torsdag 25. september 2014

Om barn og søvn

Det er jo ganske provoserende, eller i hvert fall frustrerende, å høre solskinnshistorier om små babyer som legges med et smil om munnen, og sover søtt helt til neste morgen. Ja, kanskje helt til neste formiddag. Kanskje de må vekkes?

Jeg har erfart at det faktisk ER små barn som er lette å legge. Kanskje har de foreldre som er flinke og har gode evner eller gode kveldsrutiner, eller så er de bare sånne barn som legger seg enkelt og greit.

Så er det en del små barn som ikke er så enkle å legge. Kanskje har de foreldre som er elendige til å få til noe som kan minne om rutiner, fasthet eller konsekvens. Eller så kan det være noe annet. Jeg har nemlig en teori om - hold dere fast! - at ikke alle barn nødvendigvis er helt prikka like! Det er kanskje ikke alle barn som er så innmari glade i å legge seg. I hvert fall ikke å legge seg aleine. De vil ha noen nær seg.

Vi har ikke vært de strengeste eller mest bestemte foreldre i leggesituasjoner. Samtidig som vi ikke har vært helt ville og gæærne, heller, lissom. Vi er ikke av typen "Yuhuu! Stapp i dere marshmellows mens dere hopper vilt i sofaen til høy musikk fram til midnatt!". Men å få våre smårollinger til å sovne enkelt, kjapt og greit, har vi sliti med.

Så har vi etter hvert innsett at det kanskje er naturlig. Det er ikke alle barn som bare kan legges og strykes over ryggen to ganger før de slokner. Det er ikke alle småbarn som må vekkes hver morgen fordi de sover så inderlig dypt og godt.

Vi kunne nok ha fått orden på søvnen tidligere hadde vi vært strengere, fastere og immune overfor barnegråt.  Men vi har tenkt at det meste går seg til. Merker du at en liten baby trenger å ha deg nær, så er det helt greit. Berøring er helt grunnleggende for barns utvikling. Hvorfor skal jeg da ønske å avvise barnet mitt når hun tydelig viser at hun roer seg når hun får sove sammen med meg?

Å ha en baby som vil ha puppen tilgjengelig hele natta, betyr ikke at du ti år seinere har et skolebarn som krever det samme. Å ha en ettåring som vil sove med mamma betyr ikke at du må sove sammen med ungen din til han flytter ut i tjueårsalderen. Å holde, kose og bære babyen din fordi han krever det, betyr ikke at du femten år seinere kommer til å være en veik, ettergivende forelder. For slikt får man jo høre: "Gir dere etter nå, har dere det gående resten av livet! Snakk om å skjemme bort ungen sin!" Akkurat som om en baby gråter trassig om kvelden fordi han vil ha en ny iPhone. Eller fordi han er ond.

Vi har vært rause med mye i begynnelsen, og så har vi stramma inn etter hvert. Vi har ikke sett noen hensikt med å fortelle en illskrikende baby at "Nå er det natta, skjønner du, og du skal sove aleine i senga di helt til i morra tidlig. Skal vi si at jeg vekker deg i åttetida?"

Med en tre-fireåring har vi klart å forklare. "Nå skal vi bare lese EI bok. Så sier jeg god natt, og så går jeg ut i stua til guttene. Du skal ikke skrike og rope." Og det har funka. (Etter hvert...) Nå er hun fem, og det går helt fint å legge henne. Hun blir lest for, eller hun får ligge å høre litt på musikk.

I løpet av kvelden tusler hun som regel inn i voksensenga og der ligger hun helt til neste morgen. Hun elsker vel ikke å ligge og dra seg utover formiddagen, og hun er glad i å gripe dagen. Men å få sove til klokka sju er helt greit når man lenge måtte stå opp i fem-tida.

I de årene jeg har blogga, har jeg mang en gang prøvd å trøste andre med at ting går seg til, situasjoner endrer seg, barn er forskjellige og barns behov endrer seg etter hvert som de vokser opp. Det var jo mye for å trøste meg sjøl også at jeg skrev om sånt.

