tirsdag 30. september 2014

Navnevalg?

Nå er det jo så enkelt å finne navn til sine nyfødte. Det er bare å finne en eller annet quiz på nettet der du svarer på flotte spørsmål som "Hva er favorittmaten din?" eller "Hvor reiser du helst på ferie?", og vips blir du servert navnefasiten: "Barnet ditt bør hete Ravn eller Øygunn". Lett som en plett. Eller så finnes jo denne navnegeneratoren som jeg har skrevet om.

Da vi for snart seksten år siden skulle ha barn første gang, var det dessverre ikke så enkelt. Jeg husker at vi skreiv sånne navnelapper som vi hengte opp på ei oppslagstavle. Jeg kom med fem favorittnavn, og mannen kom med sine fem. Og så eliminerte vi etter hvert. Han fikk fjerne en av mine favoritter, og så fikk jeg ta en av hans. Til slutt satt vi igjen med et lite finaleheat. Så husker jeg ikke hva som skjedde - om vi kjørte stein, saks, papir, om en av oss skrek seg til viljen sin, eller om vi bestemte at "du velger nå, så tar jeg neste".

Jeg husker at jeg leste alt av navnebøker og lærte masse nytt. "Jøss, Emelion! Og Maldevin! Er det navn?!".
Ozzy er det ikke mange som heter. Men fin navnetavle, da. Fra Isa Form

Noe vi IKKE gjorde, var å vente til barnet var født fordi vi ville se an om navnet ville matche barnet. Hvordan kan man se det? Seriøst? Mener du virkelig at noen kan SE om en skrukkete baby på tre-fire kilo IKKE er en Egil, men derimot en George? Altså, du kan jo for så vidt se at babyen din på nesten fem kilo kanskje ikke bør hete Lilly eller Veslemøy. Men sånn ellers trur jeg egentlig du bare må klinke til og ta det navnet du har bestemt deg for før fødsel.

Noe annet vi heller ikke gjorde, var å lufte våre favorittnavn til slekt og venner. Hvorfor? Jo, fordi du er garantert at en eller annen vil uttale seg negativt om akkurat det navnet du har lyst til å ende opp med.
"Herregud, IKKE velg Nora, for det rimer på hora!" eller "Alma? Da blir ho kalt kvalma!" er ikke gøy å høre hvis du har lyst på en Nora eller Alma.
"Styr unna sånne ti-på-topp-navn!" er ikke gøy å høre hvis du faktisk liker Emma eller Filip.
"Jim-Frode! Et GRUSOMT navn!" vil noen si, og det er jo ikke så kult hvis du vil kalle barnet ditt for Jim-Frode. (Men tenk deg om hvis du vurderer Jim-Frode...Please...)

Noen er jo så heldige at de er samkjørte absolutt alltid, og navnevalg går som en drøm. Så kan du jo være uheldig og ha en partner som liker navn som Zach og Ronny. Da har du en lang vei å gå.

Hvordan gjorde dere det da dere valgte navn til barnet deres? Var dere enige? Var det lett å finne navn?

31 kommentarer:

  1. Ja vi var enige og ja det var enkelt. To viktige krav jeg hadde. Navene skulle passe til etternavnet og det skulle være enkelt å rope. (På 1980-tallet ble nemlig ungene ropt inn om kvelden). Tror dessuten at begge ungene er fornøyd med navnevalgene nå som voksne.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ha ha, greit at navn er lette å rope:)

      Slett
  2. Hihi.... eldste våres skulle hete Kristian eller Marius fra vi på ultralyd så det var en gutt.... vi fikk ingen av de til å passe så når han var 3 uker fikk han navnet Simen!
    Yngste venta vi med å bestemme navn på til etter han va født!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har sett for meg at hvis vi skulle ha venta til etter at barnet var født, ville vi aldri klart å bestemme oss...

      Slett
  3. Hahahahahaha! For oss sto det faktisk mellom Alma (mitt valg) og Norah (farens valg), og det ble Alma :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Førstemann skulle hete Alma hvis det hadde blitt jente:)

      Slett
    2. og hadde Alma blitt en gutt, så hadde navnet vært Otto :)

      Slett
  4. På 70-tallet var det ikke vanlig å bestemme navn på forhånd. Vi visste jo ikke om det var jente eller gutt heller. Så navn ble til etter et par-tre uker, og vi så i en navnbok. Så enkelt. Så greit. Visste heller ikke om det ble gutt eller jente i 89, så navn kom da også etter et par uker, med litt diskusjon - men jeg vant ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så lenge du vant, er jo alt greit:)

      Slett
  5. Jeg presenterte navnet for samboeren min 3 år før vi planla og fikk barn. Det var god nok tid for han til å bli enig om at det var fint! Flaks at det ble jente, hadde ikke noen forslag til guttenavn... :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Noen synes det er vanskelig å finne på fine guttenavn. Men de finnes:)

      Slett
  6. Heilt lett er det vel ikke, for hos oss skal det høres like fint ut på tre dialekter, min, mannens og på Stavangersk. Det skulle også være et kort fornavn fordi de skulle ha mitt pikenavn som mellomnavn
    Vi satte opp en liste over navn vi likte fra navneboka vi hadde lånt på biblioteket, gutte og jentenavn siden vi ikke visste at det blei gutt. Deretter rangerte vi navna og tok det endelige valget et par dager etter han kom.

    SvarSlett
    Svar
    1. Høres lurt og gjennomtenkt ut!

      Slett
  7. Vårt utgangspunkt ble at vi ønsket nordiske navn på våre gutter, ettersom vi begge har veldig norske navn. Ville også ha enkeltnavn siden vi har to etternavn. Deretter ble det som deg. To lister. Stryking av hverandres forslag, til vi sto igjen med noen få som ble gjennomdiskutert :) Bare litt problematisk når vi er en lærer og en barnevernspedagog. (Han kan IKKE hete ...... for det minner meg så om....) :)

    SvarSlett
    Svar
    1. I know...ganske mange navn som bare IKKE kan brukes....

      Slett
  8. Oppkalt etter besteforeldre på begge sider. Enkelt og greit. :)

    SvarSlett
  9. Selv gikk jeg inn på Pias Verden for å se hva unga der het, og VIPS!
    Isi-pisi!

    SvarSlett
    Svar
    1. Der ser du! This blog is....eh...som et oppslagsverk! Et fargesortert oppslagsverk!

      Slett
  10. Da vi skulle ha eldstemann, Oscar, var vi enige begge to. Senere fant vi ut at min tippoldefar hadde het det samme, noe som vi syntes var hyggelig.
    Da Oscar skulle bli storebror, ble han spurt om han hadde noen navneønsker. Han foreslo Martin eller Siri (vi visste ikke hva det skulle bli). Martin hadde nok ikke lillebroren blitt hetende, men han har i dag en lillesøster som heter Siri :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Oscar er fint, det var en av mine favoritter.

      Slett
  11. Fra gammelt av skulle eldste sønn og datter kalles opp etter farfar og farmor, med mindre kona hadde bragt gården inn i ekteskapet. Da skulle de eldste barna kalles opp etter morfar og mormor. Og skulle du få nummer tre eller fire, skulle disse selvfølgelig få navn etter de andre besteforeldrene. Etter det er der tanter og onkler til både ungen og foreldrene...

    SvarSlett
    Svar
    1. Vår eldste er kalt opp etter farfar.

      Slett
  12. Vi sto hos mannens farmor og kikket på slektstreet, og der fant vi et veldig kult navn. Da kom farmor bort og sa med tårer i øynene "å, tenk om det ble en R til" - han var nemlig usedvanlig godt likt. Og dette var bestemt mange år før han var påtenkt, mens han fortsatt var en kinesisk jente...
    Så ungen har et navn vi synes er kult, fordi vi synes det er kult - men med årene ser vi at det begynner å helle mot oppkalling.

    SvarSlett
  13. Det er kult når man finner kule navn! Og ekstra flott når til og med besteforeldre er fornøyde!

    SvarSlett
  14. De tre første gikk som smurt. Jeg foreslo og han sa ja. Det siste not so much. Jeg ville ha Stellan, men da kjente han enellerannen og assosierte deretter. Folke ? spurte jeg. Nei, han kjente en "Folke-förhud" .... (!) Så skjedde det ingenting på flere måneder, men en uke eller så før fødselen bare bestemte han. Og jeg tenkte at pyttsann, ikke så farlig å måtte kompromisse på nummer fire. Jeg blir også forundret over at man må se barnet for å finne ut om det passer. Men det er sikkert noe vi ikke har skjønt.

    SvarSlett
  15. Ganske enige. Vi har ganske tradisjonelle navn på våre tre så det var ikke så mye å "hate" eller "elske" ved noen av alternativene. Men jeg satt myyyye på nett og leste maaaange navnebøker, bare fordi det er gøy :-)

    SvarSlett
  16. Haha, jeg ønsket egentlig at minstemor skulle hete Aline. Min kjæres heteste motargumenter var at hun kom til å bli kalt Aline alene. Så kom han opp med Nora. Og det slo meg ikke før navnet var satt at motargumentet hans kom rimelig til kort med det forslaget der... Ja, hver gang jeg skal dikte opp en sang om Nora (jepp, vi pleier å gjøre det her i huset), så er det jo liksom h... som egentlig er det som rimer best. Stakkars lille :P

    SvarSlett
  17. sambo valgte førstemann Trym og jeg skulle velge navn på andremann, hadde 2 navn jeg vinglet mellom, Ask og Niri, hvor siste er veldig sjeldent.

    Spurte eldstemann, og han bestemte da Ask, for han mente Niri var jentenavn.
    Noe veldig mange andre også hadde kommentert tidligere.

    SvarSlett
  18. For oss var det litt av en utfordring a finne navn for min mann er fra Iran og hadde folgende 'krav': 1. ikke navn som ikke hadde religios bakgrunn 2. ma fungere bra pa begge sprak 3. helst navn med iransk bakgrunn, 4. det ma vaere kort for han skulle fa mitt etternavn som mellomnavn 5. vi synes ikke sa mye om a blande navn som helt klart er fra forskjellige kulturer. Noen ganger fungerer det, men ofte ikke - syntes vi.

    Vi brukte mye tid og det var forst pa sykehuset et par dager etter han ble fodt at navnet kom pa plass. Vel, oppkalling etter bestefedrene falt bort (Christian Mohammed var liksom ikke en blanding vi kunne se for oss og det gikk jo ikke pga punkt 1, 4 og 5 ovenfor). Jeg likte godt navnet Aram. Det betyr 'rolig' og jeg ble litt betenkt og lurte pa om det kunne ga litt 'troll-I-ord' slik at han ville bli det motsatte, sa det fallt ut. Vi landet pa Arian og konfererte med familiene og de var alle positive. Da det ogsa viste seg at min bestevenninne's (helnorske) oldefar hadde hett Arian, sa da ble det liksom en oppkalling selv om det ikke var innenfor vare familier. I ettertid viste det seg at kravet om at det skulle fungere pa begge sprak ikke var sa viktig for vi bosatte oss I England og her funker det helt ok. Bortsett fra at mange legger pa en 'e' pa slutten og tror det er et jentenavn. Akk,ja. :-)

    SvarSlett
  19. Ok... her gikk det fort: punkt 1 skulle vaert: IKKE navn med religios bakgrunn :-)

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails