, allmenne leveregler er jeg selvfølgelig for.
8x10 print / be a nice human
8. Hvorfor synes du bare de konfirmantene i bunad var fine? Hvorfor hetser du de som ikke hadde på seg bunad?

Jeg synes ikke bare de med bunad var fine. Jeg skreiv et innlegg der jeg nevnte at de bunadskledde konfirmantene var flotte. Det betyr ikke at jeg hater de som ikke har bunad.

9. Hvorfor er bildebruken av ungene dine så skeiv? Er du ikke like glad i dem alle?

Ha ha, jo, det er jeg. Bildebruk i en blogg er intet måleinstrument på hvor glad man er i barna sine. Her hjemme ville det vært litt rart om mer enn halvparten av bildene på veggene var av kun et barn. Men sånn er det ikke. Jeg gidder ikke å få ungene til å stille opp på bilder hvis de ikke vil. Noen av kidsa mine smiler gladelig inn i kamera, mens andre liker ikke så godt å bli tatt bilde av. Eller de gjør seg til på de fleste bilder slik at bildene ikke passer seg i en blogg. Jeg er glad i alle barna mine, jeg følger opp alle fire så godt jeg kan, jeg gir dem alle tid og oppmerksomhet. Det er jo så trendy å snakke om alt man har dårlig samvittighet over - akkurat hvordan jeg er med ungene er et område der jeg har god samvittighet.

10. Hvorfor skriver du så lite om kattene?

Det er ingen spesiell grunn til at jeg skriver lite om dem. De har det bra, spiser godt og er fine i pelsen. Sånn, da er dere oppdatert.

11. Hvordan kan du, som mor og lærer, skrive så varmt om narkotika? Jeg grøsser!

Er det noe jeg ikke skriver varmt om, er det narkotika. De gangene narko har vært nevnt, har det vært i en veldig humoristisk tone, og den humoren får mine unger med seg. I bloggen min fronter jeg ikke rus, hverken narko, alkohol eller tobakk. Ikke fronter jeg rusmidler ellers heller. Så akkurat der synes jeg selv at jeg er et godt forbilde, både i sosiale medier og i virkeligheten.

tirsdag 27. mai 2014

Nær døden

For en stund siden hadde jeg noe jeg vil kalle en nær-døden-opplevelse. I et overivrig og glupsk øyeblikk, prøvde jeg å svelge en litt for stor kjøttbit.....OG DEN GIKK IKKE NED! Ei heller opp! Da jeg ikke klarte å svelge, merket jeg panikken bre seg. Jeg hostet, men biten satt fast. Jeg så ungene sitte rundt meg og stirre. Etter nok et svelg, kraftige blokkerte hikst og et megahost, fikk jeg kjøttbiten opp.

Ungene satt målløse, og så knakk de sammen i latter. "Du så helt SYK ut!" og "Du var skikkelig rar!" var noe av det de hikstet fram. (De hikstet da av latter, ikke av åndenød som jeg akkurat hadde gjort)

"Jeg kunne ha DØDD, altså!", sier jeg dramatisk og snurt, mens ungene fortsetter å herme etter min gisping og hosting. "Hva hadde dere gjort hvis jeg ikke hadde fått opp den biten?", spør jeg alvorlig.

"Slått deg hardt i ryggen sånn som du gjør med oss!" og "Ringt 113!" er gode forslag. Og jeg roer meg litt når jeg skjønner at de ville ha gjort noe annet enn kun å le meg inn i døden.

Det hadde vært forferdelig, da, å vandre heden ved middagsbordet. Ungene skrattler mens mitt hode deiser ned i bearnaisesausen. Og blir der.

mandag 26. mai 2014

Oransje!

Det er jo stadig sånn på Facebook at du kan trykke liker eller skrive JA eller et eller annet klokt, vist eller artig, og så er du med i trekningen av et eller annet. Jeg elsker jo sånt. Før 17.mai, kunne Jernia friste med håndmiksere i Norges nasjonalfarger.  Nå er jeg mer opptatt av funksjon enn estetikk, men måtte man velge, ville jeg tatt den hvite. Selvfølgelig var det flere tusen som også ville vinne en håndmikser, og selvfølgelig vant jeg ikke. Men jeg gjorde det som vel er hensikten med mange slike konkurranser - jeg gikk inn på Jernias nettsider for å se mer på disse mikserne. For de så faktisk veldig fine og solide ut. Og der, rett foran nesa på meg (jeg holdt skjermen litt sånn høyt), så jeg plutselig en oransje mikser!

Moralen i dette innlegget blir at du skal ikke kimse av Jernia. Og at jeg herved begynner å skrive ønskeliste til jul.













 

søndag 25. mai 2014

Improvisasjon. Og fiskekaker

Jeg har seriøst blitt inspirert til å prøve meg på nye fiskeretter. Det er mye som er lettere enn man tror. Og fisk finnes faktisk i de fleste butikker.

Før konfirmasjonen leste jeg mye om tapas, og jeg fant en oppskrift inne på Godfisk som jeg ville prøve.

I oppskriften står det at du skal bruke laks og torsk. Men så hadde de sei på tilbud. Derfor gjorde jeg noe rimelig sprelskt: I stedet for å blande laks og torsk (prøv å si laks og torsk ti ganger etter hverandre, forresten. Fort.), blandet jeg laks og sei! (I know! Rimelig sprøtt!)

Og jeg hakket ikke opp filetene fint for hånd som det står i oppskriften - jeg kuttet i store biter og så slang jeg alt i en kjøkkenmaskin! Og det stopper ikke her! Jeg brukte minst dobbelt så mye hvitløk som det sto i oppskriften! Og jeg aner ikke hva lys maisennajevner er! Men jeg fant ei pakke med maisenna innerst i skapet som nok har sett sine bedre dager, blanda litt vann med det maisennagreiene, og helte det oppi sammen med fiskeblandinga. (Det er kanskje det som er maisennajevner?)
Sleng sammen fisk, koriander, chili, hvitløk, ingefær, vårløk.

Uansett, fiskekakene ble riktig så vellykka, synes nå jeg. Det var lett å steke dem. De gikk ikke i oppløsning med en gang de ble lagt i steikepanna. Jeg må si at jeg ble riktig så fornøyd med resultatet. Og de smakte veldig godt.

Nå burde kanskje dette også bli merket som et innlegg som er skrevet i samarbeid med Godfisk, men jeg har liksom ikke turt å fortelle dem om dette her. Kanskje de ikke liker improvisasjonen min? Kanskje de klasker seg i panna mens de roper ut "Herregud, laks og SEI?! Hvor stor idiot går det an å bli?! ALLE vet jo at laks og sei aldri skal blandes!"
Ville du kun ha brukt laks og torsk når det er det som står i oppskriften? Eller hadde du bare kjørt på og blandet fisk helt sånn random, lissom?

fredag 23. mai 2014

Breaking Bad. Og kartell

En av ungene har bedt oss om en startkapital på 140 000 kroner. Han har en strålende ide, som faktisk kommer til å forsørge oss foreldre i årevis. Han skal starte et narkotikakartell.

Han skal drive hele kartellet alene. Narkotikaen skal han lage selv på rommet sitt. Jeg har svart at det blir litt vanskelig med den startkapitalen siden jeg har 478 kroner på konto. Men ellers var det jo en god ide.

Ellers mistenker jeg nok at denne narkokartellfascinasjonen kommer av en viss påvirkning fra Breaking Bad. Vi har lånt denne serien på biblioteket, jeg har hatt tid til å se første episode, mens sønnen har kost seg i timevis.
Hakket bedre enn egenprodusert narko, var denne Blue Sky Candyen.
 
Snakker dere mye om metamfetamin i heimen?

mandag 19. mai 2014

Den perfekte 17.mai-feiring!

Nasjonaldagen ble jo perfekt, som seg hør og bør.

Vi startet dagen med at barna kom inn med champagnefrokost på senga. Her var det kanapeer, nystekte scones og müsli. Sykt mye champagne. Jeg ble rørt av ungenes omtanke. Da veslejenta dro fram en liten cupcake som hun hadde stekt på morrakvisten, knakk jeg sammen i pur lykke.

Så var det på med bunadene, som jeg akkurat rakk å brodere ferdig kvelden før! Jeg har nå gjort det litt vanskelig for meg fordi jeg har bestemt at alle skal få nye bunader hvert år. Men all beundringen jeg høster på sosiale medier er verdt det. I år ble det Romsdalsbunader på oss alle, og en liten beltestakk på vesla. 

I byen trasket vi kilometer på kilometer på lette og stødige ben. Vi har heldigvis innført gode marsjrutiner fra første nasjonaldag, slik at vi slipper gnagsår. Det er en fryd med all flott fløytespilling på kvalitetsblåser fra ICA for ti kroner stykket, og så er det jo strålende enkelt med toalettbesøk når man er nede i byen! For ikke å snakke om når fireåringer blir akutt tørste! Alt ligger til rette!

Vi dro opp på skolen for å være med på de artige aktivitetene der. Det er jo så mye flott som skjer på nasjonaldagen, men jeg må si at å få lov til å komme med ei flott gulrotkake og ei kanne kaffe, få stå og selge pølser og brus i et par hektiske timer eller å få stå ved noen av aktivitetene, er et av de store høydepunktene på en dag som denne. I år hadde vi uheldigvis ikke ansvaret for noen ting, men jeg fikk mast meg til et par timer ved styltene.

Så var det hjem og lage i stand et feiende flott tapasbord! Dampede fiskekaker med peanøttsaus, små delikate kjøttboller, reker på sticks og nydelig foccacia var noe av det jeg raskt og erfarent stelte i stand. Salater, patatas, og grissini hadde jeg laget dagen i forveien, og bærene som jeg pyntet Pavlovaen med hadde jeg faktisk kjøpt! Ikke noe egendyrket og egenplukket denne gang! Det er lov å gjøre det litt lettvint i blant!

Klokka fire strømmet de inn, nesten hundre av våre aller beste venner, og huset ble fylt av glede, liv og latter. Vi spiste nydelig mat, drakk sprudlevann, sang nasjonalsanger og spilte kubb langt inn i de sene nattetimer. Jeg rakk en halvtime på tredemølla før jeg stupte utslitt, men lykkelig, til sengs.

Regner med at din 17. mai var noenlunde i samme gata?
¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤
 
k.eilertsen ble trukket ut til å vinne merkelapper fra Din merkelapp

torsdag 15. mai 2014

Vidunderlig kake til 17.mai!

Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg noen ganger blir fristet til å prøve ut kakeoppskrifter. Dere som har fulgt bloggen en stund, vet at jeg har prøvd ut diverse oppskrifter. Med større eller mindre hell.

I disse 17.mai-tider oppdaget jeg en stor fristelse inn hos Rafens. Ikke nok med at kaka så utrolig stilig ut - den så farlig god ut også. Bare av å se bildene begynte jeg å fable. Tenk på ansiktsuttrykkene hos mine kjære når de skjærer et stykke av noe som ser ut som ei vanlig hvit kake, og så åpenbarer det seg et flagg inni! Ungene ville jo blitt fra seg av begeistring, og mannen hadde vel gått fra sans og samling. "Er det DU, o store mor slæsj hustru som har laget noe så delikat??" ville de ha stotret fram.

I noen sekunder tenkte jeg seriøst at jeg skulle prøve meg på denne kaka, selv om det virket skremmende med vaniljeekstrakt og skummel kulturmelk.
IMG_2471
Bildet er selvfølgelig ikke tatt av meg, men lånt fra Rafens.

Men så tok det liksom helt av i den oppskriften, med blå sirkler som skulle være en centimeter brede og en blå kakebunn som skulle være en centimeter høy og noe ostekrem som skulle sprutes inn i tomrom og du trengte kakeløfter og målebånd og konditorkniv.

Det ble rett og slett for mye for meg.

I morra skal jeg kjøpe en boks med tress-is fra Joker.

tirsdag 13. mai 2014

Bunad

I disse dager sitter jeg og beundrer den ene flotte ungdommen etter den andre. Jeg har flere venner og bekjente som har konfirmanter, og de legger ut bilder av staselige unge menn og nydelige unge damer.

Særlig de bunadskledde jentene får meg til å sukke henført. For du verden så flotte disse ungjentene er i sine nye bunader!

Da eldstesønnen konfirmerte seg, hadde han på seg bunaden til farfaren sin. I femtenåringens tale sa han blant annet noe om hvordan han følte seg da han hadde på seg bunad. "Jeg føler meg veldig fin i den...og veldig norsk."

Det vil jeg tro er en følelse de fleste har når de har på seg bunad. Man er fin. Og norsk.
Jeg føler meg også ganske stappa, men det er nødvendigvis ikke bunadens skyld.

Jeg fikk bunad av farmora mi for tjue (?) år siden. Den er ikke den flotteste av de norske bunadene, men den blir spesiell for meg fordi den er fra farmor.

Noe av det som er gøy på 17.mai, er å se hva slags bunader andre går med. Jeg går og tenker: "Jøss, har HUN også tilknytning til Lofoten?", "Åh, den stakken der er bare vidunderlig vakker!" eller  "Hjælp, for et pes med alle de søljene!"
 
Noen ganger synes jeg bunad er et stort pes - det er styr med den skjorta, det er knapper og søljer og hemper. Og så tenker jeg noen ganger "Hvor kledelig er det egentlig med denne bunaden?.  Samtidig er jeg veldig glad for at jeg har bunad. Det er veldig kjekt å alltid ha et plagg på store dager

Har du bunad?

Hvis du er interessert i å lese om bunader, kan jeg anbefale Fru Storliens blogg.  Hun har peil.

søndag 11. mai 2014

Impulskontroll? Og kjoler

Jeg får stadig gode tips på nettet. Jeg ser ofte noe jeg får lyst til å se nærmere på. Jeg oppdager kule klær, fine bilder eller snasne sko.

Inne hos Susan så jeg en kjempesøt bunadsaktig kjole. Fra Lindex. Nå er jeg sjelden rundt i butikker, men jeg måtte bare ta turen for å se om jeg kunne finne den kjolen.

Jeg fant kjolen, jeg holdt den i mine armer og jeg likte den veldig godt. MEN jeg klarte faktisk å styre meg. Vesla har en festdrakt fra før. Vi er ferdig med konfirmasjonen, og det er kun 17.mai som gjenstår. Ergo trenger hun faktisk ikke den kjolen. For jeg ser ikke for meg at en sånn kjole vil bli brukt i så mange andre anledninger.

Mens jeg med skjelvende og nølende hånd hang fra meg den søte kjolen som jeg hadde klart å finne ut at vi absolutt ikke trengte, så jeg meg rundt om i butikken. De har faktisk veldig mye fint på Lindex! Jeg skulle være sterk og gå ut av butikken. Jeg var faretruende nær utgangsdøra. Jeg kom meg forbi tilbudstrusene og alle sånne Ta 3 betal for 2!-fristelser.

Så hang den der. Alene og vakker. Skilte seg ut fra alt det fargerike jeg egentlig trekkes mot. Når det kun var EN igjen, er det sikkert et fantastisk kjøp, tenkte jeg. Og kjøpte en veldig søt og sart og litt sånn Ida-i-Lønneberget-aktig kjole. For 149 kroner. Orker ikke å tenke på hvem som har sydd den eller hvor den er sydd.

Impulskjøp, anyone? Ender du noen ganger med noe helt annet enn det du hadde sett for deg?

lørdag 10. mai 2014

Kunstneriske merkelapper. Og giveaway!


Det er veldig kjekt å ha sånne merkelapper liggende. Det lureste når det gjelder klær er sånne lapper du kan stryke på. Vi holdt på med den strykinga for ti-femten år siden. Nå gidder vi ikke. Men å klistre på en navnelapp tar ikke lang tid.
Saker og ting som sendes med i barnehage eller på skole, på seminarer eller på leir, bør være merka. Tidligere valgte vi merkelapper med telefonnummer, nå har vi funnet ut at det greieste er lapper kun med navn.
Merkelappene du ser på de kunstneriske fotografiene, har jeg fått fra Din merkelapp. I tillegg til navnet, er det kjekt med et symbol og kanskje en farge - det gjør merkelappene mer gjenkjennelige for barnet ditt.

Vår fireåring ville ha gul lapp. Med katt. De gule kattelappene har vi nå gjemt bort, etter at fireåringen gikk bananas og merket det meste på rommet sitt. Inkludert ting man vanligvis ikke har behov for å merke, slik som vegg og seng.
Vi kjører vel giveaway for å feire at sola absolutt ikke har kommet? Eller vi kan feire at det snart er 17.mai. Gå inn på Din merkelapp, finn ut hva slags merkelapper du vil ha hvis du vinner, og skriv det i kommentarfeltet. Så skal sannelig en av dere få rimelig mange merkelapper tilsendt.

En merkelappvinner kåres mandag 19.mai.

Denne gledens giveaway er ikke fra egen lomme, men fra Din merkelapp. (Jeg får nevne at strykelappene fra Din Merkelapp ble kåret til best i test av Klikk.no/foreldre&barn. Og at du finner Din merkelapp på Facebook her)



fredag 9. mai 2014

Tips til konfirmasjonen

Jeg skal gi meg med disse konfirmasjonsgreiene nå, altså.

Men tenkte at siden jeg nå har vært gjennom en konfirmasjon, kunne jeg komme med noen tips. Som jeg synes er ålreite. Det vil ikke si at du synes det. Kanskje har du andre tips eller andre erfaringer.

I tilfeldig rekkefølge nevner jeg:

1.Planlegg på forhånd. Hva skal gjøres? Og når? Skriv lister, kryss av.
2. Ha noen til å hjelpe deg på kjøkkenet!
3. Lytt til konfirmanten. Jeg føler at særlig vi mødre kan ta litt av med planlegging og dilldall. Men det er jo egentlig ikke vår fest, det er festen til en på femten. Så la konfirmanten komme med innspill.
4. Vi hadde popcorn på kakebordet. Veldig populært når det var mange barn til stede.
5. Forvent at konfirmanten skal si noen ord. Greit, det er ikke alle som er de store talere. Men et lite takk eller et stort velkommen kan alle klare å si.
6. Laaange bildeserier der vi får se alt av konfirmanten fra fødsel til dags dato kan faktisk bli veldig kjedelig. Sånne bildeserier er nok mest stas for mor. Greit nok med bilder, men gjør det kort og greit.
7. Ikke fokuser så mye på gaver og penger. Det er ikke derfor man konfirmerer seg.
8. Ikke lag talene for lange, for klissete, for kjedelige eller for kleine.
Å ta utgangspunkt i et sitat eller ordtak kan være en fin innfallsvinkel i en konfirmasjonstale. Dette bildet med kloke ord fra Mark Twain fikk vår sønn.
 
9. Vi hadde quiz! Veldig vellykka! En fin overgang mellom mat og kaker. Alle gjestene ble delt inn i lag, de fikk spørsmål med ulike svaralternativer, og så kom jeg med svarene. Det ble en fin måte å mimre over konfirmantens liv.
10. Ta bilder. Benytt sjansen til å få tatt et familiebilde, for eksempel. (Noe vi ikke rakk/tenkte på...)

Har du noen tips til konfirmasjonen?

torsdag 8. mai 2014

Hvor ble det av sola?

Rett etter påske var det da strålende vær? Hva har skjedd? Vi snakker MAI altså! Vi snakker snart MIDTSOMMER og SOLSNU! Jeg har lyst til å rope ut at "DETTE FINNER JEG MEG IKKE I!" Men hvem får gjort noe med været, lissom?
 
Ja, ja. Jeg får se på bilder fra påska og tenke på sol og vann og farger. Så får jeg håpe det snart kommer varmere tider.
Ha en strålende kveld med eller uten pissregn!



onsdag 7. mai 2014

Pengegriske konfirmanter?

Da dagen for konfirmasjonen nærmet seg, snakka jeg og mannen om gave. Vi gikk jo ut fra at sønnen vår ville få gaver av gjestene. Men vi? Hva skulle vi gi? Var festen nok, lissom? Vi burde kanskje gi en gave også?

Etter et søk på internett, ble jeg litt satt ut. Dagens konfirmanter får i gjennomsnitt 40 000 kroner i gaverBlir rike på konfirmasjon! og Foreldre gir nær 15 000 i gave! var det jeg leste.

Hva skal en femtenåring med så mye penger? Spare til russebuss? Merkeklær? Svi av på tant og fjas? Greit nok hvis dere foreldre har en fet bunke med penger dere gjerne skulle blitt kvitt. Og ønsker man allerede nå å gi forskudd på arv eller å gi ungene en startkapital til når de en gang skal etablere seg, er jo det flott. Men bør vi prakke på ungdommen så store pengesummer? Skjønner en fjorten- femtenåring verdien av det han får, eller ville han sette mer pris på å få de pengene når han ble litt eldre? Når behovet virkelig er der? Og er det bra at niendeklassingene etter hvert faktisk forventer å få så mye penger etter en konfirmasjon? Har det blitt sånn at det er kjipt og stusslig for de stakkarene som kun sitter igjen med en ti-tolv tusen etter festen?

Jeg ønsker barna mine alt godt. Hadde jeg hatt noen millioner, hadde jeg gladelig satt inn digre summer på den ene kontoen etter den andre. Samtidig ønsker jeg at barna mine skal skjønne verdien av penger. Jeg ønsker at de skal lære at for å få noe, må man som regel gjøre en innsats først. Jeg innbiller meg at mine unger vil sette mer pris på å få en sum av oss foreldre når de en gang vil ta lappen, eller når de skal prøve å etablere seg på boligmarkedet. Om noen år har de forhåpentligvis fått litt erfaring fra arbeidslivet, og de har fått kjenne på dette med at penger ikke bare kommer fra en utømmelig kilde. Da tror jeg de vil sette mer pris på det de får.
Jeg mener ikke å være gnien, kjip eller sur. Jeg unner ungdommen gaver. Penger. Men må det være så voldsomt?

Jeg misliker sterkt alt fokus på pengegaver til konfirmasjoner, jeg humrer ikke når journalister avslutter en konfirmasjonsartikkel jovialt med "så er det hjem for å åpne konvoluttene med litt vekslepenger i..." og jeg himler med øynene når en sparegris blir brukt som symbol for konfirmasjon. Hvis det har blitt en allmenn kjensgjerning at det eneste positive konfirmasjonen fører med seg er gaver, kan vi vel droppe hele greia? Vi klarer vel fortsatt å forsvare konfirmasjonen som en ungdomsfeiring, som en markering av at ungdommen er på vei inn i de voksnes rekker? En festdag der man samler slekt og venner, setter ungdommen i fokus og får en minneverdig og høytidelig dag?

Nå skal ikke jeg legge ut om "utbyttet" fra vår sønns konfirmasjon. Vi foreldre satt inn en sum på sønnens konto, men det var et beløp som var langt under det som tydeligvis er gjennomsnittet.

Men jeg kan med hånden på hjertet si at vår sønn hadde en flott feiring, og vi hadde alle en god følelse da dagen var omme.

Hva synes du om pengepresset til konfirmasjoner? Kan det bli for mye?

tirsdag 6. mai 2014

Selfie. Og lidelse?

I helga pøste jeg ut selfies på Instagram. Okei, man kan jo diskutere om det kan kalles pøsing når det var snakk om to selfies, men til å være meg, vil jeg si det var en slags pøsing.
 
Også får jeg dette slengt i ansiktet:

Takk skaru ha, VG.

Er du syk? Eller er du i ferd med å bli det?

mandag 5. mai 2014

Konfirmasjonen!

Man skulle jo tro at det var jeg som hadde blitt konfirmert, siden jeg er så opphengt i akkurat konfirmasjoner. Men det ble nå en veldig fin dag. Faktisk større og sterkere enn jeg hadde trodd.
Femtenåringen var så staselig og flott i farfars telemarksbunad.
Så var det bordet, da. Borddekor er jo ikke vårt største interesseområde, ei heller er det der vi har de store talentene. Så bordet ble ikke det som kan kalles elegant. Men det var fargerikt og festlig og flott, synes vi. Femtenåringen brettet servietter.
Etter mye grubling på og leting etter bordkort, falt valget på det enkleste enkle.
Jeg fikk denne dama til å skrive på kortene med en kul og flott skrift.
En lillebror tro til med The Rose i starten, og damene over seksti knakk sammen.
 (Fordi de ble rørt, altså. )

Mat slår jo alltid an.

Ingen fest uten fristende cupcakes! (Nei, har ikke bakt de selv, om noen skulle finne på å tro det. Ei som kaller seg @kakevraket på Instagram har æren for disse)

Noe av det jeg hadde lagt mest sjel i, var konfirmant-quizen. Alle gjestene ble delt inn i lag, og de fikk spørsmål om dagens hovedperson. Hovedpersonen selv var også med på quizen, men det var ikke hans lag som vant. For selv om det er din dag, vet du kanskje ikke hvilken ukedag du ble født på, hvor mange land du har vært i, eller hvorfor hjemturen etter din første sydentur ble et sant helvete?
 
Oppsummering: en bra dag. For oss foreldre, for gjestene og ikke minst for femtenåringen. At han var fornøyd, var det aller viktigste.

Pia! Og TBBT!

Hva slags svada er det du lirer av deg i tittelfeltet, under du nok nå.
Vel, i dag skulle jeg trekke en vinner av ei valgfri t-skjorte fra Alphageek. Mannen min elsker The Big Bang Theory, og han valgte ut ei som heter Pia som skulle få vinne denne t-skjorta. Nei, det er ikke meg Pia. En annen Pia. Som må sende meg en mail. Så får du denne snasne t-skjorta i posten.

fredag 2. mai 2014

Konfirmant. Hva har han på seg?

Nå skal vi faktisk arrangere vår aller første konfirmasjon. Og vi kjører quiz. Hva tror du konfirmanten skal ha på seg på den store dagen?
  1. Dress. Fra Dressmann.
  2. Kul dress kjøpt for en ganske billig penge på Finn.
  3. Siden vi ikke synes det ytre er så viktig, velger han helt selv hva han skal stille i. Vi legger oss ikke opp i slikt.
  4. Da vi var i Thailand, fikk han sydd seg en hvit dress i thaisilke.
  5. Telemarksbunad! Full pakke med nikkers og hatt og greier.
  6. Siden mora er en superkjent blogger, får han selvfølgelig velge outfits fra øverste hylle. Fra Moods of Norway har han fått tilsendt en original og kul dress.
  7. Vi kjører matrosdress. Det er ikke bare små gutter som kler det.
  8. Det blir svart bukse, ny skjorte og pappas slips.
  9. Siden han skal rett på spilling med korpset, blir det uniform på den store dagen.
  10. Han har jo sin egen stil, og stiller i skinnbukser. Og vest.
  11. Oluf Tonning Silk
    Bilde lånt fra Moods of Norway

Samme regler som alltid - alt er oppspinn bortsett fra et punkt.

Klarer du å gjette hva konfirmanten skal ha på seg?

torsdag 1. mai 2014

Delikate småkaker! Og Tara

Wow! Her ligger altså de lekreste, kunstferdige småkaker. På kjøkkenet vårt. Hva har skjedd? Er det prøvesmaking før konfirmasjonen? Har de hatt en baker på besøk?

Vi må rett og slett gå tilbake i tid:

Jeg var hos frisøren. (Dette har jeg dessverre hverken blogget om, lagt ut på Facebook, ei heller har jeg delt et eneste bilde på Instagram. Sorry. Det er ikke alle hendelser som er like interessante)

Jeg har ganske mye hår, og ganske mye ettervekst. (En sånn kalott med mørkt hår øverst på hodet) Så jeg ble nå sittende. Tidligere har det vært sånn at frisøren har hentet noen eksemplarer av Det Nye til meg. Eller Henne. Nå ble jeg tilbudt kaffe. Og frisøren hentet Tara. Og Tara Helse. Og Tara Mat. Og hva nå alle disse Tara-bladene het. (Tara er da et magasin for kvinner over førti. Du leser Tara før du går over til Familien. Og Vi over seksti)

Jeg ble litt snurt da jeg fikk Tara, men etter å ha kastet et blikk på meg selv i speilet der jeg satt med meget trang frisørkappe rundt halsen og en god del aluminiumsfolie i håret, kunne jeg egentlig forstå det. I Tara Mat (eller hva det nå het) begynte jeg å lese oppskriftene. Det var noen scones som så ganske gode ut. Noen fiskekaker fikk meg til å nikke. Og så oppdager jeg en oppskrift som jeg faktisk vil prøve! Den hadde ikke så mange ingredienser, så jeg trodde faktisk at jeg ville mestre de delikate småkakene som var avbildet. Jeg dro diskret opp mobilen, tok et par kjappe bilder mens jeg hostet (jeg vet ikke åssen man skrur av den klikkelyden som kommer når man tar bilder), og så gledet jeg meg til å komme hjem. Ikke for å vise min nye frisyre, men for å prøve ut oppskriften.

Jeg kom meg nå omsider hjem, ingen kommenterte at jeg hadde en sveis som hadde kosta meg halvannen tusenlapp, og ikke har man tid til noe bakst en vanlig ettermiddag.
Det er den oppskriften i midten jeg fulgte. Bortsett fra at jeg ikke fant mascarpone (hvor finner man det? I en ostedisk?)

Så ble det helg. Og bursdag. Skulle jeg? Ja da! Fram med mobilen, fram med bildet, og fram med smør, melis, maizenna og mel. Vi har dessverre ingen rosa Kitchen Aid, kun en svart fra Bosch (det er kjøkkenmaskiner jeg snakker om her, ikke folk), men det funka helt fint. Med stolthet i blikket fant jeg fram en sånn sprøyte, som jeg har hatt liggende ubrukt lenge. Og med enda større stolthet sprøytet jeg ut de lekreste småkaker.

Og resultatet ser dere altså på bildet. Not a big step for mankind. A big step for me.
Related Posts with Thumbnails