Nå, etter fem år, har det gått seg til. Det var det jeg visste. Og det er godt å ha kommet dit.
Vårt barn til høyre. Han med den oransje nesa heter Olaf.
 
Har du hatt barn som er enkle å legge, eller mer krevende?

6 kommentarer:

  1. Mine to har vært greie å legge... når de va baby fikk de sove i våres seng ved behov (pupp),men når de va ca 9-10 måneder og brukte mæ som smokk flytta vi de på eget rom. Og da sov de hele natta stort sett alltid. Våkenetter vet vi egentlig ikkje ka e:-)
    Randi

    SvarSlett
  2. Har vel slitt på diverse måter med alle tre. Med legging, med soving gjennom natta, med diverse service på natta, med morgenfuglperioder, med mareritt og med tissing i seng. Men som du sier, det går seg til. Sånn i løpet av en femårsperiode. Så når foreldre begynner å stresse når ungen er rundt seks måneder så synes jeg fryktelig synd i dem for de har laaaaaangt frem før de forstår at det bare ER sånn ei stund..

    SvarSlett
  3. Vi samsov naturlg fra første stund. Han lå inntil mor, tok seg en sup av puppen når han ville, vi sov godt alle tre (bred seng) og har ikke hatt en våkenatt. Litt travelt den natten han hadde skjøvet seg litt nedover og til slutt ble sparket ut av sengen, men sånn skjer *ler* Han har alltid sovet korte netter, og hvis han sover til halv åtte, har han migrene...
    I dag er han snart ni år, er veldig glad i å komme inn i sengen vår om morgenen for å kose. Jeg synes det er fint med et barn som fortsatt tåler å bli tatt på. Nå har vi litt andre utfordringer enn mange, Likevel, jeg mener at man aldri kan skjemme bort ungene for mye på kos og oppmerksomhet. Dataspill, ja - omsorg og kos, nei.

    SvarSlett
  4. Alle tre mine har vært glad i å legge seg om kvelden, og dei to eldste er i tillegg B-mennesker. Meeen.. så, for 6-7 mnd siden kom han siste og han insisterer på å stå opp kl 6-6.30. Det tok i det heile tatt litt tid før eg aksepterte at han var ein del av familien. I alle fall kl 6 om morgon. Eg trur eg har blitt overbevist om at det er ikkje nødvendigvis bare hva du gjør av oppdragertekniske tiltak som avgjør hvordan barnet ditt sover, dei er faktisk egenrådige, små mennesker som skaper sitt eget liv.

    SvarSlett
  5. Husker jeg leste en gang om en beredskapsfamilie som fikk alle barn til å sove natta gjennom i løpet av et par måneder. Jeg lurte på om jeg kunne sende mine barn dit en tur. Egentlig ser jeg mer på det som et faresignal, for forskning viser at barn som ikke får respons raskt slutter å skrike, det er vel bare snakk om uker før de gir opp.

    Vi slet veldig med førstemann, og hadde skrikekur flere ganger, det virket bare midlertidig. Med nr 2 var jeg fast bestemt på at det skulle jeg i alle fall ikke gjøre igjen. Hanvåkner fremdeles en del på natta, men nå kommer han bare så stille inn i senga vår at jeg stort sett ikke våkner av det. Og jeg antar at det også kommer til å gå over av seg selv i løpet av ikke veldig lang tid.

    SvarSlett
  6. Jeg har en som har lakenskrekk og sjelden sovner før 22.30 (og hun er bare 8 år). Hun står likevel opp om morgenen og klarer seg fint gjennom skoledagen. I feriene kan hun fint snu døgnet (sovne i 1-tiden på natten og sove til langt på dag). Hun har alltid vært slik og jeg tror tenårene blir interessante:)
    Så har jeg min deilige 4-åring som sovner før han har lagt hodet på puten kl. 19.30 og som spretter opp på slaget kl. 6 hver morgen. Blid som solen og klar for det dagen måtte by på.
    De er rett og slett kommet med ulikt indre ur. Selv sovner jeg gjerne før 8-åringen og står helst opp etter klokken 6:)

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails